Redd for nærhet

[Gjest redd harefrøken]

I mitt lange tredveårige liv har jeg sagt til meg selv at personer som er - altfor - redd for å bli såret eller som ikke takler kos og nærhet, de har et stort problem og bør alvorlig vurdere prof. hjelp. Jeg har ikke skjønt hvor problemet ligger dersom motparten står der med åpne armer klar til å klemme rundt deg eller til å kysse deg ømt etter en elskov.

Nå skjønner jeg litt mer, men er også desto mer forvirret. Jeg har hatt en turbulent oppvekst, men har klart å døyve noe av smerten ved å gå inn i et lengre samboerforhold. Jeg velger så å gå ut av dette etter mange år, og kjenner sårheten komme krypende. Har dekket over dette ved å møte diverse menn, enten ved å ha hatt kortere forhold til dem eller ved å ha hatt et par one-night-stands.

Om disse mennene har jeg etter kort tid funnet ut at de hadde feil form og feil farve; de passet ikke inn i den rammestrukturen jeg nå engang har satt, hva angår utdannelse (like barn osv.), men jeg har likefullt opparbeidet et visst forhold til dem så lenge forholdet varte, før vi begge har tatt til fornuft og innsett at det ikke vil fungere.

I en av disse korte forholdene møtte jeg en mann som helt klart må betegnes som psykopatisk, han gravde sin egen grav hva angår vårt evt. fremtidige forhold da han gikk til det steget og fikte til meg(!)Selv om jeg i ettertid forsøker å le av han overfor min vennekrets, så har vel hans terror. oppførsel satt litt spor.

Møter så en som "etter flere kvelder sammen", sier at han fremdeles bor sammen med sin kjæreste, men det var praktisk talt slutt...jeg gikk fem på, men ville ikke gi for mye av meg selv etter den beskjeden, for jeg visste ikke hvor vi sto og om han løy bak ryggen min, red to hester osv. Før jeg rekker å fundere mer over forholdet blir jeg gravid med ham. Ubeskrivelig periode og ubeskrivelig tungt å velge det bort. Tre måneder siden.

Har forsøkt å fortrenge alle følelser etter dette, har ikke annet valg. Har begynt med alskens fritidsaktiviteter, leser alt jeg kommer over og jober som et øk på jobben.

Så møter jeg altså en nyseparert mann, som naturlig nok er i en veldig sår periode (nettopp flyttet ut fra sin kone osv.) Den nærheten jeg opplever og det han forsøker å gi meg av kjærlighet tross hans sårhet, det har jeg problemer med å ta. NÅ topper det seg. Jeg kan stivne til, tenke at han ømme kyss er en stor bløff, og kjølner altfor ofte til i de mest romantiske stunder. I går ble jeg rett og slett bekymret. Jeg merket at jeg hadde lyst til å rømme, be han løpe ut av heimen for så å aldri se han igjne. Selv om jeg mer enn liker hans ømhet og godhet.

Det er som om det har kjørt seg fast, og jeg tør ikke gi NOE. Jeg er i tillegg overvar og produserer negative tanker om han for at

jeg skal kunne ta en beslutning om å sende han ut i det store intet. Selv om jeg ønsker meg han så nær, så nær.

Jeg har vondt inne i hjertet, og ville bare si dette. Ønsker mange svar, kan da ikke være et helt ukjent fenomen?

[Gjest harefrøken]

Hei.

Jeg har brukt nicket hareføken i 1 1/2 år og vil gjerne fortsette med det. Hvis du skal være mye her på DOL så er det fint om du kan finne et annet nick slik at vi ikke blir forvekslet.

Hilsen

[Gjest RazorTongue]

Har opplevet det samme som deg og er litt i villrede sev for tiden.

Det er fler gruner til at du(og jeg) blir redd.

Det første er at du en gang har vært veldig forelsket og likte følelsen av å elske noe fullt og helt, mens du nå søker etter en mann som kan fylle den plassen i livet ditt.

