Hvorfor mislykkes nå?

[Gjest så teit.]

Vet ikke om dette er rette forum, men ok det får bare stå til. Jeg og min samboer har vært sammen i 9 år. 9 hektiske, gode og turbulente slitsomme år. Vi har slik man bruker å si det "mine og dine barn" men også vårt barn. Barna har vi vært sammen om med liten og ingen støtte eller intresse fra deres andre foreldre. Vi har i disse årene jobbet hardt, aldri hatt avlastning med barna. Vi har en unge som har holdt oss våken natt og dag i nesten 5 år. Så endelig den dagen vi skal finne ro, flytte og studere sammen godt voksen begge to, så synes alt i forholdet vårt å ryke. Det er så sykt urettferdig og teit. Vi er veldig glade i hverandre og har kjempa sammen mot så mye vondskap, med kjærlighet og for oss og barna. Nå begynner slitasjen i disse ni årene å sette en stopper for alt. Dette er så utrolig vondt. I disse 9 årne har vi aldri fått være sammen alene slik at vi kunne ta bedre vare på hverandre. Å ta seg av barna er en kjempe oppgave, men når slitasjen blir så stor så går det jo utover barna ved at vi bare må pakke sammen å gå hvert til vårt. Slik måtte bare få dette ut til noen så kanskje frustrasjon og sorgen kan lette litt?

[damedame]

Hei

Har dere søkt hjelp for å takle den nye utfordringen i forholdet?

Håper alt blir bra igjen...

Mvh

[Gjest så teit]

Hei

Har dere søkt hjelp for å takle den nye utfordringen i forholdet?

Håper alt blir bra igjen...

Mvh

Kjære damedame ja du spør, nei egentlig ikke, men vi har utrolig nok på en eller annen måte funnet sterkt sammen igjen etter siste krise. Vet egentlig ikke hva det er mellom oss, men vi er ikke mye borte fra hverandre før vi begge blir knust av lengsel etter hverandre. Og tro meg dette går begge veiene. Det er dette som gjør tingene så utrolig vanskelig og tungt for oss begge når konflikter oppstår som følge av slitasje. Slik det er nå så er det ny og forsterket kjærlighet mellom oss, men du verden hvor sårbar vi er. Så at det skal gå bra med oss sammen håper vi og.

[damedame]

Kjære damedame ja du spør, nei egentlig ikke, men vi har utrolig nok på en eller annen måte funnet sterkt sammen igjen etter siste krise. Vet egentlig ikke hva det er mellom oss, men vi er ikke mye borte fra hverandre før vi begge blir knust av lengsel etter hverandre. Og tro meg dette går begge veiene. Det er dette som gjør tingene så utrolig vanskelig og tungt for oss begge når konflikter oppstår som følge av slitasje. Slik det er nå så er det ny og forsterket kjærlighet mellom oss, men du verden hvor sårbar vi er. Så at det skal gå bra med oss sammen håper vi og.

Jo, det er ganske naturlig at kjærligheten føles sterkere, og kanskje er den det også, etter kriser.

Men, forslaget mitt kan begrunnes i at det kan virke preventivt ift fremtidig krisehåndtering.

Forøvrig hyggelig å lese at du har det godt nå, hvem du nå enn er

Mvh