Åssen viser man at man bryr seg?

[Gjest O]

Jeg føler rett og slett at jeg mangler en evne. Evnen til å vise at man bryr seg.

Det kan være personer jeg bryr meg kjempemasse om, og som jeg er veldig veldig glad i, men jeg tror ikke jeg tar initiativ nok. Ei venninne av meg f.eks., hun gir til tider utrolig mye av seg selv til meg. Jeg må si jeg blir kjempeglad hver gang hun kommer bort til meg bare for å prate litt.

Men jeg føler selv at jeg ikke gir nok tilbake, og jeg er redd hun føler det på samme måten. Når jeg har sjangsen til å gå bort til henne og prate litt, så blir jeg helt handlingslammet. Jeg tenker med en gang "nei, jeg vet ikke hva jeg skal si". En annen ting er at jeg har så dårlig evne til å oppfatte situasjoner, og så komme inn og gjøre de "rette" tingene akkurat da..

F.eks. hvis hun trenger hjelp med noe, og ingen andre kommer, så kommer ikke jeg heller...

Hva kan jeg gjøre med dette?

[Gjest O]

Og hva kan jeg konkret gjøre for å vise at jeg bryr meg?

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Og hva kan jeg konkret gjøre for å vise at jeg bryr meg?

Hei!

Jeg oppfatter at du ønsker å lære mer om hvordan du kan vise andre at du bryr deg om dem.

Det letteste er å begynne med å besøke biblioteket. Der kan du låne bøker om kommunikasjon, som omhandler alt fra verbal og nonverbal kommunikasjon til empati, som er evnen til å forstå andres behov, til kroppsspråk osv.

Blir du interessert i å trene og samspille med andre kan du f.eks. oppsøke kurs i kommunikasjon. Nå heter slike kurs gjerne: Hvordan bli bedre til å uttrykke seg. Hvordan forstå dine medmennesker, osv. Lykke til!

[fnatten]

Kanskje en teit måte å vise noen at jeg er glad i dem.

Vise at jeg er taknemlig for at de stiller opp for meg.

Men jeg sender en liten bukett med blomster i blandt.

På lappen skriver jeg gjerne:

takk for at du er min venn, og stiller opp når jeg trenger det.

Jeg har fått slike takker selv jeg.Åhh helledussan så det varmer.

[Gjest Y]

Jeg skriver for å fortelle at jeg at kjenner meg veldig godt igjen i det du skrev, bortsett fra at jeg er mann da. Også jeg har store problemer med å forholde meg til andre mennesker. Jeg har ingen jeg kan kalle venner, bare perifere bekjentskaper.

Min barndoms omgangskrets, som alltid har hatt svært lite til felles med meg, holder jeg en viss kontakt med for å sikre meg et minum av sosial kontakt med jevnaldrende. Men det er svært sjelden jeg har noen kontakt med dem. Bare i større sammenkomster kan jeg finne på å dukke opp. Stikker aldri innom eller ringer enkeltvise for sosial kontakt. Hvorfor? Akkurat som deg blir jeg fullstendig handlingslammet ved tanken. Jeg vet ikke hva jeg skal si osv. Og føler egentlig at vi ikke har så mye å si til hverandre heller.

De føler seg sikkert utnyttet når jeg bare dukker opp når det passer meg og på mine premisser, men mine sjeldne nærvær blir alltid godtatt. Ikke at jeg skjønner hvorfor.

Den eneste kameraten jeg har hatt var i militæret. Der var det en fyr jeg likte veldig godt, han var særdeles intelligent og oppegånde. Vi kom godt overens, sammenfallende interesser og verdisyn som vi hadde, og vi hadde en god toveis kommunikasjon. Da dimittering ubønnhørlig nærmet seg spurte han hva som vil skje i fremtiden, om vi skulle holde kontakten med brevskriving osv. Hva gjorde jeg? Dum som et esel dro jeg i gang med en macho holdning og sa at de geografiske avstandene uansett ville føre til at kontakten ville skli ut i det blå, da var det like greit at man ganske enkelt kunne huske tilbake til den fine tiden i militæret osv. Hvorfor gjorde jeg det? Jeg ble fullstendig handlingslammet ved tanken på komplisert brevskriving og nervøse telefonsamtaler hvor man lette etter ting å si.

