Ekteskap uten glød. Må ha råd fra noen ..please

[Gjest Lill Anita]

Dette blir langt, men jeg må prøve å forklare.

Jeg er en dame i midten

av 40 årene. Har vært gift i mange år, og har barn. Bare yngstemann bor hjemme (tenåring).

Jeg blir mer og mer frustrert og deprimert for hver dag som går.Har ingen å prate med som jeg kan stole på.

Saken er at ekteskapet vårt er fullstendig uten glød. Vi er verdens beste venner, krangler aldri, kan prate om alt,ok økonomi, men...vi er ikke ektepar i ordets rette forstand.

Kanskje ikke alle tror meg, men sex har vi ikke hatt på ca 10 år.Sexlivet bare døde ut .Vi, spesielt jeg, prøvde å ta det opp, diskutere det, men det kom ikke noe ut av det. Han har sagt mange ganger at han synes vi har det bra.Tilslutt resignerte jeg og godtok situasjonen.

En av grunnene til det kan være at jeg har opplevd mye tragisk og vond gjennom livet. Og da jeg møtte min mann, så var det ikke skikkelig

"kjærlighet ved første blikk". Jeg følte heller en trygghet. Og alle sa at nå har jeg møtt en snill og trygg mann, hold på han. Så vi giftet oss og fikk barn. Jeg hadde vel egentlig aldri følt den store kjærligheten for han. Men som sagt, vi hadde det ganske bra i mange år. Men i de siste 5-6 årene, har det blitt mindre og mindre med kjærtegn også.

Jeg har prøvd mange ganger å ta det opp med han, men han synes vi har det bra.

De siste to årene tror jeg knapt jeg har fått en klem. Jeg gir han klemmer og setter meg i armkroken hans. Men får ikke noe respons. Nå har jeg omtrent gitt opp.

Ikke engang da min far døde plutselig i år, fikk jeg en klem eller et kjærtegn. Han bare spurte om det gikk bra.

Jeg er selv en person som gjerne gir bort klemmer og kjærtegn. Det vet de som kjenner meg.Jeg er varm og veldig følsom. Og nå vet jeg snart ikke hva jeg skal gjøre. Jeg synes livet går fra meg.Har vært inne på skilsmisse mange, mange ganger.

Selvfølgelig vet jeg dette med at "gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden".Og det er det som har gjort at jeg ikke har gått fra han.

Men nå har jeg kommet til et punkt der jeg verken vet ut eller inn.

For 12 år siden møtte jeg en mann som vekte sterke følelser i meg, uten at det skjedde noe.Jeg klarte å trekke meg unna.Men nå har jeg møtt han igjen. Det har ikke skjedd noe. Vi bare ser hverandre en til to ganger i uka , uten at vi er helt alene sammen.Og det eneste som skjer er at vi kaster lange blikk til hverandre,og kanskje sniker oss til en liten klem.

Men...han har vekt noen følelser i meg som jeg ikke engang trodde jeg hadde.

Jeg vet jo ikke hvordan eller om dette vil utvikle seg.

Men det har fått meg til å tenke. Skal jeg...som egentlig er en kjærlig person, gå resten av livet uten å dele dette med noen. Jeg savner så inderlig noen å sitte i armkroken til. Noen å få en god klem av. Noen som kan trøste meg og være kjærlig mot meg, og ikke bare som venn.Jeg har så masse kjærlighet å gi, føler jeg.Og savnet etter et sexliv øker også selvfølgelig.Selv om egentlig ikke det står øverst på lista, om noen skjønner.

Håper mange kan ta seg tid til å svare meg.Jeg er virkelig temmelig fortvilet.

Mvh

[Gjest dolly dimpel]

Selvfølgelig kan du ikke fortsette dette forholdet. Nå har du prøvd i 10 år nå må du få lov til å oppleve litt kjærlighet og sex.

Kjempefint å være venner, men hvis dere aldri tenner på hverandre så er det jo nettopp det dere er - venner.

Siden dere har et så flott vennskap så skulle det kanskje ikke være så stort problem å skilles som venner og ta hånd om barna sammen. Det var vel bare en som bodde hjemme også.

Ta mot til deg og bryt opp av dette forholdet. Du er fortsatt ung og du fortjener litt kjærlighet i livet.

[Gjest lotus7]

Selvfølgelig kan du ikke fortsette dette forholdet. Nå har du prøvd i 10 år nå må du få lov til å oppleve litt kjærlighet og sex.

Kjempefint å være venner, men hvis dere aldri tenner på hverandre så er det jo nettopp det dere er - venner.

Siden dere har et så flott vennskap så skulle det kanskje ikke være så stort problem å skilles som venner og ta hånd om barna sammen. Det var vel bare en som bodde hjemme også.

