Irriterende legebesøk

[fillolin]

Men det kan jo hende det hjelper for noen?

Selv fikk vi barn etter at vi hadde gitt opp, så jeg tror nå faktisk litt på det der jeg.

Kan i ettertid se at jeg faktisk ble mer avslapppet til det hele da.

Som jeg har skrevet her tidligere; så langt jeg har lest er det ikke flere graviditeter blant ufrivillig barnløse som har adoptert enn blant ufrivillig barnløse som ikke har adoptert. Tiden er vel en faktor her, for dem som ikke har diagnoser som umuliggjør graviditet: dess lenger en prøver, dess større er sjansen...Tviler ikke på at en blir mer avslappa i forhold til dette når en har adoptert eller tatt andre avgjørelser, men her som ellers gjelder vel regelen om at selv om to fenomener opptrer samtidig, så trenger det ikke å være et årsaks-virkningsforhold mellom dem. Så det er nå min mening om dette, da...

[Vanedis]

Som jeg har skrevet her tidligere; så langt jeg har lest er det ikke flere graviditeter blant ufrivillig barnløse som har adoptert enn blant ufrivillig barnløse som ikke har adoptert. Tiden er vel en faktor her, for dem som ikke har diagnoser som umuliggjør graviditet: dess lenger en prøver, dess større er sjansen...Tviler ikke på at en blir mer avslappa i forhold til dette når en har adoptert eller tatt andre avgjørelser, men her som ellers gjelder vel regelen om at selv om to fenomener opptrer samtidig, så trenger det ikke å være et årsaks-virkningsforhold mellom dem. Så det er nå min mening om dette, da...

Vedr.: "så langt jeg har lest er det ikke flere graviditeter blant ufrivillig barnløse som har adoptert enn blant ufrivillig barnløse som ikke har adoptert.".

Hvor har du lest dette? Har du noen dokumentasjon/oversikt over hvem som har blitt gravid og hvem som ikke har blitt det?

Uansett så har det lite med saken å gjøre - om man har adoptert eller ikke, og hvem av dem har har blitt/ikke har blitt gravid.

Jeg hadde ikke planer om å adoptere, og kommer under "definisjonen" ufrivillig barnløs som ikke har adoptert (hadde heller ikke planer om å adoptere).

Jeg tror at "psyken" innvirket hos oss. Grunnen er at jeg helt fra begynnelsen i forholdet sa til gemalen at jeg ikke trodde jeg kunne bli gravid (jeg hadde vært sammen med andre før, uten å bli gravid, og hadde fått det for meg at jeg var steril). Jeg var så sikker at vi lot være å bruke prevensjon helt fra starten av, men hadde likevel et håp og skuffelse hver måned. Etter 12-13 år på denne måten, var vi enige om at livet egentlig var veldig bra uten barn. Rett etter vi hadde hatt den samtalen, begynte jeg å snakke med utenforstående om det, og samtidig ble jeg gravid. Hvorfor skjedde det? Tilfeldig? Så lenge ingen kan dokumentere at psyken ikke spiller inn, så kommer jeg til å tro at det ikke var tilfeldig - ikke etter at vi "egentlig" skulle ha blitt gravid i flere år før - med tanke på alle forsøkene...

Vedr.: "Tiden er vel en faktor her, for dem som ikke har diagnoser som umuliggjør graviditet: dess lenger en prøver, dess større er sjansen...".

Når det gjelder sjansene, så er det sant - jo lenger man har prøvd, jo flere sjanser har man hatt som ikke har lykkes. Og når man har prøvd slik i 12-13 år, så vil man etterhvert statistisk sett ha mindre sjanse for å bli gravid, enn for de som "kun" har prøvd i 2-3 år etc.

Vedr.: "men her som ellers gjelder vel regelen om at selv om to fenomener opptrer samtidig, så trenger det ikke å være et årsaks-virkningsforhold mellom dem...".

