Jeg stoler ikke på meg selv

[Gjest Flørteguri]

For noen år tilbake siden var jeg utro mot en jeg hadde vært sammen med i 2 år. Bare døm meg, jeg gjorde alt som kunne gjøres galt og hadde et forhold til en annen i 1 måned før jeg klarte gjøre det slutt med eksen.

Nå har jeg vært i et nytt forhold i snart 2 år og trodde jeg aldri skulle kunne gjøre no slikt igjen. Det var jo et helvete. Jeg HAR ikke gjort det, men jeg tenker mer og mer på hvor moro det hadde vært å flørte litt igjen og dra på date.

Virker som det er en tendens at jeg etter 2 år begynner å kjede meg i forholdet. Ting blir en vane, og jeg syns alle kjelenavnene blir klissete og får mindre og mindre lyst til å etablere meg med partner. Når ting begynner å bli seriøst og fremtidsplaner burde legges, forsvinner spenningen, jeg får panikk, og begynner istedet å tenke på andre gutter.

Det irriterer meg. Har jo alltid drømt om et godt og stabilt forhold som kan vare livet ut. Ikke krangler vi, han er drømmetypen min, han forguder meg, og enda er jeg ikke fornøyd.

Det skremmer meg veldig. Prøver å la være å tenke på det, men så er det jo no med det som er forbudt som gjør det så spennende. Håper bare jeg klarer å la være denne ganger. Noen ganger tar jeg meg selv i å tenke at jeg skulle ønske han var utro, så var det i det minste en grunn til å avreagere og ikke min feil om ting gikk skeis.

Skjønner ikke når jeg skal være fordøyd...

[Gjest min erfaring]

Kanskje du en gang ikke har den trangen; om du er sammen med den rette?? Ellers får du gjøre det slutt før du finner på noe tull. En dag finner du kanskje ut at det er viktig med trygghet og stabilitet..

[Gjest Flørteguri]

Tror du Den Rette finnes?

Jeg pleide å tro det. Jeg pleide å tro på evig kjærlighet og sjelefrender også.

Jeg drømte om trygghet og stabilitet så lenge dagen var lang, og når det ble mørkt var det den eneste meningen jeg kunne finne med livet.

Men etter noen forhold, har det slått meg at jeg kan ha det fint med veldig forskjellig type gutter. Alle har gode og dårlige egenskaper, og det gjelder å finne en som har dårlige egenskaper som man kan tåle over lengre tid, og som kan leve med dine mindre sjarmerende sider. Og om det ikke går, så treffer man jo alltids en ny. Også kan man prøve igjen.

Jeg har lyst til å finne igjen troen på kjærligheten, men realiteten over skilsmisser og jævelskap slår meg i nyhetene, via venner og famile hver dag og det er vanskelig å se for seg at man skal klare så mye bedre selv. Kanskje jeg har blitt så kynisk at jeg

er blitt redd for å elske, for å spare meg selv for sorgen når det tar slutt? For alle forhold tar jo slutt... Man gifter seg jo ikke lenger for livet, man har livsledsagere i forskjellige epoker av livet.

Jeg trodde selv jeg levde i en kjernefamilie til jeg var 19år, helt til mor plutselig

flyttet ut. Jeg så det aldri komme, men de var visst bare venner...

Det hender seg jeg drømmer om det enda, men det gjør meg ikke glad lenger. Mere trist. Jeg skulle jo ha funnet Han innen nå, mens jeg sitter her med følelsen av at jeg har funnet En... eller annen...

[Gjest Elextra]

Tror du Den Rette finnes?

Jeg pleide å tro det. Jeg pleide å tro på evig kjærlighet og sjelefrender også.

Jeg drømte om trygghet og stabilitet så lenge dagen var lang, og når det ble mørkt var det den eneste meningen jeg kunne finne med livet.

Men etter noen forhold, har det slått meg at jeg kan ha det fint med veldig forskjellig type gutter. Alle har gode og dårlige egenskaper, og det gjelder å finne en som har dårlige egenskaper som man kan tåle over lengre tid, og som kan leve med dine mindre sjarmerende sider. Og om det ikke går, så treffer man jo alltids en ny. Også kan man prøve igjen.

