Dett var dett...

[pOOntanG]

Ja da er sirkelen sluttet.. I går kveld var det den siste og vagjørende samtalen som slukket "lyset" inni meg..

Ting har skrantet i noen måneder, kommunikasjonen har vært OK, om alle andre ting enn det som er vesentlig...

Vi var sammen i 4 år, har en sønn på 2 år, og så ble jeg antageligvis for lite spennende..

Men når ting er litt grå, og hverdagen subber, det er vel da en får vite hva som virkelig bor i en person.

Det startet som for "alle" andre jeg har lest om her inne, distansering, satt i hver vår ende av sofaen og så bare døde det hen.. Like mye min feil selvfølgelig.

Dette fenomenet at forhold utvikler seg til kun vennsakp virker veldig utbredt, men det er vanskelig å stå imot, når man blir så vanvittig godt kjent med et annet menneske, og samtidig MÅ ta seg av alle dagligdagse ting før man tenker på hverandre.

Vi diskuterte sjansen for å "jobbe" med saken, men det ble helt feil å vurdere, jeg er klar til innsats for det meste, men frykter at ting hadde blitt litt overfladiske og det fikser jeg bare ikke i et forhold, når man begynner å tenke på "hvorfor gjør hun dette nå?" er det medlidenhet? Er det ekte?

Vet bare ikke, får ta tiden til hjelp og prøve å forstå..

[favn]

Jeg vet ikke helt om jeg skjønte hvem du er i dette forholdet - den som ønsker å gå eller den som ønsker å fortsette.

Men jeg reagerer på bemerkningen om 'bare vennskap'. Jeg tror sant å si vennskap i forhold er det viktigste av alt.

Man _kan_ på sett og vis kanskje leve uten lidenskaper, uten romantikk, med en slumsete pengesløser, en gjerrigknark, en kulturelt halvdauing, en se&hørleser... men hvem kan overleve i et parforhold uten vennskap?

[Gjest sjokka]

Skrantet i et par måneder også gir dere opp?

[Gjest Mora2]

Skrantet i et par måneder også gir dere opp?

Enig! Jeg er selv gift på 6. året, har 2 barn, har også samme problemene, men vil ikke gi opp selv om jeg så skulle holdt på å jobbe med saken i flere år. Men; er det utroskap eller andre alvorligere ting enn kommunikasjonsvansker inne i bildet, vil svaret mitt nok se annerledes ut.

[Gjest Mora2]

Hei, mulig det er for sent nå, men.... Har han funnet en annen? Er det det du mener med at du ikke er interessant nok lenger? Har dere prøvd familieterapi? Ta kontakt med helsestasjonen din og forhør deg hvilket familiekontor dere hører til. Der får dere samtaler med psykolog. Kan ikke gi opp etter noen måneders skranting når dere har et barn sammen. Det er ikke bare solskinnsdager.

[pOOntanG]

Jeg vet ikke helt om jeg skjønte hvem du er i dette forholdet - den som ønsker å gå eller den som ønsker å fortsette.

Men jeg reagerer på bemerkningen om 'bare vennskap'. Jeg tror sant å si vennskap i forhold er det viktigste av alt.

Man _kan_ på sett og vis kanskje leve uten lidenskaper, uten romantikk, med en slumsete pengesløser, en gjerrigknark, en kulturelt halvdauing, en se&hørleser... men hvem kan overleve i et parforhold uten vennskap?

Du har nok rett i det du sier, man kan ikke leve sammen uten å være venner..

Men hvorfor bor man sammen med en man i utgangspunktet var forelsket i og hadde varme følelser for?

Vi må nok jobbe med saken, da jeg sa noen måneder må jeg vel korrigere det til nærmere et år..

Det er liksom ikke noen gnist igjen, inget begjær, da får jeg ikke til å være den jeg burde være for henne (jeg er mannen!). Har vært igjennom lignende brudd tidligere, da skulle det "prøves" og jobbes, terapi mm..

Det endte skikkelig galt, med utroskap og krangling.

Orker ikke tanken på det engang til...

[pOOntanG]

Skrantet i et par måneder også gir dere opp?

Korreksjon: nærmere 12 mndr..

Skrante er kanskje en understatement.. Har spurt om det er grobunn for videre jobbing, men følelsene er borte fra hennes side sier hun..

Føler at da blir det et enmannshow å få igang hjula.. Har forsøkt ett par ganger, funker i ett par dager, men hvis jeg ikke står på og "underholder" så er det rett i kuldegropa igjen..

Jeg er dønn avhengig av litt drahjelp og jeg mister all interesse når jeg ikke får tilbakemelding eller må ta initiativet sjøl hele tiden.....