Det trenger selvsagt ikke være en sammenheng om to fenomener opptrer samtidig, men det er heller ingenting som sier at det ikke er det. Så lenge ingen kan dokumentere sine påstander, så er det ikke noe som er mer rett enn noe annet.

[Vanedis]

;o)

Nei, det er vel ikke godt å vite hvem man skal skylde på når par som ikke kunne få barn, plutselig får det etter å ha gitt opp. Kanskje var det fordi de ga opp og slappet av.

Men jeg tror nok helst at akkurat det samleiet som gjorde dem gravide hadde gjort dem gravide uansett om de hadde gitt opp eller fremdeles hadde prøvd for harde livet. Men den teorien lar seg jo vanskelig bevise ;o)

Beste hilsen fra

Vedr.: "Men jeg tror nok helst at akkurat det samleiet som gjorde dem gravide hadde gjort dem gravide uansett om de hadde gitt opp eller fremdeles hadde prøvd for harde livet. Men den teorien lar seg jo vanskelig bevise ;o)".

Det er sant. Så lenge det ikke kan bevises, så blir det kun "tro".

)

[AAA]

Vedr.: "så langt jeg har lest er det ikke flere graviditeter blant ufrivillig barnløse som har adoptert enn blant ufrivillig barnløse som ikke har adoptert.".

Hvor har du lest dette? Har du noen dokumentasjon/oversikt over hvem som har blitt gravid og hvem som ikke har blitt det?

Uansett så har det lite med saken å gjøre - om man har adoptert eller ikke, og hvem av dem har har blitt/ikke har blitt gravid.

Jeg hadde ikke planer om å adoptere, og kommer under "definisjonen" ufrivillig barnløs som ikke har adoptert (hadde heller ikke planer om å adoptere).

Jeg tror at "psyken" innvirket hos oss. Grunnen er at jeg helt fra begynnelsen i forholdet sa til gemalen at jeg ikke trodde jeg kunne bli gravid (jeg hadde vært sammen med andre før, uten å bli gravid, og hadde fått det for meg at jeg var steril). Jeg var så sikker at vi lot være å bruke prevensjon helt fra starten av, men hadde likevel et håp og skuffelse hver måned. Etter 12-13 år på denne måten, var vi enige om at livet egentlig var veldig bra uten barn. Rett etter vi hadde hatt den samtalen, begynte jeg å snakke med utenforstående om det, og samtidig ble jeg gravid. Hvorfor skjedde det? Tilfeldig? Så lenge ingen kan dokumentere at psyken ikke spiller inn, så kommer jeg til å tro at det ikke var tilfeldig - ikke etter at vi "egentlig" skulle ha blitt gravid i flere år før - med tanke på alle forsøkene...

Vedr.: "Tiden er vel en faktor her, for dem som ikke har diagnoser som umuliggjør graviditet: dess lenger en prøver, dess større er sjansen...".

Når det gjelder sjansene, så er det sant - jo lenger man har prøvd, jo flere sjanser har man hatt som ikke har lykkes. Og når man har prøvd slik i 12-13 år, så vil man etterhvert statistisk sett ha mindre sjanse for å bli gravid, enn for de som "kun" har prøvd i 2-3 år etc.

Vedr.: "men her som ellers gjelder vel regelen om at selv om to fenomener opptrer samtidig, så trenger det ikke å være et årsaks-virkningsforhold mellom dem...".

Det trenger selvsagt ikke være en sammenheng om to fenomener opptrer samtidig, men det er heller ingenting som sier at det ikke er det. Så lenge ingen kan dokumentere sine påstander, så er det ikke noe som er mer rett enn noe annet.

Det stemmer det, det er gjort flere undersøkelser der det er tatt kontakt med pasienter som har vært innom helsevesenet grunnet ufrivillig barnløshet, for å se hvor mange som siden har fått barn, og hva de evnt hadde gjort i mellomtiden. Og ja, noen hadde fått barn, og av dem hadde noen i mellomtiden adoptert, men det var ikke flere av de som hadde adoptert som hadde fått barn enn de som ikke hadde. Jeg klarer ikke på stående fot å hoste opp artikkelen dette stod i her og nå da.

