Klarer ikke med tenåringen min. *gråter*

[mil1365380270]

Som Også tenåringsmamma skriver; du må velge hvilke kamper det er viktig å vinne. For det er maaange av dem i den alderen ;-)

Gutten høres helt normal ut, glem fosterhjem og BUP.

Synes dere to skal ta dere en prat når begge er helt rolige, og dere er alene. Vis dine svakheter, fortell at du er glad i han, og for all del; møt han som et menneske, ikke en forelder som skal formane om ditt og datt.

Da får dere forhåpentligvis et godt fundament, som gjør at det ikke er så ille at han oppfører seg dårlig iblant. Tenåringer kan holde på med mye verre ting enn kjefting og slamring med dører, pass på at du ikke støter han fra deg, så du til slutt ikke vet hva han driver med.

Selv om han oppfører seg som han hater deg, er han utrolig sårbar, og trenger at du er i livet hans. En del av det å være tenåring er jo å ikke innrømme svakhet, så ikke forvent deg noen store betroelser tilbake :-)

[Gjest KariKruskakli.]

Jeg har ei jente på snart 14, og jeg synes det høres normalt ut.

Jenta mi er blitt fryktelig slitsom og kranglete det siste året.

Hun har alltid vært ei strålende utadvent og blid jente, men nå for tiden bare glefser hun.

Opp gjennom alle år, har skolen fortalt oss hvor blid og hyggelig hun er, også nå på siste konferansetime. Jeg og mannen min kunne ikke annet enn å trekke på smilebåndet,for hjemme er slitsom.Hun argumenterer og argumneterer og kan og vet alt.

Jeg er ikke som deg, at jeg gjør så stort nummer ut av dette.

Når du tramper etter og fortsetter kranglingen, gjør du det bare verre.

Du får bare trøste deg, med at det blir bedre med tiden, men det kan jo ta noen år.

[Gjest KariKruskakli]

Dette er ikke ukjent for gutter i puberteten. Eldstemann var helt jævli i den alderen og han bodde hos en venn av meg en periode fordi vi kranglet så mye at datteren min fikk migrene hver dag.

Du har min fulle medfølelse.

Hvem snakker om fjortisjenter, gutter er ti ganger verre etter min erfaring. Nå er min 22 år og en veldig allright kar.

Men jeg føler på meg at gutten min ikke blir så slitsom jenta, når han blir fjortis.

Han har vært en helt annen type hele veien, og at blir like ille som

jenta vår, har jeg vanskelig for å tro. Men det gjenstår å se.

Han kommer bare til å bli latere enn henne. Hun har sine positive sider hun også da.

[Gjest Varm klem fra voksen som var ungdom]

Det er ikke bare nå i det siste han har vært så eksplosiv. Han har alltid hatt lett for å eksplodere. Fikk han "kjeft" i barnehagen, eller om noen bare sa "nei" til han så stakk han av. Samme da han begynte på skolen.

Sånn furting- hvor han går på rommet og ikke vil svare deg; kunne det vært en ide og bare la han være? Ventet 10-15 minutter til begges temperement er rolig, og så spurt om dere skulle ta en prat? Han var sint, og tenkte ikke klart. Det hadde kanskje vært lettere å nå inn til han etter noen minutter?

Her har du sikkert et poeng. Skal prøve å gjøre det neste gang.

Joda, han blir gjerne med på resturant for å spise. han er hyggelig så lenge vi er blant folk. Det er veldig få som har sett denne siden av han.

Går det ann å snakke med BUP? Har ikke de en ungdomspsykolog el. slik at man som voksen kan få ideer om hvordan å takle han?

Jeg er redd han hadde tiltet om jeg hadde foreslått BUP. Han hater meg visst fra før, jeg er redd det skal gjøre vondt verre.

