Svangerskapsdepresjon

[Gjest redd mamma]

Har jeg det?

Jeg fikk barn for noen måneder siden, svangerskapet gikk fint om enn noe tungt. Familien, særlig svigermor gledet seg voldsomt da dette er første barnebarn for henne. Mot slutten av svangerskapet kom hun hit oftere og oftere. Og hadde bestandig med seg poser med tøy eller andre ting til babyen. Ikke stort vi selv trengte å kjøpe inn. Og etterpå følte jeg meg litt snytt for den gleden selv om jeg er evig takknemlig for hjelpen.

Av erfaring vet jeg at jeg er litt "ulv" når jeg har spedbarn. Jeg liker ikke at andre tar barnet opp, bærer rundt og duller. Særlig ikke hvis det blir mer enn sånn velkommen til verden kos. Dette sa jeg fra om på forhånd. Og det virket som om det gikk greit. Så når fødselen er overstått skjer det noe rart. En endring i holdning, utstråling, et eller annet. Svigermor er mildt sagt på tuppa. Hun henger over vugga. Stirrer på ungen og greier nesten ikke føre en normal samtale med oss andre. Ved minste lyd fra ungen farer hun opp og må ta seg i det for ikke å grabbe til seg ungen. Kommer med kommentarer av typen H*n er jo MIN også... og ved et tilfelle sier hun sukkende åååå h*n er sååå skjønn jeg kunne tatt med meg hjem!!

Hele tiden sånn; jeg kan godt komme å holde h*n våken hele dagen jeg, nå vi snakker om at ungen har sovet dårlig på natta og sover på dagen. Nevner konsekvent at h*n er AKKURAT slik faren var, og kom sågar og fortalte at hun hadde sjekket bleiepriser og lurte på å kjøpe til oss, for det var jo så dyrt...

Vi gav beskjed om at vi ikke ønsker at hun bare kan komme hit i tide og utide, og at jeg ikke vil at hun skal kunne "forsyne seg" av mitt barn. Jeg har hatt depresjoner i barseltiden før, det er en ting, og jeg føler sterk at vi som foreldre er de viktigste nå. Alle andre får all tid i verden til å bli kjente når barnet er mer i stand til å velge kommunikasjon selv.

Dette blir respektert, men bare så vidt. Hun sitter ytterst på stolen og dirrer, sukker og stønner hver gang ungen klynker litt. Lange blikk og henger over hver gang hun tror jeg ikke ser. Venter på at det skal "gå over" dette problemet mitt, slik at hun kan komme på banen. Kanskje dette vil roe seg med tiden. Men hva om det ikke gjør?

Jeg har fått skikkelig angst. Og gruer meg hver gang hun sier hun skal komme på besøk. Noe i utstrålingen hennes får morsinnstinktet mitt til å gå berserk.

Vi har hele tiden hatt et ok forhold. For tett kanskje gikk det opp for meg. Hun ser på meg som en venninde, og jeg føler at hun forventer at barnet er et fellesprosjekt! Jeg har gitt uttrykk for at jeg ikke ønsker hjelp, vi har det fint. Sover nok, ammer. Og hun virker å bli snurt for dette. Fordi hun da ikke får..jeg vet ikke hjelpe til? Være med på? Hun kommer opp her og utbryter så stooooor h*n har blitt. Og for meg ligger det et hav av anklagelse i det, at det er for lenge mellom hver gang hun får se ungen, og det er min skyld! Hun får ikke med seg utviklingen. Nei, for det skjer utvikling flere ganger i uka, og jeg føler at det er forbeholdt oss som foreldre!

Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme ut av denne sirkelen. Angsten. Hvordan jeg skal greie å la henne få være bestemor litt, og samtidig hindre at hun spiser oss opp!

Nå har vi liksom noe felles, nå er det en selvfølge at hun skal tilbringe jul, 17 mai, påske med oss. Ikke lenger valgfritt for begge parter. Nå kommer hun aldri til å for eksempel feire med sine venner. Og jeg føler at jeg får pusteproblemer ved tanken på å aldri ha min mann og ungene i fred for henne mer.

Jeg vet at jeg er overbeskyttende nå i denne perioden av livet til barnet. Men jeg vet og at jeg slapper mer og mer av ettersom barnet vokser og gir uttrykk for egne ønsker og behov. Og jeg er ikke ute etter å hindre henne i å ta del i barnet. Men hvordan finne en balanse? Jeg tror ikke det vil gå å snakke med henne og det sier min mann også. Han støtter opp om meg og har stor forståelse. Samtidig blir han klemt fordi det er hans mor. Men jeg er så redd for at hvis jeg gir lillefingeren, så tar hun det som en invitasjon til å være "superbestemor" og innvanderer oss. Hun har ventet lenge på å bli bestemor, og har drømmer om å være som mormor og de åtte ungene. Gå her og stulle og stelle, trøste, bære, leke, kose. Og se.

Er det jeg som bare har et problem inni meg her? Hva skal jeg gjøre?

[Gjest amparro]

Hei!

Nei, jeg tror ikke du har en svangerskapdepresjon. Uten at jeg kan si det sikkert. Jeg hadde en type depresjon da jeg hadde født, den varte ikke så lenge, men det er det aller verste jeg har vært med på. Jeg orket nesten ikke og leve og barer gråt. Heldigvis gikk det over.

