Kommunikasjonsproblemer

[heidi1983_965]

Hei.

Jeg lever sammen med kjæresten min, og vi har vært sammen i 2 år.

Jeg har skrevet inn her tidligere, og har fått mange svar.Og det vil jeg takke for.

Denne gangen lurer jeg på hva gutter tenker.

Kjæresten min vil aldri snakke ut om noen problemer. Han unngår konfrontasjoner..

Det kan gå dager der han vet at noe plager meg uten at han viser at han bryr seg. Det kan virke som at han synes det er deilig at jeg ikke sier noenting. Da slipper han meg, føler jeg at han tenker/føler.

Han virker ikke genuint intressert i meg. I våres "gode" perioder så tenker han kun på sex. Det er det enenste han snakker/spøker om, og det eneste han vil med meg.

Han snakker ikke med meg om noe betydningsfulle ting, kun om vær og vind, samt sex. Jeg er nok ganske frustrert nå og kan hende jeg griller han litt mye her jeg skriver...

Og når vi er i vonde perioder så bruker han taushet mot meg til jeg blir så frustrert at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Og det at jeg har fortalt han hvor mye akkurat det sårer meg...at han VET det, og fortsatt bruker taushet som våpen, gjør saken desto verre.

Jeg føler at jeg gjør mitt beste i dette forholdet. Jeg prøver så godt jeg kan å forstå han, prøver å møte han på en positiv måte, oppmuntrer hans hobbyer, forsøker å ikke "plage" han med mine kommunikative behov, prøver å finne på ting som vi kan gjøre sammen/er spontan og vi har masse sex.

Men det er veldig vanskelig å prøve å være god med han når han jobber mot meg.

Jeg vet at han har et kommunikasjonsproblem, men mange ganger føler jeg at han gjemmer seg bak det. Med det mener jeg at han bruker det som en unnskyldning for å slippe å snakke om problemer og ting som er viktig for meg.

Han går inne med sine tanker uten å dele de med meg. Vær og vind snakker han om, men ikke stort mer.

Til slutt eksploderer han og jeg får virkelig høre hvor dårlig kjæreste jeg er.

Da blir jeg veldig frustrert, for jeg føler ikke at han gir meg noen sjans.

Hadde han tatt opp noe som han irriterer seg over o.l. så kunne jeg gjort mitt beste for å la være å gjøre det.

Men når han eksploderer slik og kaster det i ansiktet mitt, så føler jeg at jeg blir angrepet.

Og tv'n... hvordan kan den være så viktig? Når vi har f.eks kranglet så er tv'n "viktigere" enn meg. Hvorfor vil han ikke løse krangler? Han bare lar det ligge...og ser på tv'n. Og det forstår jeg ikke.

Jeg har flere ganger prøvd å møte han med rolig stemme og forståelsesfull holdning for å løse konflikter. Men da ser han det ofte som en "åpning" for å bombadere meg med alle de tankene han har gått inne med over lang tid.

Hva kan jeg gjøre for å få han til å VILLE snakke med meg? For å få han til å snakke om ting som irriterer han o.l. slik at han skal slippe å gå inne med det?

Er det noe jeg gjør som gjør at han ikke vil snakke med meg?

Jeg vet at han elsker meg, og jeg elsker han av hele mitt hjerte. Vi har forskjellige behov, og disse har vi snakket om. Jeg gjør mitt ytterste for å gjøre han glad, men det er jo ikke alltid at jeg får det til. Da vil jeg bare at han skal si i fra. Det hadde gjort det lettere for meg OG oss å komme forbi det.

Jeg vil at han skal VILLe innfri mine behov. Han sier jo at han vil, men ordene og handlingene hans er to forskjellige ting.

Han sier masse fint til meg, men handlingene sier det motsatte. Hvordan har det seg?

Vi får snakket om det meste til slutt, men det er først når konfliktene har blitt så store at de "brenner". Jeg vil gjerne ta de da de oppstår - hvis det går, eller mens de enda er små.

Han har også "etterpåklokskap-sykdom" Med det mener jeg at han tenker ikke før han handler. Han kan oppføre seg slemt mot meg, og i ettertid kommer han tilbake å sier et STORT unnskyld. Dette skjer ikke bare en og to ganger, men har skjedd utallige ganger.

På forhånd takker jeg for eventuelle svar og råd, OG ikke minst for at du gadd å lese alt dette

[Bratz]

Hei du.

Får jeg bare si:Jeg kjenner meg så veldig igjen idet du forteller!!

Jeg vet hvor vondt og frustrerende det er!

For 5 år siden møtte jeg en mann,forøvrig en jeg kjente litt fra før.

Vi ble stormende forelsket,og etter noen måneder flyttet vi sammen.