Ta mot til deg og bryt opp av dette forholdet. Du er fortsatt ung og du fortjener litt kjærlighet i livet.

Jeg sier meg enig med dolly her.

Du er ennå ung.Og etter å ha prøvd i ti år,så har du jammen prøvd lenge nok.

Å gå å savne slik,vil nok bare vokse seg sterkere,spesielt når du har fått oppleve at det finnes følelser i deg som du ikke har fått erfare før.

Vi har ett liv.Å gi det livet til et forhold som ikke er av kjærlighet,blir bare til bitterhet tilslutt tror jeg.

Hvis dere er så gode venner,så går det kanskje an å være enige å gjøre bruddet,og heller beholde vennskapet?

Håper det går bra med deg,at du får tingene på plass innvendig med deg selv.

[skorpionfisken]

"gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden".

Hvis gresset på din side aldri får stell og gjødsel og vann så visner det.

Om gresset på den andre siden får stell, gjødsel og vann så holder det seg grønt og fint.

Du lever i et godt vennskap. Men ikke et godt ekteskap. Mulig din mann trives i et godt vennskap men det gjør ikke du.

Så får du tenke over hva du egentlig vil. Vil du være deg selv og finne en som kan gi deg kjærlighet, godhet, varme og sex. Eller vil du for barnas og vennen din (mannen din) sin skyld fortsette det gode vennskapet?

Barna vokser til og har egne liv, de er ikke avhengige av at du lever sammen med vennen din.

Da står det bare deg og han igjen. Kanskje han også kunne ha best av å finne en kvinne han kan elske, ikke bare være god venn med?

[Lillemus]

Enig med Dolly Dimpel og Lotus7 - et slikt forhold er ingen tjent med å være i. Kom deg ut av det og kjenn litt på hvordan det er å leve du også!

[Gjest Lill Anita]

Jeg ble helt på gråten da jeg leste svarene. Tenk at noen kunne bry seg så mye og skrive såpass lange svar. Tusen takk.

Jeg er helt sulteforet på omtanke og oppmerksomhet.Er sikker på at om jeg hadde farvet håret mitt grønt, så hadde ikke mannen min sett det. For han "ser" meg ikke lengre. jeg er liksom endel av inventaret.Jeg bare er der..hele tiden.

Det som gjør at jeg ikke har gått fra han for lenge siden, er at nå har jeg det trygt, selv om det er uten kjærlighet. Og snill er han jo. Både snill og rolig og trygg.Men hva venter meg der ute alene???Tenk om jeg blir sittende alene som en grå, angrende mus.Jeg er rett og slett redd.

Redd for det ukjente, for å få dårlig økonomi , for å bli ensom.De fleste av vennene jeg ( vi) hadde ,har vi mistet kontakten med. Og det pga at mannen min aldri vil bli med på noe. Hadde vi f eks lyst på konsert eller noe,så var svaret bestandig "det koster for mye penger". Så da ble vi heller hjemme å så på tv mens vennene våre hadde det gøy. Ikke rart de har sluttet å spørre etter så mange år med bare negative svar.

Jeg prøvde jo i mange år å få han med på ting, men har gitt opp for lengst. Og alene liker han heller ikke at jeg går.

Så kveldene våre består av å se på tv. Eller han sitter ved dataen. Og nå snakker jeg ikke om tenåringen i huset. Dette er ikke om han. Han får absolutt vår oppmerksomhet og det han trenger. Uff..blir bare rot dette.

Tidligere var jeg full av energi. Hadde mange hobbyer, mange venner og tid og overskudd. Men når man aldri får noe positiv respons, uansett om det gjelder matlaging eller hva det nå er, så mister man gradvis lysten på alt.

Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned om dette når jeg først har begynt.

Synes det var så godt sagt det "skorpionfisken" sa ang gresset. Og..gresset mitt er i ferd med å bli helt brunt . Har ikke mer gjødning å gi det...

[Gjest zettav]

Hei du!

Kjenner meg veldig igjen! levde i et ekteskap uten følelser i over 5 år, 3 helt uten sex, og det er umenneskelig! Fordet første så er det nettopp i den alder som vi er i(også i min "beste" alder, 45 år) nå, som man virkelig nyter sexlivet på alle måter! I mitt tilfelle så var det jeg som ikke klarte å gi noe til xsen, han fikk hverken "kos" eller klem! Kom meg ut av det ekteskapet.. fikk meg en ny kjæreste, som forøvrig er 5 år yngre enn meg(ikke at det betyr så mye men..)og vi/jeg har det helt supert i dag(vært kjærester og samboere i 3 år). Nei så enten må du få med deg mann på terrapi(ser ikke helt lyst ut..) eller så må du komme deg "ut" til et bedere og mere følesesriktig liv, alle trenger nærhet!!!! Husk, du har kunn dette livet!!!!