Her er også en annen i samme gata: Linne-klinikken i Stockholm gjorde for noen år siden (ca 1997) en undersøkelse blant sine IVF-pasienter, der de målte stressnivået i blodet (det skulle vel bli adrenalin det), og sammenlignet det i forhold til pasientenes resultater av prøverørsforsøkene. Det viste seg at det ikke var noen forskjell i andel vellykkede forsøk for de som hadde høyt stressnivå i forhold til de som hadde lavt.

Og jada, jeg kjenner også mange som har blitt gravide etter mange år med prøving. Hvem gjør ikke det da? ;-)

[Vanedis]

Det stemmer det, det er gjort flere undersøkelser der det er tatt kontakt med pasienter som har vært innom helsevesenet grunnet ufrivillig barnløshet, for å se hvor mange som siden har fått barn, og hva de evnt hadde gjort i mellomtiden. Og ja, noen hadde fått barn, og av dem hadde noen i mellomtiden adoptert, men det var ikke flere av de som hadde adoptert som hadde fått barn enn de som ikke hadde. Jeg klarer ikke på stående fot å hoste opp artikkelen dette stod i her og nå da.

Her er også en annen i samme gata: Linne-klinikken i Stockholm gjorde for noen år siden (ca 1997) en undersøkelse blant sine IVF-pasienter, der de målte stressnivået i blodet (det skulle vel bli adrenalin det), og sammenlignet det i forhold til pasientenes resultater av prøverørsforsøkene. Det viste seg at det ikke var noen forskjell i andel vellykkede forsøk for de som hadde høyt stressnivå i forhold til de som hadde lavt.

Og jada, jeg kjenner også mange som har blitt gravide etter mange år med prøving. Hvem gjør ikke det da? ;-)

Takk for referansen. )

Den viser at der finnes ufrivillige barnløse som av og til blir gravid. Står det noe om hvorfor? )

Vedr. "en undersøkelse blant sine IVF-pasienter, der de målte stressnivået i blodet (det skulle vel bli adrenalin det), og sammenlignet det i forhold til pasientenes resultater av prøverørsforsøkene...".

Jeg tenker ikke at det har med stressnivå/adrealin. For vår del var det "psyken"/innstillingen - vanskelig å forklare, men skal prøve: Jeg var sikker på at jeg ikke kunne bli gravid. Den troen var så sterk, at jeg heller ikke ville gjennomføre assistert befruktning, for jeg hadde fått det for meg at vi uansett aldri kom til å få barn. Vi var gjennom utredninger, men stoppet. Det var først når jeg fikk "fred" i forhold til ønske om barn, og innså at livet var veldig bra uten, at jeg ble gravid. Og 1 1/2 år etter ble jeg gravid igjen, når det egentlig ikke passet (pga ulønnet permisjon og ingen rettigheter).

Ja, man kan bli gravid etter mange år med prøving. Og det rare er at for enkelte skjer det, når man egentlig har mindre sjanser pga dårligere eggkvalitet som følge av alderen.

Det man ikke kan enes om er hvorfor. For min del, så holder jeg årsaken åpen, men så lenge ingen kan dokumentere noe annet, så tror jeg/utelukker ikke at "psyken" for enkelte kan spille inn, men selvfølgelig gjelder det unntakene.

)

[AAA]

Takk for referansen. )

Den viser at der finnes ufrivillige barnløse som av og til blir gravid. Står det noe om hvorfor? )

Vedr. "en undersøkelse blant sine IVF-pasienter, der de målte stressnivået i blodet (det skulle vel bli adrenalin det), og sammenlignet det i forhold til pasientenes resultater av prøverørsforsøkene...".

