Adoptivbarn

[Gjest Ordbruk]

Jeg reagerer på bruken av ordene hjertebarn og mavebarn. Selv har jeg ett biologisk født barn og ett adoptert barn. De har begge lagt inne i en mage og jeg har de begge "innenfor" mitt hjerte. Hva er poenget med denne ordbruken?

[fei1365380229]

Jeg klarer heller ikke å bli helt fortrolig med "magemamma", jeg er bare "mamma" jeg for alle barna mine.

I hjertet har jeg dem alle sammen ).

Nå er dattera vår så liten at hun ikke spør noe om mammaen i Kina enda, men vi snakker masse om når vi hentet henne i Kina og hvor glade og nervøse vi var. Jeg tror jeg kommer til å bruke ordet mamma om mammaen i Kina. Mamma er for meg et nydelig navn og jeg vil hun skal tenke på mammaen i Kina med gode tanker.

De som har laget henne må være noen utrolige mennesker for de har født verdens fineste jente )

Etterhvert som hun blir større og forstår mer så kommer vi sikkert til å si biologisk mamma/pappa.

[Noraførr]

Bare for å se det fra en litt annen vinkel, så kan man faktisk "vri" litt på det du også skriver, fordi begge dine barn er biologisk født - bare med forskjellig biologisk opphav.

Kanskje bedre å bruke egenfødt eller hjemmelaget?!

Uansett; det viktigste er vel at man finner en terminologi man selv er fortrolig med?!

Det vil alltid være sånn at noen regagerer på ditt og andre på datt.

Det vesentlige, etter mitt skjønn, er å ikke rangere barna etter hvordan måte man har fått dem på - å føde eller å adoptere er bare måten en skaffet seg barna på - barna i seg selv er like unike og verdifulle.

Selv har jeg ei datter (og hun er tilfeldigvis adoptert). Det er ikke noe jeg bruker i daglig tale.

Likvel;når jeg forteller folk (som ikke kjenner oss så godt) at vi venter barn, så ser de automatisk på magen min. Da bruker jeg å si at barnet jeg venter vokser i hjertet.

hilsen

[snø]

Her har vi aldri brukt de begrepene. Her er mamma "mamma" og pappa er "pappa". Og biologisk mor (hun har ikke vært noe opptatt av biologisk far) kaller vi ved navn.

Det blir feil å kalle henne for "mamma", Bella har bare en mamma. Og begrepet "bilogisk mor/mamma" er hun alt for liten til å forstå.

Men vi har et navn på biologisk mor, så da bruker vi det. Veldig enkelt og greit.

Vi vet jo ikke om vi får vite navn på biologisk mor til nestemann, men den broen får vi krysse når vi kommer til den :-)

Forøvrig er jeg enig om at alle barn er hjertebarn, og alle barn har jo også ligget i en mage. Men det blir likevel ikke feil å si til datteren min at jeg ikke har hatt henne i magen min, men at hun var i hjertet mitt mens jeg ventet :-)

Forøvrig forbinder jeg "hjertebarn" med barn med hjertefeil....

Beste hilsen fra

[grot]

Jeg klarer heller ikke å bli helt fortrolig med "magemamma", jeg er bare "mamma" jeg for alle barna mine.

I hjertet har jeg dem alle sammen ).

Nå er dattera vår så liten at hun ikke spør noe om mammaen i Kina enda, men vi snakker masse om når vi hentet henne i Kina og hvor glade og nervøse vi var. Jeg tror jeg kommer til å bruke ordet mamma om mammaen i Kina. Mamma er for meg et nydelig navn og jeg vil hun skal tenke på mammaen i Kina med gode tanker.

De som har laget henne må være noen utrolige mennesker for de har født verdens fineste jente )

Etterhvert som hun blir større og forstår mer så kommer vi sikkert til å si biologisk mamma/pappa.

Jeg har bare sønner jeg også. Ikke noe hjertesønn og magesønn. De er gutta mine og ferdig med det!

