Trenger noen gode råd!...

[Gjest Linda Maria]

For snart 2 år siden, var mannen min utro. Jeg prøvde å forsone meg med det, men fikk en tung depresjon og sliter veldig. For 3 uker siden ba jeg ham flytte ut. Orket ikke mer! Var i banken i går, for å låne penger til å kjøpe ham ut, slik at jeg og ungene kan bli boende i huset, men det var ikke lett!!! Tenker på å ta ham tilbake, for å få beholdet huset. Har ikke lyst å flytte. Det er tungt nok for ungene at vi har gått fra hverandre, om de ikke i tillegg må flytte. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre??? Orker nesten ikke tanken på at je MÅ bo sammen med ham igjen! Men jeg vel ikke noe valg?

[Gjest Elextra]

Har du overhodet vurdert at mannen blir boende i huset med barna (alt. at barna blir boende en uke hos hver, og at du finner deg en leilighet ikke langt unna?).

Høres trist ut å bli boende sammen om det kun er på grunn av huset.

[Gjest vendttilbake]

Hei, dette ble langt, men jeg har skrevet det meste tidligere i forbindelse med hjelp til venner som har ønsket å lære av våre erfaringer. Nettopp fordi de ser hvor lykkelige vi har kommet ut av en vond situasjon! Du skriver ikke hva slags utroskap dette var, men jeg har vært gjennom det samme og fått tilbake roen.

Det er jo roen man savner når depresjonene og sorgen tar overhånd.

Du har en kjempejobb foran deg, men i motsetning tid tiden du har bak deg, er den kjempegivende og morsom! Jeg har også tips til fantastisk litteratur rundt dette.

For å få dette til er det viktig både å sette krav til åpenhet, men også krav til deg selv.

Gjør du et helhjertet forsøk, vil du i ettertid ikke klandre deg selv for det som gikk galt. Da er det viktig å ha fått hjelp fra de som selv har fått hjelp som hjalp J Den var lang og vanskelig? Det er en morsom jobb faktisk!

Vi ble presentert disse tankene fra andre, satte det ned på papir og tilbød hverandre å lese gjennom først for så å vurdere om det var verd et forsøk.

Først: Du har tusen spørsmål, så glem tanken om å late som ingenting, det er det som skaper depresjonene! Dette er en jobb for begge, og den som har vært utro har den største jobben.. Den har ansvar for å få deg til å glemme smerten. Min kone tok den jobben alvorlig, men det var først når jeg satte krav om åpenhet for å satse. Kravet bør også være bestemt, men ikke ufint. Mild og fast er et stikkord!

Til gjengjeld har jeg lovet både henne og meg selv at jeg ikke skal fortsette å straffe henne for disse tingene senere i livet. Dette er meget viktig. Hun skal slippe å være redd for ufine tilbakemeldinger i en opphetet situasjon, fordi jeg aktivt jobber med å forstå hennes tanker rundt det som skjedde.

Så er det i den første fasen hele tiden snakk om gjengjeld, dvs. at hun i gjengjeld nå må tilfredsstille mine ønsker om å få vite, få lov til å sette spørsmålstegn ved hennes tanker og motiver. Og hun må også vise vilje til å forstå min protest. Alt dette kan foregå i en kjærlig tone, men det er klart det er vondt. Jeg har lært noe viktig, og det er at mine innspill ikke må være preget av angrep, men bestemthet.

Den utro får svært liten lyst til å yte og være åpen hvis ikke jeg kommer i møte med aktive tiltak. Min kone hadde diverse meninger om hva JEG gjorde galt, slik at hun nærmest følte seg fri til å velge noe annet og falle for fristelsen. Dette var både galt og riktig.

Selvfølgelig må jeg ærlig tenke over om det var noe i det, og da er det like viktig å innrømme som å gjøre ting annerledes. Viste jeg nok oppmerksomhet? Gjorde jeg en innsats hjemme eller fortale henne at jeg så hva hun gjorde? Ga jeg henne følelsen av å bety noe for meg, eller fortalte at jeg var glad og stolt av henne? Gjorde jeg meg selv spennende for henne?