Jeg tenker ikke at det har med stressnivå/adrealin. For vår del var det "psyken"/innstillingen - vanskelig å forklare, men skal prøve: Jeg var sikker på at jeg ikke kunne bli gravid. Den troen var så sterk, at jeg heller ikke ville gjennomføre assistert befruktning, for jeg hadde fått det for meg at vi uansett aldri kom til å få barn. Vi var gjennom utredninger, men stoppet. Det var først når jeg fikk "fred" i forhold til ønske om barn, og innså at livet var veldig bra uten, at jeg ble gravid. Og 1 1/2 år etter ble jeg gravid igjen, når det egentlig ikke passet (pga ulønnet permisjon og ingen rettigheter).

Ja, man kan bli gravid etter mange år med prøving. Og det rare er at for enkelte skjer det, når man egentlig har mindre sjanser pga dårligere eggkvalitet som følge av alderen.

Det man ikke kan enes om er hvorfor. For min del, så holder jeg årsaken åpen, men så lenge ingen kan dokumentere noe annet, så tror jeg/utelukker ikke at "psyken" for enkelte kan spille inn, men selvfølgelig gjelder det unntakene.

)

Jeg tror egentlig at svaret er så enkelt at det er veldig få av oss som er 100% sterile. og da er det tilfeldigheter som spiller inn. Det er klart at det finnes mennesker (som du!) som blir gravide når dere akkurat har gitt opp. Jeg kan forsikre deg om at det finnes maaaaaaaange flere som ikke blir det. Enten de har noen spesifikk diagnose eller ikke. Jeg har også flere vennepar som fikk barn nr en på helt normal måte uten problemer, og så etter å ha prøvd på nr to så lenge at de endte med utredning hos lege, fikk vite at egentlig var det nesten umulig at de hadde blitt gravid første gangen i det hele tatt, så dårlige odds hadde de. Men de ¨hadde altså klart å lage barn likevel, uten å verken ha prøvd og feilet og stresset og så slappet av eller noenting. De "brukte opp" flaksen sin med en gang altså, istedet for å vente i årevis og så gi opp først. ;-)

Jeg hadde en lang samtale med Dr Carsten Petersen på Ciconia da vi avsluttet våre forsøk. (han er en av e mest erfarne og dyktige legene inne dette fagfeltet i Norden) Han sa noe sånn som at han hadde sluttet å si til pasienter at de var sterile, så sant de ikke manglet de vitale kroppsdeler som skal til fullstendig. Han hadde sett så mange usannsynlige svangerskap at han torde ikke si noenting. Og selv om vi hadde hatt mange forsøk og det var "feil" både hos min mann og hos meg, kunne han ikke utelukke at det skulle dukke opp et gullegg i neste syklus, og tilfedigvis treffe på en soldat med påhengsmotor og voila! Graviditet i boks. Eller det kunne skje om 10 sykluser, eller om 40, eller aldri.

Selv om du opplevde at du ble gravid etter at dere hadde gitt opp, så er det min oppriktige mening at du hadde blitt det ellers også. Sjekk UFB-forumet da, alle de som har prøvd å bli gravide i årevis, og så blir det plutselig, og da gir æren til enten akupunktur, eller mindre kaffeinntak eller mer søvn, eller mindre sex eller hva søren det måtte være de har gjort/ikke gjort den aktuelle syklusen. Jeg tror at når man har prøvd så lenge, så prøver man å finne en knagg henge det på, enten det er slik eller sånn. Og da ble din at dere hadde sluttet å prøve, mens en annens kan være at hun har sluttet å drikke kaffe.

Dette er min teori, du trenger ikke tro på den du! )

[Vanedis]

Jeg tror egentlig at svaret er så enkelt at det er veldig få av oss som er 100% sterile. og da er det tilfeldigheter som spiller inn. Det er klart at det finnes mennesker (som du!) som blir gravide når dere akkurat har gitt opp. Jeg kan forsikre deg om at det finnes maaaaaaaange flere som ikke blir det. Enten de har noen spesifikk diagnose eller ikke. Jeg har også flere vennepar som fikk barn nr en på helt normal måte uten problemer, og så etter å ha prøvd på nr to så lenge at de endte med utredning hos lege, fikk vite at egentlig var det nesten umulig at de hadde blitt gravid første gangen i det hele tatt, så dårlige odds hadde de. Men de ¨hadde altså klart å lage barn likevel, uten å verken ha prøvd og feilet og stresset og så slappet av eller noenting. De "brukte opp" flaksen sin med en gang altså, istedet for å vente i årevis og så gi opp først. ;-)