Vi har ennå ikke snakket noe om biologisk mor til vår snart tre-åring. Vi strever fortsatt med hvordan vi skal formulere oss når vi skal snakke om henne. Vi snakker en del om fostermor som han husker fortsatt. Og med gutten som snart kommer ut av magen min så har det også selvsagt blitt en del snakk om at babyer ligger i magen før de kommer ut. Han ble veldig forundret den gangen jeg måtte svare på et direkte spørsmål fra han. Om at han faktisk ikke har ligget i min mage, men at han lå i magen til ei dame i Thailand, før vi kunne komme og hente han. Men fordi han var vår så reiste vi med fly og hentet han hjem, selv om vi ikke kunne få han inn i magen min. Etter at han ikke nevnte noe om dette flere ganger på noen uker, så var jeg litt redd for at jeg hadde svart han for direkte. Men etter noen uker kom det i en spontan kommentar fra han: "Da jeg var baby, og lå i magen til den dama i Thailand, da sparket jeg også veldig hardt", og det var helt tydelig at dette ikke var så komplisert for han som jeg hadde vært redd for. Men jeg fant ut at jeg aldri kan kalle biologisk mor for mamma ett eller annet. Det tror jeg ikke han hadde taklet. Han har også gått over til å kalle fostermor for "damen som passet på meg" fordi han assosierer mor med mamma, og tydeligvis ikke vil ha noen sammenligning her.

Veldig vanskelig å vite hva som er rett å si, hva slags begreper man vil bruke her. Men tror man må føle seg fram i forhold til sine barn. Det er jo ingen av dem som er like:-)

Jeg var veldig forberedt på å bruke thai-mamma for biologisk mor, før jeg hentet gutten vår. Men fant likevel ut at det var noe som han kansje ikke ville føle seg komfortabel med. Så foreløpig er hun "damen som hadde han i magen sin", så får vi se når han blir moden for å ta imot mer info om henne.

[grot]

Her har vi aldri brukt de begrepene. Her er mamma "mamma" og pappa er "pappa". Og biologisk mor (hun har ikke vært noe opptatt av biologisk far) kaller vi ved navn.

Det blir feil å kalle henne for "mamma", Bella har bare en mamma. Og begrepet "bilogisk mor/mamma" er hun alt for liten til å forstå.

Men vi har et navn på biologisk mor, så da bruker vi det. Veldig enkelt og greit.

Vi vet jo ikke om vi får vite navn på biologisk mor til nestemann, men den broen får vi krysse når vi kommer til den :-)

Forøvrig er jeg enig om at alle barn er hjertebarn, og alle barn har jo også ligget i en mage. Men det blir likevel ikke feil å si til datteren min at jeg ikke har hatt henne i magen min, men at hun var i hjertet mitt mens jeg ventet :-)

Forøvrig forbinder jeg "hjertebarn" med barn med hjertefeil....

Beste hilsen fra

Det med å bruke navn som betegnelse for biologisk mor er noe jeg lurer på om vi også må gjøre. Hun er en fjern person for gutten vår og kan ikke kobles opp mot noen mamma. Vi har jo også både navn og bilde av henne (som han ennå ikke har sett) og jeg tror at et navn vil bli passe nøytralt for han å forholde seg til.

Forøvrig har gutten vår også ligget under hjertet mitt, og han tror at kulen jeg har på magen nå bare satt litt høyere opp når han var inni der:-)

[fei1365380229]

Jeg har bare sønner jeg også. Ikke noe hjertesønn og magesønn. De er gutta mine og ferdig med det!

Vi har ennå ikke snakket noe om biologisk mor til vår snart tre-åring. Vi strever fortsatt med hvordan vi skal formulere oss når vi skal snakke om henne. Vi snakker en del om fostermor som han husker fortsatt. Og med gutten som snart kommer ut av magen min så har det også selvsagt blitt en del snakk om at babyer ligger i magen før de kommer ut. Han ble veldig forundret den gangen jeg måtte svare på et direkte spørsmål fra han. Om at han faktisk ikke har ligget i min mage, men at han lå i magen til ei dame i Thailand, før vi kunne komme og hente han. Men fordi han var vår så reiste vi med fly og hentet han hjem, selv om vi ikke kunne få han inn i magen min. Etter at han ikke nevnte noe om dette flere ganger på noen uker, så var jeg litt redd for at jeg hadde svart han for direkte. Men etter noen uker kom det i en spontan kommentar fra han: "Da jeg var baby, og lå i magen til den dama i Thailand, da sparket jeg også veldig hardt", og det var helt tydelig at dette ikke var så komplisert for han som jeg hadde vært redd for. Men jeg fant ut at jeg aldri kan kalle biologisk mor for mamma ett eller annet. Det tror jeg ikke han hadde taklet. Han har også gått over til å kalle fostermor for "damen som passet på meg" fordi han assosierer mor med mamma, og tydeligvis ikke vil ha noen sammenligning her.

