Vi er forsjellige

[Gjest KjærestenHans]

Vi har vært sammen i tre år, jeg er 20 han 23. Jeg vet ikke om vi har en fremtid i lag siden vi er så forjellige og med helt ulik bakgrunn.

Jeg kommer fra en familie som liker lesing og verdsetter utdanning svært høyt. Jeg ser ikke på familien min som bedre en alle andres, vi er nok helt normale tror jeg. Vi har alt fra ingenører, oljearbeidere, seviløkonomer til skoleassistenter. Felles for alle er at de har utdannet seg til det de er inntresert i, uansett om det er en "høy" jobb som ingeniør eller "lavt" som bonde, barnehage eller skole.

I hans familie liker nesten ingen å lese, det er to med god jobb men de har brutt kontakten med familien. Den med høyest utdannelse er hjelpepleier (ikke et stygt ord om de, jeg har all respekt for alle helsearbediere i landet!) Ellers er det noe som jobber uten utdannelse, en del laaaaaaaaaangtids sykemeldte og noen uføretrygdede. Er du sliten og lei, kjeder deg på jobb, det er pent vær eller du har noe annet du heller vil gjøre så er dette fult legitime grunner til å sykemelde seg.

Jeg har vokst opp hvor du står på til du dør, men vi nyter livet og er mer tilfredse med vårt liv en hva de fleste i hans familie ser ut til å være. Jeg merker at den lave arbeidsmoralen har smittet over på han, og det irriterer meg. Forholdet vårt fungerer helt greit, men vi snakker ikke om forsjellene på bakgrunnen vår. Han kommer fra en familie hvor alle er fattige, jeg kommer fra fattige foreldre men ellers av familien så er de rike. Han har arvet familiens ikke økonomiske sans, jeg har lært av mine foreldres feil og planlegger min økonomi.

Før noen sier at "du tror du er bedre en dem" så er ikke det sant, han han noen trolig greie familiemedlemmer, men enkelte andre provoserer meg siden de er så late og lar oss andre betale for deres goder. De som er i jobb og de uten med gode grunner har jeg all respkt for, sørlig denne hjelpepleieren som er fantastisk snill og bokstavilig talt gjør en dritt jobb for andre.

Min kjæreste vil ikke ha noe utdannelse, det er ok for meg så lenge han jobber istdet. Det gjør han, han tar 3 dagersene og lengre sykemeldinger en nødvendig, men men. Jeg vil ta doktorgrad og ingen kas stoppe meg i det. Han gidder ikke diskutere med meg om vår bakgrunnsforsjell og om det kan gi problemer fordi han ikke synest det er noe å diskutere. Vi går godt overens med begge familiene.

Hva tror dere? Har vi altfor forsjellig bargrunn og arbeidsmoral?

Hvordan vil dere reagere om dere møtte noen der hun var DR. og han hadde knapt fullført ungdomsskolen? For oss er det helt greit, ingen av oss har problemer med at en er høyt utdannet og en annen ikke i det hele att. Jeg ser mer på familiebakgrunnen som et problem en utdannelsen.Men det er jo litt motsatt av hva som er vanlig.

[Sofapus]

Du har tydeligvis et stort "luksus"- og forfengelighetsproblem, han fortjener bedre.

[gullfisk]

Slike ting som arbeidsmoral kan nok slite veldig på forholdet etterhvert, for det går på helt grunnleggende etiske verdier.

Du må tenke deg godt om, vil du han skal være far til dine barn? Hvis det svaret er nei, så har dere ingen framtid.

At resten av familien går på uføretrygd osv. spiller jo ingen rolle, men at han selv skulker mye ville jeg vært skeptisk til.

Hvordan hans og din familiebakgrunn er behøver dere ikke bry dere om, poenget er hvordan du og han er.

En doktor og en arbeider kan gå veldig fint sammen, for da har begge to noen å bryne seg på hjemme, men bare hvis han respekterer ditt valg og ikke synes du er "dum" som tar så høy utdannelse. En doktorgrad krever ekstremt mye innsats, både tid og penger. Da bør kjæresten støtte deg.

Jeg er litt usikker på om du mener dere har et problem eller ikke?

[nolte]

Forskjellene vil bare forsterke seg.

Ikke vent med bruddet til du faller for en mann som du finner mer interessant, og som har kvaliteter og moral som ligger noen hakk over han du har.

[nolte]

Du har tydeligvis et stort "luksus"- og forfengelighetsproblem, han fortjener bedre.

Forbannet sprøyt. Jeg syns hun har et veldig ydmykt forhold til denne problematikken.

[soleil]

Jeg tror det kan bli en "utfordring" å få et forhold til å funke når en har veldig ulik bakgrunn, ulike verdier, ulike interesser og ikke minst veldig ulik inntekt. Jeg tror du kommer til å kjede deg etter hvert...

[Gjest fortjener verre kanskje?]

Du har tydeligvis et stort "luksus"- og forfengelighetsproblem, han fortjener bedre.

Hun har ambisjoner om doktorgrad, høy arbeidsmoral, liker hans familie, syns det er ok at han ikke har utdannelse, og han fortjener bedre? Hvorfor det?

