Fødselsangst/ Når vet man at man vil ha barn?

[Molova]

Jeg lurer på når man egentlig er "klar" for å få barn/bli mamma? Jeg er 29, gift, god jobb, "alt" ligger til rette for familie, men jeg er ikke verpesjuk. Liker barn (ikke babyfantast). Orker ikke tanken på graviditet og fødsel overhodet, men om noen satte en nyfødt baby på trappa mi og sa: "Ta deg av den", raste ikke min verden sammen for det. Alle sier at mine motforestillinger mot graviditet og fødsel ordner seg når jeg blir/ønsker å bli gravid, men hva om det ønsket aldri skjer ? Og å gå til fastlege/psykolog/jordmor for å "rette på" hodet mitt, og "klargjøre" meg til å bli en "fødemaskin" byr meg i mot. Men vi ser jo allikevel for oss et liv med barn. Han ser det nå, men jeg ser det kanskje aldri? Synd teknologien ikke har utviklet kunstige livmødre enda. Provoserende? Ja. Men ikke alle kvinner føler at de vil "være så naturlige" å føde, men jeg ønsker allikevel et genetisk avkom...Er psykolog eneste utvei, eller kan jeg vente til "panikken" tar meg og verpesjuken setter inn? (Jobber i helsevesenet og vet en masse pro`s and con`s for/mot fødsel, graviditet, keisersnitt etc).Skulle ønske noen kunne legge meg i narkose i ni måneder, så kunne kanskje vi og tenke tanken på å få barn en gang... ;O/

[Trine Endsjø, jordmor]

Jeg må først presisere at det ikke finnes noe "riktig" tidspunkt å få barn;det blir så individuelt både hvordan man prioriterer livet sitt og hvordan forholdene ligger til rette for å ha barn. Man vet imidlertid at etter fylte 35 år går kvinnens fertilitetsevne ned og at faren for spontanabort og komplikasjoner øker. Alderen du er i nå er sånn sett en ideell alder. Føler du at det er angsten for å gå gravid som hemmer deg i å bli gravid, synes jeg du skal ta opp til vurdering om du vil ta i mot hjelp i form av samtaler for å bearbeide de følelsene som ligger til grunn for angsten. Er det slik at du strengt tatt ikke har lyst på barn, går det selvsagt an å ha et meningsfylt liv uten. Hvis du har lyst på barn, men ikke ønsker å være gravid selv, går det jo an å adoptere. Dette er helt sikkert overflødig informasjon; tanker du sikkert har vært inne på selv.

Jeg blir litt opptatt av noen av de tingene du hevder gir deg motforestillinger mot å bli gravid, bl.a. dette med å "rette på hodet ditt" for å bli en "fødemaskin", noe som byr deg i mot. Siden du i det hele tatt problematiserer temaet graviditet og barn, regner jeg med at det er noe du og din partner snakker om og er mer eller mindre opptatt av. Er det fordi du føler et press til å få barn at det er problematisk for deg, eller er det fordi du strengt tatt ønsker barn, men faktisk er redd for hva som skjer med kroppen din under et svangerskap og en fødsel? Er det det første som er mest gjeldende, synes jeg du må være ærlig med din kjære så du ikke holder han for narr ved å la han tro at dere skal få barn etterhvert. Hvis det er slik at du virkelig tror at du skal komme dithen at du ønsker å få barn selv, bare ikke nå, kan det være lurt å starte arbeidet med å f.eks. snakke med noen som kan hjelpe deg i å nøste opp det som gjør at du ikke orker tanken på graviditet og fødsel. Det er mange kvinner som har fødselsangst og som ved hjelp klarer å gjennomgå et svangerskap og evt. også en fødsel, keisersnitt kan være et alternativ.

Hvis du virkelig kjenner at du ikke ønsker å bli en "fødemaskin" synes jeg du bør, for din egen del, tenke på hva du forbinner med en fødemaskin. Er det knyttet opp til manglende kontroll å være en maskin? Noe som skjer med deg som du ikke selv har styring over?