Lykke til;)

[Lillemus]

Jeg ble helt på gråten da jeg leste svarene. Tenk at noen kunne bry seg så mye og skrive såpass lange svar. Tusen takk.

Jeg er helt sulteforet på omtanke og oppmerksomhet.Er sikker på at om jeg hadde farvet håret mitt grønt, så hadde ikke mannen min sett det. For han "ser" meg ikke lengre. jeg er liksom endel av inventaret.Jeg bare er der..hele tiden.

Det som gjør at jeg ikke har gått fra han for lenge siden, er at nå har jeg det trygt, selv om det er uten kjærlighet. Og snill er han jo. Både snill og rolig og trygg.Men hva venter meg der ute alene???Tenk om jeg blir sittende alene som en grå, angrende mus.Jeg er rett og slett redd.

Redd for det ukjente, for å få dårlig økonomi , for å bli ensom.De fleste av vennene jeg ( vi) hadde ,har vi mistet kontakten med. Og det pga at mannen min aldri vil bli med på noe. Hadde vi f eks lyst på konsert eller noe,så var svaret bestandig "det koster for mye penger". Så da ble vi heller hjemme å så på tv mens vennene våre hadde det gøy. Ikke rart de har sluttet å spørre etter så mange år med bare negative svar.

Jeg prøvde jo i mange år å få han med på ting, men har gitt opp for lengst. Og alene liker han heller ikke at jeg går.

Så kveldene våre består av å se på tv. Eller han sitter ved dataen. Og nå snakker jeg ikke om tenåringen i huset. Dette er ikke om han. Han får absolutt vår oppmerksomhet og det han trenger. Uff..blir bare rot dette.

Tidligere var jeg full av energi. Hadde mange hobbyer, mange venner og tid og overskudd. Men når man aldri får noe positiv respons, uansett om det gjelder matlaging eller hva det nå er, så mister man gradvis lysten på alt.

Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned om dette når jeg først har begynt.

Synes det var så godt sagt det "skorpionfisken" sa ang gresset. Og..gresset mitt er i ferd med å bli helt brunt . Har ikke mer gjødning å gi det...

Selv om han ikke liker å gå ut på konserter og sånt så betyr ikke det at du skal sitte hjemme og holde ham i hånda! Kom deg ut! La ham se at du lever selv om han vil visne i sofakroken!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Takk for et langt og trist brev fra deg. Å leve i årevis uten følelser og kjærlighet til ektefellen, er et nokså amputert liv, spør du meg. Og det er en kraftig undervurdering av kjærlighetens sterke positive kraft på mennesker.

Jeg forstår at det er mye som fungerer hos dere, samtaler og fellesskap om økonomi, barn m.m. Men det viktigste mangler, å føle seg godtatt og elsket av sin aller nærmeste.

Det er nettopp i en sånn situasjon når følelsene er borte, at partene kan falle for en annen, slik som du har gjort nå. Jeg unner deg nesten at du har fått kjenne på følelsene dine igjen, at de ikke er døde. Og jeg forstår at du ikke vil slippe de uten videre.

Jeg foreslår at du konfronterer mannen din med dette. Be om en alvorlig prat, og fortell at du er så sulteforet på oppmerksomhet og kjærtegn fra hans side, at du snart ikke holder det ut lenger. Det skader ikke mannen din å høre at du sliter, og også å høre at du får henvendelser fra andre menn som gjør deg godt. Kanskje dette kan vekke ham?

[Speak]

Dette høres ut som om det kunne vært skrevet av min mor. Fant "heldigvis" et par småting som ikke stemte helt.

Jeg synes det er på tide å ta hensyn til deg selv, og dine behov. Det virker som om du har snakket med din mann om dette, og at han ikke vil noe mer enn å ha det slik dere har det nå. Jeg ville kanskje først forsøkt å få litt hjelp av en samlivsekspert. Det blir kanskje bare et siste desperate forsøk - men da er det i hvertfall gjort.

Ellers tror jeg nok at jeg ville valgt en vei med mer kjærlighet og varme.

[sut]

ja,korleis skal skal vi vekka mannen?...les kva "sut " 2/8 har skreve..det handlar om det same..korleis vil mannen at eit parforhold skal vere? vennskap kva er det? har ikkje mannen forplikta seg til å både ta og gi? om han ikkje har glede av det sjølv...kan han vel gi av seg sjølv for det?

"den største gleda du kan ha er å gjera andre glad"