Vanskelige følelser

[Gjest Har noen gode råd?]

Jeg er gift med en mann som jeg har vært sammen med i godt over 10 år. Vi har ett barn under skolealder.

Han er en god far, tar sin del av ansvaret hjemme, vi kan snakke om det meste og er generelt gode venner.

Han er svært lite spontan og leken, og har en tendens til å snakke negativt om mye, særlig litt perifere ting som mennesker i media, TV-program, andres hobbier som ikke interesserer ham osv.

Dette har gradvis blitt noe bedre siden vi traff hverandre, da jeg ofte ber ham å ti stille hvis han ikke har noe postivit å si (ikke sagt fullt så krasst da).

Sexlivet vårt eksisterer, sånn 1-5 ganger pr måned, jeg tar initiativ noe mer enn ham. Han er snill og velmendende, og forsøker å ta hensyn til mine behov. Men han gir meg nesten aldri følelsen av å være sexy (noe jeg vet mange andre menn oppfatter meg som, uten at jeg er spesielt pen, men jeg trives meg meg selv på det planet like vel). Spontane kyss, og kjærtegn av den litt vågale arten fra meg blir veldig ofte avvist. Rollespill, lek, litt villskap, og "råere" sex er han ikke interessert i, og mine forsøk på dette har stort sett avtent ham. Dette er et stort savn for meg som trenger slikt for å slappe helt av og involvere meg helt. Nå må jeg ty til fantasier for å ikke stadig "dette ut" under sex - begynne å tenke på praktiske ting osv. Slik har det egentlig vært så lenge vi har vært sammen, forskjellen ligger i hvor mye det plager meg.

For en del år siden, før vi fikk barn, hadde vi en veldig dårlig periode i forholdet. Jeg slet veldig med mange andre ting, og ble "rakket" ned på av ham en del. I denne perioden traff jeg en annen mann som jeg ble hodestups forelsket i, og hadde et forhold "på si" noen måneder. Av ulike grunner var det ikke aktuelt å bli sammen med han nye, og etter en stund klarte jeg å avslutte dette helt, og mitt forhold til min mann bedret seg. Ett par år etter fikk min mann greie på dette. Han tilga meg raskt, blant annet fordi han visste at jeg hadde sendt ut en masse signaler om at noe var galt som han avviste, før og under min utroskapsperiode, og fordi jeg faktisk aldri fortalte ham en eneste direkte løgn i denne perioden - det ville han avslørt, jeg er en svært dårlig løgner. Jeg føler likevel at jeg kanskje slapp litt for lett unna i forhold til det jeg fortjente. Dette er nesten aldri tema oss i mellom nå, kanskje en liten bisetning i en krangel en sjelden gang. Ingen andre vet om dette (utenom han jeg var utro med som har flyttet langt vekk).

Problemet mitt nå er at jeg har en tilbakevendende tendens til å forelske meg i andre menn, ofte som "lyn fra klar himmel", både før og etter utroskapen. Det er kun denne ene gangen jeg har gått over streken, men fristelsen er der like vel. For meg fungerer det dårlig å prøve å skyve vekk disse følelsene, da blir de bare sterkere og varer lenger. Så jeg har tillatt meg å ha dem, leke med dem, analysere dem - etterhvert analysere dem "i hjel" og de forsvinner. Mennene det gjelder får ikke vite noe.

Mem dette er forferdelig slitsomt, og nå er jeg midt oppe i en slik periode igjen, med en mann jeg ikke kan unngå av ulike årsaker. Jeg vet jeg kommer igjennom dette uten at noe skjer, denne gangen også.

Men i min jobb treffer jeg stadig nye spennende menn, og det blir antagelig en god del værre i tiden framover (dvs. jeg kommer til å treffe flere enn jeg har gjort på en stund). Jeg har veldig lett for å engasjere meg i andre mennesker, barn, gamle, kvinner og menn, på en positiv måte, men med enkelte menn går det altså over i en uønsket forelskelse, kanskje en hvert år eller annet, som varer i uker eller månender, som oftest kortere nå etter at jeg har lært meg å håndtere det bedre. Men jeg blir fryktelig sliten av dette, og er jo redd for at jeg en gang i framtiden skal falle i utroskapsfella igjen, selv om jeg håper jeg har lært nok om hvor vondt det gjør for alle involverte - nå også altså et barn, til å unngå dette.