Jeg synes på en måte ikke det er for drastisk med Bup. Men på en annen måte er vel det ungdommenes instans, eller jeg vet ikke. Jeg tror jeg hadde henvendt meg til familierågdgivningskontoret først. Dersom du føler at det er et problem må det være bedre å få hjelp av noen som virkelig kan dette. Enten det blir Bup eller familierådgivningskontoret. Gjør det nå, og jeg tror du vil føle det mye bedre. Du trenger ikke å fortelle det til noen andre i første omgang, men jeg vil tro at de vil innkalle hele familien.

En annen ting:

Ble selv truet med utseendelse fordi jeg var så umulig som barn. Det var ingen god følelse. For da var det jo meg det var noe galt med. I ettertid kan jeg se at det var i heimen hos oss det var noe galt. Min mor var alt for sliten av konflikt med far og alt hun måtte gjøre. I tillegg levde de litt i sin egen verden.

Jeg sier ikke at det er slik hos deg, men jeg tror det er viktig at du lærer å forstå din sønn, og at dere etterhvert kan utvikle et positivt forhold. Men kan hende det er sundt med litt løsrivelse i tenårene.

Tror du vil føle deg sikrere og bedre dersom du søker hjelp. Husk ofte er det ikke mye som skal til for å snu en vond situasjon, man må bare endre tanken litt og det kan være godt å finne litt hjelp til.

Lykke til

[Gjest Varm klem fra en voksen som var ungdom]

Bør da vel prøve andre alternativer først vel...

Tror ikke at hennes sønn hadde likt at hun tok kontakt med BUPP uten at han var enig i det...

Jeg ville hvertfall ikke ha likt det hvis min mor gjorde noe slikt noe..

Jeg tok selv kontakt med helsesøstra og PPT på skolen som sendte henvisning videre til BUPP

Synes moren er i sin fulle rett til å søke hjelp for å diskutere sine følelser. Dette skal hun ikke ha dårlig samvittighet for. Hadde flere foreldre gjort dette, kunne flere barn ha fått det bra.

Bup vil aldri ta side uansett. Men forsøke og hjelpe til uansett hvem som tar kontakt.

[Gjest gladmor]

Synes moren er i sin fulle rett til å søke hjelp for å diskutere sine følelser. Dette skal hun ikke ha dårlig samvittighet for. Hadde flere foreldre gjort dette, kunne flere barn ha fått det bra.

Bup vil aldri ta side uansett. Men forsøke og hjelpe til uansett hvem som tar kontakt.

Ja, mitt poeng er å søke råd- som voksen person. Ikke å søke gutten dit.

Jeg ville hatt råd utenfra.

[Bård]

Hvordan gjør han det på skolen? Hvis han gjør det greit der, er dette antakelig "tenåringsnykker". Denslags synes jeg faktisk du bør kunne overlate til mannen din å hanskes med (dvs: det er fedre som bør stramme opp sine hvis de er frekke overfor mor). Hvis de to "rotter seg sammen" (i dine øyne) kan du jo reise på hotell og orientere dem om at du ikke kommer tilbake før de har blitt enige om at det finnes grenser for hvordan sønner skal oppføre seg overfor sine mødre. Skal han (de...) bli behandlet som voksne bør de oppføre seg som voksne.

Du bør også invitere gutten til å forklare deg hva han synes er mest "håpløst" med deg. Få ham til å si det på "sin" måte, og være åpen og mottakelig for alt han sier. Ikke gå ham i møte dersom du er uenig eller dersom du synes han er urimelig. Si heller bare at du skal tenke på det han har fortalt og sanakke mer med ham senere. Det gir deg tid til å tenke og til å diskutere med mannen din. Det gir gutten dessuten følelsen av å bli hørt og bli tatt på alvor som "voksen". Det er nok viktig for ham i den alderen han er nå.

Husk: Du må før eller siden forlate den kontrollerende stilen de mange foreldre har overfor småbarn og nærme deg en stil der du i det minste antar at han gjør som du forventer, og som dere har blitt enige om, inntil det motsatte er bevist. Overvåking og kontroll som tyder på at du ikke stoler på ham er nok ikke spesielt lurt i denne alderen.

