Barn opplever mors angst

[Gjest Redd selv...]

Kanskje ikke rett forum men jeg lar det stå til...

Jeg har en åtte år gammel sønn fra et tidligere forhold. Han bor fast hos sin mor, men hun har til tider tunge angst-perioder (noe som i stor grad førte til at forholdet tok slutt etter fem år). Fikk i går vite av min sønn at han til tider er redd når hans mor har angst.

Han er redd for at hun ikke skal kunne ta seg av ham når hun oppfører seg "rart" (som han sa)... Fikk også vite at han av og til må trøste henne når hun gråter av angst og prøver å roe sin mor ned (!)

Mitt spørsmål er todelt:

1. Hva kan dette gjøre med min sønn (på kort sikt og lang sikt)?

2. Er det "dårlig gjort" av meg å kontakte barneværnet for å forhøre meg hvordan jeg kan gå frem?

[Rubia]

Det kan høres ut til at din xkone har så store angst problemer at det er vanskelig til tider å kunne ta seg skikkelig av barnet.

Selvsakt skal ikke et barn på 8-9 år behøve å bekymre seg om sin mor på den måten, eller andre for den saks skyld.

Jeg synes godt du kan kontakte noen for å forhøre deg om hvordan du går best frem her.

Du har ikke god nok kontakt med mor til å ta det direkte opp med henne?

Å ha for mye ansvar i ung alder, og å oppleve diverse skremmende episoder kan gå bra senere i livet men det kan også gå dårlig. Derfor...for at man ikke kan vite sikkert er det best å skåne barn fra det som går av "vonde" episoder.

Det er nok at alvor ute i verden, tryggheten i hjemmet er derfor en meget viktig brikke i det byggverket barnet trenger senere i livet for å klare seg godt.

Bare min mening.

Lykke til.

Hilsen...

[gothica28]

Je vil bare si at je syns igrunn itte du ska dra barnevernet inn i saken...Det er mye lurere å ta kontakt med noen andre...

Som 6-7 åring så opplevde je det samme som din sønn antageligvis opplever, men je ble sendt tel fosterhjem...Noe je faktisk itte har vært noe glad for i ettertid..

Som lite barn vil en alltid ta vare på sine foreldre når de itte kan ta vare på oss... Men syns det hadde vært viktig for sønnen din at du f.eks kunne ta vare på han. For å få det roligere rundt seg om mulig..

Håper du har mulighet tel å hjelpe sønnen din uten å måtte dra inn noe barnevern, de vil neppe hjelpe sønnen din stort...De gjør mer skade ofte for en hel familie enn noe annet....

Mvh hjelpløs som liten.

[Gjest mener jeg]

Hvordan kunne du ha samvittighet til å forlate mor og barn når du visste moren slet med angst?

Som far og mann burde du vel heller stilt opp for moren og hjelpt henne fremfor å overlate oppgaven til din sønn?

Det er ikke godt for et barn og skulle bryte det som det er vant til. Om du er skikkelig mann så bør du ta omsorgen for dem begge, å sette barn til verden er også mannens ansvar.

[Gjest Redd selv]

Hvordan kunne du ha samvittighet til å forlate mor og barn når du visste moren slet med angst?

Som far og mann burde du vel heller stilt opp for moren og hjelpt henne fremfor å overlate oppgaven til din sønn?

Det er ikke godt for et barn og skulle bryte det som det er vant til. Om du er skikkelig mann så bør du ta omsorgen for dem begge, å sette barn til verden er også mannens ansvar.

Kjenner jeg blir skikkelig provosert av ditt svar "mener jeg"!!

For det første var det ikke jeg som forlot henne, men omvendt (da hun innledet et forhold til en annen). Hun har ny samboer gjennom flere år, så ikke kom og fortell meg at jeg skal ta meg av henne...

For det andre er det nettopp ansvar jeg prøver å ta ved å ikke stå på sidelinja å høre på at min sønn har det tøft!

For det tredje har jeg hele tiden ønsket å ha foreldreansvaret for min sønn (nettopp pga hennes helse), men da vi aldri var gift går ikke dette så lenge hun ikke ønsker det selv(!)

For det fjerde nekter hun å innse at hun behøver hjelp...

Jeg er nå gift (med en annen) og har to barn til i en etablert hverdag som jeg mer enn gjerne ønsker min sønn skal oppleve hver dag, fremfor å bo med sin angstfylte mor...

Eneste måten å få han til å bo hos meg er å gå rettens vei, og det tror jeg faktisk ingen er tjent med i det lange løp...

[Gjest mener jeg]

Kjenner jeg blir skikkelig provosert av ditt svar "mener jeg"!!

For det første var det ikke jeg som forlot henne, men omvendt (da hun innledet et forhold til en annen). Hun har ny samboer gjennom flere år, så ikke kom og fortell meg at jeg skal ta meg av henne...

For det andre er det nettopp ansvar jeg prøver å ta ved å ikke stå på sidelinja å høre på at min sønn har det tøft!

For det tredje har jeg hele tiden ønsket å ha foreldreansvaret for min sønn (nettopp pga hennes helse), men da vi aldri var gift går ikke dette så lenge hun ikke ønsker det selv(!)

For det fjerde nekter hun å innse at hun behøver hjelp...

Jeg er nå gift (med en annen) og har to barn til i en etablert hverdag som jeg mer enn gjerne ønsker min sønn skal oppleve hver dag, fremfor å bo med sin angstfylte mor...

Eneste måten å få han til å bo hos meg er å gå rettens vei, og det tror jeg faktisk ingen er tjent med i det lange løp...

Litt merkelig at du skriver i ditt første innlegg at forholdet tok i stor grad slutt p.g.a hennes angst. Om det tok slutt fordi hun fann seg en annen så blir det jo annerledes, da er det selfølgelig ikke din feil.