Er det noen som har gode råd for å hindre at dette skjer igjen og igjen? Er jeg i feil forhold? Tror som oftest ikke gresset er grønnere på andre siden, men jeg savner så et mer tilfredsstillende sexliv, og ikke minst en bekreftelse på at jeg er attraktiv fra ham jeg helst vil ha det fra. Han er sterkt knyttet til meg på et "vennskapelig plan", jeg er 100 % sikker på at han ikke er utro, og altså en bra mann på alle måter. Men han fortjener bedre - vil det være mulig for meg å gi ham det? Og kanskje fortjener jeg bedre? Kan vi på noen måte ha håp om å få det fra hverandre? Han er på generelt grunnlag svært negativt innstilt til ekteskapsrådgiving, har ingen tiltro til de som driver med slikt, og vil neppe kunne åpne seg noe særlig i en slik situasjon. Og jeg vet ikke om det er riktig å fortelle ham om disse forelskelsene jeg opplever, har holdt det skjult for alle når det oppstår. Akkurat denne gangen ville det av ulike grunner være svært lite konstruktivt for alle involverte da min mann og den jeg har forelsket meg i nå har et tett samarbeid. Jeg vet ikke hva denne andre tenker om meg, rent bortsett fra at jeg vet han liker meg - aner ikke på hvilket plan.

[tanken2]

Det som forundrer meg litt i mange av innleggene jeg leser her inne er at den ene parten går å bærer på all negativitet alene.Få det ut,snakk med partneren fortell hvordan det er.Du trenger jo ikke si at du er forelsket i noen andre,men fortelle at ting har gått litt i stå bla i sex livet.Fortell at du har et behov for å føle deg sexy for mannen din,for et mere variert og spennende sex liv og litt nye impulser.Si at du føler du har blitt en vane for han og at det må litt innsats til for å få forholdet bedre.

Alle forhold må jobbes med også de som er gode og trygge.Mange setter seg ned og er super tilfredse fordi nå har de funnet seg en partner og alt er liksom så safe. Spill med åpne kort.

Lykke til

[Craven]

Du høres ut som en flott og svært reflektert dame. At du tenker deg grundig om - samtidig som du er spontan, ikke minst seksuell.

Mange med meg skulle veldig gjerne hatt en slik parntner på det seksuelle plan. Du høres spennende ut! Og da det jo veldig synd at dere ikke er på samme planet hva dette angår.

Det spørs vel ikke om du bør tenke enda hardere på om du virkelig er i et forhold du vil være i. Altså: Fungerer dere ellers godt når man ser bort fra sex'en?

Jeg ble selv hardt rammet av utroskap for 1,5 år siden. Kanskje har jeg levd på livets grønn grein, for jeg ble kastet ut i den verste livskrisen jeg har hatt. Det er det ultimate svik - jeg har overhodet ikke ord for hva jeg følte om hva hun hadde gjort i månedsvis bak min rygg.

Derfor er utroskap, i mine øyner, noe helt forferdelig og råttent. Ikke ut fra moral, slikt er meg knekkende likegyldig. Men utfra hva dette gjør med den man lever med. Om du bryr deg det minste om din mann, bryt framfor å la deg friste av en annen mens du fortsatt er i et forhold.

Jeg har ikke gode råd ellers, bortsett fra at det er ingen klisje at gresset ofte ikke er grønnere på den andte siden av gjerdet når det kommer til stykket.

[Gjest kanskje et råd?]

Det som forundrer meg litt i mange av innleggene jeg leser her inne er at den ene parten går å bærer på all negativitet alene.Få det ut,snakk med partneren fortell hvordan det er.Du trenger jo ikke si at du er forelsket i noen andre,men fortelle at ting har gått litt i stå bla i sex livet.Fortell at du har et behov for å føle deg sexy for mannen din,for et mere variert og spennende sex liv og litt nye impulser.Si at du føler du har blitt en vane for han og at det må litt innsats til for å få forholdet bedre.

Alle forhold må jobbes med også de som er gode og trygge.Mange setter seg ned og er super tilfredse fordi nå har de funnet seg en partner og alt er liksom så safe. Spill med åpne kort.

Lykke til

HEI!

Dette er ikke lett for deg, men heller ikke for han.

Jeg har hatt samme opplevelse som craven, og det er noen tiltak min kone gjorde som var avgjørende for at vi fikk tilbake spenningen med hverandre.