Dette er også spesielt viktig for en kvinne å gjøre.

Så, tok jeg henne for gitt? Det var selvfølgelig ting hun brukte mot meg som jeg ikke kunne være enig i. Hun er nødt til å høre på mine argumenter og forklaringer også, når jeg mener hun tolket meg feil. Og endelig kan vi både være uenige og krangle uten å skape storm.

For man er ikke nødt til å være enige om alt, bare man erkjenner at man er uenige. Min kone ba om tilgivelse, men ikke uten å ha forsøkt mange bortforklaringer. Men siden viljen til å satse syntes tydelig etter å ha lest gjennom alt dette, lot jeg henne sakte komme til en utforbeholden unnskyldning gjennom samtaler og intimitet. Intimiteten er også viktig, for du skal nok vokte deg for å være tilbakeholden.

Gjort er gjort, og straffen skal ikke vare evig! Da er det viktig å tenke på egen selvtillit. Ikke tenke på hva den ”andre” gjorde bedre, men heller være åpen og kreativ selv. Du skal ikke bevise noe, bare være trygg på at du er GOD selv :-) Det kommer mange tilbakeslag, du møter vedkommende, blir minnet osv...

Der er det viktig at du ikke kommer med vonde kommentarer, men vis gjerne følelser. IKKE lat som ingenting! Da gir du den utro parten en unik mulighet til å vise styrke, trøst og støtte tilbake til deg. Hun/Han vil forstå at du har sår og vondt, og vil føle det godt å ”gjøre opp” ved å trykke hånda litt ekstra eller gi et ømt omsorgsfullt blikk. Gi dem lov til det! Da har du også vist tillit ved å la den andre ta hensyn til dine følelser. Smerten blir mindre hver gang, men aldri helt borte. Det som lindrer smerte er faktisk at andre vet om og tar hensyn til den. Derfor skal du aldri late som, glemme eller fortrenge. Risikoen for at den andre gjør samme ting igjen blir veldig liten dersom begge tar aktivt del i sorgprosessen. For det er faktisk en sorg for begge dersom man jobber seg igjennom. Den utro vil faktisk oppdage hvor lite godt som kom utav dette, og spenningen som han/hun opplevde i settingen vil blekne når dette oppdages. Selvfølgelig enda mer når man oppdager hvor forståelsesfull og flott du er :-)

Dette er min erfaring, og det viktigste er at man kommer mye lenger med storsinn enn med straff. Har et lite tips til slutt: Tenk litt mindre på hvilke feil den andre gjør, men mye mer på hva jeg sier/gjør som utløser en reaksjon hos den andre som jeg ikke liker. Det er forskjellene som er spennende, og det å lete etter spennende hemmeligheter hos hverandre er morsomt og smittende. Det er i mine øyne galskap å tro at man vokser fra hverandre. Det brukes altfor mye som unnskyldning for å kvitte seg med partneren. Det er det beste bevis for at jeg har prøvd å forandre den andre til å bli som jeg vil. Da blir det morsommere å gjøre små ting og endringer og vente spent på den andres reaksjon :-) Oftest blir jeg overrasket over responsen! Og kommer den ikke i første eller annet forsøk, kommer den i tredje. :-) og så lurer hun på hva som skjedde og får lyst til å finne ut av dette!

Dermed kommer åpenheten, og nå kan hun til og med komme med betroelser og svar vedrørende utroskapen av seg selv. Ofte med et snev av å smigre meg og fortelle hvor fornøyd hun er med sitt valg nå. Dette er en invitt til å spørre litt, men også en flott mulighet for henne til å bli ferdig med ting. Når man kommer så langt at man kan være spøkefull noen ganger, kjenner jeg meg varm og glad. Godta aldri forbehold, men prøv å forstå den andre! Den ”utro” parten er helt nødt til å gjøre en innsats for å gjøre deg trygg. Ofte tar det både ett, to og tre år før du har full tillit, ikke for at du ikke vil, men fordi du er et menneske. Denne tiden MÅ dne andre vise respekt for deg, og ikke gjøre ting som gjør deg usikker. De kan ikke KREVE tillit. Du må ikke binde, men GI den andre tillit bevisst. Send hun/han ut uten deg og si hjertelig at du unner de å kjenne at du stoler på og er stolt av! Da reiser du begge opp!