Jeg hadde en lang samtale med Dr Carsten Petersen på Ciconia da vi avsluttet våre forsøk. (han er en av e mest erfarne og dyktige legene inne dette fagfeltet i Norden) Han sa noe sånn som at han hadde sluttet å si til pasienter at de var sterile, så sant de ikke manglet de vitale kroppsdeler som skal til fullstendig. Han hadde sett så mange usannsynlige svangerskap at han torde ikke si noenting. Og selv om vi hadde hatt mange forsøk og det var "feil" både hos min mann og hos meg, kunne han ikke utelukke at det skulle dukke opp et gullegg i neste syklus, og tilfedigvis treffe på en soldat med påhengsmotor og voila! Graviditet i boks. Eller det kunne skje om 10 sykluser, eller om 40, eller aldri.

Selv om du opplevde at du ble gravid etter at dere hadde gitt opp, så er det min oppriktige mening at du hadde blitt det ellers også. Sjekk UFB-forumet da, alle de som har prøvd å bli gravide i årevis, og så blir det plutselig, og da gir æren til enten akupunktur, eller mindre kaffeinntak eller mer søvn, eller mindre sex eller hva søren det måtte være de har gjort/ikke gjort den aktuelle syklusen. Jeg tror at når man har prøvd så lenge, så prøver man å finne en knagg henge det på, enten det er slik eller sånn. Og da ble din at dere hadde sluttet å prøve, mens en annens kan være at hun har sluttet å drikke kaffe.

Dette er min teori, du trenger ikke tro på den du! )

Nei, jeg trenger ikke å tro på det. )

Jeg vet at det kan være mange andre grunner, og at det selvfølgelig kunne være helt tilfeldig, men jeg vet ikke, og derfor kan det også likegodt ha vært "psyken" som noe annet.

Det jeg lurer på er hvordan enkelte kan utelukke det helt? Finnes det dokumentasjon?

;o)

[Vanedis]

Nei, jeg trenger ikke å tro på det. )

Jeg vet at det kan være mange andre grunner, og at det selvfølgelig kunne være helt tilfeldig, men jeg vet ikke, og derfor kan det også likegodt ha vært "psyken" som noe annet.

Det jeg lurer på er hvordan enkelte kan utelukke det helt? Finnes det dokumentasjon?

;o)

Tillegg:

Vedr. "...maaaaaaaange flere som ikke blir det. Enten de har noen spesifikk diagnose eller ikke.".

Det er jeg klar over. Derfor har jeg flere ganger skrevet at det jeg viser til gjelder unntakene.

Vedr.: "Jeg har også flere vennepar som fikk barn nr en på helt normal måte uten problemer, og så etter å ha prøvd på nr to så lenge at de endte med utredning hos lege, fikk vite at egentlig var det nesten umulig at de hadde blitt gravid første gangen i det hele tatt, så dårlige odds hadde de."

Jeg har en nær venninne dette skjedde med. Videre vet jeg om flere dette har skjedd med. Så jeg vet at det er "mye uforklarlig som skjer".

)

[AAA]

Nei, jeg trenger ikke å tro på det. )

Jeg vet at det kan være mange andre grunner, og at det selvfølgelig kunne være helt tilfeldig, men jeg vet ikke, og derfor kan det også likegodt ha vært "psyken" som noe annet.

Det jeg lurer på er hvordan enkelte kan utelukke det helt? Finnes det dokumentasjon?

;o)

Ja jeg mener de undersøkelsene som er gjort egentlig er dokumentasjon nok. Altså at det ikke er forskjeller i antall svangerskap for par som har vært barnløse i mange år i forhold til de har adoptert eller ikke.