Har han mye dårlige karakterer - og kanskje spesielt i orden/oppførsel - så kan vel noe av dette kanskje minne om ADHD, MBD eller andre slike "bokstavsykdommer"? Dette kan det i så fall være godt for dere alle å få "satt ord på", dersom dette er noe dere har slitt med gjennom mange år? Medisiner som stabiliserer temperamentet og forbedrer konsentrasjonsevnen finnes vel også etter hvert (om enn kanskje noe omdiskutert - dette er ikke noe jeg kjenner veldig godt til).

[Gjest sponsy]

Selvsagt skal det ikke være enkelt. Men jeg kjenner jo andre som har tenåringsgutter, og selv om de kan fortelle mye rart, så er det ikke slik som guttungen min.

Han har alltid vært så sint tror jeg.

Trøst deg med at det er mange som er i samme båt som deg.

Unger er forskjellige, noen er kjemperolige mens andre er kruttønner.

Jeg tror sønnen din sin oppførsel er en måte å søke oppmerksomhet på, kansje du bør gi han mere positiv oppmerksomhet?

Prøv å overse den negative oppførselen(selv om det er vanskelig), og ros positiv oppførsel.

[sukkerrør]

Synes han høres ut som en helt normal tenåring..

Hvis du maser og overreagerer på hver minste ting, så skjønner jeg han godt.

Herregud, han bare furter når han sier at han ikke får lov å spise av mamma.

Absolutt ingenting å hisse seg opp over, tvert imot, jeg hadde bare flira.

[Gjest Valnøtt]

Hvorfor gjør du sånn, hvorfor sier du sånn er vel det alle foreldre sier mest av. Men ungene har ikke noe svar på hvorfor de sier sånn.

Neste gang skal du ikke forlange svar av han, og heller ikke delta i å toppe konflikten.

Sier han at han ikke får mat så sier du rolig at det er tull og det vet han, og at han fikk beskjed om å spise brødskiver.

Tramper han da ut av rommet så la han trampe, ikke følg etter. Vis at han ikke klarer å stresse deg og at han ikke klarer å vippe deg ut av balanse ved å være urimelig.

[skorpionfisken]

Jeg har en på 15. Han er rene englebarnet synes jeg, selv om han har hatt sine nykker, som du beskriver. Slik ville jeg taklet noen av dine episoder:

"Vi har alltid kranglet om alt mulig, vi er nok veldig hissige og impulsvie begge to". Ha klart for deg at du er voksen og han er barn. Slike krangler er ditt ansvar!

"I ukene bor han hos sin min manns søster". Hvordan oppfører han seg der? Er han like utålelig der? Snakk med tanta hans, hva gjør dere forskjellig dersom han er greiere der enn hjemme?

"I helgene når han er hjemme er han alltid obsternasig, svarer frekt, eller lar være å svare i det hele tatt. Snur bare ryggen til oss." Er du sikker på at det er alltid? Prøv å legge merke til om han av og til er grei. Ros det og ta godt vare på de stundene. De kan formere seg om bli flere om dere legger merke til dem på en positiv måte.

"Det skal så utrolig lite til før han eksploderer. I dag ble jeg faktisk redd han *gråter*". SLUTT å gråte. Du må ikke vise deg sutrete overfor en tenåring. Ditt dårlige humør må ikke bli hans ansvar.

Da jeg kom hjem i kveld ville jeg varme meg litt rester. Det var en liten tallerken igjen, så jeg tenkte å spise. mens jeg står og varmer de små restene så kommer guttungen ut på kjøkken og sier at HAN vil ha resten av middagen. Jeg ville gitt ham restene jeg, rakt fatet til ham og smilt og sagt: kos deg. Så ville jeg tatt meg tid til å lage meg noe jeg hadde like lyst på eller mer lyst på, og kost meg med det. Middagsrester kan ikke være noen big deal, og helt uviktig hvem som får den maten.

-"Du har spist 3 porsjoner i dag, så nå kan vel jeg få dette lille som er igjen?" Det er sutring hvor du legger ansvaret over på ham for dine behov. Ikke gjør det, du er mor, ikke en likeverdig partner.