[ariadne]

Hvordan vil du at evt. barn skal oppdras? Hvilke verdier ønsker du å føre videre?

[Gjest Elextra]

Jeg synes du virker unødvendig opptatt av familien og bakgrunnen hans. Vel har den en viss betydning for hvem han er blitt, men du bør tross alt være mer opptatt av ham enn av familien.

Det som ville bekymret meg mer er nettopp holdningen til det han driver med. Tror ikke utdannelsesnivået som sådan trenger å ha noe å si. Men om du er glødende opptatt av arbeidet ditt, mens han kun jobber for å heve lønn og finansiere fritiden tror jeg problemet bare vil vokse.

[sigga]

Dere går godt overens med begges familier sier du. Og det er jo et godt utgangspunkt...

Men det ligger ann til problemer senere i livet. barneoppdragelsen kan bli et skikkelig problem. Snakk ut om det. Vit hvor han står i forhold til barneoppdragelse. Diskuter med han feks. barn og alkohol... det er kjempeviktig å kjenne personen en velger å bruke tid på. Og hvis han ikke gidder diskutere med deg det du synest er viktig er jo et dårlig tegn i seg selv...

Men bare du føler hva som er rett for deg.

[fyrlykt]

Hvorfor ikke nyte hverandre så lenge dere har gjensidig glede av det? Hva som vil skje fremover når du er ferdig med din doktorgrad osv, kan ingen spå. Det kan gå bra, det kan gå dårlig. Det kan hende dine og hans venner og kolleger er som fra to ulike planeter osv. Hovedsaken er at dere har det bra!

Kommer det en dag at dere opplever at dere ikke har noe felles er det vel ikke verre enn at dere tar det der og da? Ikke ta eventuelle problemer på forskudd. Det finnes vel ingen lov som sier at hvis vi har mistanke om at vi ikke passer sammen om 10 år må vi bryte i dag?? Vi kan vel alle vente med et eventuelt brudd til det er tid for det?

[Mista nikket]

Siden du stiller dette spørsmålet, har du nok tenkt en stund på det. Du tror det vil bli et problem fordi dere har forskjellige ambisjoner med livet.

Resultatet kan bli at dere vokser i fra hverandre etter hvert.

Hva sier magefølelsen din?

[mrxx]

Ut fra det du skriver mener jeg dette forholdet ikke har store muligheter for å overleve. Har han lav arbeidsmoral nå, så vil denne garantert ikke bli noe bedre. Du vil terge vettet av deg senere. Det er vel en mulighet for at han også havner på trygd etterhvert, hvordan vil du takle det?

De aller fleste har store ambisjoner i 20 årene, dette vil svekkes litt når vi f.eks nærmer oss 50.

Jeg tror at avstanden mellom dere vil øke, du har for store ambisjoner og han altfor lave til at dette vil gå bra.

Dere vil vokse fra hverandre. Dere er så forskjellige at det skal mye til for at dette vil gå bra. Etter at du har blitt enda mer voksen, fått deg mer utdannelse, blitt enda mer fornuftig osv, osv, så vil han stå mer eller mindre på stedet hvil. Forskjellene blir enda større etterhvert og dere vil vokse enda mer fra hverandre.

Forsøk å se litt i i fremtiden og gjør noen vurderinger. Hva hvis det blir slik jeg spår? Hva vil du gjøre da?

[mil1365380270]

Tror ikke dette er et ideelt forhold for deg.

Du blir sannsynligvis den som jobber mest drar inn pengene i familien. Økonomien kommer til å hvile på deg. Når du vil planlegge/spare til noe, blir det på eget initiativ kanskje. Kommer du til å like det, eller føle det som en belastning?

Greit at du liker det å være flittig, men er det like artig etter 10 år, når han fortsatt ligger på sofaen mens du jobber?

Er det han som skal være hjemme med barna, eller vil dere få råd til at du er det?

Etter hvert som du begynner å tjene penger og betale skatt, vil du ikke irritere deg over sånne som han, som misbruker sykepengesystemet?

Men elsker du fyren, får du det ikke bra uten han heller :-) Bare ikke få barn med det første.

[mil1365380270]

Tror ikke dette er et ideelt forhold for deg.

Du blir sannsynligvis den som jobber mest drar inn pengene i familien. Økonomien kommer til å hvile på deg. Når du vil planlegge/spare til noe, blir det på eget initiativ kanskje. Kommer du til å like det, eller føle det som en belastning?

Greit at du liker det å være flittig, men er det like artig etter 10 år, når han fortsatt ligger på sofaen mens du jobber?

Er det han som skal være hjemme med barna, eller vil dere få råd til at du er det?

Etter hvert som du begynner å tjene penger og betale skatt, vil du ikke irritere deg over sånne som han, som misbruker sykepengesystemet?

Men elsker du fyren, får du det ikke bra uten han heller :-) Bare ikke få barn med det første.

Enda en grunn til å være sammen med en som har litt lik innstilling til arbeid:

Hva om han begynner å klage over at du bruker for mye tid på arbeid/studier? Og viser null interesse og forståelse for det du driver med?