Veldig vanskelig å vite hva som er rett å si, hva slags begreper man vil bruke her. Men tror man må føle seg fram i forhold til sine barn. Det er jo ingen av dem som er like:-)

Jeg var veldig forberedt på å bruke thai-mamma for biologisk mor, før jeg hentet gutten vår. Men fant likevel ut at det var noe som han kansje ikke ville føle seg komfortabel med. Så foreløpig er hun "damen som hadde han i magen sin", så får vi se når han blir moden for å ta imot mer info om henne.

Takk for et fint innlegg som fikk meg til å tenke litt )

Som sagt så er min datter så liten at vi fortsatt ikke har brukt mammaen i Kina, hun har ikke spurt.

Hun eldste dattera mi (biologisk) spurte for en stund siden om det var vondt når hun lå inne i magen min. Vi pratet litt om det når yngstemann hørte på, og da sa hun og så har jeg ligget inni magen din. Da sa jeg at det hadde hun ikke for vi hadde jo hentet henne i Kina og der hadde hun ligget i magen til en annen dame. Jeg brukte faktisk ikke mamma ) Oja, sa hun bare da.

Jeg har bare tenkt at det er sikkert andre barn og voksne som kommer til å bruke ordet "mamma" om hun i Kina og da kan det være greit at hun føler at det er noe som er helt greit for oss at hun sier.

Men som du skriver, kanskje hun ikke er helt konfertabel med det selv.

Men en ting er ihvertfall sikkert; mamma eller ikke. Jeg er den_ordentlige_mammaen )

[carla1365380461]

Når det gjelder det med magebarn og hjertebarn, så synes også jeg at det blir feil i forhold til mine to, hvor en er adoptert og en hjemmelaget. Men jeg forstår godt at de som bare har adoptivbarn bruker ordet hjertebarn. Det er nå et fint ord, da.

Når det gjelder det som Snø peker på, har vi heller aldri omtalt biologisk mor i Kina som "mamma". Vel er snuppa liten foreløpig, men jeg kommer aldri til å snakke om "mamma", ganske enkelt fordi hun har bare en, og det er meg. Jeg tror ikke nødvendigvis det er positivt å ha "flere mammaer". Men det er klart, vi snakker allerede mye om Kina, og skal også ned igjen når hun blir litt over 3, og det er klart at vi også skal snakke om hennes biologiske foreldre.

Hilsen

[gullfisk]

Når det gjelder det med magebarn og hjertebarn, så synes også jeg at det blir feil i forhold til mine to, hvor en er adoptert og en hjemmelaget. Men jeg forstår godt at de som bare har adoptivbarn bruker ordet hjertebarn. Det er nå et fint ord, da.

Når det gjelder det som Snø peker på, har vi heller aldri omtalt biologisk mor i Kina som "mamma". Vel er snuppa liten foreløpig, men jeg kommer aldri til å snakke om "mamma", ganske enkelt fordi hun har bare en, og det er meg. Jeg tror ikke nødvendigvis det er positivt å ha "flere mammaer". Men det er klart, vi snakker allerede mye om Kina, og skal også ned igjen når hun blir litt over 3, og det er klart at vi også skal snakke om hennes biologiske foreldre.

Hilsen

Hjertebarn er jo en vanlig betegnelse på barn med hjerteproblemer. Det forbinder jeg med noe veldig trist.

[carla1365380461]

Hjertebarn er jo en vanlig betegnelse på barn med hjerteproblemer. Det forbinder jeg med noe veldig trist.

Nei, hjertebarn har også en positiv betydning: Jf. f.eks. uttrykket "den saken hadde vært hans hjertebarn i mange år".

;-)

Så hjertebarn har vi alle!