Guttungen svarer surt til sin far: "Jeg får ikke lov av mamma å spise!!!" Den kommentaren hadde garantert kalt på latterbrøl både hos meg, sambo og etterhvert gutten selv.

"Jeg hadde da ikke sagt det!!!" Alle skjønner da det, det trenger du ikke poengtere, hverken for far eller sønn.

Jeg ble litt paff, og utbrøt: Hva er det for no tull? Jeg sa ikke at du ikke fikk spise! Hvorfor sier du sånt?" Hvorfor ikke ta det litt humoristisk, og ikke ta alt i verste mening. Det er faktisk gøy når tenåringer og barn også for den saks skyld rekker fram trutmunnen og furter.

"Så jeg slo av tv." Det har jeg også gjort av og til, men ikke uten advarsel først.

"Da reiste han seg med et brak og trampet opp på rommet mens han smalt med dørene." Forståelig.

"Jeg gikk opp og spurte rett ut hvorfor han oppførte seg slik." Jeg ville ikke spurt hvorfor og forlangt et svar. Jeg ville sagt til ham at sånn oppfører vi oss ikke her i huset, noen av oss, og spurt om han forstår at sånn skal man ikke oppføre seg. Ikke hvorfor, men konstantere at sånt gjør man ikke.

Kan du for helvete svare når vi snakker til deg? Det er nederlag å banne til barna. Jeg ville gått etter å ha konstatert at sånn oppfører man seg ikke.

"Plutselig så kom han durende mot meg og prøvde å dytte meg vekk." VI klemmer ofte i familien. Jeg ville tatt rundt ham i angrepet, og sagt at jeg var veldig glad i ham, men likevel ikke liker oppførselen.

Jeg sier ikke at jeg har fasiten, men jeg har en fantastisk blid, hjelpsom, omsorgsfull og god sønn på 15. Han har sine nykker, men det går som regel godt når vi snakker sammen.

[hulda]

Jeg har en på 15. Han er rene englebarnet synes jeg, selv om han har hatt sine nykker, som du beskriver. Slik ville jeg taklet noen av dine episoder:

"Vi har alltid kranglet om alt mulig, vi er nok veldig hissige og impulsvie begge to". Ha klart for deg at du er voksen og han er barn. Slike krangler er ditt ansvar!

"I ukene bor han hos sin min manns søster". Hvordan oppfører han seg der? Er han like utålelig der? Snakk med tanta hans, hva gjør dere forskjellig dersom han er greiere der enn hjemme?

"I helgene når han er hjemme er han alltid obsternasig, svarer frekt, eller lar være å svare i det hele tatt. Snur bare ryggen til oss." Er du sikker på at det er alltid? Prøv å legge merke til om han av og til er grei. Ros det og ta godt vare på de stundene. De kan formere seg om bli flere om dere legger merke til dem på en positiv måte.

"Det skal så utrolig lite til før han eksploderer. I dag ble jeg faktisk redd han *gråter*". SLUTT å gråte. Du må ikke vise deg sutrete overfor en tenåring. Ditt dårlige humør må ikke bli hans ansvar.

Da jeg kom hjem i kveld ville jeg varme meg litt rester. Det var en liten tallerken igjen, så jeg tenkte å spise. mens jeg står og varmer de små restene så kommer guttungen ut på kjøkken og sier at HAN vil ha resten av middagen. Jeg ville gitt ham restene jeg, rakt fatet til ham og smilt og sagt: kos deg. Så ville jeg tatt meg tid til å lage meg noe jeg hadde like lyst på eller mer lyst på, og kost meg med det. Middagsrester kan ikke være noen big deal, og helt uviktig hvem som får den maten.

-"Du har spist 3 porsjoner i dag, så nå kan vel jeg få dette lille som er igjen?" Det er sutring hvor du legger ansvaret over på ham for dine behov. Ikke gjør det, du er mor, ikke en likeverdig partner.

Guttungen svarer surt til sin far: "Jeg får ikke lov av mamma å spise!!!" Den kommentaren hadde garantert kalt på latterbrøl både hos meg, sambo og etterhvert gutten selv.

