tiltaksløs samboer

[frøkenjakob]

Har skrevet inn her før, om omtrent samme tema.

fikk noen kloke svar også...

Jeg er samboer med en arbeidløs mann.

Stort sett går dagene hans til å dyrke sine sportslige interesser samt tv og pc.

savner at han trår til....

joda, han vasker klær og har til og med middag på bordet av og til når jeg kommer hjem fra jobb.

Han har ikke søkt på jobb på snart et år.

Han er negativ til stort sett alt jeg foreslår.

Syns det er slitsomt å ha det sånn. og ønsker en pause..

Det er jo et skritt å ta, men føler at han er mer til frustrasjon enn glede...

Stort sett når jeg kommer hjem fra jobb, så sitter han ved pc-en eller tv.

Det er deprimerende for meg å komme hjem til den trykkende stemningen.

Ingen har godt av å gå arbeidsledig, og heller ikke han. han har blitt lat, kjedelig.mutt.og likegyldig.

Vi har vært sammen i mange år, og har et barn sammen.

Han forguder barnet, Han er snill, drikker ikke , og har skikkelige venner og jeg er trygg på han. men thats it.

Han trenger puff til å komme seg opp av sofaen, men oppfatter meg som masete.og hvis jeg ikke er fornøyd,sier han at jeg bare kan gå fra han.

lurer nesten på om han sliter litt med depresjon? men vanskelig å gjøre noe med det når han ikke vil.

., .... kanskje jeg skal foreslå pause?

Huff.. Synes ikke jeg får fram mine poeng her godt nok men kanskje noen har gode råd på hvordan jeg håndterer dette likevel?

[Gjest - depresjon er ikke usannsynlig]

Har selv vært arbeidsløs over lengre tid - og tiltaksløshet er et kjent problem - etter en stund mister man selvtilliten og ser ingen muligheter, bare sine egne begrensninger.

Denne følelsen har desverre lett for å forplante seg til andre deler av livet, det er liksom ikke noe som haster.

Jeg har fått plass på KAT-prosjekt - tiltak for langtidsledige for å komme i arbeid igjen - foreløbig bare et prøveprosjekt i noen få fylker. For meg har dette vært en redning, jeg begynner å få igjen gløden, og har nå faktisk to intervjuer neste uke. Bare det å bli SETT av noen hjelper veldig, + litt nye tanker rundt hvilke realistiske muligheter jeg har.

Jeg er kvinne, og har lettere for å snakke åpent om mine følelser enn de fleste menn jeg kjenner i samme situasjon - men for de av oss som faktisk egenlig øsker en jobb (selv om det kan sitte langt inne etter å ha forsøkt og mislyktes en tid) - er depresjon vanskelig å unngå - og tiltaksløshet er et vanlig symptom, særlig hos menn. Jeg har hørt/ lest at mer enn 50 % av langtidsledige utvikler depresjon eller andre lettere psykiske plager - men steget til behandling kan være svært langt for mange - ikke står slik hjelp i kø heller akkurat.

Jeg skjønner godt at du er veldig frustrert, det ville nok de fleste i din situasjon blitt, det er ikke akkurat inspirerende å leve med et menneske som har mistet det meste av gløden. Men jeg er ikke sikker på om å flytte fra ham er noen god løsning hverken for deg, ham eller barnet. Du og barnet er antagelig det viktigste livsinnholdet for ham nå, selv om det kanskje ikke er så tydelig for deg. Å ta det vekk kan gjøre grøften enda dypere for ham - og vil ihvertfall kunne gjøre barnets liv vanskeligere - i tillegg til hans selvfølgelig.

Jeg har ingen gode råd, men vet at det jeg selv mangler er noe som kunne gi struktur til hverdagen.

Kanskje dere skulle sette dere ned sammen og lage liste over praktiske oppgaver som han kunne ta hånd om. Han synes kanskje dette tar fokus fra det han BURDE gjøre, nemlig jakte på jobb, men min erfaring er at får jeg unna noen praktiske oppgave knyttet til hjem og familie, får jeg faktisk mer overskudd til jobbsøk - også fordi jeg tvinges vekk fra PC-skjermen - som er min største felle.

[Gjest vi har bare ett liv]

Han trenger et spark bak ja. Å gå hjemme så lenge gjor noe med et menneske, man blir tiltaksløs og orker ikke tanken på noe annet.

Skjønner godt din frustrasjon, og hvis det at du bevilger deg en pause eller går fra han er det som skal til for å få han opp av godstolen synes jeg det er en god idè. Ingen av dere har det godt i dagens situasjon kan jeg tenke meg.

[Gjest blippeti]

Hvilke svar er det du ønsker denne gangen som du ikke fikk sist? "Tillatelse" til å ta en pause fra forholdet? Mannen din skal snart ut i jobb skrev du forrige gang. Siden dere har et barn sammen, kan det være på sin plass å vente til han har kommet seg i jobb før du tar pause. En pause er vanligvis, om ikke alltid, en avslutning av forholdet.

[frøkenjakob]

Har selv vært arbeidsløs over lengre tid - og tiltaksløshet er et kjent problem - etter en stund mister man selvtilliten og ser ingen muligheter, bare sine egne begrensninger.

Denne følelsen har desverre lett for å forplante seg til andre deler av livet, det er liksom ikke noe som haster.

Jeg har fått plass på KAT-prosjekt - tiltak for langtidsledige for å komme i arbeid igjen - foreløbig bare et prøveprosjekt i noen få fylker. For meg har dette vært en redning, jeg begynner å få igjen gløden, og har nå faktisk to intervjuer neste uke. Bare det å bli SETT av noen hjelper veldig, + litt nye tanker rundt hvilke realistiske muligheter jeg har.