Det neste er at du gjennom dette savnet og samtidig med nysgjerrighet og lyst, har hatt flere mer "useriøse" partnere. Ubevisst gjør du dette for å dekke et sunt nærhetsbehov og kanskje seksuell lyst. I allefall tror jeg det er behovet for nærhet som dominerer, men det får man ikke av one night stands og kjappe forhold. Du blir bare enda mer skuffet når det ikke funker og du ikke får dekt det andre behovet...

Det er noe som heter: Menn gir nærhet for å få sex, kvinner gir sex for å få nærhet.

Og da er det kanskje ikke rart du føler deg slik, når duu ikke får noe tilbake...

Jeg savner nonen som setter pris på nærheten min... alle sliter med sitt )

RazorTongue

[Gjest redd harefrøken som har s]

Hei.

Jeg har brukt nicket hareføken i 1 1/2 år og vil gjerne fortsette med det. Hvis du skal være mye her på DOL så er det fint om du kan finne et annet nick slik at vi ikke blir forvekslet.

Hilsen

Tas til etterretning:)

[Gjest nickstjeleren]

Har opplevet det samme som deg og er litt i villrede sev for tiden.

Det er fler gruner til at du(og jeg) blir redd.

Det første er at du en gang har vært veldig forelsket og likte følelsen av å elske noe fullt og helt, mens du nå søker etter en mann som kan fylle den plassen i livet ditt.

Det neste er at du gjennom dette savnet og samtidig med nysgjerrighet og lyst, har hatt flere mer "useriøse" partnere. Ubevisst gjør du dette for å dekke et sunt nærhetsbehov og kanskje seksuell lyst. I allefall tror jeg det er behovet for nærhet som dominerer, men det får man ikke av one night stands og kjappe forhold. Du blir bare enda mer skuffet når det ikke funker og du ikke får dekt det andre behovet...

Det er noe som heter: Menn gir nærhet for å få sex, kvinner gir sex for å få nærhet.

Og da er det kanskje ikke rart du føler deg slik, når duu ikke får noe tilbake...

Jeg savner nonen som setter pris på nærheten min... alle sliter med sitt )

RazorTongue

Mange gullkorn der som nok er sanne og opplagte når jeg får tenkt meg litt om, selv om jeg ikke liker å innrømme det selv.

Jeg får vel ta den berømmelige tiden til hjelp igjen...

P.S: Og til harefrøken: Lover å ei bruke ditt nick mer:)

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Kjære harefrøken!

Du har skrevet et langt innlegg med mange informasjoner om dine voksne år, men også noe om din barndom.

Når du nå sier, i slutten av innlegget ditt, at du har kjørt deg fast og ikke tør å gi noe til din partner, er det nok klokt av deg å stoppe opp.

Ja hvor er du nå?

Det høres ut som om du har blitt skuffet mange ganger i dine næreste relasjoner, og at du nesten skremmer din partner fra deg for at det du frykter mest, skal gå i oppfyllelse: at han forlater deg.

Med alt det du har opplevd av samliv med menn og av en graviditet som du mistet, så lurer jeg på om du ville ha nytte av å snakke med en psykolog eller familerådgiver. Når det har låst seg helt fast, som du sier, ville jeg ønske at du kunne unne deg å tenke på deg selv.

En måte å passe seg selv på er å oppsøke psykolog, lege, eller familierådgiver for å bearbeide problemene.

Kunne du tenke deg det? Det tar tid (og koster noen kroner) hvis du går privat, men gir deg så mye igjen.

Nærhet og avstand er to sider av samme sak i våre liv. Det er viktig å kunne takle begge deler.

[Gjest låner nicket harefrk her]

Kjære harefrøken!

Du har skrevet et langt innlegg med mange informasjoner om dine voksne år, men også noe om din barndom.

Når du nå sier, i slutten av innlegget ditt, at du har kjørt deg fast og ikke tør å gi noe til din partner, er det nok klokt av deg å stoppe opp.

Ja hvor er du nå?

Det høres ut som om du har blitt skuffet mange ganger i dine næreste relasjoner, og at du nesten skremmer din partner fra deg for at det du frykter mest, skal gå i oppfyllelse: at han forlater deg.