"Jeg hadde da ikke sagt det!!!" Alle skjønner da det, det trenger du ikke poengtere, hverken for far eller sønn.

Jeg ble litt paff, og utbrøt: Hva er det for no tull? Jeg sa ikke at du ikke fikk spise! Hvorfor sier du sånt?" Hvorfor ikke ta det litt humoristisk, og ikke ta alt i verste mening. Det er faktisk gøy når tenåringer og barn også for den saks skyld rekker fram trutmunnen og furter.

"Så jeg slo av tv." Det har jeg også gjort av og til, men ikke uten advarsel først.

"Da reiste han seg med et brak og trampet opp på rommet mens han smalt med dørene." Forståelig.

"Jeg gikk opp og spurte rett ut hvorfor han oppførte seg slik." Jeg ville ikke spurt hvorfor og forlangt et svar. Jeg ville sagt til ham at sånn oppfører vi oss ikke her i huset, noen av oss, og spurt om han forstår at sånn skal man ikke oppføre seg. Ikke hvorfor, men konstantere at sånt gjør man ikke.

Kan du for helvete svare når vi snakker til deg? Det er nederlag å banne til barna. Jeg ville gått etter å ha konstatert at sånn oppfører man seg ikke.

"Plutselig så kom han durende mot meg og prøvde å dytte meg vekk." VI klemmer ofte i familien. Jeg ville tatt rundt ham i angrepet, og sagt at jeg var veldig glad i ham, men likevel ikke liker oppførselen.

Jeg sier ikke at jeg har fasiten, men jeg har en fantastisk blid, hjelpsom, omsorgsfull og god sønn på 15. Han har sine nykker, men det går som regel godt når vi snakker sammen.

Kjempebra skrevet!

(har en på 14)

[Gjest dina2]

Jeg har en på 15. Han er rene englebarnet synes jeg, selv om han har hatt sine nykker, som du beskriver. Slik ville jeg taklet noen av dine episoder:

"Vi har alltid kranglet om alt mulig, vi er nok veldig hissige og impulsvie begge to". Ha klart for deg at du er voksen og han er barn. Slike krangler er ditt ansvar!

"I ukene bor han hos sin min manns søster". Hvordan oppfører han seg der? Er han like utålelig der? Snakk med tanta hans, hva gjør dere forskjellig dersom han er greiere der enn hjemme?

"I helgene når han er hjemme er han alltid obsternasig, svarer frekt, eller lar være å svare i det hele tatt. Snur bare ryggen til oss." Er du sikker på at det er alltid? Prøv å legge merke til om han av og til er grei. Ros det og ta godt vare på de stundene. De kan formere seg om bli flere om dere legger merke til dem på en positiv måte.

"Det skal så utrolig lite til før han eksploderer. I dag ble jeg faktisk redd han *gråter*". SLUTT å gråte. Du må ikke vise deg sutrete overfor en tenåring. Ditt dårlige humør må ikke bli hans ansvar.

Da jeg kom hjem i kveld ville jeg varme meg litt rester. Det var en liten tallerken igjen, så jeg tenkte å spise. mens jeg står og varmer de små restene så kommer guttungen ut på kjøkken og sier at HAN vil ha resten av middagen. Jeg ville gitt ham restene jeg, rakt fatet til ham og smilt og sagt: kos deg. Så ville jeg tatt meg tid til å lage meg noe jeg hadde like lyst på eller mer lyst på, og kost meg med det. Middagsrester kan ikke være noen big deal, og helt uviktig hvem som får den maten.

-"Du har spist 3 porsjoner i dag, så nå kan vel jeg få dette lille som er igjen?" Det er sutring hvor du legger ansvaret over på ham for dine behov. Ikke gjør det, du er mor, ikke en likeverdig partner.

Guttungen svarer surt til sin far: "Jeg får ikke lov av mamma å spise!!!" Den kommentaren hadde garantert kalt på latterbrøl både hos meg, sambo og etterhvert gutten selv.

"Jeg hadde da ikke sagt det!!!" Alle skjønner da det, det trenger du ikke poengtere, hverken for far eller sønn.