Jeg er kvinne, og har lettere for å snakke åpent om mine følelser enn de fleste menn jeg kjenner i samme situasjon - men for de av oss som faktisk egenlig øsker en jobb (selv om det kan sitte langt inne etter å ha forsøkt og mislyktes en tid) - er depresjon vanskelig å unngå - og tiltaksløshet er et vanlig symptom, særlig hos menn. Jeg har hørt/ lest at mer enn 50 % av langtidsledige utvikler depresjon eller andre lettere psykiske plager - men steget til behandling kan være svært langt for mange - ikke står slik hjelp i kø heller akkurat.

Jeg skjønner godt at du er veldig frustrert, det ville nok de fleste i din situasjon blitt, det er ikke akkurat inspirerende å leve med et menneske som har mistet det meste av gløden. Men jeg er ikke sikker på om å flytte fra ham er noen god løsning hverken for deg, ham eller barnet. Du og barnet er antagelig det viktigste livsinnholdet for ham nå, selv om det kanskje ikke er så tydelig for deg. Å ta det vekk kan gjøre grøften enda dypere for ham - og vil ihvertfall kunne gjøre barnets liv vanskeligere - i tillegg til hans selvfølgelig.

Jeg har ingen gode råd, men vet at det jeg selv mangler er noe som kunne gi struktur til hverdagen.

Kanskje dere skulle sette dere ned sammen og lage liste over praktiske oppgaver som han kunne ta hånd om. Han synes kanskje dette tar fokus fra det han BURDE gjøre, nemlig jakte på jobb, men min erfaring er at får jeg unna noen praktiske oppgave knyttet til hjem og familie, får jeg faktisk mer overskudd til jobbsøk - også fordi jeg tvinges vekk fra PC-skjermen - som er min største felle.

takk for kloke svar :-)

Kommer nok til å ta en ny , alvorsprat med han.

Han er desverre en svært lukket person når det gjelder å diskutere seg selv.

Jeg tror også han sliter litt med depresjon, og det blir vondt værre å skal be om pause.

Det var godt å få råd fra deg som har vært oppi samme situasjon som hanselv.

Jeg føler at pc-en er hans største felle.

han kommer liksom ikke seg fra skjermen når han hørst har satt seg ned.

Velger å se tiden an.

.

Det er en vanskelig situasjon, men føler at mye vil rette på seg når han har fått jobb..

Igjen... Takk for alle råd.:-)

[Gjest - depresjon er ikke usannsynlig]

takk for kloke svar :-)

Kommer nok til å ta en ny , alvorsprat med han.

Han er desverre en svært lukket person når det gjelder å diskutere seg selv.

Jeg tror også han sliter litt med depresjon, og det blir vondt værre å skal be om pause.

Det var godt å få råd fra deg som har vært oppi samme situasjon som hanselv.

Jeg føler at pc-en er hans største felle.

han kommer liksom ikke seg fra skjermen når han hørst har satt seg ned.

Velger å se tiden an.

.

Det er en vanskelig situasjon, men føler at mye vil rette på seg når han har fått jobb..

Igjen... Takk for alle råd.:-)

Hei igjen, jeg fortsatte å tenke på dere - kjenner etterhvert mange i lignende situasjoner - og dette er ikke greit - for noen av dere.

Jeg synes ikke det er rart at du sysler med tanken på å forlate ham midlertidig - men som sagt, selv om det kan hende at han trenger et spark bak, tror jeg dette heller vil være et spark i ansiktet - og muligens slutten på forholdet for godt - ut i fra det du skriver virker det ikke som det er det du innerst inne ønsker - du ønsker heller tilbake den mannen du hadde da han hadde jobb?

Håper det faktisk hjalp å høre at hvis han opplever en depresjon så er det temmelig normalt i hans situasjon, og ikke noe tegn på at han er en svak eller dårlig person. Det å være langtidsledig er nedbrytende for alle, og jo lenger det går, jo værre kan det bli å komme seg opp igjen. Og selv om du sikkert har ideer om hva han kunne gjøre for å komme seg ut av uføret er det desverre slik at å ta i mot råd fra de nærmeste er fryktelig vanskelig - og det er vanskelig å ikke ta alt i værste mening - som en bekreftelse på at man ikke er god nok til noe som helst- det er jo akkurat slik en ofte føler seg etter en stund uten jobb.

En ting han kan gjøre er å tenke godt i gjennom alt han faktisk kan, både det han har lært i jobb - og gjennom fritidssysler - og hva han føler han lykkes med. Hvis han ikke har en CV bør han lage en, det finnes mange gode råd på nett om hvordan det best kan gjøres. Deretter er det lurt å være så åpen som mulig om sin situasjon - og å motivere seg selv til å tenke at man er arbeidssøkende (en mye bedre og mer positiv betegnelse enn arbeidsløs). Det lønner seg å snakke med alle han kjenner om at han er på jobbjakt - og hva slags jobb han kunne tenke seg, plutselig treffer han en som kjenner en som kjenner en..... Det virker som om han er ganske sosial og utadvendt - kanskje butikkarbeid kunne være noe, gjerne innenfor ett felt som interesserer ham, data, sport el? Dette er ikke verdens best betalte jobber - men mer enn trygd.

Jeg har fått mine intervjuer gjennom å søke på utlyste stillinger, men det er et faktum at 70-80% av ledige jobber aldri blir utlyst, så å lete etter de jobbene kan være mer fruktbart enn å bare søke på det som er utlyst. Da slipper han jo gjerne å være en av 100 søkere som det ofte er pr stilling om dagen.

Nå er han kanskje ikke så åpen fra råd fra deg, som jeg var inne på - men kanskje du kunne lete opp litt informasjon selv på nettet - og printe det ut for ham slik at han kan lese det i ro og mak.