Jeg hadde, som din mann har, hatt store problemer med å dyrke spenningen i sexlivet uten disse tiltakene.

Dette handler om å gjøre seg ferdig med saken, slik at du også skal slippe å få disse bisetningene.

At mannen din kommer med hentydninger til utroskapen i diskusjoner eller krangler betyr at han ikke er ferdig med dette, og at dere har store muligheter til å få et deilig og spennende sexliv igjen.

Vi har fått masse hjelp til å løse dette og har det helt herlig. Har du en anonym e-postadr.?

Jeg og min kone bidrar gjerne.

[fuji1365380447]

Jeg kan ikke si noe om du burde bryte ut av dette forholdet.

Jeg vil bare fortelle deg at du ikke er alene om å bli lett betatt og forelsket i andre menn.

Jeg er i et godt forhold med en mann som elsker meg og gir meg nok sex. (Nåja - vi har sex et par-tre ganger i uka, og det er litt i underkant for meg, men kan jo ikke klage..)

Men selv om jeg er forelsket og lever i et tilfredstillende forhold, så blir jeg stadig betatt, tiltrukket og småforelsket i andre menn. For meg er dette helt vanlig, og jeg prøver å ikke la dette forstyrre forholdet mitt. Jeg har alltid latt meg lett begeistre, og jeg har innsett at den egenskapen ikke vil forsvinne uansett hvem jeg er sammen med.

Jeg har besluttet meg for å leve med denne egenskapen, og se på det som positivt. Jeg liker mennesker, og jeg liker menn, men jeg har en god mann, og er ikke interessert i å være utro.

Jeg forsøker å trekke meg unna faremomenter, slik at det å være betatt ikke utvikler seg til å bli en alvorlig forelskelse. Noen ganger er det lett, andre ganger er det vanskelig.

Jeg tror at du bør snakke med din man om dine lengler og dine behov, og fortelle ham at dette driver deg vekk fra ham. Ikke fortell om andre menn, men fokuser på dere forhold.

Hvis du har en tendens til å bli lett betatt og forelsket, så tror jeg ikke at dette vil gå vekk selv om du var sammen med en mann som gav deg mer oppmerksomhet og sex...

[Gjest Har noen gode råd?]

Det som forundrer meg litt i mange av innleggene jeg leser her inne er at den ene parten går å bærer på all negativitet alene.Få det ut,snakk med partneren fortell hvordan det er.Du trenger jo ikke si at du er forelsket i noen andre,men fortelle at ting har gått litt i stå bla i sex livet.Fortell at du har et behov for å føle deg sexy for mannen din,for et mere variert og spennende sex liv og litt nye impulser.Si at du føler du har blitt en vane for han og at det må litt innsats til for å få forholdet bedre.

Alle forhold må jobbes med også de som er gode og trygge.Mange setter seg ned og er super tilfredse fordi nå har de funnet seg en partner og alt er liksom så safe. Spill med åpne kort.

Lykke til

Takk for at dere svarer, både du og Craven.

Jeg har med jevne mellomrom forsøkt å ta opp det jeg savner, på mange ulike måter, og i mange ulike situasjoner, gjennom flere år. Men det er ikke blitt bedre på det seksuelle /lekende planet, han ER usedvanelig lite spontan og lekende, og mener selv at dette ikke kan endres. Til tross for at jeg har grått åpent over det mange ganger, fortsetter han å avvise meg hvis jeg overrasker ham med et spontant kyss av den litt mer intense sorten, selv i situasjoner der vi er alene, og ikke spesielt opptatt med andre ting. Dessuten har han sterkt fokus på barnet som han (og jeg) elsker over alt på jord, og for barnet gir han uttrykk for det, selv om han ikke er lekende i forhold til barnet heller, det er det jeg som er.

I det siste tiden har vi hatt det svært bra på det vennskapelige planet - godt samarbeid på alle praktiske /vennskapelige måter unntatt tross for mange ytre vanskeligheter. Jeg ser nå en løsning på en del av disse mer praktiske vanskelighetene - og så skjer dette.