Jeg ble litt paff, og utbrøt: Hva er det for no tull? Jeg sa ikke at du ikke fikk spise! Hvorfor sier du sånt?" Hvorfor ikke ta det litt humoristisk, og ikke ta alt i verste mening. Det er faktisk gøy når tenåringer og barn også for den saks skyld rekker fram trutmunnen og furter.

"Så jeg slo av tv." Det har jeg også gjort av og til, men ikke uten advarsel først.

"Da reiste han seg med et brak og trampet opp på rommet mens han smalt med dørene." Forståelig.

"Jeg gikk opp og spurte rett ut hvorfor han oppførte seg slik." Jeg ville ikke spurt hvorfor og forlangt et svar. Jeg ville sagt til ham at sånn oppfører vi oss ikke her i huset, noen av oss, og spurt om han forstår at sånn skal man ikke oppføre seg. Ikke hvorfor, men konstantere at sånt gjør man ikke.

Kan du for helvete svare når vi snakker til deg? Det er nederlag å banne til barna. Jeg ville gått etter å ha konstatert at sånn oppfører man seg ikke.

"Plutselig så kom han durende mot meg og prøvde å dytte meg vekk." VI klemmer ofte i familien. Jeg ville tatt rundt ham i angrepet, og sagt at jeg var veldig glad i ham, men likevel ikke liker oppførselen.

Jeg sier ikke at jeg har fasiten, men jeg har en fantastisk blid, hjelpsom, omsorgsfull og god sønn på 15. Han har sine nykker, men det går som regel godt når vi snakker sammen.

Du høres ut som en fantastisk mor, skjønner godt du har en snill 15 åring. Har du lest pedagogikk?

[skorpionfisken]

Du høres ut som en fantastisk mor, skjønner godt du har en snill 15 åring. Har du lest pedagogikk?

*rødmer* og takker for rosen.

Nei, ikke lest noe pedagogikk. Er tvers igjennom økonomiutdannet, men noe fiskerifag attåt.

Men når man lever med barn, så lærer man jo litt om hvordan man takler dem best, gjør man ikke?

[Gjest en mamma i nord]

Selvsagt skal det ikke være enkelt. Men jeg kjenner jo andre som har tenåringsgutter, og selv om de kan fortelle mye rart, så er det ikke slik som guttungen min.

Han har alltid vært så sint tror jeg.

Min gutt som i dag er 12 år har altid hatt en vanskelig opførsel hjemme, i tillegg hadde han sent utviklet språkutvikling og ble utredet ved en barnehabilitering da han var 4,5 år. Der fant de ikke noe som var nyttig for oss.

Han har altid oppført seg fint borte og på skolen, og alle trodde at hans sære oppførsel hjemme var foreldrenes skyld.

Tvinget gjennom en utredning på BUP da han var 8,5 år. Det viste seg at han har asperger og tourettes syndrom. Denne utredningen hadde aldri blitt foretatt on ikke jeg hadde insistert.

Ser at mange ber deg vente før du eventuelt kontakter BUP. Men om du venter for lenge så blir han etterhvert 18 år og du har ikke lenger noen som helst rett til å bestemme noe som helst. det har du nå.

Jeg forstår ikke at det blant mange er en så fryktelig høy terskel for å be om hjelp fra profesjonelle.

Nå vet jo ikke jeg om det feiler han noe som helst, men raseri ig kort lunte kan f.eks være en følge av tourettes syndrom, og andre bokstavdiagnoser. så jeg ville nok satt meg inn i dette og vurdert etterpå.

Godt nytt år !

[flisa]

Unnskyld at jeg sier det - men jeg syns han høres ut som en helt normal 14-åring - som har for lite innhold i livet -som kjeder seg.....Synd dere har så liten tid sammen i uken,

[Gjest Du har et problem]

Snakk om å svikte ungen ved å vurdere fosterhjem.. Dere har jo som sagt liten tid til hverandre, kanskje han allerede føler seg sviktet av deg på grunn av dette...

