hva nå?

[lille fruen]

Jeg er 23 år og har vært gift i 4 år med en utenlandsk mann. Vi har en datter på 2 år sammen. For 8 måneder siden forelsket jeg meg hodestups i en annen mann, etter å ha vært misfornøyd i ekteskapet vårt lenge. denne nye mannen vil jeg si mnipulerte meg til å bli forelsket i han, ved å overøse meg med komplimenter og oppmerksomhet ,og å alltid vise seg fra sin beste side. Det han ønsket meg meg, var et lite eventyr,dvs. sex, mens samboeren hans var i utlandet i et par måneder. Jeg var forsåvidt klar over at jeg bare var en av mange for han, men siden dette var en forelskelse mye sterkere enn noen forelskelse jeg tidliger hadde opplevd, besluttet jeg å separeres fra min mann. Han var sønderknust. Separasjonen varte bare i et par uker, for han kjempet for å få meg tilbake igjen. Han fikk meg til å tilstå forholdet til den andre, og i raseri oppsøkte han den andres samboer og fortalte om vårt forhold. hun trodde ikke på han, og fortsatte livet med sin samboer. Jeg og denne mannen studerer ved samme sted, og er nå nødt til å oppholde oss i samme rom til tider. Jeg har lovet min mann og ikke ha mere kontakt med han, noe jeg heller ikke ønsker.Men så dukket altså min mann uanmeldt opp og så meg og denne mannen sitte og småprate og le sammen. Vi satt ved siden av hverandre i et orkester under en konsert, noe vi ikke har valgt selv (det er obligatorisk undervining) Han har lovet min mann og aldri mer flørte med meg, men jeg vil tro at han ikke vil virke uhøflig og iskald ovenfor meg ved å overse meg totalt.Derfor er det min skyld at han pratet til meg, siden jeg ikke har sagt klart ifra at han ikke kan så mye som si hei til meg. Det som skjedde, var at min mann ble forbanna og vil skilles. Jeg gråt hele natten, og det eneste som kanskje kan redde ekteskapet, er at jeg forteller den andre mannens samboer om forholdet mellom meg og han. Da vil min mann føle seg sikker på at han aldri mer vil snakke til meg, pluss at han får oppreisning fra å føle seg som en tosk da hun ikke trodde han da han fortalte henne om vårt forhold.Pluss at han vel føler han får en slags hevn. Men jeg tenker som så: Hvilken rett har jeg til å komme og fortelle jenta om dette nå, etter 8 måneder? Hvilken rett har jeg til å kanskje ødelegge andres forhold for å berge mitt eget? Jeg vet at de elsker hverandre og planlegger å gifte seg og få barn sammen.(men at inntil det skjer, kommer han til å være utro med flere jenter) Det hører også med til historien at jeg ikke alltid er like sikker på min kjærlighet til min mann, men at jeg føler det som en plikt å berge forholdet fordi vi har barn sammen. Jeg tenker også på om det er særlig oppbyggende å basere vårt forhold på et annets fall.Jeg har tryglet og bedt om unnskyldning, grått og foreslått flytting, og å få et barn til, og lovet og holde meg hjemme( ikke gå ut på byen) det neste året, men det eneste han vil er at jeg forteller jenta sannheten.Jeg er også, i tillegg til at jeg tenker på at den uskyldige jenta kommer til å svi for noe jeg har gjort, redd for hva denne mannen kan finne på mot meg i hatet og desperasjonen han kommer til å føle. Så hva gjør jeg? Skal jeg bare gi opp hele forholdet vårt ,som alltid har vært vanskelig, men samtidig godt, eller skal jeg oppsøke denne uskyldige jenta og ødelegge livet hennes...?

[Gjest avsnitt er lurt]

Puh, det var langt! jeg falt av halvveis.

Om du fatter deg litt mer i korthet, og deler opp det du skriver i avsnitt, hadde kanskje også jeg orket å lese det du skrev.

[petter smart]

Avsnitt hadde hjulpet på lesbarheten ja.

Å unnskylde deg med at du ble manipulert til å bli forelsket i han blir bare for dumt. Alle oppfører seg jo godt, overøser den andre med komplimenter osv. når en flørter og prøver å innlede et forhold.

Du var i et forhold og har i så måte et ansvar. Du skal ikke la denne mannen kurtisere deg, du kunne hindret dette, uansett hva du måtte mene.

Hvorfor ikke bare avslutte forholdet? Du er tydeligvis ikke særlig glad i mannen, og det er ikke bra for barnet deres at foreldrene ikke kommer godt overens. For dette kommer bare til å bli verre.

Anågende det med den andre mannen. Hadde du virkelig tatt ansvar ville du kuttet all kontakt med han. I ytterste fall sluttet på studiene. Og i alle fall ikke sittet og pratet med han, uansett grunn.

Samboeren til den andre vil neppe tro på deg heller. Han er en skikkelig drittsekk og klarer nok å lure henne trill rundt. Men du skylder han ingenting og jeg ville sagt fra. At de planlegger å gifte seg taler for å si det til henne, ikke imot. Ville ikke du visst dette før du evt giftet deg?

[amber sun]

Prøv å dele det opp, jeg orket ikke lese mer enn to setninger før jeg datt av lasset.

Du får nok mer respons hvis du skriver litt mer oversiktelig.

[Gjest malun]

Det jeg bet meg merke i, var følgende:

1) Du er usikker på forholdet ditt

2) Du har foreslått å flytte ut eller få et barn til

Er du fullstendig fra sans og samling? Hvordan kan du tenke på å planlegge et barn når forholdet deres er så ute å kjøre?

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Skal si du ha satt deg i en vanskelig situasjon. Det viktigste er vel nå for deg å tenke gjennom om du fortsatt vil være gift med mannen din, eller om du er ferdig med ham. Jeg ser at du føler du må være hos ham fortsatt pga barna. Det er jeg usikker på om er riktig. For hvis barn skal være det limet som holder deg og ektemannen din sammen, tror jeg dere vil få problemer som er like store som de du nettopp fortalte om. Dere kan være gode foreldre for barna selv om dere ikke bor sammen. Det forutsetter at dere vil samarbeide om dem.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor mannen din skal true deg til å oppsøke dama til han du var utro med. Du er jo ferdig med den saken. La mannen din forstå det, men ikke la deg true til noe du ikke vil føle naturlig selv. La være å ha kontakt med typen. Det holder.