Jeg er som sagt overbevist om at det koker ned til behovet for å ha en knagg å henge det på, og da ble det i deres tilfelle det at dere hadde gitt opp som ble det mest nærliggende.

Men som jeg sa, alle kan jo velge å tro hva de vil. Bare ha respekt for at når man har prøvd i "hundre år", og enten har adoptert eller hva søren, så er det ganske irriterende å få høre at nåååååå blir man nok sikkert gravid altså. Dvs, noen syns det er irriterende, jeg gidder ikke å ergre meg over det, men undrer meg likevel over hvordan folk får seg til å si sånn, det gjør jeg. Jeg fikk høre etter jeg hadde vært hjemme i et par uker med datteren vår at nå ble jeg nok sikkert gravid ja. Hallooooo, jeg hadde vært mamma i 2 uker, er det egentlig vanlig å si til så nybakte mammaer at de sikkert blir gravide neste måned? Og ikke nok med det, si det med sånn "ja nååå skal du se at det ordner seg osv" holdning. Det blir rett og slett........dumt.

)

[Vanedis]

Ja jeg mener de undersøkelsene som er gjort egentlig er dokumentasjon nok. Altså at det ikke er forskjeller i antall svangerskap for par som har vært barnløse i mange år i forhold til de har adoptert eller ikke.

Jeg er som sagt overbevist om at det koker ned til behovet for å ha en knagg å henge det på, og da ble det i deres tilfelle det at dere hadde gitt opp som ble det mest nærliggende.

Men som jeg sa, alle kan jo velge å tro hva de vil. Bare ha respekt for at når man har prøvd i "hundre år", og enten har adoptert eller hva søren, så er det ganske irriterende å få høre at nåååååå blir man nok sikkert gravid altså. Dvs, noen syns det er irriterende, jeg gidder ikke å ergre meg over det, men undrer meg likevel over hvordan folk får seg til å si sånn, det gjør jeg. Jeg fikk høre etter jeg hadde vært hjemme i et par uker med datteren vår at nå ble jeg nok sikkert gravid ja. Hallooooo, jeg hadde vært mamma i 2 uker, er det egentlig vanlig å si til så nybakte mammaer at de sikkert blir gravide neste måned? Og ikke nok med det, si det med sånn "ja nååå skal du se at det ordner seg osv" holdning. Det blir rett og slett........dumt.

)

Hva med forskning som har påvist andre sammenhenger mellom "psyken" og sykdommer? Er det bare tull? Jfr. kreft - http://www.dagfrid.org/filer_mapper/Dokumenter/den.nye.medisinen.pdf

Psyken påvirker hormonene, og hvorfor skal det da ikke kunne påvirke dette også?

Undrer

[AAA]

Ja jeg mener de undersøkelsene som er gjort egentlig er dokumentasjon nok. Altså at det ikke er forskjeller i antall svangerskap for par som har vært barnløse i mange år i forhold til de har adoptert eller ikke.

Jeg er som sagt overbevist om at det koker ned til behovet for å ha en knagg å henge det på, og da ble det i deres tilfelle det at dere hadde gitt opp som ble det mest nærliggende.

Men som jeg sa, alle kan jo velge å tro hva de vil. Bare ha respekt for at når man har prøvd i "hundre år", og enten har adoptert eller hva søren, så er det ganske irriterende å få høre at nåååååå blir man nok sikkert gravid altså. Dvs, noen syns det er irriterende, jeg gidder ikke å ergre meg over det, men undrer meg likevel over hvordan folk får seg til å si sånn, det gjør jeg. Jeg fikk høre etter jeg hadde vært hjemme i et par uker med datteren vår at nå ble jeg nok sikkert gravid ja. Hallooooo, jeg hadde vært mamma i 2 uker, er det egentlig vanlig å si til så nybakte mammaer at de sikkert blir gravide neste måned? Og ikke nok med det, si det med sånn "ja nååå skal du se at det ordner seg osv" holdning. Det blir rett og slett........dumt.