[petter smart]

Hvorfor ikke nyte hverandre så lenge dere har gjensidig glede av det? Hva som vil skje fremover når du er ferdig med din doktorgrad osv, kan ingen spå. Det kan gå bra, det kan gå dårlig. Det kan hende dine og hans venner og kolleger er som fra to ulike planeter osv. Hovedsaken er at dere har det bra!

Kommer det en dag at dere opplever at dere ikke har noe felles er det vel ikke verre enn at dere tar det der og da? Ikke ta eventuelle problemer på forskudd. Det finnes vel ingen lov som sier at hvis vi har mistanke om at vi ikke passer sammen om 10 år må vi bryte i dag?? Vi kan vel alle vente med et eventuelt brudd til det er tid for det?

Slik at hun kan leve på han mens hun studerer, og når hun er ferdig så dumper hun han.

Har en kompise som opplevde dette, han kuttet sine egne studier for at hun skulle bli ferdig (selv om hun hadde flere år igjen enn han). Når hun var ferdig flyttet hun ut.

[fyrlykt]

Slik at hun kan leve på han mens hun studerer, og når hun er ferdig så dumper hun han.

Har en kompise som opplevde dette, han kuttet sine egne studier for at hun skulle bli ferdig (selv om hun hadde flere år igjen enn han). Når hun var ferdig flyttet hun ut.

Det var ikke slik tankegangen min var i det hele tatt!! Regner med at hun får stipend som andre, og med familiebakgrunnen får hun sikkert hjelp der også.

Det jeg mener er at ingen har garanti for hva som kan skje i fremdtiden. Hvis en ørliten tvil skal være nok til at vi ikke skal satse, da er det vel kanskje få forhold som burde vært startet i det hele tatt? Vi kan jo aldri være 100% sikker, av ulike grunner.

Jeg tror ikke på å love noe for hele livet, underveis i livet endrer vi oss.

[petter smart]

Det var ikke slik tankegangen min var i det hele tatt!! Regner med at hun får stipend som andre, og med familiebakgrunnen får hun sikkert hjelp der også.

Det jeg mener er at ingen har garanti for hva som kan skje i fremdtiden. Hvis en ørliten tvil skal være nok til at vi ikke skal satse, da er det vel kanskje få forhold som burde vært startet i det hele tatt? Vi kan jo aldri være 100% sikker, av ulike grunner.

Jeg tror ikke på å love noe for hele livet, underveis i livet endrer vi oss.

Jeg skjønner hva du mener (men da måtte jeg legge godviljen til :-))

Men det er faktisk personer som lever på en annen mens de studerer, for så å dumpe denne personen når de får jobb.

Spørsmålet er jo om hvorfor en ønsker et forhold. Er det et ønske om å slå seg til ro, stifte familie, finne en å dele livet med så ville nok denne personen vært uaktuell. Men dersom en kun ønsker en å ha det kjekt med her og nå så er det jo greit.

Men jeg synes man bør tenke på framtiden. Når en allerede nå irriterer seg over ting, så vil dette bare bli verre og verre når forelskelsen går over og hverdagen innhenter en.

[Gjest KjærestenHans]

Hvordan vil du at evt. barn skal oppdras? Hvilke verdier ønsker du å føre videre?

Jeg ønsker å oppdra mine barn slik jeg ble oppdratt. Mor er hjemme mens barna er små, og de blir oppmuntret til å lese og skaffe seg utdannelse. Jeg er ikke slik som sier at de må enten bli lege eller advokat, ingen har et slikt press i familien min, om barna vil bli søppelkjører så er det greit for meg så lenge de har tatt utdannelse for å bli det og har studiekompetanse i tilfelle de ombestemmer seg senere. Om de blir statsminister eller frisør spiller ingen rolle for meg så lenge de er lykkelige.

Jeg ønsker meg en karriere, men når barna er små vil jeg være hjemme. Jeg er ikke slik som tar en baby på 6 uker i bilen til barnehagen kl 07 om morgenen og henter den kl 17. Både familie og karriere er viktig for meg.

[fei1365380229]

Jeg ønsker å oppdra mine barn slik jeg ble oppdratt. Mor er hjemme mens barna er små, og de blir oppmuntret til å lese og skaffe seg utdannelse. Jeg er ikke slik som sier at de må enten bli lege eller advokat, ingen har et slikt press i familien min, om barna vil bli søppelkjører så er det greit for meg så lenge de har tatt utdannelse for å bli det og har studiekompetanse i tilfelle de ombestemmer seg senere. Om de blir statsminister eller frisør spiller ingen rolle for meg så lenge de er lykkelige.

Jeg ønsker meg en karriere, men når barna er små vil jeg være hjemme. Jeg er ikke slik som tar en baby på 6 uker i bilen til barnehagen kl 07 om morgenen og henter den kl 17. Både familie og karriere er viktig for meg.

Tror det er veldig få som tar en baby på 6 uker ut til barnehagen. Man har noe som heter svangerskapspermisjon i Norge vet du:)