Jeg kan kjenne meg litt igjen i det du skriver og sånn du beskriver følelsene dine og angsten din. Jeg har opplevd det samme som deg, bare at med meg var det en venninne. Jeg følte meg spist opp og innvadert, jeg hadde problemer med å sette grenser for henne og fikk angst. Jeg tror du også har problemer med å sette grenser og være tydelig.

Det er ikke noe galt med deg, men det er tydelig at svigemor og hennes væremåte blir form ye for deg nå. Det må du og mannen din gjøre noe med. Det kan virke som om du føler deg veldig innvadert av henne. Noe jeg kan forstå.

Hva med å oppsøke et familiekontor og forhøre seg litt der hvordan dere kan håndtere dette. Det hadde jeg gjort. Det er virkelig god hjelp å få der.

Lykke til!

[Angela1365380318]

Jeg synest du skal ta dette opp med en nytral tredje part, helsesøster feks.

Dine føleser er naturlige, fordi om du kansje føler at du blir oppfattet som gal: det er et sterkt morsinnstinkt i deg fra naturens side, du er en ekte kvinne. Dessuten så tolker jeg det slik at du har barn fra før og dermed vet forsjellen på når barnet er i akkuttt nød og når det bare klynker og utforsker vokabularet sitt i vuggen. Det gjør jo ikke noe at barnet lager lyd, så lenge det ikke lider så behøver man ikke løpe til vuggen ved det minste sukk, ungen trenger jo også litt alene og utforsknings tid.

Jeg synest dere skal makere det klarere at småbarnsperioden er foreldre og barn periode, det er ikke for ingen grunn at besteforeldre og naboer ikke får fødselspermisjon! Farmor sin tid med barnet vil komme, og sefølgelig må det få lov til det. Men det er mer aktuelt når barnet selv kan utrykke at nå vil jeg sitte hos mormor, nå vil jeg sove hos mormor osv.

Det er vikig at du har din mann på din side og at det er han som makerer hvor grensen går ovenfor henne. Hun vil ta det mye bedre om han sider nei akkurat i denne påsken skal vi være alene, en om du sier det, sier du det kan det lett tolkes som om du ikke liker henne, enda det ikke er tilfelle.

Få han til å fortelle henne at barnet er her for å bli og forsvinnner ikke, hun må roe ned og skal få år med klatring på fanget og kakebaking, men akkurat nå må hun la foreldrene styre barnet slik de ønsker og være en bestemor og ikke hauk.

[petter smart]

Det er vel svigermoren din som har problemer her.

Hun skjønner ikke sin besøkstid. Klart det blir stressende når hun omtrent skal flytte inn og være like mye med barnet som dere foreldre.

Det blir for mye av det gode. Hun drukner deg i sitt engasjement.

Dersom hun ikke klarer å forstå dette og begrense seg så må dere nok kutte henne litt ut.

At hun sier "så stor han er blitt" har ingenting med at hun mener det er lenge siden hun så han. Dette er noe alle bestemødre sier. Selv om de så ungen kvelden før.

[cec5]

Jeg skjønner ikke problemet. Du har en bestemor som virkelig vil være bestemor. Herregud: NYT det!! Skulle virkelig ønske jeg hadde fått mer hjelp av ungenes besteforeldre.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei redde mamma!

Dette høres ikke bra ut. Slik du beskriver situasjonen virker det som om din svigermor har fått mye mer enn et nytt barnebarn. Hun har fått en ny jobb som hun med glede går inn i og med stor overdrivelse.

Slik jeg forstår saken må svigermor snarest mulig plasseres tilbake i den rollen hun har som farmor, og hverken som støttemamma for deg eller som pleier. Mye tyder på at hun dekker mange egne behov ved å overdrive farmorrollen.

Og den som skal plassere henne tilbake på plass er din mann. Altså biologisk sønn må snakke med sin mor om saken. Lettere sagt enn gjort, men han må på banen.

Det er fint at mannen din støtter deg, men han må også gå et skritt videre nå, og rydde opp, slik at ikke dette utvikler seg til å bli helt unaturlig.

Hvis ikke kan dette ødelegge både forholdet ditt til mannen din, og ikke minst forholdet til svigers, og også kanskje forholdet mellom sønn og foreldre.

[Gjest reddmammainnom :)]

Så lang tid og innlegget mitt er her enda. Vi har skolebarn til høsten!

Hvordan det gikk? Jo, min mann tok sin mor for seg. Hun la meg for totalt hat, sørget for at hele familien fikk hennes versjon av historien. Og de var ikke så interessert at de gadd ta kontakt for å høre vår side.

Hun gjorde seg til martyr for sønnen. Sa rett ut at dersom det ikke ble slik hun ville, så ville hun bli likegyldig og slutte å bry seg. Mistenkeliggjorde meg som mor ovenfor familie, som igjen sendte sms og truet med å melde oss til barnevernet...og så videre. Jeg skrev et brev til min manns kusine og ba om hjelp. Mannen ringte henne også og hun love å komme innom. Istedet lot hun sin mor og tanten (svigermor) lese brevet og tolket slik fanden tolker bibelen. Og så videre.

Vi har ikke hatt kontakt siden et par måneder etter at innlegget her ble skrevet.

Men vi er lykkelig gifte og har det veldig bra uten den gjengen! :0)