)

... Nå mente ikke jeg å insinuere at du kom med kommentarer av det slaget til nybakte mødre av noe slag da, bare så det er sagt.

Jeg mente generelt.

[Vanedis]

Ja jeg mener de undersøkelsene som er gjort egentlig er dokumentasjon nok. Altså at det ikke er forskjeller i antall svangerskap for par som har vært barnløse i mange år i forhold til de har adoptert eller ikke.

Jeg er som sagt overbevist om at det koker ned til behovet for å ha en knagg å henge det på, og da ble det i deres tilfelle det at dere hadde gitt opp som ble det mest nærliggende.

Men som jeg sa, alle kan jo velge å tro hva de vil. Bare ha respekt for at når man har prøvd i "hundre år", og enten har adoptert eller hva søren, så er det ganske irriterende å få høre at nåååååå blir man nok sikkert gravid altså. Dvs, noen syns det er irriterende, jeg gidder ikke å ergre meg over det, men undrer meg likevel over hvordan folk får seg til å si sånn, det gjør jeg. Jeg fikk høre etter jeg hadde vært hjemme i et par uker med datteren vår at nå ble jeg nok sikkert gravid ja. Hallooooo, jeg hadde vært mamma i 2 uker, er det egentlig vanlig å si til så nybakte mammaer at de sikkert blir gravide neste måned? Og ikke nok med det, si det med sånn "ja nååå skal du se at det ordner seg osv" holdning. Det blir rett og slett........dumt.

)

Jeg har forståelse for at det blir dumt å si noe slikt ovenfor de som prøver eller i o.n. tilfelle. Grunnen er at det ikke gjelder alle, og derfor bør man heller ikke generalisere.

Når det er sagt, så blir det feil å skrive at det er en myte o.l., så lenge det ikke er dokumentert at det ikke er tilfelle. Jeg svarer derfor kun de som påstår at det er feil.

[AAA]

Hva med forskning som har påvist andre sammenhenger mellom "psyken" og sykdommer? Er det bare tull? Jfr. kreft - http://www.dagfrid.org/filer_mapper/Dokumenter/den.nye.medisinen.pdf

Psyken påvirker hormonene, og hvorfor skal det da ikke kunne påvirke dette også?

Undrer

Jeg vet ikke, jeg har ikke svaret. Jeg ser bare at i praksis er det ingen forskjell i antall barn som er født etter at foreldre har prøvd i årevis enten de har adoptert eller ikke.

Dessuten - i samme gata, jeg har aldri sett nevnt noe sted at fruktbarheten er lavere i land i krig og nød f.eks. Det burde den vel være hvis psyken påvirket? Eller alle barna som blir unnfanget i ulykkelige forhold? Jeg har ikke noen forskning eller artikler eller noe som helst å vise til, men jeg har aldri sett at det har blitt spekulert i engang, at de skulle ha dårligere fruktbarhet pga psyken.

[Vanedis]

Jeg vet ikke, jeg har ikke svaret. Jeg ser bare at i praksis er det ingen forskjell i antall barn som er født etter at foreldre har prøvd i årevis enten de har adoptert eller ikke.

Dessuten - i samme gata, jeg har aldri sett nevnt noe sted at fruktbarheten er lavere i land i krig og nød f.eks. Det burde den vel være hvis psyken påvirket? Eller alle barna som blir unnfanget i ulykkelige forhold? Jeg har ikke noen forskning eller artikler eller noe som helst å vise til, men jeg har aldri sett at det har blitt spekulert i engang, at de skulle ha dårligere fruktbarhet pga psyken.

Her er en bok som tar for seg bl.a. "Diskusjonen om hvorvidt psyken påvirker kropp og helse, er over. Vi vet nå ikke bare at den gjør det, vi vet faktisk også mye om hvordan den gjør det.":

http://folk.uio.no/steinkn/innhold.htm

[AAA]

Jeg har forståelse for at det blir dumt å si noe slikt ovenfor de som prøver eller i o.n. tilfelle. Grunnen er at det ikke gjelder alle, og derfor bør man heller ikke generalisere.