Jeg må innrømme at jeg gråter over Cravens innlegg nå. Jeg er heller ikke av de som er så opptatt av seksualmoral generelt, men enig i at utroskap er et stort svik og svært moralsk galt fordi man svikter den som skulle være aller nærmest på et svært følsomt område. Så jeg føler altså ikke at jeg fikk som fortjent den gangen det skjedde - det er kanskje noe av problemet - jeg tenker kanskje innerst inne at hvis han virkelig hadde verdsatt meg som kjæreste og ikke bare som venn og samarbeidspartner, så hadde han reagert langt sterkere? Mens det stod på, lurte jeg flere ganger på hvordan han kunne unngå å skjønne at noe var galt, og jeg lagde meg en unskyldning med at han ikke brød seg noe særlig - dette vet jeg nå var feil, han skjønte det virkelig ikke til tross for mange tegn.

Jeg vet så godt at han er en svært bra mann, og at det kan bli vanskelig å finne en like bra "samarbeidspartner", kanskje det ikke fins. Så jeg VIL ikke ha disse følelsene, og jeg vet de går over.

Akkurat nå er det totalt uaktuelt å ta det opp, jeg ville ikke kunne skjule hvem det dreide seg om nå hvis han begynte å spørre. Samarbeidet om disse to er midlertidig, så uansett bør dette være avsluttet før jeg kan gjøre noe som helst, da er antagelig følelsene mine for denne mannen under kontroll også. Tror uansett ikke det er en mann jeg kunne ha et langvarig seriøst forhold til, og som mor er jeg ikke interessert i å hoppe fra det ene til det andre, selv om jeg kanskje kunne trengt en slik periode for å roe meg litt.

[Gjest Har noen gode råd?]

Jeg kan ikke si noe om du burde bryte ut av dette forholdet.

Jeg vil bare fortelle deg at du ikke er alene om å bli lett betatt og forelsket i andre menn.

Jeg er i et godt forhold med en mann som elsker meg og gir meg nok sex. (Nåja - vi har sex et par-tre ganger i uka, og det er litt i underkant for meg, men kan jo ikke klage..)

Men selv om jeg er forelsket og lever i et tilfredstillende forhold, så blir jeg stadig betatt, tiltrukket og småforelsket i andre menn. For meg er dette helt vanlig, og jeg prøver å ikke la dette forstyrre forholdet mitt. Jeg har alltid latt meg lett begeistre, og jeg har innsett at den egenskapen ikke vil forsvinne uansett hvem jeg er sammen med.

Jeg har besluttet meg for å leve med denne egenskapen, og se på det som positivt. Jeg liker mennesker, og jeg liker menn, men jeg har en god mann, og er ikke interessert i å være utro.

Jeg forsøker å trekke meg unna faremomenter, slik at det å være betatt ikke utvikler seg til å bli en alvorlig forelskelse. Noen ganger er det lett, andre ganger er det vanskelig.

Jeg tror at du bør snakke med din man om dine lengler og dine behov, og fortelle ham at dette driver deg vekk fra ham. Ikke fortell om andre menn, men fokuser på dere forhold.

Hvis du har en tendens til å bli lett betatt og forelsket, så tror jeg ikke at dette vil gå vekk selv om du var sammen med en mann som gav deg mer oppmerksomhet og sex...

Se mitt svar til tanken2 for noe av det du tar opp.

Jeg har også en sterk mistanke om at dette å trekkes mot andre menn er en tendens i meg som alltid vil være der, uansett hva slags forhold jeg er i. Jeg tror også at jeg kunne lært meg å leve med følelsene uten å leve dem ut, er som sagt blitt mye bedre til å kontrollere og begrense slike følelser. Men siden jeg savner leken og spontaniteten så sterkt i forholdet til mannen min, er jeg så redd for at en dag går det galt igjen. Jeg har massevis av anledning til å være utro, og kan vanskelig få en jobbsituasjon der dette helt kan unngås, og selv om jeg begrenser alkoholbruken kraftig i alle livet situasjoner, har kapt vært full mer enn en gang eller to i hele mitt liv, så er jeg redd for at noe slikt kan skje,

[Gjest Har noen gode råd?]

HEI!

Dette er ikke lett for deg, men heller ikke for han.

Jeg har hatt samme opplevelse som craven, og det er noen tiltak min kone gjorde som var avgjørende for at vi fikk tilbake spenningen med hverandre.

Jeg hadde, som din mann har, hatt store problemer med å dyrke spenningen i sexlivet uten disse tiltakene.

Dette handler om å gjøre seg ferdig med saken, slik at du også skal slippe å få disse bisetningene.

