Ellek magefølselse om død

[Gjest Konstant ekkel magefølelse]

Mormoren min er 80 år. Hun er min beste venninne, jeg er der ca en gang i uka eller hun hos meg. Hun har begynt å bli litt småsurrete, men er ellers ung til sinns, har masse humor og vi kan prate om alt fra kjente, klær, dilodoer, kjærester, mine venner, hennes venner osv.

Har sett at hun skranter litt de siste månedene. Hun kan virke nedfor til tider, hun sier det også at hun føler seg alene og ensom selv om hun har ofte besøk og er ute en del selv. Bestefar døde for noen år siden. Hun kan også surre veldig og gjenta seg selv noen ganger når ejg er der, andre dager er hun seg selv. Hun kan også se sliten/dratt ut noen dager.

jeg er så redd for å miste henne, får vondt i magen bare ved tanken. men jeg vet hun ikke blir her for alltid, desverre. Hvordan kan jeg forberede meg mentalt på at hun enten dør eller svinner hen mentalt?

I går sa samboeren min at han gruer seg til at hun blir borte, for han vet at jeg kommer til å knekke fullstendig da. jeg er livredd for min egen reaksjon. Jeg trenger henne.

I det siste har jeg drømt om henne hver natt. Drømmer at hun ikke kjenner meg igjen, at hun dør eller at hun sitter alene i et rom og gråter fordi hun er ensom. jeg går konstant med dårlig samvittighet fordi jeg føler hun trenger meg og at jeg ikke stiller opp nok, selv om ejg gjør det jeg kan. Vi har vært på mange turer sammen, ferie og vært masse ute på revyer og ute og spist. Jeg er den eneste i familien som tar henne med på slike ting.

Denne uka har jeg ikke hatt tid til å besøke henne, hun ringte meg i går og da ejg sa at jeg ikke har hatt tid men kommer en tur neste uke hørtes hun litt skuffa ut, mulig bare noe jeg føler. Nå vurderer jeg å be henne i morgen, selv om samboeren og jeg skal kose oss med god mat og vin.

men jeg vil ikke oppleve at jeg IKKE ber henne, så kanskje er hun ikke mer neste uke? Da vil jeg dø av dårlig samvittighet. Samboeren min er veldig forståelsesfull og skjønner at jeg bruker mye tid på henne. Men jeg får også dårlig samvittighet ovennfor han siden han på en måte blir bortprioritert.

Jeg har en ekkel magefølelse om at hun ikke lever lenge. tenker på dette hver kveld og flere ganger i løpet av dagen. Får stikk i brystet av og til og føler at hun blir borte. vi har alltid hatt "tankeoverføring" og leser hverandres følelser selv om vi ikke ser hverandre. jeg kan på en måte føle at hun trenger å prate så ringer jeg henne. Vi har veldig lik personlighet og alderen lager ingen skille. Vi har derfor et veldig sterkt bånd.

Men nå er jeg livredd hele tiden, går konstant med dårlig samvittighet. Er det fordi jeg innser at det nærmer seg slutten? Hva hadde du gjort hadde du vært meg?

kan også legge til at hun er ganske krass mot mamma. Mamma sliter psykisk fordi hun sier at mamma aldri gidder å besøke henne, sånn som jeg gjør osv. Hun sa også at det er mammas skyld hvis hun får hjerteinfarkt eller hjerneslag bare fordi mamma nevnte en liten praktisk ting i forhold til maten i jula. Dette sliter på mamma, som ringer til meg og tømmer seg. jeg står i midten. Aldri sett mormor så fæl, men har sett små glimt, så jeg tror mamma. Er nok begynnelsen på demens. Mamma sliter veldig med dårlig samvittighet og er utrolig sliten, og tåler nesten ikke trynet hennes lenger for det er bare klaging og syting over ensomhet at hun aldri får besøk osv. selv om mamma bruker den ene fridagen hun har i uka hos mormor, og så er hun hos mamme nesten hver helg, enten lørdag eller søndag. mamma føler hun ikke har tid til mannen sin og søsteren min, hun har ikke overskudd.