Begge hadde barn fra før,jeg en gutt som da var 5,og han en gutt på 4,og ei jente på 3.

Som i de fleste forhold hvor det er barn involvert møtte vi etterhvert noen problemer,ikke større enn forventet,men det skulle de bli etterhvert.

Og hvorfor?Jo,det skulle etterhvert mer og mer vise seg at han ikke var istand til å kommunisere.

Han virket overhodet ikke interresert i å løse problemene.

Etter som tiden gikk ble jeg mer og mer frustrert,deprimert og fortvilt.

Jeg prøvde alt...pratet så rolig jeg kunne og prøvde å få han til å forstå at det var viktig at vi løste problemene sammen,jeg gråt og var helt utafor til tider.

Han trakk seg unna,hadde ikke noe problem han sa han.Han var fornøyd slik ting var sa han.

Etter en tid fungerte alt godt med ungene,de trengte jo bare å tilpasse seg.

Men problemet mellom meg og han ble ikke borte.

Vet ikke hvor mange ganger jeg prøvde å nå inn til han,men han lot som om han ikke hørte,var opptatt av tv`n,eller gikk og la seg og lot som han leste en bok.

Det gjør enda vondt å tenke på det.

Tilslutt følte jeg at jeg på denne måten aldri fikk bli helt godt kjent med han.

Bruddet var uunngåelig...jeg kunne ikke leve med en som ikke kunne snakke.

Mitt råd er at du kan foreslå familierådgivning.Det gjorde jeg,men han ville ikke.

Et år etterpå traff jeg han..da gråt han og sa at han innså at det var vi som hørte sammen,og at han skulle hørt på meg.

Aldri om jeg torde satse på han igjen,selv om følelsene skrek i meg.

Men historien endte godt!Idag har jeg en samboer som jeg kan prate ut med,ikke bare om gleder,men om problemer og sorger også.Og det viktigste....Han prater også!

Klem og lykke til!

[Gjest trocky]

Jeg kjenner mange par, som i utgangspunktet hadde et fint forhold, men hvor kvinnen har pratet forholdet i filler.

[Bratz]

Jeg kjenner mange par, som i utgangspunktet hadde et fint forhold, men hvor kvinnen har pratet forholdet i filler.

...eller kanskje mannen har knust det med taushet...hvem vet?

[Gjest trocky]

...eller kanskje mannen har knust det med taushet...hvem vet?

Kvinner sliter rett og slett ut menn med en kjeft som går ustoppelig.

[Gjest ska ikkje vere sånn!]

Hei du.

Får jeg bare si:Jeg kjenner meg så veldig igjen idet du forteller!!

Jeg vet hvor vondt og frustrerende det er!

For 5 år siden møtte jeg en mann,forøvrig en jeg kjente litt fra før.

Vi ble stormende forelsket,og etter noen måneder flyttet vi sammen.

Begge hadde barn fra før,jeg en gutt som da var 5,og han en gutt på 4,og ei jente på 3.

Som i de fleste forhold hvor det er barn involvert møtte vi etterhvert noen problemer,ikke større enn forventet,men det skulle de bli etterhvert.

Og hvorfor?Jo,det skulle etterhvert mer og mer vise seg at han ikke var istand til å kommunisere.

Han virket overhodet ikke interresert i å løse problemene.

Etter som tiden gikk ble jeg mer og mer frustrert,deprimert og fortvilt.

Jeg prøvde alt...pratet så rolig jeg kunne og prøvde å få han til å forstå at det var viktig at vi løste problemene sammen,jeg gråt og var helt utafor til tider.

Han trakk seg unna,hadde ikke noe problem han sa han.Han var fornøyd slik ting var sa han.

Etter en tid fungerte alt godt med ungene,de trengte jo bare å tilpasse seg.

Men problemet mellom meg og han ble ikke borte.

Vet ikke hvor mange ganger jeg prøvde å nå inn til han,men han lot som om han ikke hørte,var opptatt av tv`n,eller gikk og la seg og lot som han leste en bok.

Det gjør enda vondt å tenke på det.

Tilslutt følte jeg at jeg på denne måten aldri fikk bli helt godt kjent med han.

Bruddet var uunngåelig...jeg kunne ikke leve med en som ikke kunne snakke.

Mitt råd er at du kan foreslå familierådgivning.Det gjorde jeg,men han ville ikke.

Et år etterpå traff jeg han..da gråt han og sa at han innså at det var vi som hørte sammen,og at han skulle hørt på meg.

Aldri om jeg torde satse på han igjen,selv om følelsene skrek i meg.

Men historien endte godt!Idag har jeg en samboer som jeg kan prate ut med,ikke bare om gleder,men om problemer og sorger også.Og det viktigste....Han prater også!