Les gjerne sammen noen historier som omhandler temaet, men husk å høre på de som har fått hjelp SOM HJALP :-) Det er mange som forteller hva som ikke går!

En liten trøst... Enhver part i en slik sak må gå i seg selv, også han! Det spiller forsåvidt liten rolle hvor alvorlig tillitsbruddet er, det er viljen til å satse og endre ting som er avgjørende.

Han burde kanskje (jeg er mann selv) prøve å forstå deg, selv om han føler seg anklaget fortsatt og at dette rippes unødig opp i? Denne opprippingen er nødvendighet for at han skal få fred. Det skjønner man ikke før etterpå.

Du kan også be om tilgivelse for din del i saken, ikke sant?

Et lite tips kan være å bruke disse innleggene som et utgangspunkt for en god samtale.

Du får vist han din frykt, men samtidig også din skamfullhet over de punktene du selv sviktet. Han kan kanskje innse at hans handlinger også kan ha medført at du reagerer på en måte han ikke liker... osv..

Det er stort sett essensen i mitt svar til deg.

Vi må se på oss selv, og ikke kaste ballen til den andre hele tiden.

Den som legger seg flat for disse tankene og gjør opp status for det som har skjedd, flytter fokus til det man ønsker å oppnå med livet.

Dere har et godt liv foran dere hvis dere ønsker.

Selv vi som gikk så langt som til skilsmisse før vi fant ut det samme, men angret, klarte å bygge opp både lidenskap, kjærlighet og spenning igjen! Gled dere over mulighetene og glem problemene.

Jeg vet dette blir vondt lenge hvis ting ikke gjøres riktig...

Min kone og jeg har hatt en kjempejobb med å bygge opp igjen både tillit og lidenskap. Men vi har klart det!!!

Gjentar stikkord:

Utroskap begynner i det små og blir til en flodbølge av smerte, og det er selve trusselen mot eget forhold som er det vanskelige.

Om utroskapen er blitt fysisk eller ikke, betyr relativt lite for framtiden. Imidlertid er det hvordan man møter dette, som avgjør framtiden.

Jeg har idag kjempetakknemlighet til min kone, fordi hun forsto følgende:

Hennes vilje til å satse på oss, beviste hun ved å ta hensyn til hva jeg følte.

Det som avgjorde om jeg skulle gi henne tillit, var at hun ikke ba meg sette strek!

Hun lot min oppfattelse og følelse rundt det som hadde skjedd være viktigere enn de ting som ikke hadde skjedd.

Dvs. hun fokuserte på hvordan hennes oppførsel kunne oppfattes og oppleves av meg, og ikke på borforklaringer og krav om at jeg skulle tro henne og glemme.

Dette er en meget viktig ting å tenke på!

Hvis du har en grunn til å føle ubehag og usikkerhet, er det partnerens oppgave å sette seg inn i HVORDAN og hvorfor du føler det slik.

Prøver man å kreve at man skal sette strek, har man bommet stygt på hva som er empati, forståelse og vilje til å gjøre ting rett.

Det er sjelden noe godt utgangspunkt for å bygge tillit og lidenskap for hverandre igjen.

Jeg ville aldri satsen på min kone igjen uten at hun gjør en ekstra innsats for å gjøre meg trygg og glad.

Hun ville nok aldri funnet på å dra på byen og gå over streken, men vente til hun har bygget opp tillit slik at jeg ba henne ta seg litt fri. Det gikk ikke så lang tid.

Ikke noe skulle hindre henne i å vise meg kjærlighet og gjenopprette trygghet og glede.

Det er jeg utrolig glad for idag, og gjett om barna våre er det!

Ellers har vi god erfaring i å bruke slike tråder som vi har lest begge to. Vi har ikke hatt lov til å diskutere hva som er feil eller rett i dette, men hver for oss prøve å tenke ukritisk på flere versjoner.