[Gjest hilsen en som kjenner lign. situasjon]

Begynnende demens kan gi utslag i sinne, depresjon, og ellers varierende hukommelse.Noen ganger på en dag er personen veldig oppegående , mens hukommelsen svikter plutselig andre tider på døgnet. En evig runddans og uforutsigelighet.

Personen vil også miste begrepet om tid og kan i den forbindelse tro at det er veldig lenge siden det var besøk hos henne selvom det ikke er tilfelle.

Det er hjelp å få angående humøret. Såkalte "lykkepiller" gir god hjelp i disse tilfellene slik at personen kan få færre raserianfall osv. Og det burde absolutt være viktig å få igang , for ellers vil dere pårørende bli helt utslitte med å håndtere disse utbruddene også.

Det er flott at du ennå kan diskutere med henne og få gode råd og synspunkter fra hennes side. Etter en stund vil jo dette avta i en demens situasjon. Men jo lengre man kan holde på så er det positivt i forhold til sykdommen. Og demens er en sykdom! Det er viktig å få utredet diagnose hos lege på dette så fort som mulig. Det kan føles bedre for pårørende å vite at personen ikke mener noe vondt med dette, men kan heller ikke gjøre noe med det selv. Særlig for din mor må jo det være riktig som nå får det meste av kjeftinga.

Du sier at det opptar deg VELDIG mye og det er snilt gjort av deg, men helt feil i forhold til partner!! Det er måte på hvor mye mannen her skal måtte tåle når det går utover parforholdet deres.

Jeg har ei mor med demens som jeg også var opptatt av konstant. Men jeg så at min mann og barn begynte å "lide" under det hele. Jeg snakket med en lege som er ekspert på eldre mennesker og demens osv. Han sa at dette går ikke, og om jeg ville risikere at "mitt" eget liv skulle havarere ? Det var ikke verdt det under noen omstendighet.

Dette hjalp meg veldig og jeg måtte jobbe med meg selv for å bry meg mer om mine kjære og ta ansvar for mor av og til, men absolutt ikke kreve meg hele tiden med dårlig samvittighet fordi jeg burde gjøre mer for henne. Hun har hatt sitt liv nå må jeg ha mitt liv og vi må finne en kombinasjon på dette som kan gagne alle parter.

Døden kommer uansett, den kan faktisk føles litt befriende i noen tilfeller særlig hvis personen blir alvorlig syk.Og i noen tilfeller ønsker også de gamle å dø.Det er vi som er rundt dem som synes slike ting er tabu og grusomt. Tenk heller på hvor langt og forhåpentligvis fint liv som personen har hatt. Ta vare på gode minner. Og tro på at de gamle ønsker av hele sitt hjerte at deres etterkommere skal ha det bra. I ditt tilfelle er jeg sikker på at den gamle mener det samme både ovenfor deg og din mor, men pga. sykdommen blir det ikke gitt denne tilbakemeldingen så klart til din mor.

Dette blir ekstremt langt, og det er mye som kan skrives, men håper at du får litt annet perspektiv på tingenes tilstand slik at du og din partner kan få et verdig liv oppi det hele!!

[Gjest Konstant ekkel magefølelse]

Begynnende demens kan gi utslag i sinne, depresjon, og ellers varierende hukommelse.Noen ganger på en dag er personen veldig oppegående , mens hukommelsen svikter plutselig andre tider på døgnet. En evig runddans og uforutsigelighet.

Personen vil også miste begrepet om tid og kan i den forbindelse tro at det er veldig lenge siden det var besøk hos henne selvom det ikke er tilfelle.

Det er hjelp å få angående humøret. Såkalte "lykkepiller" gir god hjelp i disse tilfellene slik at personen kan få færre raserianfall osv. Og det burde absolutt være viktig å få igang , for ellers vil dere pårørende bli helt utslitte med å håndtere disse utbruddene også.

Det er flott at du ennå kan diskutere med henne og få gode råd og synspunkter fra hennes side. Etter en stund vil jo dette avta i en demens situasjon. Men jo lengre man kan holde på så er det positivt i forhold til sykdommen. Og demens er en sykdom! Det er viktig å få utredet diagnose hos lege på dette så fort som mulig. Det kan føles bedre for pårørende å vite at personen ikke mener noe vondt med dette, men kan heller ikke gjøre noe med det selv. Særlig for din mor må jo det være riktig som nå får det meste av kjeftinga.

