Å være sammen....

[Gjest Superballe]

....er ikke lett. Har vært sammen med dama nå i 6 år snart. Vi er begge i starten av 30 årene. Kjøpt leilighet sammen, bor sammen, eksisterer sammen.

Vi kan le sammen, ha det hyggelig sammen, gå på byen sammen, sitte hjemme sammen og ha det helt fint sammen påde aller fleste områder!

Like fullt føler jeg at det er noe fundamentalt galt i forholdet vårt, men jeg vet ikke hva det er.

Mange venner på min og hennes side har etterhvert giftet seg og/eller fått barn. Vi er ikke der i det hele tatt.

Vi har fundamentalt forskjellige måter å takle problemr og ikke minst konflikter på. Der jeg mener konflikter kan være konstruktive og viktige, trekker hun seg unna og blir stille og sinna.

Vi har helt forskjellig familiebakgrunn med tanke på stabilitet. Hjemme var jeg vant til at alle for opp samtidig, kranglet og kjeftet men det var glemt etter en time eller to.

Hos henne kunne konflikter vare i ukesvis eller måneder, som igjen medførte at "man skulle ikke krangle men bare være snille mot hverandre"

Hun er søt og pen og jeg er glad i henne, men sex livet vårt er etterhvert en katastrofe selv når vi koser oss sammen. Hun lider av en guffen sykdom som gjør at hun blir trøtt og slapp. Jeg klarer ikke å tenne henne eller ha sex som jeg har opplevd før jeg var sammen med henne som jeg synes var fantastisk.

Etterhvert gidder jeg ikke ta initiativet lengre i det hele tatt, lei av å bli avvist, og vi har vel sex en gang eller to i måneden. Har opplevd flere ganger at hun har brukt opp et p pille brett uten at det ble noe "denne måneden heller" Når det blir så sjelden blir det fort over også.

Etter at vi har hatt sex får jeg nesten alltid en ganske guffen følelse: Jeg ønsker å være i fred og unna henne. Hun vil selvsagt kose og være nær.

Jeg synes det er skummelt å tenke på at jeg vil ha det slik resten av livet med henne. Vi har hatt endel kommunikasjonsproblemer i alle årene vi har vært sammen, snakket om dette, løst noe av det, men mye henger igjen

Føler ofte at jeg må gå på tå hev rundt henne, mens hun kan gjøre hva hun vil.

Når hun gjør noe koselig, lager middag, hva som helst, blir jeg glad, men har så lett for å tenke at kanskje det burde vært en annen som satt der, en som passet meg bedre, en som hadde samme karrieremål, samme krasse form for humor (selv om vi ler sammen veldig lett av de "myke tingene"), delte de samme interessene. Et utall ganger har vi diskutert ting som jeg synes bare er en diskusjon hvor jeg fremhever synspunkter. Hun vil ha enighet og mener selvsagt at det er krangling. Vi har vidt forskjellige definisjoner av hva som er krangling eller ikke....

Samtidig så trives jeg sammen med henne og er glad i henne.

Likevel er jeg usikker på om jeg er sammen med henne fordi hun er hun, eller fordi hun er en å være sammen med som jeg tross alt har det ganske fint sammen med.

Hadde vi vært i starten av tyve årene hadde vi kanskje gjort det slutt, det er sannelig ikke lett å gjøre det slutt når en er over tredve og tenker på hvor skummelt det er å gå ut på leting igjen.

Og hvem vet om gresset er noe grønner på den andre siden, kanskje de samme problemene med litt annet innpakningspapir bare dukker opp igjen i et nytt forhold når forelskelsen er over, sex livet sporadisk, og en igjen vurderer om dett var dett?

Det er sannerlig ikke lett å begynne å bli godt voksen og lure på om man har valgt riktig, men ikke være i nærhet av å tørre og utfordre valgene. Synes det er skummelt å tenke på at prøve og feile perioden på sett og vis er over.

[Question69]

Har vært samboer med en kjempekoselig gutt i mange år nå. Vi har likt syn på livet og har de samme verdiene. Er begge rolige personer. Vi har et barn på nesten 7 år. Etter at han ble født føler jeg at det mest er han som holder oss sammen. Han får ALL kjærlighet og oppmerksomhet fra sin far, og jeg gir stort sett all min kjærlighet til vår sønn og hund.

Føler at jeg får veldig lite igjen fra min samboer. Han gir meg aldri komplimenter. Han sier aldri at han er glad i meg. Han sa for vel et år siden at han trives sammen med meg...

Ellers jobber han nesten hele tiden og det kommer han alltid til å gjøre. Med andre ord har vi nesten ingen tid sammen, og vår sønn og jeg er svært vant til å være alene. Sønnen vår og jeg reiser ofte på ferie alene. Nå er samboeren over 1 mnd alene på ferie på andre siden av jordkloden. Ble ikke spurt om jeg ville være med og gutten er sammen med meg.

Har omtrent over natten fått svært sterke følelser til en annen som jeg ser ukentlig. Denne gutten vet ikke noe om mine følelser for han, om han da ikke har skjønt det...