Klem og lykke til!

huff dette va mye å lese... okey da begynner eg..

nr1.. det e ikkje DIN jobb til å få forholdet til å fungere..det e begges..

nr2..får å si det rett ut så e ikke typen din helt frisk sprø du meg da og eg skjønner ikkje hvorfor du som e så ung orker noe sånt.. kommer aldrig til å vare!!!

nr3..be han skjerpe seg å dra han med til rådgivning hvis brudd e helt uaktuelt "eg hadde dumpet damen hadde hun vert sånn mot meg"

har mye mer å si men får si litt etterhvert og høre ka di andre sier...

mn eg hadde bedt han skjerpe seg ellers hadde eg sett ett brudd i horisonten..

[Bratz]

Kvinner sliter rett og slett ut menn med en kjeft som går ustoppelig.

Det kan vel også skje i forhold,men tror ikke det er tilfelle her.Hun sier jo at han overhodet ikke vil snakke om ting.Hvorfor går han ikke ifra henne da,hvis det er slik du sier.

Det blir for lettvint å slå alle under en kam,synes jeg.

Kanskje er du også den typen som vil skyve problemene under teppet?

Det fins både kvinner og menn som fortrenger tingene,istedet for å løse de sammen med samboeren sin.

Tror i enkelte tilfeller at det er fordi de er redde for å slippe noen for tett innpå seg.

Selvfølgelig fins det gnagsår av noen kvinnfolk,men du er vel ikke et gnagsår bare fordi du ønsker å kunne samarbeide til det beste for alle parter.

[Gjest ska ikkje vere sånn!]

Det kan vel også skje i forhold,men tror ikke det er tilfelle her.Hun sier jo at han overhodet ikke vil snakke om ting.Hvorfor går han ikke ifra henne da,hvis det er slik du sier.

Det blir for lettvint å slå alle under en kam,synes jeg.

Kanskje er du også den typen som vil skyve problemene under teppet?

Det fins både kvinner og menn som fortrenger tingene,istedet for å løse de sammen med samboeren sin.

Tror i enkelte tilfeller at det er fordi de er redde for å slippe noen for tett innpå seg.

Selvfølgelig fins det gnagsår av noen kvinnfolk,men du er vel ikke et gnagsår bare fordi du ønsker å kunne samarbeide til det beste for alle parter.

sier bare det at ingen har godt å vere i ett sånt forhold.

Og ihvertfall ikkje når hun er såpass ung som hun er..

Og du tror vel ikkje dette kommer til å vare vel?

Hun kommer til å få nok en dag ska du se

[heidi1983_965]

Det kan vel også skje i forhold,men tror ikke det er tilfelle her.Hun sier jo at han overhodet ikke vil snakke om ting.Hvorfor går han ikke ifra henne da,hvis det er slik du sier.

Det blir for lettvint å slå alle under en kam,synes jeg.

Kanskje er du også den typen som vil skyve problemene under teppet?

Det fins både kvinner og menn som fortrenger tingene,istedet for å løse de sammen med samboeren sin.

Tror i enkelte tilfeller at det er fordi de er redde for å slippe noen for tett innpå seg.

Selvfølgelig fins det gnagsår av noen kvinnfolk,men du er vel ikke et gnagsår bare fordi du ønsker å kunne samarbeide til det beste for alle parter.

Hei og takk for svar og din forståelse.

Jeg ser ikke på meg selv som en "gnager".

Jeg føler ikke at jeg må snakke om og analysere alt.

I dette tilfelle er det slik at jeg vil kunne føre en normal samtale om også viktige ting, som konflikter i forholdet.

Er jeg en såkalt gnager fordi jeg vil løse konflikter?

Slik ser ikke jeg det. Jeg takker for de svar som er forståelsesfulle og ikke de som er dømmende.

[heidi1983_965]

Hei du.

Får jeg bare si:Jeg kjenner meg så veldig igjen idet du forteller!!

Jeg vet hvor vondt og frustrerende det er!

For 5 år siden møtte jeg en mann,forøvrig en jeg kjente litt fra før.

Vi ble stormende forelsket,og etter noen måneder flyttet vi sammen.

Begge hadde barn fra før,jeg en gutt som da var 5,og han en gutt på 4,og ei jente på 3.

Som i de fleste forhold hvor det er barn involvert møtte vi etterhvert noen problemer,ikke større enn forventet,men det skulle de bli etterhvert.

Og hvorfor?Jo,det skulle etterhvert mer og mer vise seg at han ikke var istand til å kommunisere.

Han virket overhodet ikke interresert i å løse problemene.

Etter som tiden gikk ble jeg mer og mer frustrert,deprimert og fortvilt.

Jeg prøvde alt...pratet så rolig jeg kunne og prøvde å få han til å forstå at det var viktig at vi løste problemene sammen,jeg gråt og var helt utafor til tider.