At mannen din kommer med hentydninger til utroskapen i diskusjoner eller krangler betyr at han ikke er ferdig med dette, og at dere har store muligheter til å få et deilig og spennende sexliv igjen.

Vi har fått masse hjelp til å løse dette og har det helt herlig. Har du en anonym e-postadr.?

Jeg og min kone bidrar gjerne.

Har ingen anonym epostadresse, men det kan jo fort fikses.

Er ikke sikker på om de rådene du har passer dessverre, problemet med spontanitet, lek. bekreftelse, og mitt (i perioder) store savn er nemlig av godt eldre dato enn utroskapen, og jeg tror ikke den har noe særlig med den å gjøre fra hans side.

Om han er helt ferdig med den historien vet jeg ikke, men han har ved flere anledninger, særlig rett etter at han fikk vite det, gitt klart utrykk for at han overhodet ikke er interessert i detaljer om hva som skjedde. Det var jo avsluttet for lang tid siden da han fikk vite det, og han fikk alle bekreftelser han trengte på at det ikke kom til å være noen som helst kontakt mellom oss i framtiden, slik har det også vært, ikke så mye som en SMS er vekslet siden. Jeg la ikke skylden på min "utroskapspartner" på noen som helst måte - tok min del av ansvaret men tror kanskje min mann la mest skyld på ham, og at det er noe av grunnen til at han ikke vil høre om det. Det går svært lenge mellom det blir nevnt også, månender/ år, og han trekker seg alltid på det med en gang, vil ikke prate om det.

[fuji1365380447]

Se mitt svar til tanken2 for noe av det du tar opp.

Jeg har også en sterk mistanke om at dette å trekkes mot andre menn er en tendens i meg som alltid vil være der, uansett hva slags forhold jeg er i. Jeg tror også at jeg kunne lært meg å leve med følelsene uten å leve dem ut, er som sagt blitt mye bedre til å kontrollere og begrense slike følelser. Men siden jeg savner leken og spontaniteten så sterkt i forholdet til mannen min, er jeg så redd for at en dag går det galt igjen. Jeg har massevis av anledning til å være utro, og kan vanskelig få en jobbsituasjon der dette helt kan unngås, og selv om jeg begrenser alkoholbruken kraftig i alle livet situasjoner, har kapt vært full mer enn en gang eller to i hele mitt liv, så er jeg redd for at noe slikt kan skje,

Nå syntes jeg at det er grunn til å "røske" litt tak i deg.

Etter å ha lest innlegget ditt og alle svarnene dine, så syntes jeg at du legger opp til at du er helt uten kontroll over dine følelser. Du snakker som om utroskap er noe som ligger å venter på å "ta deg" uten at du har noen som helt innflytelse på situasjonen.

Slik jeg ser det, skaper du en offerrolle for deg selv for å legitimere evt utroskap i forkant.

Jeg vil minne deg på at selv om følelser av og til kan overumple deg, så har du FULL kontroll over dine handlinger. Dette ligger i kjernen av å være menneske - nettopp at vi kan skille mellom følelser/lyst/behov og våre faktiske handlinger.

Hvis du virkelig mener at du ikke vil være utro, så er du ikke det!

Jeg sier ikke at det er enkelt, jeg sier at du har valget til å ikke være utro.

Men hvis du egentlig er på jakt etter årsaker og unnskyldninger til å være utro eller for å bryte ut, så bør du begynne å bli mer ærlig mot deg selv.

Hva skal liv vil du leve? Hva vil bli bedre i et annet forhold? Hva vil det koste deg, din mann og ditt barn med ett brudd?

[fuji1365380447]

Du høres ut som en flott og svært reflektert dame. At du tenker deg grundig om - samtidig som du er spontan, ikke minst seksuell.

Mange med meg skulle veldig gjerne hatt en slik parntner på det seksuelle plan. Du høres spennende ut! Og da det jo veldig synd at dere ikke er på samme planet hva dette angår.

Det spørs vel ikke om du bør tenke enda hardere på om du virkelig er i et forhold du vil være i. Altså: Fungerer dere ellers godt når man ser bort fra sex'en?

Jeg ble selv hardt rammet av utroskap for 1,5 år siden. Kanskje har jeg levd på livets grønn grein, for jeg ble kastet ut i den verste livskrisen jeg har hatt. Det er det ultimate svik - jeg har overhodet ikke ord for hva jeg følte om hva hun hadde gjort i månedsvis bak min rygg.