[pOOntanG]

Hei, mulig det er for sent nå, men.... Har han funnet en annen? Er det det du mener med at du ikke er interessant nok lenger? Har dere prøvd familieterapi? Ta kontakt med helsestasjonen din og forhør deg hvilket familiekontor dere hører til. Der får dere samtaler med psykolog. Kan ikke gi opp etter noen måneders skranting når dere har et barn sammen. Det er ikke bare solskinnsdager.

Takker for gode råd.. Om HUN har funnet en annen tror jeg ikke..

Da hadde jeg merket det.

Er man ikke avhengig av at begge er villige til å satse? At begge innser at det er håp?

Får bare høre at "jeg veit ikke" når forsøker å få igang en samtale...

Har svidde fingre fra tilsvarende brudd med terapi og forsøk på å rette opp skuta, det endte i bare tull og tragedie, ble bare verre og gjorde oss til uvenner i tillegg...

[Gjest Mora2]

Takker for gode råd.. Om HUN har funnet en annen tror jeg ikke..

Da hadde jeg merket det.

Er man ikke avhengig av at begge er villige til å satse? At begge innser at det er håp?

Får bare høre at "jeg veit ikke" når forsøker å få igang en samtale...

Har svidde fingre fra tilsvarende brudd med terapi og forsøk på å rette opp skuta, det endte i bare tull og tragedie, ble bare verre og gjorde oss til uvenner i tillegg...

Føler med deg. Det er ikke til å komme i fra at det å få barn kan være en belastning i et forhold. Når alle de huslige tingene som må gjøres er gjort, har man ikke overskudd eller ork igjen til hverandre. Vi har heller ikke vært flinke til å ta vare på hverandre. Har ingen familie i nærheten til å stille opp for oss. Synd at familieterapien gikk skeis, men husk at det ikke trenger å gå slik denne gangen. Ville ihvertfall ha prøvd. Det må ha vært en dårlig rådgiver sist som ikke klarte å holde i og samle sammen de riktige trådene for dere. Det er en selvfølge at begge to mener det er håp og at begge to vil satse, ellers er det dødfødt. Men når man har vært sammen i 4 år og har et barn på 2 år, har man rett og slett ikke lov å gi opp etter "noen måneder med kommunikasjonsvansker". Det må verre ting til for å gi opp! Sorry, jeg klarer bare ikke å godta det. Ta en prat til. Dere har plikt til det. Det er utrolig hvor lett det har blitt å gi opp...

[Gjest Mora2]

Korreksjon: nærmere 12 mndr..

Skrante er kanskje en understatement.. Har spurt om det er grobunn for videre jobbing, men følelsene er borte fra hennes side sier hun..

Føler at da blir det et enmannshow å få igang hjula.. Har forsøkt ett par ganger, funker i ett par dager, men hvis jeg ikke står på og "underholder" så er det rett i kuldegropa igjen..

Jeg er dønn avhengig av litt drahjelp og jeg mister all interesse når jeg ikke får tilbakemelding eller må ta initiativet sjøl hele tiden.....

Beklager, det var et av innleggene dine jeg ikke hadde lest da jeg svarte deg sist. Hvis dere begge er interessert, må det nok knallhard jobbing til, ja, men det er mulig hvis begge vil greie kneika. Det du skrev om at du hele tida måtte ta initiativet etc., hørtes akkurat som om det skulle vært mitt innlegg. Sånn føler jeg det også overfor mannen min, men det går bare ikke inn hos ham.

[Gjest Welcome to the real world]

Hos oss har det vært "en grå hverdag" i snart ti år.

Har 3 barn i alderen 2-9 år.

Forelskelsen vi følte i starten av forholdet har ebbet ut for mange år siden.

Her er vi begge to inneforstått med at sånn er livet mens man har små barn.

Så vi lever i harmoni som to gode venner og regner med å må gjøre dette i noen år til.

[Gjest Mora2]

Hos oss har det vært "en grå hverdag" i snart ti år.

Har 3 barn i alderen 2-9 år.

Forelskelsen vi følte i starten av forholdet har ebbet ut for mange år siden.

Her er vi begge to inneforstått med at sånn er livet mens man har små barn.

Så vi lever i harmoni som to gode venner og regner med å må gjøre dette i noen år til.

Godt svar, men tror du dere klarer å finne tilbake til forelskelsen og kjærligheten når barna blir større, eller vil dere bare flytte fra hverandre når barna flytter ut?

[favn]

Du har nok rett i det du sier, man kan ikke leve sammen uten å være venner..

Men hvorfor bor man sammen med en man i utgangspunktet var forelsket i og hadde varme følelser for?

Vi må nok jobbe med saken, da jeg sa noen måneder må jeg vel korrigere det til nærmere et år..

Det er liksom ikke noen gnist igjen, inget begjær, da får jeg ikke til å være den jeg burde være for henne (jeg er mannen!). Har vært igjennom lignende brudd tidligere, da skulle det "prøves" og jobbes, terapi mm..