Han trakk seg unna,hadde ikke noe problem han sa han.Han var fornøyd slik ting var sa han.

Etter en tid fungerte alt godt med ungene,de trengte jo bare å tilpasse seg.

Men problemet mellom meg og han ble ikke borte.

Vet ikke hvor mange ganger jeg prøvde å nå inn til han,men han lot som om han ikke hørte,var opptatt av tv`n,eller gikk og la seg og lot som han leste en bok.

Det gjør enda vondt å tenke på det.

Tilslutt følte jeg at jeg på denne måten aldri fikk bli helt godt kjent med han.

Bruddet var uunngåelig...jeg kunne ikke leve med en som ikke kunne snakke.

Mitt råd er at du kan foreslå familierådgivning.Det gjorde jeg,men han ville ikke.

Et år etterpå traff jeg han..da gråt han og sa at han innså at det var vi som hørte sammen,og at han skulle hørt på meg.

Aldri om jeg torde satse på han igjen,selv om følelsene skrek i meg.

Men historien endte godt!Idag har jeg en samboer som jeg kan prate ut med,ikke bare om gleder,men om problemer og sorger også.Og det viktigste....Han prater også!

Klem og lykke til!

Hei og tusen takk for svar.

Alle svar, med mindre svarene er dømmende mot meg, er veldig godt å få.

Jeg vet at jeg er ung og ikke skal ha det slik som jeg har det. Men jeg er ikke den typen som gir opp så lett. Jeg elsker han enkelt og greit.

Det er kommunikasjonen som er problemet, og jeg blir litt frustrert når jeg får svar av noen at "jenter gnåler i stykker forhold".

Jeg gnåler absolutt ikke.

Jeg lar han ha sine stille stunder uten at det skal gjøre meg noe.

Er det for mye forlangt å ha et behov for å få løst konflikter? Hva skjer hvis man ikke gjør det i et forhold...jeg vil tro og jeg føler det på meg at vi kveles begge to.

Og er det for mye forlangt å ha behov for at han skal vise interesse for hva jeg tenker og føler og hvordan jeg "egentlig" har det?

Hvis mine behov er helt bak mål, så vil det da si at han og mange andre gutter ønsker overfladiske forhold. Så lenge jenter ikke "gnåler" så er gutta fornøyd. Og så lenge vi gir dere sex så er dere fornøyd.

Hvordan kan gutter virkelig -bruke- taushet som våpen? Det blir et våpen når han vet at jeg blir ufattelig!!! såret av det, og likevel gjør det.

Jeg føler at jeg gjør alt jeg kan for han og OSS. Jeg vil ha han, og vil mer enn gjerne innfri hans behov og forventinger fra meg.

Men jeg har også et behov, "OSS" har et behov - snakke sammen.

Jeg sier ikke at vi skal sitte å snakke hver time hver dag, hver uke, hver måned..osv. For guds skyld ikke.

Jeg føler pga noen svar jeg har fått her at jeg må være veldig forsiktig med hva jeg skriver, for hva som helst jeg skriver kan snues på å bli brukt mot meg.

Så derfor er jeg i litt forsvarsposisjon her

Jeg synes iallfall at det er urettferdig at når jeg jobber for "oss", at han ikke viser interessen (som i bunn og grunn er NØDT til å være der) som skal til for at han skal ville snakke med meg og være interessert i hvordan jeg har det, føler det og hva jeg tenker.

Han hadde fått igjen x 100. Det er det jeg også ikke skjønner. Hvordan kan han holde tilbake slik når han vet at vi hadde hatt det så bra om han bare...

Tusen takk, igjen, for svar

[heidi1983_965]

Kvinner sliter rett og slett ut menn med en kjeft som går ustoppelig.

Takk for ditt informative og kloke svar

[heidi1983_965]

Jeg kjenner mange par, som i utgangspunktet hadde et fint forhold, men hvor kvinnen har pratet forholdet i filler.

Uff da, det var dumt for de parene..

[Clue1365380406]

Hei og tusen takk for svar.

Alle svar, med mindre svarene er dømmende mot meg, er veldig godt å få.

Jeg vet at jeg er ung og ikke skal ha det slik som jeg har det. Men jeg er ikke den typen som gir opp så lett. Jeg elsker han enkelt og greit.

Det er kommunikasjonen som er problemet, og jeg blir litt frustrert når jeg får svar av noen at "jenter gnåler i stykker forhold".

Jeg gnåler absolutt ikke.

Jeg lar han ha sine stille stunder uten at det skal gjøre meg noe.

Er det for mye forlangt å ha et behov for å få løst konflikter? Hva skjer hvis man ikke gjør det i et forhold...jeg vil tro og jeg føler det på meg at vi kveles begge to.

