Forvirret og håpefull

[Gjest Konservativ?]

Er en mann midt i tredveårene som er flyttet fra min forlovede og vårt felles barn for noen mnd. siden, ufrivillig må jeg vel ta med..

Dette var noe hun ville og da har man ikke så mye valg vel.

Igjennom desse mnd. har det gått litt opp og ned med vennskapet vårt, jeg vil jo gjerne at ting skal ordne seg, mens hun sier at det er definitivt over.

Det er det hun sier, handling er noe annet, midt i denne perioden var vi vel ikke særlig på talefot, men i begynnelsen var hun usikker og det merket jeg.

Nå synes jeg at jeg merker litt av usikkerheten hos henne igjen, vi konverserer bra, jeg får lov til å gi henne litt positiv oppmerksomhet, ( både fysisk og verbalt), og hun virker mottakelig for det. Det er dette som forvirrer meg, for hun sier stort sett det samme som før. Føler at hun av og til må sjekke om jeg fortsatt går på gress. Det gjør jeg jo, det har jeg sagt til henne også, jeg venter på henne har jeg sagt.Nå har hun jo også en stor oppmerksomhetstrang, på by`n hver helg, nye klær og alt det der klassiske, flørter og koser seg som hun sier, men hun har ikke funnet eller vært bort i noen ny type el. noe sånt. Jeg er vel litt dum som venter, men jeg elsker henne og ungen vår over alt , så det er det riktige for meg å gjøre nå. Men det er som sagt veldig forvirrende når jeg ikke får handling og talemåte til å stemme overens.

Hadde vært sammen i ca. 7 år, så jeg håper at det er denne "7-årskrisen" som har gjort sin inntreden og at ting kan ordne seg etterhvert.

Vil gjerne høre på hva andre har å si, som kanskje har hatt det på samme måten etter et brudd.

Kan vel ta med at det ikke var noen spesiell grunn som førte til bruddet heller, da ville jeg vel skjønt det litt bedre tror jeg.

[Gjest Beentheredonethat]

Har vært igjennom det samme som deg. faktisk ganske nøyaktig. var gift i 7 år vi og, men vi har to barn....Vært alene nå i over ett år. Du vil aldri forstå deg på det, desverre. Kvinner er ikke lett å forstå seg på generelt. Sånn er det bare. Vi er nok desverre bare nikkedukker i den store sammenheng. :-( Men.. Jeg kommer heller aldri til å slutte å håpe. Kjærlighet vil alltid seire. Jeg vil vente så lenge det tar. Vil ikke utsette ungene mine for to mammaer, 6 besteforeldre, 27 søskenbarn osv... Det får holde med det de har. La de sleppe å bli en stor familie med HELE NORGE... og, nei.. jeg er ikke bitter. Jeg vil bare ikke være med å bygge et "ditt, mitt og vårt"-familietradisjon. Ble desverre ingen riktig svar til deg dette. Bare mine synspunkt. (Hold ut, slapp av og ta livet med ro)

[Gjest Jokke og damene]

Til dere to... slutt å vent!

Hvem vil ha noen som man vet at de kan få tilbake bare ved å knipse med fingra? Hvor lite spennende er det?

Hvis dere i det hele tatt skal ha håp om å få noen tilbake så må dere gjennom ekstreme makeover: start en ny hobby, mer sporty og aktiv livsstil, ny image (klær og hår) og for all del ikke glem å flørt!

[Gjest tjohooo]

Til dere to... slutt å vent!

Hvem vil ha noen som man vet at de kan få tilbake bare ved å knipse med fingra? Hvor lite spennende er det?

Hvis dere i det hele tatt skal ha håp om å få noen tilbake så må dere gjennom ekstreme makeover: start en ny hobby, mer sporty og aktiv livsstil, ny image (klær og hår) og for all del ikke glem å flørt!

Eh du, er ikke alle som er så overflatiske at de "må" ha noen som er hard to get og extreme forvandlet for å ville ha dem.