Jeg savnet ham umidelbart etter hjemkomst og jeg savner ham fortsatt. Den eneste jeg noen gang har kalt venn.

Så hva skal man gjøre med det? Jeg vet ikke, jeg har mange ganger tenkt på at jeg kan oppsøke foreninger eller på andre måter komme i kontakt med miljøer hvor sannsynligheten er tilstede for at jeg treffer mennesker jeg kan komme godt overens med. Men hver gang tar frykten meg, jeg blir handlingslammet. Jeg tenker med en gang "nei, jeg vet ikke hva skal si eller gjøre".

Tanken på å binde meg til mennesker gjør meg nervøs. Frykten for å miste det jeg oppnår overvinner alltid lengselen etter en venn.

[Gjest Y]

Jeg skriver for å fortelle at jeg at kjenner meg veldig godt igjen i det du skrev, bortsett fra at jeg er mann da. Også jeg har store problemer med å forholde meg til andre mennesker. Jeg har ingen jeg kan kalle venner, bare perifere bekjentskaper.

Min barndoms omgangskrets, som alltid har hatt svært lite til felles med meg, holder jeg en viss kontakt med for å sikre meg et minum av sosial kontakt med jevnaldrende. Men det er svært sjelden jeg har noen kontakt med dem. Bare i større sammenkomster kan jeg finne på å dukke opp. Stikker aldri innom eller ringer enkeltvise for sosial kontakt. Hvorfor? Akkurat som deg blir jeg fullstendig handlingslammet ved tanken. Jeg vet ikke hva jeg skal si osv. Og føler egentlig at vi ikke har så mye å si til hverandre heller.

De føler seg sikkert utnyttet når jeg bare dukker opp når det passer meg og på mine premisser, men mine sjeldne nærvær blir alltid godtatt. Ikke at jeg skjønner hvorfor.

Den eneste kameraten jeg har hatt var i militæret. Der var det en fyr jeg likte veldig godt, han var særdeles intelligent og oppegånde. Vi kom godt overens, sammenfallende interesser og verdisyn som vi hadde, og vi hadde en god toveis kommunikasjon. Da dimittering ubønnhørlig nærmet seg spurte han hva som vil skje i fremtiden, om vi skulle holde kontakten med brevskriving osv. Hva gjorde jeg? Dum som et esel dro jeg i gang med en macho holdning og sa at de geografiske avstandene uansett ville føre til at kontakten ville skli ut i det blå, da var det like greit at man ganske enkelt kunne huske tilbake til den fine tiden i militæret osv. Hvorfor gjorde jeg det? Jeg ble fullstendig handlingslammet ved tanken på komplisert brevskriving og nervøse telefonsamtaler hvor man lette etter ting å si.

Jeg savnet ham umidelbart etter hjemkomst og jeg savner ham fortsatt. Den eneste jeg noen gang har kalt venn.

Så hva skal man gjøre med det? Jeg vet ikke, jeg har mange ganger tenkt på at jeg kan oppsøke foreninger eller på andre måter komme i kontakt med miljøer hvor sannsynligheten er tilstede for at jeg treffer mennesker jeg kan komme godt overens med. Men hver gang tar frykten meg, jeg blir handlingslammet. Jeg tenker med en gang "nei, jeg vet ikke hva skal si eller gjøre".

Tanken på å binde meg til mennesker gjør meg nervøs. Frykten for å miste det jeg oppnår overvinner alltid lengselen etter en venn.

[friend]

Og hva kan jeg konkret gjøre for å vise at jeg bryr meg?

Still deg foran speilet og øv deg på å gi deg selv ros eller si noe som du ønsker å si til noen du bryr deg om...Etter litt trening er det om å gjøre å virkelig si det til en venn/venninde.

Enkelte takler ikke at man sier at man bryr seg om dem, mens andre igjen blir kjempe-glade av det. Prøv det så skal du se hvor lett det er når du først har sagt det til noen en gang.

Lykke til