Deretter har vi foreslått for hverandre hva JEG selv kanskje kan gjøre annerledes eller tenke annerledes.

Dermed kan utgangspunktet for diskusjonen bli bedre.

Vi unngår fellene vi gjerne går i, når vi sier "DU gjorde. sa osv..". Istedet kan jeg fortelle hvordag "jeg opplever det du sier/gjør".

Men jeg ville nok ikke godtatt at hun ba meg sette strek.

Et forslag om å jobbe seg ferdig med saken, ja det er noe helt annet. Og om han er glad i deg, tar han hensyn til følelsene dine, mer enn sine i en periode. Imidlertid må du på samme måte vise hensyn til hans.

Vi som har opplevd utroskap i en eller annen form, og blitt lykkelig par igjen, har bare ett eneste svar til deg:

Ikke sette strek, det er det aller viktigste. Jobbe gjennom!

Vær meget bestemt og si til ham at han må vise vilje til å forstå din uro, depresjon og frykt. Fordi dere kanskje ikke har visst hvordan dette skulle takles. Du dømmer ham ikke, men er villig til å satse dersom han er villig til å se ting fra din side også.

En mann som ikke er villig til dette, er ikke en mann du kan leve med, eller?!

Så påstår jeg noe, men med glimt i øyet… Det kan noen ganger være lurt å provosere litt…

Hvis ikke han tenner på dette, har han et problem, mest sannsynlig med egen selvtillit. En anklage som han føler gammel, vil av slike ensidig betraktes som en anklage. Og det tas ikke hensyn til at anklagen kan være såpass fersk at den er plagsom for partneren. Den holdningen bør endres.

En mann som ikke "ser" deg i en så lei stemning, hvordan kan han være en god mann når det røyner på?

Men, som jeg gjorde med meg selv... Spør deg selv om hva du kan ha unnlatt å yte i samlivet.

Kan du ha gjort det litt for lite spennende i samliv/sexliv, slik at han falt for fristelsen til spenning? Kan han ha innsett hva han drev med og virkelig sluttet med det?

Kan det da være mulig for DEG å starte bygging av allianse/bro? Ved å tilby han å se gjennom et slikt forslag som dette?

F.eks. kan du sette deg rolig ned og si han at det er noe du vil fortelle ham.

Så kan du fortelle at du har tenkt litt over hvilke svakheter du selv har funnet, hva du kunne tenkt deg å gjøre bedre.

Ikke si ham at du vil gi ham en mulighet, men at du vil han også skal vurdere om forholdet er verd jobben? Kanskje både forhold og barn?

Og la det være en invitasjon til ham om å gjøre det for sin del?

Det funker for oss, og da blir det et felles prosjekt slik at han ikke føler seg presset til å tilstå noe som kanskje du ikke forstår begrensningen på.

Dvs. han innrømmer noe, og så føler han at du hele tiden vil ha det til å være verre?

Gir dere hverandre muligheten til å være ærlige uten å avbryte, kommer gjerne hele sannheten etterhvert.

Og har den kommet frivillig, begynner broen å bygges.

Da kommer viljen til tilgivelse, forsoning og oppbygging av lidenskap og tillit.

Men man må begynne et sted. Og du verden så vanskelig det er å begynne med seg selv...

Men faktisk så er det eneste takstisk riktige. Den andre blir interessert og lurer på hva som skjedde. For de er ikke interessert i å stå igjen og lure på når bussen gikk.

Lykke til!

[Rubia]

Joda, du har det Linda Maria.

Om du ikke klarer å beholde huset så flytt selv heller enn å bo sammen med en mann du ikke elsker og ikke har tillit til.

Uansett om han er aldri så mye pappan til barna så er det ikke bra å bo sammen om man føler så sterkt negativt som du føler nå.

Mange før deg har flyttet med barna sine etter endt forholdt og de har klart det.

Om du bare er trygg og forklarer på en lettfattelig måte hva som skjer - jeg selv føler små hvite løgner kan være tillat for å skåne barn - så vil nok barna dine klare seg ser du.

