HJELP MEG Å HJELPE MIN KJÆRE SOM SØRGER

[Gjest blue2004]

Min samboer har mistet et nært familiemedlem og er nå tynget av sorg.

Det er tre uker siden, men han har bare blitt verre for hver dag, med ekstrem aggresjon/voldelige tendenser/sinne, ofte rettet mot meg uten at jeg har sagt noe eller gjort noe.

Kan noen gi meg litt veiledning om hvordan å bearbeide sorg? Han vil ikke snakke om det heller, så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre...blir det verre, så klarer jeg det ikke psykisk selv..jeg er så glad i han og klarer ikke å bli behandlet slik, selv om han ikke mener det, han er jo i sorg.

(men det sier seg jo selv at en jente på 50 kg har lite å stille opp med mot en muskelbunt på 80 kg)

Til normalt er han sjelden sint, og han er på INGEN MÅTE voldelig.

Noen, hjelp meg...

[Gjest Kjekk og grei mann]

slår han deg så stikk av

ingen fortjener å få julig

kjenner flere som har vært sammen med "ikke voldelige" snille menn som slår. ingen jeg kjenner har fått det bedre med tiden

[gullfisk]

Han er jo voldelig når han er voldelig. Ekstrem aggresjon er mot sine nærmeste er ikke en konstruktiv måte å bearbeide sorg på (i hvert fasll ikke for de nærmeste!).

Siden det virker som han ikke ønsker hjelp, si at han får komme seg igjennom dette selv, for du klarer ikke og fortjener ikke å bli behandlet slik. Så flytter du til en venninne/dine foreldre el. helt til han er sitt gamle jeg. Du bør foreslå at han skaffer seg hjelp gjennom sine venner, psykolog, prest, familie, familievernkontor el.

Du kan ikke hjelpe ham når han oppfører seg så ekstremt mot deg. Dette er ikke en vanlig måte å være tynget av sorg på.

[Gjest stoiker]

Hei - jeg ser du har fått noen svar - men har lyst til å si noe annet enn dem.

At din kjære nå reagerer med aggressjon, kan være en naturlig reaksjon når noe så dramatisk har skjedd ham. Kanskje orker han bare ikke din oppmerksomhet, men har mer enn nok med seg selv, i tillegg til at han er rasende over det som har skjedd. Så går det ut over deg - det er bare å håpe det ikke blir fysisk utagering?

Sinne er en del av en naturlig sorgprosess. Først benekter man det som har skjedd, så raser man, og gradvis begynner man innse det forferdelige og langsomt orienterer man seg på ny mot resten av livet...men slikt kan ta tid. En sorgprosess som er sunn og naturlig, regner man med i hvert fall tar 2 år.

Jeg har forsøkt å søke på internett for å finne noe om sorgprosesser, men ikke klart å finne noe du kan slå opp mens du sitter her foran pc-en. Likevel vil jeg si deg at det finnes masse litteratur om dette.

En sorgprosess er en sunn prosess - mennesker som har mistet noen som står dem nær, må gjennom flere faser for å komme ut på andre siden og kunne fortsette livet sitt. Masse slags følelser settes i sving, man blir ofte "liten" igjen og oppfører seg slik at de omkring en blir bekymret av det.

Jeg vil anbefale deg å kontakte en diakon - f.eks. i ditt nabolag - som kanskje kan enten henvise deg/dere til sorggrupper eller i hvert fall kanskje gi deg tips om noen bøker. Eller forsøke en telefon til en psykolog eller et nærpsykiatrisk senter om det finnes. Du kan også kontakte en bokhandel eller et bibliotek. Det finnes bøker å få tak i.

Uansett - enten det blir din kjære som tar imot f.eks. tilbud om sorggruppe - eller det blir du som må sette deg inn i hva en sorgprosess kan være og hjelpe ham på den måten - ta kontakt med noen som er mer konstruktive og optimistiske enn de svarene du har fått her. Og la ham få ta initiativ til hvilken nærhet han trenger fra din side nå. Han har nok kanskje mer enn nok med seg selv, men trenger sikkert likevel å vite at du er der - rett i nærheten - om han skulle behøve deg, også.

Altså - tips til hvem du kan kontakte:

Legen deres, diakon/prest, psykolog, psykiatrisk legevakt eller nærsenter el.lign. der dere bor (du behøver ikke ha noen personlig kristen tro for å kunne spørre om råd og veiledning fra kirkelige medarbeidere), bokhandel og bibliotek - . En telefon eller en e-mail er kanskje alt du trenger starte med. Fort og greit.

Når man vet hva som er naturlig - og når man sørger er igrunnen _alt_ naturlig - blir man ikke så redd. Det viktige er å vite at dette er en utvikling som går i riktig retning, og ikke en sorg som blir undertrykket eller tar feil spor. Det er også viktig å huske at dette tar tid.

Dette ble kanskje veldig rotete - men lykke til! Din kjære er heldig som har deg der!