Du sier at det opptar deg VELDIG mye og det er snilt gjort av deg, men helt feil i forhold til partner!! Det er måte på hvor mye mannen her skal måtte tåle når det går utover parforholdet deres.

Jeg har ei mor med demens som jeg også var opptatt av konstant. Men jeg så at min mann og barn begynte å "lide" under det hele. Jeg snakket med en lege som er ekspert på eldre mennesker og demens osv. Han sa at dette går ikke, og om jeg ville risikere at "mitt" eget liv skulle havarere ? Det var ikke verdt det under noen omstendighet.

Dette hjalp meg veldig og jeg måtte jobbe med meg selv for å bry meg mer om mine kjære og ta ansvar for mor av og til, men absolutt ikke kreve meg hele tiden med dårlig samvittighet fordi jeg burde gjøre mer for henne. Hun har hatt sitt liv nå må jeg ha mitt liv og vi må finne en kombinasjon på dette som kan gagne alle parter.

Døden kommer uansett, den kan faktisk føles litt befriende i noen tilfeller særlig hvis personen blir alvorlig syk.Og i noen tilfeller ønsker også de gamle å dø.Det er vi som er rundt dem som synes slike ting er tabu og grusomt. Tenk heller på hvor langt og forhåpentligvis fint liv som personen har hatt. Ta vare på gode minner. Og tro på at de gamle ønsker av hele sitt hjerte at deres etterkommere skal ha det bra. I ditt tilfelle er jeg sikker på at den gamle mener det samme både ovenfor deg og din mor, men pga. sykdommen blir det ikke gitt denne tilbakemeldingen så klart til din mor.

Dette blir ekstremt langt, og det er mye som kan skrives, men håper at du får litt annet perspektiv på tingenes tilstand slik at du og din partner kan få et verdig liv oppi det hele!!

Hei og takk for svar. Men du skjønner ikke situasjonen. Hun er fortsatt sprek og blid, men kan være litt surrete og deppa. Jeg har ert utrolig fint forhold til samboeren min, som jeg ikke forsømmer.

Du har nok oppfatta at hun er sykere enn hun er. Hun har ikke fått diagnosen, men jeg tror det kan komme snikende. Kan merke et snev av og til, men vanligvis merker jeg det ikke. men mamma gjør det.

Jeg er hos henne en gang i uka, og synes ikke jeg forsømmer samlivet mitt fordet. Vi er ikke sammen hver kveld allikevel. At jeg velger å bruke tid på henne skjønner han godt og synes er fint. han er også veldig glad i henne, det går ikke an å ikke bli glad i henne.

Bare for å si det så spør jeg han først om det er greit med besøk av både mormor og venninner og han spør meg, og hvis vi ikke synes det passer har vi såpass god kommunikasjon at vi kan si nei uten å såre hverandre.

[Gjest hilsen en i lign. situasjon]

Hei og takk for svar. Men du skjønner ikke situasjonen. Hun er fortsatt sprek og blid, men kan være litt surrete og deppa. Jeg har ert utrolig fint forhold til samboeren min, som jeg ikke forsømmer.

Du har nok oppfatta at hun er sykere enn hun er. Hun har ikke fått diagnosen, men jeg tror det kan komme snikende. Kan merke et snev av og til, men vanligvis merker jeg det ikke. men mamma gjør det.

Jeg er hos henne en gang i uka, og synes ikke jeg forsømmer samlivet mitt fordet. Vi er ikke sammen hver kveld allikevel. At jeg velger å bruke tid på henne skjønner han godt og synes er fint. han er også veldig glad i henne, det går ikke an å ikke bli glad i henne.

Bare for å si det så spør jeg han først om det er greit med besøk av både mormor og venninner og han spør meg, og hvis vi ikke synes det passer har vi såpass god kommunikasjon at vi kan si nei uten å såre hverandre.

Du skrev at du hadde dårlig samvittighet ovenfor din samboer og følte at du bortprioriterte han. Det var det som jeg bet meg merke i.

Da sitter jeg igjen med inntrykket av at det er selve døden du synes er fæl, og tanken på at du ikke skal se henne mer?