Med alt det du har opplevd av samliv med menn og av en graviditet som du mistet, så lurer jeg på om du ville ha nytte av å snakke med en psykolog eller familerådgiver. Når det har låst seg helt fast, som du sier, ville jeg ønske at du kunne unne deg å tenke på deg selv.

En måte å passe seg selv på er å oppsøke psykolog, lege, eller familierådgiver for å bearbeide problemene.

Kunne du tenke deg det? Det tar tid (og koster noen kroner) hvis du går privat, men gir deg så mye igjen.

Nærhet og avstand er to sider av samme sak i våre liv. Det er viktig å kunne takle begge deler.

Har snakket med en psykolog, det kostet penger, men mere mot som ikke kan verdifastsettes i valuta.

Har lært mye om meg selv og andre og trodde altså jeg skulle takle dette bedre.

Får vel ta i betraktning at jeg er i ferd med å bale med ny karrieresituasjon, og det

gjør ikke hverdagen så mye enklere mht. valg, beslutninger, ro.

Får prøve, orker ikke dykke ned i depresjon en gang til. Ny giv, og godt mot, eller hva, jeg får forsøke å tørre litt.

takk for svar.

[BettyBlue]

Vil først bare si at jeg er imponert over din klarsynthet, og du skriver veldig bra!

Som du selv innser, har du blitt såpass brent at du er redd for å ta i mot/gi nærhet og kjærlighet. Hvis du har kjent denne nye mannen "i ditt liv" en stund (om så bare truffet ham et par-tre ganger) bør det ikke være noenting i veien for at du kan fortelle ham hvordan du har det, og hvorfor du evt er litt kjølig eller tar avstand. Dette er den eneste måten å oppnå gjensidig tillit, han har sikkert vært usikker på hva du mener.

Du har kanskje problemer med å åpne deg verbalt til menn også, men du har ingenting å tape!Fortell ham hvorfor du er redd og tilbakeholden, og litt om oppveksten din. Han vil sannsynligvis ta dette som en tillitserklæring! Hvis han ikke liker det du sier, er han garantert feil mann for deg.

Lykke til!

[Gjest låner harenicket her]

Vil først bare si at jeg er imponert over din klarsynthet, og du skriver veldig bra!

Som du selv innser, har du blitt såpass brent at du er redd for å ta i mot/gi nærhet og kjærlighet. Hvis du har kjent denne nye mannen "i ditt liv" en stund (om så bare truffet ham et par-tre ganger) bør det ikke være noenting i veien for at du kan fortelle ham hvordan du har det, og hvorfor du evt er litt kjølig eller tar avstand. Dette er den eneste måten å oppnå gjensidig tillit, han har sikkert vært usikker på hva du mener.

Du har kanskje problemer med å åpne deg verbalt til menn også, men du har ingenting å tape!Fortell ham hvorfor du er redd og tilbakeholden, og litt om oppveksten din. Han vil sannsynligvis ta dette som en tillitserklæring! Hvis han ikke liker det du sier, er han garantert feil mann for deg.

Lykke til!

Takk for gode råd og tilbakemelding, det gjør faktisk godt.

Du har rett, jeg bør vel være mer åpen med dette. Har tenkt enda litt mer, og ser at mye av denne frykten som ligger og murrer latent også kan ha noe å gjøre med at jeg nå har funnet en mann som lever i det samme hektiske, og høyst karrierepreget mas&jage-miljøet som jeg selv jobber i, og lever med.Kanskje er vi derfor ekstra redd for å gi til hverandre dersom det blir slutt, da Oslo er lite og miljøret vårt noe gjennomsiktig?

Tror dette er en forsterkende faktor, selv om det er synd at det skal være slik. Vi jobber kanskje ubevisst med å holde på vårt "jobbmiljø"-image, i tillegg til at vi skal være menneske og føle på hverandre, noe som i denne settingen kan oppfattes som en kontradiksjon.

Godt å få satt ord på ting!