Kom gjerne tilbake med innspill hvis du opplever at jeg ikke har forstått deg rett. Lykke til videre.

[Gjest kapli]

Et forslag: Om du virkelig vil ha et barn en gang, er det like greit å bare få det. Jeg ønsket meg ikke barn. Og jeg hadde fødselsangst, og jeg ønsket ikke å gå gravid. Jeg ønsket heller ikke å gå hjemme med en baby, eller å amme. Men jeg ble enig med samboeren om at vi skulle få barn sammen. Angsten ble heldigvis borte den dagen jeg oppdaget graviditeten, og jeg ble overraskende glad for å være gravid (hadde trodd jeg ville bli lei meg). Men om det ikke skulle skje deg, vil du jo kunne snakke mye med jordmor om tankene dine, i løpet av graviditeten.

Jeg syntes ikke det var spesielt givende å bli mor, men heller ikke direkte problematisk. Samboeren tok halvparten av permisjonen, og jeg var lykkelig over å komme tilbake til jobb. Jeg har strevd litt med morsfølelsen, men har tatt godt vare på barnet likevel. "Pliktfølelsen" har veid opp for det, og jeg klarte å tenke på barnets beste. Det viste seg at hverken graviditeten eller ammingen var så negativt som jeg trodde på forhånd. Når jeg var midt oppi det, tenkte jeg rett og slett ikke spesielt over det.

Det er mange detaljer man tenker på på forhånd. Men det er ikke alt som betyr noe når det kommer til stykket.

Jeg ville nok vært like lykkelig om jeg hadde valgt å bli barnløs. Men jeg angrer ikke, og har idag 2 barn. Det andre barnet var faktisk ønsket!

[Gjest eplebrusk]

Et forslag: Om du virkelig vil ha et barn en gang, er det like greit å bare få det. Jeg ønsket meg ikke barn. Og jeg hadde fødselsangst, og jeg ønsket ikke å gå gravid. Jeg ønsket heller ikke å gå hjemme med en baby, eller å amme. Men jeg ble enig med samboeren om at vi skulle få barn sammen. Angsten ble heldigvis borte den dagen jeg oppdaget graviditeten, og jeg ble overraskende glad for å være gravid (hadde trodd jeg ville bli lei meg). Men om det ikke skulle skje deg, vil du jo kunne snakke mye med jordmor om tankene dine, i løpet av graviditeten.

Jeg syntes ikke det var spesielt givende å bli mor, men heller ikke direkte problematisk. Samboeren tok halvparten av permisjonen, og jeg var lykkelig over å komme tilbake til jobb. Jeg har strevd litt med morsfølelsen, men har tatt godt vare på barnet likevel. "Pliktfølelsen" har veid opp for det, og jeg klarte å tenke på barnets beste. Det viste seg at hverken graviditeten eller ammingen var så negativt som jeg trodde på forhånd. Når jeg var midt oppi det, tenkte jeg rett og slett ikke spesielt over det.

Det er mange detaljer man tenker på på forhånd. Men det er ikke alt som betyr noe når det kommer til stykket.

Jeg ville nok vært like lykkelig om jeg hadde valgt å bli barnløs. Men jeg angrer ikke, og har idag 2 barn. Det andre barnet var faktisk ønsket!

Du høres utrolig kald ut. Ble nesten litt kvalm av å lese dette...

[Gjest barnfri]

Du høres utrolig kald ut. Ble nesten litt kvalm av å lese dette...

Sånn rent bortsett fra at det IKKE ER NOE GALT med å ikke ønske eller å få barn, overhodet, så begriper jeg ikke hvorfor du sier det.. Alle er ikke fuzzy wuzzy mamma-zombier som bare lever gjennom eggstokker og bleier. Selv ikke de som velger å breed.

[Gjest Hva med adopsjon?]

.