Og er det for mye forlangt å ha behov for at han skal vise interesse for hva jeg tenker og føler og hvordan jeg "egentlig" har det?

Hvis mine behov er helt bak mål, så vil det da si at han og mange andre gutter ønsker overfladiske forhold. Så lenge jenter ikke "gnåler" så er gutta fornøyd. Og så lenge vi gir dere sex så er dere fornøyd.

Hvordan kan gutter virkelig -bruke- taushet som våpen? Det blir et våpen når han vet at jeg blir ufattelig!!! såret av det, og likevel gjør det.

Jeg føler at jeg gjør alt jeg kan for han og OSS. Jeg vil ha han, og vil mer enn gjerne innfri hans behov og forventinger fra meg.

Men jeg har også et behov, "OSS" har et behov - snakke sammen.

Jeg sier ikke at vi skal sitte å snakke hver time hver dag, hver uke, hver måned..osv. For guds skyld ikke.

Jeg føler pga noen svar jeg har fått her at jeg må være veldig forsiktig med hva jeg skriver, for hva som helst jeg skriver kan snues på å bli brukt mot meg.

Så derfor er jeg i litt forsvarsposisjon her

Jeg synes iallfall at det er urettferdig at når jeg jobber for "oss", at han ikke viser interessen (som i bunn og grunn er NØDT til å være der) som skal til for at han skal ville snakke med meg og være interessert i hvordan jeg har det, føler det og hva jeg tenker.

Han hadde fått igjen x 100. Det er det jeg også ikke skjønner. Hvordan kan han holde tilbake slik når han vet at vi hadde hatt det så bra om han bare...

Tusen takk, igjen, for svar

Hei!

Du virker å være ei fornuftig og god jente, som gjerne vil ta vare på forholdet ditt.

Skjønner godt at det er frustrerende å ha en partner som er såpass likegyldig!

Du har jo skrevet inn her flere ganger om det samme, uten at det blir noen løsning. Han ser ut til å være en person som mer eller mindre tar deg for gitt, og foretrekker at du er stille og i bakgrunnen?

DET er ikke noe godt forhold. I et forhold er interesse for hverandre essensielt. Det å synes den andre er et spennende menneske, det å være interessert i den andres meninger, nettopp fordi den andre er så viktig for en selv. Og det å ville at den andre skal ha det bra.

Klart en må snakke om problemer i forholdet! Og du gnåler ikke i stykker forholdet fordi du vil prate litt om det. Dere har et stort problem med kommunikasjon, men jeg tror ikke det er bare det.

Hvor viktig er du for ham, ettersom han viser såpass lite interesse for hvordan du har det, og hvordan forholdet deres er?

Hvorfor bruker han taushet som våpen når han VET hvor mye det sårer?

DEt får meg til å lure på om han egentlig bryr seg om deg, og er glad (nok) i deg, eller om du bare er "god nok" og grei å ha så lenge du tier stille.

Forholdet deres er tydeligvis på hans premisser, og han viser deg det ved å oppføre seg sånn.

Hvor godt har DU av å være i dette forholdet?DEt virker som om du gir mye uten å få noe særlig igjen.

Jeg ville tatt opp alvoret i dette med ham, og ville også gått fra ham om han ikke viste mer interesse og vilje til å ta deg og forholdet deres på alvor.

Du har ikke godt av å være i et forhold hvor dine behov kommer i andre rekke, og hvor du føler sånn som du gjør.

[Bratz]

Hei og tusen takk for svar.

Alle svar, med mindre svarene er dømmende mot meg, er veldig godt å få.

Jeg vet at jeg er ung og ikke skal ha det slik som jeg har det. Men jeg er ikke den typen som gir opp så lett. Jeg elsker han enkelt og greit.

Det er kommunikasjonen som er problemet, og jeg blir litt frustrert når jeg får svar av noen at "jenter gnåler i stykker forhold".

Jeg gnåler absolutt ikke.

Jeg lar han ha sine stille stunder uten at det skal gjøre meg noe.

Er det for mye forlangt å ha et behov for å få løst konflikter? Hva skjer hvis man ikke gjør det i et forhold...jeg vil tro og jeg føler det på meg at vi kveles begge to.

Og er det for mye forlangt å ha behov for at han skal vise interesse for hva jeg tenker og føler og hvordan jeg "egentlig" har det?

Hvis mine behov er helt bak mål, så vil det da si at han og mange andre gutter ønsker overfladiske forhold. Så lenge jenter ikke "gnåler" så er gutta fornøyd. Og så lenge vi gir dere sex så er dere fornøyd.

Hvordan kan gutter virkelig -bruke- taushet som våpen? Det blir et våpen når han vet at jeg blir ufattelig!!! såret av det, og likevel gjør det.