Jeg hadde i allefall følt meg sviktet hvis min mor hadde vurdert fosterhjem til meg fordi hun ikke har ork eller kapasitet til å ha ungen på besøk i helgene...

Det er faktisk ganske vanlig at tenåringer er frekke og oppsnasige, noe dem vokser etter hvert av seg...

For meg virker det som at du har et problem siden du også er svært deprimert fra før av...

Hva med å oppsøke psykolog eller å gå i familieterapi...

[blærg]

Hvordan gjør han det på skolen? Hvis han gjør det greit der, er dette antakelig "tenåringsnykker". Denslags synes jeg faktisk du bør kunne overlate til mannen din å hanskes med (dvs: det er fedre som bør stramme opp sine hvis de er frekke overfor mor). Hvis de to "rotter seg sammen" (i dine øyne) kan du jo reise på hotell og orientere dem om at du ikke kommer tilbake før de har blitt enige om at det finnes grenser for hvordan sønner skal oppføre seg overfor sine mødre. Skal han (de...) bli behandlet som voksne bør de oppføre seg som voksne.

Du bør også invitere gutten til å forklare deg hva han synes er mest "håpløst" med deg. Få ham til å si det på "sin" måte, og være åpen og mottakelig for alt han sier. Ikke gå ham i møte dersom du er uenig eller dersom du synes han er urimelig. Si heller bare at du skal tenke på det han har fortalt og sanakke mer med ham senere. Det gir deg tid til å tenke og til å diskutere med mannen din. Det gir gutten dessuten følelsen av å bli hørt og bli tatt på alvor som "voksen". Det er nok viktig for ham i den alderen han er nå.

Husk: Du må før eller siden forlate den kontrollerende stilen de mange foreldre har overfor småbarn og nærme deg en stil der du i det minste antar at han gjør som du forventer, og som dere har blitt enige om, inntil det motsatte er bevist. Overvåking og kontroll som tyder på at du ikke stoler på ham er nok ikke spesielt lurt i denne alderen.

Har han mye dårlige karakterer - og kanskje spesielt i orden/oppførsel - så kan vel noe av dette kanskje minne om ADHD, MBD eller andre slike "bokstavsykdommer"? Dette kan det i så fall være godt for dere alle å få "satt ord på", dersom dette er noe dere har slitt med gjennom mange år? Medisiner som stabiliserer temperamentet og forbedrer konsentrasjonsevnen finnes vel også etter hvert (om enn kanskje noe omdiskutert - dette er ikke noe jeg kjenner veldig godt til).

Man kan da ikke bare skylde på adhd og mbd heller hvis ungen ikke for eks. klarer seg bra på skolen..

Det finnes mange andre ungdommer også som ikke klarer seg bra på skolen, og man må da ikke lide av et bokstavsyndrom for det...

Det er bare å bortforklare ting

[Bård]

Man kan da ikke bare skylde på adhd og mbd heller hvis ungen ikke for eks. klarer seg bra på skolen..

Det finnes mange andre ungdommer også som ikke klarer seg bra på skolen, og man må da ikke lide av et bokstavsyndrom for det...

Det er bare å bortforklare ting

Tror du misforstod meg.

Jeg brukte 80% av innlegget til å forklare hva ANNET enn "bostavsyndromer" som kan forklare det som skjer. Dessuten mener jeg at faren til guttungen er en tufs som ikke tar tak i sønnen sin når han oppfører seg slik. Jeg mener det er mer enn god nok grunn for en mor å stille et ultimatum overfor faren når HUN må ta all denne kjeftingen fra guttungen inn over seg. Enten strammer han opp poden, eller så får de skille lag. Hun skal ikke finne seg i å være familiens "søppelkasse".

Helt til slutt skrev jeg litt om at dette OGSÅ kan være et tegn på slike "bokstavsyndromer". Mend et var bare for å minne om at det KAN være andre ting enn "en umulig guttunge" som er problemet. Bare for at dette ikke skal glemmes midt i alt bråket.

Jeg "bortforklarte" ikke det hele med "bokstavsyndromer".