Når det er sagt, så blir det feil å skrive at det er en myte o.l., så lenge det ikke er dokumentert at det ikke er tilfelle. Jeg svarer derfor kun de som påstår at det er feil.

)

Jammen det *ER* en myte. Det er jo ingen som helst forskning som peker i den retning i det hele tatt, tvert i mot. (som jeg har sagt i de andre innleggene) Og nå skal jeg søren meg se om jeg enda har materialet liggende fra mine IVF dager for å se om jeg kan finne artiklene om dette. Men ikke idag, for nå er det sent...

[Vanedis]

Her er en bok som tar for seg bl.a. "Diskusjonen om hvorvidt psyken påvirker kropp og helse, er over. Vi vet nå ikke bare at den gjør det, vi vet faktisk også mye om hvordan den gjør det.":

http://folk.uio.no/steinkn/innhold.htm

Tillegg:

Vedr.: "Jeg ser bare at i praksis er det ingen forskjell i antall barn som er født etter at foreldre har prøvd i årevis enten de har adoptert eller ikke.".

Og som jeg tidligere har svart. Og hvorfor skulle det være en forskjell? For de aller fleste så gjelder ikke dette jeg skriver om - det er unntakene, og det er sjeldent. Og det kan likegodt skje de ufrivillig barnløse som ikke adopterer, som de som adopterer.

)

[Vanedis]

)

Jammen det *ER* en myte. Det er jo ingen som helst forskning som peker i den retning i det hele tatt, tvert i mot. (som jeg har sagt i de andre innleggene) Og nå skal jeg søren meg se om jeg enda har materialet liggende fra mine IVF dager for å se om jeg kan finne artiklene om dette. Men ikke idag, for nå er det sent...

Kanskje det er en "myte" at det er en "myte". ;o)

Det er nyere forskning som har påvist sammenheng mellom "psyken" og kroppen. Jeg har ikke funnet noe om dette gjelder graviditet, men det er påvist i forhold til andre områder, så det skulle ikke være så usannsynlig.

)

[AAA]

Her er en bok som tar for seg bl.a. "Diskusjonen om hvorvidt psyken påvirker kropp og helse, er over. Vi vet nå ikke bare at den gjør det, vi vet faktisk også mye om hvordan den gjør det.":

http://folk.uio.no/steinkn/innhold.htm

Jeg er fullt klar over at det finnes sykdommer og tilstander der psyken påvirker kroppen. Det er også masse sykdommer som ikke har noe med psyken å gjøre, og kroppslige funksjoner som ikke blir påvirket av psyken vil jeg tro.

Men det finnes ikke noe tallmateriale som støtter opp om din påstand om at når man slapper av blir man lettere gravid.

God natt!

[AAA]

Tillegg:

Vedr.: "Jeg ser bare at i praksis er det ingen forskjell i antall barn som er født etter at foreldre har prøvd i årevis enten de har adoptert eller ikke.".

Og som jeg tidligere har svart. Og hvorfor skulle det være en forskjell? For de aller fleste så gjelder ikke dette jeg skriver om - det er unntakene, og det er sjeldent. Og det kan likegodt skje de ufrivillig barnløse som ikke adopterer, som de som adopterer.

)

Øøøøhh ja, det er jo det jeg sier jo. Og det kan like gjerne skje de som prøver jevnt og trutt hver måned etter 15 år som de som gav opp etter 14 og et havlt år.

Godnatt igjen! (så jeg en tråd her nede om DOL-avhengighet? Jeg tror jeg er rammet...!)

[Vanedis]

Øøøøhh ja, det er jo det jeg sier jo. Og det kan like gjerne skje de som prøver jevnt og trutt hver måned etter 15 år som de som gav opp etter 14 og et havlt år.

Godnatt igjen! (så jeg en tråd her nede om DOL-avhengighet? Jeg tror jeg er rammet...!)

Klart det, men det er ingenting som motbeviser at for _noen_ kan psyken spille inn.

God natt!