Jeg føler at jeg gjør alt jeg kan for han og OSS. Jeg vil ha han, og vil mer enn gjerne innfri hans behov og forventinger fra meg.

Men jeg har også et behov, "OSS" har et behov - snakke sammen.

Jeg sier ikke at vi skal sitte å snakke hver time hver dag, hver uke, hver måned..osv. For guds skyld ikke.

Jeg føler pga noen svar jeg har fått her at jeg må være veldig forsiktig med hva jeg skriver, for hva som helst jeg skriver kan snues på å bli brukt mot meg.

Så derfor er jeg i litt forsvarsposisjon her

Jeg synes iallfall at det er urettferdig at når jeg jobber for "oss", at han ikke viser interessen (som i bunn og grunn er NØDT til å være der) som skal til for at han skal ville snakke med meg og være interessert i hvordan jeg har det, føler det og hva jeg tenker.

Han hadde fått igjen x 100. Det er det jeg også ikke skjønner. Hvordan kan han holde tilbake slik når han vet at vi hadde hatt det så bra om han bare...

Tusen takk, igjen, for svar

Ta den tiden du trenger til å finne ut av dette,trøst deg med at du finner ut av det tilslutt,og ikke bry deg om at du får mindre hyggelige svar.

Det er klart at du har behov for prate ut om ting.Det har vi alle innimellom,og da er det godt når samboer også vil løse ting etterhvert,og til begges beste.

Skjønner godt at det er vondt,og at det er lite trøst i å prate med andre,når det egentlig er kjæresten som sitter med fasiten.

Håper han skjønner det før det er for seint...for en dag er det det,når du er gått lei av å bo med en som er stum.

[heidi1983_965]

Hei!

Du virker å være ei fornuftig og god jente, som gjerne vil ta vare på forholdet ditt.

Skjønner godt at det er frustrerende å ha en partner som er såpass likegyldig!

Du har jo skrevet inn her flere ganger om det samme, uten at det blir noen løsning. Han ser ut til å være en person som mer eller mindre tar deg for gitt, og foretrekker at du er stille og i bakgrunnen?

DET er ikke noe godt forhold. I et forhold er interesse for hverandre essensielt. Det å synes den andre er et spennende menneske, det å være interessert i den andres meninger, nettopp fordi den andre er så viktig for en selv. Og det å ville at den andre skal ha det bra.

Klart en må snakke om problemer i forholdet! Og du gnåler ikke i stykker forholdet fordi du vil prate litt om det. Dere har et stort problem med kommunikasjon, men jeg tror ikke det er bare det.

Hvor viktig er du for ham, ettersom han viser såpass lite interesse for hvordan du har det, og hvordan forholdet deres er?

Hvorfor bruker han taushet som våpen når han VET hvor mye det sårer?

DEt får meg til å lure på om han egentlig bryr seg om deg, og er glad (nok) i deg, eller om du bare er "god nok" og grei å ha så lenge du tier stille.

Forholdet deres er tydeligvis på hans premisser, og han viser deg det ved å oppføre seg sånn.

Hvor godt har DU av å være i dette forholdet?DEt virker som om du gir mye uten å få noe særlig igjen.

Jeg ville tatt opp alvoret i dette med ham, og ville også gått fra ham om han ikke viste mer interesse og vilje til å ta deg og forholdet deres på alvor.

Du har ikke godt av å være i et forhold hvor dine behov kommer i andre rekke, og hvor du føler sånn som du gjør.

Tusen takk for den tiden du brukte på å svare meg!! Det hjelper meg veldig.

Det var også litt vondt å lese når du skrev bl.a. noe alle "lurer på om han er glad i deg", men jeg trenger objektive meninger om dette også, og det er jeg veldig takknemlig for.

Jeg har det fremdeles vondt. Kjæresten min tror jeg faktisk tror at alt er bra mellom oss nå.

Han oppfører seg iallfall helt vanlig, selv om han vet at jeg var våken og gråt halve natten til i dag pga frustrasjon.

Jeg kom hjem fra forelesning i dag tidlig og dusjet og la meg. Jeg ble vekt av at han kom hjem fra jobb da han la seg inntil meg og begynte å ta på meg.

Det endte til slutt i sex.

Etter det gikk han å handlet og har akkurat dratt på trening.

Han virket glad og fornøyd.

Men så sitter jeg her og føler meg verdiløs for han.

Hvordan går det ann å ikke spørre meg om hvordan jeg 'virkelig' har det? Hvorfor spør han ikke om hvordan det går med jenta si?

Jeg føler meg rett og slett usynlig

Hvordan kan det ha seg at han ikke spør?

Er det jeg som er dum og sensitiv? Burde jeg finne meg i at han ikke vil vite hvordan jeg egentlig har det?

[Clue1365380406]

Tusen takk for den tiden du brukte på å svare meg!! Det hjelper meg veldig.