Jeg har tidligere sagt til min samboer at om noen skulle vise interesse for meg, synes jeg det ville være skremmende nettopp fordi jeg er så utsultet på oppmerksomhet, klemmer, å bli holdt rundt, det jeg forbinder med kjærlighet!

Jeg vet at gresset ikke er grønnere på den andre siden, men er det meningen at man skal leve i et platonisk forhold resten av livet???

Har ikke lyst til å ødelegge min samboers ferie, men vil samtidig gjerne få han til å tenke litt på hva han vil med forholdet vårt.

I hodet mitt er det fullstendig kaos. Jeg vet ikke hva jeg vil, jeg er full av sterke følelser for denne nydelige gutten, er glad i min samboer, men kanskje på en platonisk måte.

Hva gjør man i en slik situasjon? Vil gjerne være ærlig og real, men samtidig ta de riktige valgene i livet!

[kira284]

Hei.

Vil ikke prøve på å gi noen svar på hva du skal gjøre. Det må du uansett finne ut selv. Det eneste jeg vil du skal tenke på er at du har bare ett liv og styrer selv over din egen sjebne. Med det mener jeg at dagen idag kommer aldri tilbake. Om gresset er grønnere på den andre siden er det aldri noen garanti for men om man ikke prøver vil man aldri finne det ut. Livet er ikke noe man skal ta til takke med. Det er dyrebart. Det å våkne en helt vanlig dag og smile bare fordi man har det godt. Føle fred med seg selv og indre ro till å starte på en ny dag. Høres kanskje litt flåsete ut men har selv vært i et sånn forhold og det slet meg helt ut. Selvtillitten forsvinner gradvis og man blir til en annen person enn den man vil være. Lever nå i et lykkelig ekteskap, men om vi ikke har det bra med hverandre, vil jeg ikke at vi skal leve sammen resten av livet bare fordi jeg eller han er redd for hvordan vi skal klare oss videre alene.

Lytt til hjertet ditt og magefølelsen. Begge sier deg mye.

Lykke til!

[Gjest Superballe]

Har vært samboer med en kjempekoselig gutt i mange år nå. Vi har likt syn på livet og har de samme verdiene. Er begge rolige personer. Vi har et barn på nesten 7 år. Etter at han ble født føler jeg at det mest er han som holder oss sammen. Han får ALL kjærlighet og oppmerksomhet fra sin far, og jeg gir stort sett all min kjærlighet til vår sønn og hund.

Føler at jeg får veldig lite igjen fra min samboer. Han gir meg aldri komplimenter. Han sier aldri at han er glad i meg. Han sa for vel et år siden at han trives sammen med meg...

Ellers jobber han nesten hele tiden og det kommer han alltid til å gjøre. Med andre ord har vi nesten ingen tid sammen, og vår sønn og jeg er svært vant til å være alene. Sønnen vår og jeg reiser ofte på ferie alene. Nå er samboeren over 1 mnd alene på ferie på andre siden av jordkloden. Ble ikke spurt om jeg ville være med og gutten er sammen med meg.

Har omtrent over natten fått svært sterke følelser til en annen som jeg ser ukentlig. Denne gutten vet ikke noe om mine følelser for han, om han da ikke har skjønt det...

Jeg har tidligere sagt til min samboer at om noen skulle vise interesse for meg, synes jeg det ville være skremmende nettopp fordi jeg er så utsultet på oppmerksomhet, klemmer, å bli holdt rundt, det jeg forbinder med kjærlighet!

Jeg vet at gresset ikke er grønnere på den andre siden, men er det meningen at man skal leve i et platonisk forhold resten av livet???

Har ikke lyst til å ødelegge min samboers ferie, men vil samtidig gjerne få han til å tenke litt på hva han vil med forholdet vårt.

I hodet mitt er det fullstendig kaos. Jeg vet ikke hva jeg vil, jeg er full av sterke følelser for denne nydelige gutten, er glad i min samboer, men kanskje på en platonisk måte.

Hva gjør man i en slik situasjon? Vil gjerne være ærlig og real, men samtidig ta de riktige valgene i livet!

Det høres sprøtt ut at han er på ferie i en måned alene uten deg/dere.

Jeg kan skjønne at han kan dra på ferie en uke eller to for å dyrke spesielle interesser du kanskje ikke har, men en måned når folk flest bare har fem uker ferie virker spesielt.

Jeg må si at jeg ikke helt kjenner meg igjen i din situasjon, det virker virkelig ut som om dere har et veldig overfladisk fohold uten at jeg skal gå mer inn på det.

Min utfordring er at jeg har det egentlig veldig bra med kjæresten min, men at jeg ikke klarer å rive meg bort fra tanken om at jeg kanskje ville hatt det bedre med noen andre....

Synes det er rart å tenke på at jeg og henne skal være sammen i overskuelig fremtid...

Klarer kanskje ikke å bli helt voksen, selv om jeg så absolutt burde vært det.

Når spenningen ved å være sammen er over og forholdet går litt i stampe/rutine så er det så lett å tenke at jeg burde kanskje prøvd noe annet? Men sånn blir det vel med alle over tid...

Følelsene mine spretter sånn opp og ned også i forhold til henne. Den ene dagen føler jeg ingenting for henne, dagen etter kan hun være den flotteste jenta i verden... Nei det er ikke så lett.