Ble alene selv for snart åtte år siden, da var barna 3,5 mnd. og 3,5 år gamle. Minsten skjønte selvsakt ikke noe men han største måtte jo forklares litt.

Vi bodde først på et rom hos min mor i tre måneder før vi endelig fikk oss et bitte lite hus i en annen by.

Bør jo ikke fortelle hele historien da men opp gjennom hele oppveksten deres har jeg fått masse skryt av barnehage, helsestasjon, skoler osv over hvor trygge og harmoniske barn jeg har.

Jeg har dog hatt barna som min første prioritet og latt dem hatt samvær med far som vanlig er.

Så kjære du, om du fortsetter å være trygg i forhold til barna dine vil de ha tillit til at mamma vet hva hun gjør og derfor vil de også klare forandringer ol.bra.

Vel, det er nå iallefall det jeg tror, og slik det har fungert her hos oss.

Jeg ønsker deg lykke til.

Visst er det vanskelig, men det er nå helt utrolig hva vi kan få til om vi bare vil.

Hilsen...

[Gjest vendttilbake]

Joda, du har det Linda Maria.

Om du ikke klarer å beholde huset så flytt selv heller enn å bo sammen med en mann du ikke elsker og ikke har tillit til.

Uansett om han er aldri så mye pappan til barna så er det ikke bra å bo sammen om man føler så sterkt negativt som du føler nå.

Mange før deg har flyttet med barna sine etter endt forholdt og de har klart det.

Om du bare er trygg og forklarer på en lettfattelig måte hva som skjer - jeg selv føler små hvite løgner kan være tillat for å skåne barn - så vil nok barna dine klare seg ser du.

Ble alene selv for snart åtte år siden, da var barna 3,5 mnd. og 3,5 år gamle. Minsten skjønte selvsakt ikke noe men han største måtte jo forklares litt.

Vi bodde først på et rom hos min mor i tre måneder før vi endelig fikk oss et bitte lite hus i en annen by.

Bør jo ikke fortelle hele historien da men opp gjennom hele oppveksten deres har jeg fått masse skryt av barnehage, helsestasjon, skoler osv over hvor trygge og harmoniske barn jeg har.

Jeg har dog hatt barna som min første prioritet og latt dem hatt samvær med far som vanlig er.

Så kjære du, om du fortsetter å være trygg i forhold til barna dine vil de ha tillit til at mamma vet hva hun gjør og derfor vil de også klare forandringer ol.bra.

Vel, det er nå iallefall det jeg tror, og slik det har fungert her hos oss.

Jeg ønsker deg lykke til.

Visst er det vanskelig, men det er nå helt utrolig hva vi kan få til om vi bare vil.

Hilsen...

Enig, det er helt klart at hun har et valg.

Noen av oss vil bare peke på at det er mulig for begge parter å gjøre en innsats for å finne tilbake til den gamle gode tenningen i forholdet.

Det kreves at begge ser på seg selv, og hun skal ikke måtte leve sammen med han slik hun ser ham nå.

Jeg og min kone kunne ikke engang snakke sammen i lange tider.

Vi skilte oss og hadde ingen planer om noe nytt forsøk.

Likevel ble vi sittende hver for oss og tenke på hva vi kunne gjort annerledes.

Spesielt når vi så venner som havnet i de samme problemene i nye forhold etter en tid.

Nettopp fordi man ikke hadde forsøkt å finne og gjøre noe med sine egne svakheter eller forstå hverandre.

Fordi dette er avhengig av begge parter, bør begge vurdere tiltakene på forhånd for å se om forholdet eller familien er verd et forsøk.

Et forsøk på å gjøre ting man ikke har tenkt på tidligere.

Hvis man tror på at det er mulig å endre noe, får man det som regel til. Og det vet jeg mange også innser i ettertid når det er litt sent.

Det er derfor jeg mener den betraktningen også bør være med i en fase av oppgitthet og fortvilelse.

Gi hverandre håp om at livet kan bli godt, selv om det ser håpløst ut i dag.

Er det andre som har erfart det samme?