Jeg prøver ikke se på døden som noe ille. Når man er gammel så er det en naturlig del av livet. Pårørende vil alltid synes at det er ille, men jeg føler ofte at de eldre er mer åpne for det positive med døden. Jeg tror at de fleste er fornøyde med det som har vært og at de heller synes synd på dem som vil sørge etter dem og på en måte ha empati for det . Det kan kanskje være en trøst for oss som sitter tilbake å tenke på.?

[mil1365380270]

Får du dårlig samvittighet er det bedre å stille opp. Så lenge det er hyggelig. Plutselig er det for sent. Men husk at hun har levd i 80 år, du kan dø i morgen. Tenk på alle de som dør eller rammes av alvorlig sykdom i ung alder. Har man klart seg gjennom det meste til man er 80, er man en av de heldige.

[Gjest Konstant ekkel magefølelse]

Får du dårlig samvittighet er det bedre å stille opp. Så lenge det er hyggelig. Plutselig er det for sent. Men husk at hun har levd i 80 år, du kan dø i morgen. Tenk på alle de som dør eller rammes av alvorlig sykdom i ung alder. Har man klart seg gjennom det meste til man er 80, er man en av de heldige.

Vet det. Og er glad hun har hatt et langt og fint liv, men vil ikke at det skal ta slutt fordet. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre uten henne. Klarer meg nok, men savnet vil bli enormt. vi ønsker også å få barn nå, men går rundt med en grusom følelse at hun vil dø hvis vi skaper et nytt liv. Er bare magefølelsen. Hun vil så gjerne bli oldemor, og jeg vil gjerne at hun skal oppleve å bli det.

[mil1365380270]

Vet det. Og er glad hun har hatt et langt og fint liv, men vil ikke at det skal ta slutt fordet. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre uten henne. Klarer meg nok, men savnet vil bli enormt. vi ønsker også å få barn nå, men går rundt med en grusom følelse at hun vil dø hvis vi skaper et nytt liv. Er bare magefølelsen. Hun vil så gjerne bli oldemor, og jeg vil gjerne at hun skal oppleve å bli det.

Jeg tror du og moren din påvirker hverandre negativt med den dårlige samvittigheten deres. Det er helt normalt å bli plaget av skyldfølelse og redsel for å miste når en i nær familie blir gammel, men man må passe på å få levet sitt eget liv også. Akkurat som mormoren din har vært så heldig å fått gjøre.

Prøv å tenke på hva som er rasjonelt, ikke la det bli en ond sirkel av dårlige følelser og angst.

Også burde moren din fortelle mormor hva de kommentarene gjør med henne.

[hjertebarnet]

Jeg får mange tanker om det du skriver, men det er sent så jeg nevner bare en ting nå:

Hvis du har et så åpent forhold til henne, kunne du kanskje snakke med henne om frykten din? Spør henne om hun har noen råd å gi deg osv. Det kan jo også hende hun selv har behov for å snakke om døden, kanskje er hun selv redd osv.

Det kan være til hjelp i ettertid at man har snakket åpent om slike ting.

Ønsker deg lykke til!

[EllaJo]

Jeg er også redd for å miste min gamle morfar på 84. Jeg vet han er gammel og har levd et langt og innholdsrikt liv. Alderen og at helsen hans har skrantet de siste årene gjør det ikke bedre. Han klarer seg hjemme ennå, men vi har merket at han ikke alltid spiser og drikker. Vi bor ca 3 timers kjøring unna. Han bor alene, men har ei søster like ved som er innom hver dag.

Men tanken på at han snart ikke er der lengre skremmer meg. Det har vært vanskelig å reise dit etter at mormor døde, det ble så tomt og stille. I tillegg har jeg dårlig samvittighet for at jeg ikke er mer på besøk, men det tar tid å reise, og tiden strekker ikke alltid til..

Jeg tenker også på at når han eller jeg reiser hjem, at kanskje det var siste gangen jeg fikk sett han. Morfar (og mormor) har betydd utrolig mye for meg gjennom livet. Har ting vært vanskelig, så har de alltid vært der for meg. Jeg kommer sikkert også til å bryte fullstendig sammen den dagen det skjer. Men jeg vil prøve å tenke positivt om den tiden vi fikk sammen.

dette ble litt langt..