Jeg tror nok jeg blir alene resten av livet....

[Gjest bitchen!]

Og jeg vet ikke hvor lei meg jeg er for det!

Har akkurat fylt 30-år og er enslig mor til en gutt på 5 år, har aldri bodd permanent sammen med noen, ikke engang barnets far, han jobbet langt unna og kom hjem annenhver helg.

Har i et år vært i et forhold til en mann jeg er svært glad i, vi var sammen en stund, men nå treffes vi bare en gang i blant når det passer sånn for begge to.

Før hadde jeg en drøm om bryllup og masse barn, men nå er jeg glad jeg har en etterkommer og vil gjøre alt for han fremover, vi klarer oss så godt alene, jeg føler at vi ikke trenger noen flere inn i livet.

Jeg synes jeg har blitt for gammel til å begynne å få barn om et par år, så for meg personlig har det toget gått.Derfor gidder jeg heller ikke å dumpe lissom-typen for å finne en som jeg vil bygge og bo sammen med.

Men så har det slått meg at alt dette skyldes at jeg har vært alene alt for lenge, jeg har blitt så sær, derfor klarer jeg ikke tanken på å dele sofaen med noen hver kveld, ta hensyn til andre når det gjelder matlaging, klesvask, pengeforbruk, og ikke minst det å få ligge alene når det passer meg slik.

Og hvordan skulle det gå visst jeg skulle flytte inn sammen med noen som hadde dratt huset fullt av møbler jeg ikke kunne utstå, monster store høytalere og diger lutet seksjon? huff, det hadde blitt et helvete!

Så sier noen at den dagen jeg finner noen jeg virkelig elsker skjer alt dette av seg selv, men jeg er jammen ikke sikker...

Er jeg bare blitt gammel og sær?

Har ingen problemer med å finne gutter som liker meg, så innerst inne har jeg da muligens litt sjarm, men her jeg bor er jeg bare stemplet som uoppnåelig, og det synes jeg faktisk er litt leit da! Men jeg får helt panikk visst de begynner å klenge, vil vite om jeg elsker dem, tuller om å flytte sammen og sånn, da er jeg borte i en fei.

Hva tror dere andre vise mennesker der ute, er jeg blitt ei overlegen selvopptatt merr?

[rgr]

Hei du!

Tror ikke at du skal kalle deg selv en bitch. Jeg er i samme situasjon som deg. Jeg er alenemor for den jente på 8 år og har vært det siden hun ble født. Jeg er 33 år, men føler meg ikke gammel av den grunn, og det renger vel ikke du heller å gjøre. Det er enda mange år til din biologiske klokke slutter å tikke.

Jeg har vært sammen med en mann i 3 år, men har ennå ikke våget å ta det avgjørende skrittet med å stifte bo. Jeg tenker som deg på alt jeg må gi avkall på da. Jeg trives kanskje for godt i mitt eget selskap, også tør jeg ikke tanken på å være avhengig av en annens vaner og uvaner.

Ikke minst tenker jeg på min datter som jeg i alle år har oppdratt alene. Hvilke kriterier skalman hafor å slippe en mann inn i dette forholdet som vi to har bygd, jeg og min datter.

Men...aller mest handler det vel om redselen for forandring. Du vet hva du har, men ikke hva du får. Vi kvinner i dag har jo et valg. Vi klarer oss fint selv. Da må det jo medføre mye positivt for en selv dersom en sakl oppgi det selvstendige og uavhengige livet man lever.

Vi må vel også innse at vi lever i en tid der de fleste tar mer hensyn til egne ønsker og behov enn noen gan før. Hvor bra dette er for oss kan jo diskuteres.

Hilsen en som ikke våger

[Gjest singel hele livet]

Vi lever i en ny tid nå - mange lever som enslig hele livet. Når man i tillegg har barn fra før og er vel etablert alene er det ikke enkelt å skulle bli samboer med et annet voksent menneske.

Jeg har tatt et klart standpunkt, jeg kan godt ha en kjæreste og elsker, men samboerskap blir aldri aktuelt. Jeg vet at det ville ødelagt hele forholdet fordi jeg er blitt sær og vil ha ting på min måte. Jeg har ikke lyst til og må heller ikke endre meg for å bli lykkelig.

[Rubia]

He he...jeg må nesten le nå.

Du er ikke unormal i det hel tatt, det er nok vanlig å føle seg selvstendig og deilig fri etter så lang tid alene,

Jeg har selv vært alene i 7,5 år. Min minste har heller aldri hatt to i hus for å si det sånn.

Har også hatt en og annen kjæreste, men ingen som jeg har ønsket å dra i hus og etablere meg sammen med.

Ville ikke flytte sammen med noen, ikke dele nøkkelen min med noen, ha ting på min måte, måtte vite at jeg hadde full kontroll osv.

Helt som deg med andre ord.

Så fant jeg en her da, en som var litt anneledes. En som var rolig, god, snill, humoristisk og som tok barna med storm.

Og han tråler trammen rimelig mye ja, det har liksom gått helt naturlig.

Forholdet har ikke vart så lenge, men om det fortsetter slik så er dette han jeg kan komme til å flytte sammen med, og å dele en framtid med.

Nei, jeg vil ikke komme til å selge huset mitt, og jeg vil alltid sørge for en sikker framtid om det skulle ryke.

Men tingen er at vi kan snakke om dette, og at han respekterer mine syn og tanker, og det koster ham ingen ting å gjøre ting på min måte.

Han har ikke barn og han ser godt at jeg lar en sikker framtid veie sterkt for mine.

Så det er faktisk mulig å finne en partner og få det godt som to, selvom man er inngrodd "sær" og glad i singellivet som du er og jeg var.

Høres klisjeaktig ut men det kan faktisk være slik at det dukker opp når du minst venter det.

Og når det gjelder et barn til, du er ikke eldre enn du føler deg. Det er ennå noen år til du bør vurdere å legge lokket på eggene

Lykke til.