Egenfødt barn kontra adopsjon

[Molova]

Jeg og min mann giftet oss i sommer. Vi har vært sammen i snart fem år, vi er 29 (hun) og 33 år.Vi er enige om det meste, og jeg har hele tiden gitt signal om at jeg ønsker å adoptere barn, noe han er helt enig i. Der vi derimot har "kjørt" oss fast litt, er at jeg vil adoptere barn nr.1, mens han helst kan tenke seg et "egenfødt" barn nr.1. Det kompliseres av at jeg har store vansker med tanken på å være gravid og føde eget barn.Ønsker forsåvidt kanskje et "genetisk" avkom av oss to (vi tror vi har et bra utg.punkt både ressursmessig og genetisk sett), men den bøygen virker så stor for meg, at jeg er redd jeg aldri vil klare å bære frem et eget barn. Fordi vi vet at adopsjonsprosessen kan ta minst to år, ønsker jeg å begynne å søke snart, istedet for å vente på at jeg skal "bli klar" for egenfødt barn.Å oppsøke jordmor eller psykolog for at jeg skal "gjøres klar" til å bli gravid, byr meg kraftig i mot. Jeg håper på "babypanikk"-at den biologiske klokka skal kikke inn og gi meg fryktelig lyst til å bli gravid, men jeg er redd det aldri vil skje.Han er redd for at hvis vi adopterer nr.1, vil jeg aldri få lyst på eget barn. Vi krangler ikke om emnet direkte, han viser stor forståelse for min ulyst mot graviditet og fødsel, men vi har utdebattert oss litt på emnet, det er blitt et litt sårt punkt. Har dere noen erfaringer el.råd? Det logiske virker jo selvsagt at jeg "gir etter" og føder eget barn først (har hørt en million ganger fra medsøstre at det blir så fantastisk så, bare du blir gravid ordner alt seg, men på stående fot virker det så fjernt at vi likegodt kan gi opp tanken på å se et barn el.to vokse opp i vårt hjem.

[skorpionfisken]

Jeg vil bare si at det er fantastisk å få barn, enten det er ved å føde det selv, eller ved adopsjon. Du blir like glad i og knyttet til barnet uansett hvilken måte du får det på.

Hva som er best å gjøre først er jo vanskelig å si. Det finnes vellykkede sammensetninger begge veier i søskenflokken.

Men klokka går jo. Både den biologiske og adopsjosklokka. I og med at det blir verre å bli gravid med årene og det er større sjanser for komplikasjoner med årene ville jeg kanskje argumentert med at du bør få det egenfødte først hvis det er et poeng å få barn på begge måtene.

Adoptere kan dere gjøre til dere er 45 år gamle og prosessen trenger ikke ta mer enn to år, så dere har jo litt tid til det ennu.

KAnskje du burde legge spørsmålet inn i adopsjonsforumet også?

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Slik jeg forstår det du skriver handler ikke dette først og fremst om å føde eller adoptere barn nr. 1. Det handler mest om det at du må bli fortrolig med din redsel for å bære frem et eget barn. Jeg tror det er et problem som du bør tenke på først. For det vil nok henge mye sammen med det å ha barn i det hele tatt.

Det foreslår jeg at du gjør med andre enn bare mannen din. Det kan være mange innspill som en fagperson kan gi deg, som hjelper deg videre i prosessen. Det kan være nyttig å involvere en 3.person, særlig når saken har låst seg, og dere bare snakker i ring.

[Gjest sikkert vanskelig valg]

Har du spurt ekspertene på adopsjons-forumet? Kanskje noen der som har lignende problemstilling og kan dele sin erfaring med dere.

[Gjest tubal-kandidat]

Hei,

Ville bare gi litt sympati fra en annen 29-åring som hele livet har følt intet annet enn horror ved tanken på svangerskap og fødsel. I motsetning til deg vil jeg ikke ha barn, så jeg har ikke det problemet dere har, men skjønner i hvertfall hvordan du føler det...

[Callie]

Det jeg har lest er at mange som adopterer eller er i gang med en adopsjonsprosess blir gravide. KAnskje fordi kroppen slapper mer av. En annen ting med å adoptere først er at da ser du hvor stor glede det er å få et barn og at det kanskje kan inspirere deg til å få et egetfødt barn etterpå?

Nå er det jo vanlig å få barn langt opp i tredveårene og..

Har to egenfødte og må ærlig innrømme at ja, det er verdt "vondtene" ved fødsel, og smertene slutter i det øyeblikk barnet kommer ut (Som en av-på knapp!), men nå må jeg si at jeg ønsker å adoptere neste barn.. Bl.a. pga dårlig helse under de foregående svangerskap. Tror man blir like glad i barnet uansett om man adopterer eller føder det naturlig, men gutter virker mer interessert i å "formere seg" og få egenprodusert avkom..

Kanskje du kan få flere svar inne på adopsjonssiden og?

[Gjest malun]

Det jeg har lest er at mange som adopterer eller er i gang med en adopsjonsprosess blir gravide. KAnskje fordi kroppen slapper mer av. En annen ting med å adoptere først er at da ser du hvor stor glede det er å få et barn og at det kanskje kan inspirere deg til å få et egetfødt barn etterpå?

Nå er det jo vanlig å få barn langt opp i tredveårene og..

Har to egenfødte og må ærlig innrømme at ja, det er verdt "vondtene" ved fødsel, og smertene slutter i det øyeblikk barnet kommer ut (Som en av-på knapp!), men nå må jeg si at jeg ønsker å adoptere neste barn.. Bl.a. pga dårlig helse under de foregående svangerskap. Tror man blir like glad i barnet uansett om man adopterer eller føder det naturlig, men gutter virker mer interessert i å "formere seg" og få egenprodusert avkom..

Kanskje du kan få flere svar inne på adopsjonssiden og?

"Det jeg har lest er at mange som adopterer eller er i gang med en adopsjonsprosess blir gravide."

Det er nok ikke sant. Det er en svært, svært liten prosentandel av ufrivillig barnløse som blir gravide under eller etter en adopsjonsprosess.

Når denne utbredte myten allikevel er så seiglivet, skyldes nok det at man legger veldig godt merke til de gangene det faktisk skjer.