Det var også litt vondt å lese når du skrev bl.a. noe alle "lurer på om han er glad i deg", men jeg trenger objektive meninger om dette også, og det er jeg veldig takknemlig for.

Jeg har det fremdeles vondt. Kjæresten min tror jeg faktisk tror at alt er bra mellom oss nå.

Han oppfører seg iallfall helt vanlig, selv om han vet at jeg var våken og gråt halve natten til i dag pga frustrasjon.

Jeg kom hjem fra forelesning i dag tidlig og dusjet og la meg. Jeg ble vekt av at han kom hjem fra jobb da han la seg inntil meg og begynte å ta på meg.

Det endte til slutt i sex.

Etter det gikk han å handlet og har akkurat dratt på trening.

Han virket glad og fornøyd.

Men så sitter jeg her og føler meg verdiløs for han.

Hvordan går det ann å ikke spørre meg om hvordan jeg 'virkelig' har det? Hvorfor spør han ikke om hvordan det går med jenta si?

Jeg føler meg rett og slett usynlig

Hvordan kan det ha seg at han ikke spør?

Er det jeg som er dum og sensitiv? Burde jeg finne meg i at han ikke vil vite hvordan jeg egentlig har det?

Hei igjen!

Det er bare du og han som kan svare på om han er glad nok i deg eller ikke. Det var ikke meningen å gjøre deg lei deg, heller prøve å få deg til å åpne øynene litt. Rettere sagt; fortjener han deg?

Du har jo strevd med dette en stund, uten at ting har blitt bedre. Han virker litt ufølsom overfor deg, men det kan også være fordi han ikke greier å uttrykke seg annerledes. Typisk innesluttet mann, på en måte.

Det var det som slo meg da du skrev det om at dere hadde sex, og at han etterpå var blid og fornøyd.

Kanskje det i hans hode var en måte å trøste deg på? For mange menn betyr sex nærhet. Mens vi kvinner ofte ikke vil ha sex FØR vi føler nærhet til mannen, kan mange menn ha sex nettopp for å føle nærhet.

Likevel reagerer jeg på at han visste at du lå våken og gråt, og at han da ikke trøstet deg, ikke gjorde noenting??!

Tenk litt på hva du ville rådet din beste venninne til om hun var i samme situasjon.

Det er en fin måte å se det litt på avstand på.

Er du i et forhold hvor dine behov blir oversett, vil dette gå utover selvtilliten din, det vil bryte deg ned.

Så hva er det beste for DEG? (Når du ser bort fra at du elsker ham)

(Sorry, men jeg synes fremdeles du fortjener bedre!!!)

[heidi1983_965]

Hei igjen!

Det er bare du og han som kan svare på om han er glad nok i deg eller ikke. Det var ikke meningen å gjøre deg lei deg, heller prøve å få deg til å åpne øynene litt. Rettere sagt; fortjener han deg?

Du har jo strevd med dette en stund, uten at ting har blitt bedre. Han virker litt ufølsom overfor deg, men det kan også være fordi han ikke greier å uttrykke seg annerledes. Typisk innesluttet mann, på en måte.

Det var det som slo meg da du skrev det om at dere hadde sex, og at han etterpå var blid og fornøyd.

Kanskje det i hans hode var en måte å trøste deg på? For mange menn betyr sex nærhet. Mens vi kvinner ofte ikke vil ha sex FØR vi føler nærhet til mannen, kan mange menn ha sex nettopp for å føle nærhet.

Likevel reagerer jeg på at han visste at du lå våken og gråt, og at han da ikke trøstet deg, ikke gjorde noenting??!

Tenk litt på hva du ville rådet din beste venninne til om hun var i samme situasjon.

Det er en fin måte å se det litt på avstand på.

Er du i et forhold hvor dine behov blir oversett, vil dette gå utover selvtilliten din, det vil bryte deg ned.

Så hva er det beste for DEG? (Når du ser bort fra at du elsker ham)

(Sorry, men jeg synes fremdeles du fortjener bedre!!!)

Hva som er best for meg er at han vil ha meg. Det er best for meg fordi jeg elsker han.

Å gå fra han vil gjøre så vondt og hele livet mitt vil bli snudd på hodet. Jeg vil virkelig ikke gå fra han.

Hva som er best for meg hvis jeg ser bort fra at jeg elsker han er å gå fra han.

Jeg vil få det enda mer vondt av å gjøre det.

I stad satt vi på verandaen og jeg tok meg en røyk. Vi satt der som to fremmede uten å si et ord. Tankene svirret hele tiden rundt "hvorfor spør han meg ikke hvordan jeg har det?". Jeg spurte istedet han. "Ikke noe særlig" svarte han med. For å få noe mer ut av han så må jeg faktisk spørre videre "hvorfor ikke".