[Gjendine]

Selv så bruker jeg ikke betegnelsene "magebarn" og "hjertebarn". Sistnevnte forbinder jeg med hjertesyke barn. Jeg bruker derfor ord som egenfødt og adoptert. Jeg synes personlig ikke noe om biologisk født barn som betegnelse på egenfødte. Adoptere barn er jo også født....

Men jeg forteller barna mine (2 døtre født i Kina) at de ikke har ligget i magen min, men de har ligget i hjertet mitt. Storesøster er veldig fornøyd med at hun lå i hjertet mitt mens vi ventet på henne :-) Tror det er viktig for henne å vite at hun var en del av oss også før vi fikk henne.

[Gjest Cebuline]

Jeg bruker heller ikke disse ordene. Hvorfor? Jo, fordi jeg syns det høres litt kunstig ut.

[bangkok]

Jeg har bare sønner jeg også. Ikke noe hjertesønn og magesønn. De er gutta mine og ferdig med det!

Vi har ennå ikke snakket noe om biologisk mor til vår snart tre-åring. Vi strever fortsatt med hvordan vi skal formulere oss når vi skal snakke om henne. Vi snakker en del om fostermor som han husker fortsatt. Og med gutten som snart kommer ut av magen min så har det også selvsagt blitt en del snakk om at babyer ligger i magen før de kommer ut. Han ble veldig forundret den gangen jeg måtte svare på et direkte spørsmål fra han. Om at han faktisk ikke har ligget i min mage, men at han lå i magen til ei dame i Thailand, før vi kunne komme og hente han. Men fordi han var vår så reiste vi med fly og hentet han hjem, selv om vi ikke kunne få han inn i magen min. Etter at han ikke nevnte noe om dette flere ganger på noen uker, så var jeg litt redd for at jeg hadde svart han for direkte. Men etter noen uker kom det i en spontan kommentar fra han: "Da jeg var baby, og lå i magen til den dama i Thailand, da sparket jeg også veldig hardt", og det var helt tydelig at dette ikke var så komplisert for han som jeg hadde vært redd for. Men jeg fant ut at jeg aldri kan kalle biologisk mor for mamma ett eller annet. Det tror jeg ikke han hadde taklet. Han har også gått over til å kalle fostermor for "damen som passet på meg" fordi han assosierer mor med mamma, og tydeligvis ikke vil ha noen sammenligning her.

Veldig vanskelig å vite hva som er rett å si, hva slags begreper man vil bruke her. Men tror man må føle seg fram i forhold til sine barn. Det er jo ingen av dem som er like:-)

Jeg var veldig forberedt på å bruke thai-mamma for biologisk mor, før jeg hentet gutten vår. Men fant likevel ut at det var noe som han kansje ikke ville føle seg komfortabel med. Så foreløpig er hun "damen som hadde han i magen sin", så får vi se når han blir moden for å ta imot mer info om henne.

Her i huset er mamma`n i thailand nå et ganske hyppige tema. Vi har bilder av henne og kjenner navnet hennes.

Guttene har sett bilde og vet hva hun heter, og fra vi begynte å snakke om henne, så har hun fordem vært mamma`n i Thailand.Så langt virker det som om dette er naturlig for dem, og det kjennes også rikitig ut for oss å kalle henne dette.

Guttene er forørvrig 5 1/2 år, og de var 16 mnd da vi hentet dem. Vi har helt fra begynnelsen snakket med dem om at vi hentet dem hos fostermor i Thailand,men ventet litt med å snakke om deres opprinnelse.

Tror de var rundt 3 år da de selv spurte om de hadde ligget i min mage, noe som gav en anledningen til å fortelle.

Og de var rundt 4 år, da en av dem spurte om vi hadde bilde av mamma`n i Thailand, og først da fikk de se det.

Så for oss har det altså fungert at de selv har tatt initiativet, og det kan virke som om de da har vært klar for å få den informasjonen de har etterspurt.

Jeg synes våre to har fått en tydeligere identitetsfølelse av å ha den kunnskapen de har

om sin opprinnelse, og de er tydelig stolt av at de er født i Thailand :-)

Vel dette var noen av våre erfaringer på dette tema :-)