Jeg har lyst til å finne igjen troen på kjærligheten, men realiteten over skilsmisser og jævelskap slår meg i nyhetene, via venner og famile hver dag og det er vanskelig å se for seg at man skal klare så mye bedre selv. Kanskje jeg har blitt så kynisk at jeg

er blitt redd for å elske, for å spare meg selv for sorgen når det tar slutt? For alle forhold tar jo slutt... Man gifter seg jo ikke lenger for livet, man har livsledsagere i forskjellige epoker av livet.

Jeg trodde selv jeg levde i en kjernefamilie til jeg var 19år, helt til mor plutselig

flyttet ut. Jeg så det aldri komme, men de var visst bare venner...

Det hender seg jeg drømmer om det enda, men det gjør meg ikke glad lenger. Mere trist. Jeg skulle jo ha funnet Han innen nå, mens jeg sitter her med følelsen av at jeg har funnet En... eller annen...

Tydeligvis reflekterte tanker du kommer med, synes du begrunner desillusjonen din godt. Det høres imidlertid trist ut, å ha mistet troen på et godt, livslangt forhold.

Jeg tror heller ikke det finnes "Den Rette", jeg tror det kan finnes mange man passer sammen med. Jeg tror imidlertid man kan bestemme seg for å ha funnet den rette for seg. Selvfølgelig må det være sterk kjærlighet til stede. Om det da er gjensidig, og begge har troen på at man kan få det til å vare, tror jeg faktisk at man har mulighet for akkurat det. Vel går man glipp av en del flørt, dater og den slags spenning, det er man innstilt på at er et ferdig tilbakelagt stadium. Man har forstått at det er større spenning knyttet til det å få et forhold til å fungere over tid.

Urk, nå høres jeg nesten kvalmende ut, men jeg mener det faktisk!

Og håper (og tror!) at jeg ikke selv blir et tall i statistikken,,,

[Lostlove]

Jeg sjønner deg helt fullt ut!! jeg har det på akkurat samme måten, bare at jeg og mannen min har vært sammen i 11 år, gift i 4.

Jeg har ikke vært utro, men tenker på samme måte som deg, så jeg kan ikke komme med noe fornuftig svar, bare støtte deg i tankene og håpe du finner ut av det. Min situasjon er litt verre, siden vi har barn, men tankene og fantasiene er der fullt ut!

Klem!

[Lostlove]

Tror du Den Rette finnes?

Jeg pleide å tro det. Jeg pleide å tro på evig kjærlighet og sjelefrender også.

Jeg drømte om trygghet og stabilitet så lenge dagen var lang, og når det ble mørkt var det den eneste meningen jeg kunne finne med livet.

Men etter noen forhold, har det slått meg at jeg kan ha det fint med veldig forskjellig type gutter. Alle har gode og dårlige egenskaper, og det gjelder å finne en som har dårlige egenskaper som man kan tåle over lengre tid, og som kan leve med dine mindre sjarmerende sider. Og om det ikke går, så treffer man jo alltids en ny. Også kan man prøve igjen.

Jeg har lyst til å finne igjen troen på kjærligheten, men realiteten over skilsmisser og jævelskap slår meg i nyhetene, via venner og famile hver dag og det er vanskelig å se for seg at man skal klare så mye bedre selv. Kanskje jeg har blitt så kynisk at jeg

er blitt redd for å elske, for å spare meg selv for sorgen når det tar slutt? For alle forhold tar jo slutt... Man gifter seg jo ikke lenger for livet, man har livsledsagere i forskjellige epoker av livet.

Jeg trodde selv jeg levde i en kjernefamilie til jeg var 19år, helt til mor plutselig

flyttet ut. Jeg så det aldri komme, men de var visst bare venner...

Det hender seg jeg drømmer om det enda, men det gjør meg ikke glad lenger. Mere trist. Jeg skulle jo ha funnet Han innen nå, mens jeg sitter her med følelsen av at jeg har funnet En... eller annen...

Jeg har alltid trodd på at alle har en "Mr right" men det som jeg tenker på er om det er han jeg er gift med, ller om det finnes en annen som er mer perfekt...

Uansett tror jeg livet handler om å gi, respekt og tillit, men det kan til tider settes orntlig på prøve...