Det endte skikkelig galt, med utroskap og krangling.

Orker ikke tanken på det engang til...

Neida, jeg mener ikke at dødt = ok.

Men poenget var heller at vennskapet, etter mitt syn, må være det viktigste limet i et langt liv.

Et pasjonsløst forhold hadde ikke vært tilfredsstillende i det hele tatt for meg, men hvis feelingen, vennskapet, og dermed respekten, det åndelige, varmen, var tilstede, kunne jeg strekke meg langt...

Nå forutsetter jeg et forhold med barn. Uten barn blir saken en annen, da kan man heller finne seg nye venner et annet sted.

Håper dere finner ut av det. Husk: Hvis viljen er tilstede, kan alt repareres.

[Gjest Welcome to the real world]

Godt svar, men tror du dere klarer å finne tilbake til forelskelsen og kjærligheten når barna blir større, eller vil dere bare flytte fra hverandre når barna flytter ut?

Håper nå vi skal greie det da.

Ingen av oss som bærer nag til den andre, på noen som helst slags vis.

Vi har snakket mye om dette og har det på samme måten begge to.

Det _er_ til tider slitsomt å ha barn og der har vi samme mening.

Det blir jo egentlig ikke noe forhold som vi skal reparere når den tid kommer, vi har bare satt forholdetr "på vent" en stund.

Om det lar seg gjøre å gjennomføre gjenstår jo selvsagt å se.

[Gjest sjokka]

Korreksjon: nærmere 12 mndr..

Skrante er kanskje en understatement.. Har spurt om det er grobunn for videre jobbing, men følelsene er borte fra hennes side sier hun..

Føler at da blir det et enmannshow å få igang hjula.. Har forsøkt ett par ganger, funker i ett par dager, men hvis jeg ikke står på og "underholder" så er det rett i kuldegropa igjen..

Jeg er dønn avhengig av litt drahjelp og jeg mister all interesse når jeg ikke får tilbakemelding eller må ta initiativet sjøl hele tiden.....

ja det er det verre. Man må være to, er hun ikke villig til å satse er det jo håpløst. Lykke til videre!

[Gjest Mora2]

Håper nå vi skal greie det da.

Ingen av oss som bærer nag til den andre, på noen som helst slags vis.

Vi har snakket mye om dette og har det på samme måten begge to.

Det _er_ til tider slitsomt å ha barn og der har vi samme mening.

Det blir jo egentlig ikke noe forhold som vi skal reparere når den tid kommer, vi har bare satt forholdetr "på vent" en stund.

Om det lar seg gjøre å gjennomføre gjenstår jo selvsagt å se.

Så flott. Tror nok dere har de beste forutsetninger for å lykkes, så lenge man ikke blir fristet og tror at "gresset er grønnere" osv. Men tror/mener du at det er umulig å få til både et vellykket forhold OG ha barn?

[Gjest tips]

Korreksjon: nærmere 12 mndr..

Skrante er kanskje en understatement.. Har spurt om det er grobunn for videre jobbing, men følelsene er borte fra hennes side sier hun..

Føler at da blir det et enmannshow å få igang hjula.. Har forsøkt ett par ganger, funker i ett par dager, men hvis jeg ikke står på og "underholder" så er det rett i kuldegropa igjen..

Jeg er dønn avhengig av litt drahjelp og jeg mister all interesse når jeg ikke får tilbakemelding eller må ta initiativet sjøl hele tiden.....

Anbefaler familieterapi/parterapi!! Gjør venninnen min og mannen, er veldig fornøyde.

[Gjest Welcome to the real world]

Så flott. Tror nok dere har de beste forutsetninger for å lykkes, så lenge man ikke blir fristet og tror at "gresset er grønnere" osv. Men tror/mener du at det er umulig å få til både et vellykket forhold OG ha barn?

Gresset er nok ikke grønnere på den andre siden nei.

Mener ikke at det er umulig å få til et vellykket forhold når man har barn, men i vår situasjon, så har det blitt litt slitsomt å få til _begge_ deler vellykket.

Vi har derfor valgt å bruke vår energi for å få til en fin og harmonisk barndom for våre barn. Vi setter dem litt foran oss i prioritering på en måte.

[Gjest Mora2]

Gresset er nok ikke grønnere på den andre siden nei.

Mener ikke at det er umulig å få til et vellykket forhold når man har barn, men i vår situasjon, så har det blitt litt slitsomt å få til _begge_ deler vellykket.

Vi har derfor valgt å bruke vår energi for å få til en fin og harmonisk barndom for våre barn. Vi setter dem litt foran oss i prioritering på en måte.

Synes det høres veldig fornuftig bra ut. Det er nok av dem som går fra hverandre (selv om de har barn), fordi alt ikke er sprudlende hele tiden. Det vil aldri være like sprudlende hele tiden. Welcome to the real world, ja, helt enig.