Derfor er utroskap, i mine øyner, noe helt forferdelig og råttent. Ikke ut fra moral, slikt er meg knekkende likegyldig. Men utfra hva dette gjør med den man lever med. Om du bryr deg det minste om din mann, bryt framfor å la deg friste av en annen mens du fortsatt er i et forhold.

Jeg har ikke gode råd ellers, bortsett fra at det er ingen klisje at gresset ofte ikke er grønnere på den andte siden av gjerdet når det kommer til stykket.

Hei Craven

Du skriver:

Derfor er utroskap, i mine øyner, noe helt forferdelig og råttent. Ikke ut fra moral, slikt er meg knekkende likegyldig. Men utfra hva dette gjør med den man lever med.

Jeg trodde at moral var nettopp et ord man brukte for å si noe om hva som er rett og galt. Hvordan kan du da si at utroskap ikke er galt fra et moralsk synspunkt?

Det er jo nettopp fra et moralsk synspunkt om respekt overfor partner at utroskap er galt..?!

Utroskap er jo ikke ulovlig eller fysiologisk galt....

Hva mener du med moral når du ikke mener at utroskap er galt i forhold til moral. Hva er moral da?

[Gjest Har noen gode råd?]

Nå syntes jeg at det er grunn til å "røske" litt tak i deg.

Etter å ha lest innlegget ditt og alle svarnene dine, så syntes jeg at du legger opp til at du er helt uten kontroll over dine følelser. Du snakker som om utroskap er noe som ligger å venter på å "ta deg" uten at du har noen som helt innflytelse på situasjonen.

Slik jeg ser det, skaper du en offerrolle for deg selv for å legitimere evt utroskap i forkant.

Jeg vil minne deg på at selv om følelser av og til kan overumple deg, så har du FULL kontroll over dine handlinger. Dette ligger i kjernen av å være menneske - nettopp at vi kan skille mellom følelser/lyst/behov og våre faktiske handlinger.

Hvis du virkelig mener at du ikke vil være utro, så er du ikke det!

Jeg sier ikke at det er enkelt, jeg sier at du har valget til å ikke være utro.

Men hvis du egentlig er på jakt etter årsaker og unnskyldninger til å være utro eller for å bryte ut, så bør du begynne å bli mer ærlig mot deg selv.

Hva skal liv vil du leve? Hva vil bli bedre i et annet forhold? Hva vil det koste deg, din mann og ditt barn med ett brudd?

Takk, her er du nok inne på noe viktig.

Jeg er absolutt ikke ute etter grunner eller unnskyldninge til å være utro, selv om jeg godt skjønner at det jeg skriver kan tolkes slik, er vel litt i "offerrollen" i dag ja, men tenker ikke slik til vanlig, er nok litt "synes synd på meg selv" dag i dag, selv om det ikke er min vanlige personlighet . En gang utro er en for mye.

Men ja, det kan nok hende at jeg er ute etter grunner til å bryte, selv om det av ulike grunner neppe er aktuelt i 2005. Men det skal tunge grunner til for å bryte med en så bra mann, synes jeg, og selv om jeg selv kanskje ville få oppfylt viktige savn og lengsler, har jeg vanskelig for å se at det vil være bra for hverken mannen eller barnet, så det vil være en veldig egoistisk avgjørelse.

[fuji1365380447]

Takk, her er du nok inne på noe viktig.

Jeg er absolutt ikke ute etter grunner eller unnskyldninge til å være utro, selv om jeg godt skjønner at det jeg skriver kan tolkes slik, er vel litt i "offerrollen" i dag ja, men tenker ikke slik til vanlig, er nok litt "synes synd på meg selv" dag i dag, selv om det ikke er min vanlige personlighet . En gang utro er en for mye.

Men ja, det kan nok hende at jeg er ute etter grunner til å bryte, selv om det av ulike grunner neppe er aktuelt i 2005. Men det skal tunge grunner til for å bryte med en så bra mann, synes jeg, og selv om jeg selv kanskje ville få oppfylt viktige savn og lengsler, har jeg vanskelig for å se at det vil være bra for hverken mannen eller barnet, så det vil være en veldig egoistisk avgjørelse.

Hvis det er slik du tenker, hva er vitsen med å vente?

Hvorfor plage deg selv i et kjærlighetsløst forhold?