Da svarte han at han har tenkt på "dette" i hele dag. Og da jeg spurte hvorfor han ikke har tatt det opp, så var svaret at han ikke gjorde det fordi jeg ikke har gjort det.

Og da ble jeg så truffet og skuffet, at jeg sa "så det er atter en gang opp til meg å ta opp konflikter. Når jeg tar opp konflikter så er det galt, hvis jeg ikke gjør det så er det også galt. Er det bare jeg som skal bære dette forholdet".

Han tok forsvarsposisjons-rollen enda mer og ble sint på meg. Han har forsøkt å ta opp konflikter med meg mente han.

Og jo, det har han noenganger også. Men det er måten han gjør det på som gjør at det blir veldig vanskelig for meg å åpne meg.

Hvis jeg føler at han er sint på meg, da er det ikke mye lett å åpne seg så han kan grave og grave i såret.

Og når jeg sier dette så blir han sint igjen og jeg føler det som et slag i trynet da han sier at jeg ikke bare forlanger at han skal ta opp konflikter, men det skal skje på min måte.

Det føler jeg er helt, helt feil.

Jeg føler at jeg faktisk forsøker å møte han, mens jeg føler at han prøver å ødelegge.

Dette har begynt å tære på meg. Jeg føler ikke at jeg er jenta han vil ha. Jeg føler at han synes jeg er en helt vanlig jente usteendemessig og personligheten min er for "mye" for han.

Jeg føler at jeg er en plage. Jeg "tør" ikke å ta opp samtaler på kveldene, for da får jeg det slengt i trynet at det er typisk meg å ta opp ting sent.

Men som i dag, så kom han hjem, vi hadde sex, han handlet og stakk på trening og var ikke hjemme før etter kl.23.

Jeg har jo ikke hatt sjans til å ta det opp før etter kl.23..

Jeg føler at han bruker det som en unnskyldning for å slippe å snakke med meg.

Han spurte til slutt om vi kan snakke om dette når han kommer hjem fra jobb i morgen.

Jeg vil snakke NÅ, for jeg har det så vondt at jeg ikke sovner før jeg er utmattet, dvs langt utpå nettene.

Og da sitter jeg igjen med; hvordan klarer han å sove mens han vet at jeg har det så vondt at jeg ikke klarer å sove og mens jeg gråter?

Det sårer meg.

Hvorfor skal ting snakkes om når det passer for HAN?

Jeg driter rett og slett i om jeg er kjempetrøtt i morgen, bare jeg får dette lagt bak meg.

Han har satt meg på pinebenken.

Og til spm ditt om han fortjener meg.. Jeg vet ikke.

Noenganger ikke, andre ganger ja.

Jeg er ikke perfekt jeg heller, men forskjellen på han og meg er at jeg jobber for forholdet, for OSS, mens han bare tenker på det.

Man må handle, ikke bare tenke.

Og ja, han er ufølsom overfor meg. Det er nok en blanding med at han ikke klarer å uttrykke seg ja, men også at han aldri har vært snakkesalig av seg. Det visste jeg selvfølgelig ikke før jeg hadde investert hele meg i forholdet.

Alle forhold har mange små konflikter når hverdagen settes inn for fullt, og hvis de ikke reflekteres over og snakkes om til en enighet og forståelse, så vil konfliktene vokse og gro på den beste grobunnen.

Og det er nettopp det som skjer her.

Jeg prøver frebilsk å jobbe imot det, men kreftene imot meg kan bli overveldende til tider.

Det med sex, så tror jeg han føler at det er nærhet. Det føler jeg også. Det var og er godt å ha sex med han. Da er alt godt, men det er etterpå.

Vi har spesielt én konflikt liggenes, og det å være en helt annen person etter sexen enn det han var tidligere virker rart på meg.

Han visste før vi hadde sex at det er noe galt mellom oss, men etter sexen så virket det som om han helt hadde glemt det. Og da får det meg til å føle igjen at det er det han vil ha. Sex, så er alt bra.

Men det jeg skrev helt i begynnelsen, at han hadde tenkt på "dette" i hele dag avbekreftet disse tankene jeg hadde før i dag.

Og godt er det. Kunne det ikke bare vært slik med alt?

Det du skriver angående hva jeg ville rådet min besteveninnne til å gjøre/ikke gjøre var et godt tips. Tror jeg kan få det på avstand ved å tenke slik, men det er jammen ikke lett.

At du synes jeg fortjener bedre har du jo rett til, men jeg vet ikke...

Igjen, TAKK!

[Gjest Wita]

Kvinner sliter rett og slett ut menn med en kjeft som går ustoppelig.

Eller menn som sliter ut kona med en kjeft som går ustoppelig. De finnes de også.