oppgitt og rasende på min mann...

[Gjest lidianolo]

Mannen min har temprament,og da spesielt i forhold til ungene.Etter min mening har han en helt håpløs tankegang når det gjelder irettesettelse av ungene.

Når han ser at de gjør noe galt skjønner han ikke at han faktisk først må snakke med dem og forklare dem hva de gjør galt,og hvorfor de ikke må gjøre som de gjør.

Han kjefter og smeller og kaster dem bort hvis de ikke hører etter.

Først er det høylydt kjefting,og hvis de ikke da hører har det hendt at han som sagt kaster dem bort,så de blir vettskremt og slår seg.

Jeg er helt fortvilet og rasende over måten han håndterer dem på.

Jeg er så dritt lei av å måtte lære opp en voksen mann selvfølgelige ting.

Greit nok at tolmodigheten kan ta slutt men jeg må si jeg er skremt over hvordan han takler det noen ganger.

Har faktisk vurdert å gå fra han hvis dette ikke forandrer seg.

Det er også andre grunner til det.

Hvordan hadde andre reagert hvis faren eller moren, hadde oppført seg slik mot ungene?

[Gjest Pås]

Jeg hadde gått fra ham! Ingen skal legge hånd på mine barn, heller ikke faren deres, uansett hvor vanskelig det er å være tålmodig!

Mvh

[Gjest ulykkelig mor]

Sånn er min eks også. Blir ekstra ille når ene gutten har ADHD.

Men - selv om jeg flyttet fra han slipper jo ikke guttungen unna, han er jo der annenhver helg. Og gruer seg like mye hver gang. Jeg har tatt opp problemstillingen med hjelpeapparatet men det er ikke stort de kan gjøre annet enn å innkalle eksen min på møter og sånt og håpe at ting synker inn. Tror ikke det nytter å lære slike menn - de har så klokkeklar tro på at det nytter å kjefte på unger og kaste de avgårde. Når ungen er så redd at han nesten ikke tør å se på far ser de det som en bekreftelse på at de har lykkes.

[kaffeavtalen]

Slik er det her i huset også. Jeg har ingen svar på hva du skal gjøre, men du skal vite at det er flere som sliter med samme problemet

[skorpionfisken]

Jeg hadde gått fra ham! Ingen skal legge hånd på mine barn, heller ikke faren deres, uansett hvor vanskelig det er å være tålmodig!

Mvh

Men om det er av hensyn til barna (og ikke deg selv) så bør du jo absolutt ikke gå fra ham. Barna har etter loven krav på samvær med den foreldren som de ikke bor sammen med. Så om barna bor sammen med den som flytter, så må de ha samvær med den som blir igjen, uten tilsyn av en som kanskje kan gå imellom og stoppe ham.

For barnas skyld blir det galt uansett. Hun blir, og han plager dem, men likevel er mor der til litt beskyttelse. Hun flytter, og han plager dem når de er hos ham, uten at mamma kan beskytte dem.

Men så får de jo fred når de ikke er hos pappa da....

Jeg tror jeg hadde anmeldt fyren for psykisk og fysisk mishandling.

Kaster barna bort? Er vel mishandling.

[Gjest amparro]

Uff, jeg får helt vondt når jeg leser innlegget ditt. Jeg hadde ikke tolerert det du og dine barn opplever, men det er lett og si..

Svaret er ikke så enkelt som å gå fra han. Som en annen skriver barna må ha samvær med far, det har han krav på. Da er de der alene og har ingen til å beskytte seg.

Han han noen gang slått deg og har dere tenkt på og forsøke familieterapi? Er han villig til det?

[Lostlove]

Men om det er av hensyn til barna (og ikke deg selv) så bør du jo absolutt ikke gå fra ham. Barna har etter loven krav på samvær med den foreldren som de ikke bor sammen med. Så om barna bor sammen med den som flytter, så må de ha samvær med den som blir igjen, uten tilsyn av en som kanskje kan gå imellom og stoppe ham.

For barnas skyld blir det galt uansett. Hun blir, og han plager dem, men likevel er mor der til litt beskyttelse. Hun flytter, og han plager dem når de er hos ham, uten at mamma kan beskytte dem.

Men så får de jo fred når de ikke er hos pappa da....

Jeg tror jeg hadde anmeldt fyren for psykisk og fysisk mishandling.

Kaster barna bort? Er vel mishandling.

Helt enig med de andre, annmeld han for banemishandling, du gjør det ikke i prinsipp mot ham, men for å beskytte dine barn!

Sånt skal ikke tolereres! du har som mor plikt til å beskytte dine barn, flytter dere ut, så gå om nødvendig i retten for full omsorgsrett.

Mvh

[Dorthe]

Ring familiekontoret og ta noen samtaler med ham der. Hvis det ikke hjelper så hadde jeg skilt meg fra ham og nektet samvær. Du vil da antagelig ha familiekontoret i ryggen når det gjelder samværet og det vil hjelpe i en eventuell rettsak om samvær.

[Gjest malun]

Jeg ville sørget for å oppsøke rådgivning, både for partneren min, og for hvordan jeg burde håndtere det når han fikk voldsomme utbrudd.

Jeg ville også prøvd å snakke med ham når han var rolig, og virkelig understreket at hvis han ikke var villig til å prøve å gjøre noe med dette, måtte jeg gå fra ham.