Er det bare på grunn av din sønn, eller er det at det du egentlig lengter etter er at din mann skal vise mer tydelig at han elsker og begjærer deg?

[Craven]

Hei Craven

Du skriver:

Derfor er utroskap, i mine øyner, noe helt forferdelig og råttent. Ikke ut fra moral, slikt er meg knekkende likegyldig. Men utfra hva dette gjør med den man lever med.

Jeg trodde at moral var nettopp et ord man brukte for å si noe om hva som er rett og galt. Hvordan kan du da si at utroskap ikke er galt fra et moralsk synspunkt?

Det er jo nettopp fra et moralsk synspunkt om respekt overfor partner at utroskap er galt..?!

Utroskap er jo ikke ulovlig eller fysiologisk galt....

Hva mener du med moral når du ikke mener at utroskap er galt i forhold til moral. Hva er moral da?

Moral er totalt irrelevant når man selv blir rammet av utroskap.

I mine øyner er moral en teoretisk frase om hva man synes er galt eller rett. Jeg kan god si at jeg synes det er moralskt galt å stjele eller hva som helst.

Men i denne sammenheng handler dette overhodet ikke om moral. Jeg reagerte ikke ut fra et moralsk aspekter på min samboers utroskap.

Hun hadde forrådt meg på det verste - utlevert meg og vårt forhold til en annen. Gått bak ryggen min, løyet og bedratt.

Det rammet meg hardt. Jeg fikk en sterk sorgreaksjon, rasieri, fortvilelse - ja, alt av negative følelser jeg fortsatt kan merke.

Dette har ingenting med moral å gjøre. Moral er fra mitt ståsted noe som står nedskrevet et sted, om hvordan man skal oppføre seg. Det jeg opplevde var en brutal, konkret virkelighet.

Det skal sies at da dette først ble oppdaget, gjorde hun alt "rett". Hun sørget med meg, stod i de utallige raseristorjmene som fulgte og la seg totalt langflat. Og hun sa aldri at "nok er nok" - det var jeg som måtte styre.

Slik måtte det være ellers ble det brudd. I dag, 1,5 år etter, er jeg lykkelig over at jeg ikke brøt og at hun holdt ut. I dag er forholdet sterkere enn noen gang.

[Gjest kanskje et råd?]

Har ingen anonym epostadresse, men det kan jo fort fikses.

Er ikke sikker på om de rådene du har passer dessverre, problemet med spontanitet, lek. bekreftelse, og mitt (i perioder) store savn er nemlig av godt eldre dato enn utroskapen, og jeg tror ikke den har noe særlig med den å gjøre fra hans side.

Om han er helt ferdig med den historien vet jeg ikke, men han har ved flere anledninger, særlig rett etter at han fikk vite det, gitt klart utrykk for at han overhodet ikke er interessert i detaljer om hva som skjedde. Det var jo avsluttet for lang tid siden da han fikk vite det, og han fikk alle bekreftelser han trengte på at det ikke kom til å være noen som helst kontakt mellom oss i framtiden, slik har det også vært, ikke så mye som en SMS er vekslet siden. Jeg la ikke skylden på min "utroskapspartner" på noen som helst måte - tok min del av ansvaret men tror kanskje min mann la mest skyld på ham, og at det er noe av grunnen til at han ikke vil høre om det. Det går svært lenge mellom det blir nevnt også, månender/ år, og han trekker seg alltid på det med en gang, vil ikke prate om det.

Likevel et flott utgangspunkt!

Det var jo en grunn for at min kone også følte som deg.

Og gjorde som deg.

Nemlig min manglende evne/vilje til å endre meg.

Så fikk jeg også innspill...

Hører gjerne fra deg!

[fuji1365380447]

Moral er totalt irrelevant når man selv blir rammet av utroskap.

I mine øyner er moral en teoretisk frase om hva man synes er galt eller rett. Jeg kan god si at jeg synes det er moralskt galt å stjele eller hva som helst.

Men i denne sammenheng handler dette overhodet ikke om moral. Jeg reagerte ikke ut fra et moralsk aspekter på min samboers utroskap.

Hun hadde forrådt meg på det verste - utlevert meg og vårt forhold til en annen. Gått bak ryggen min, løyet og bedratt.

Det rammet meg hardt. Jeg fikk en sterk sorgreaksjon, rasieri, fortvilelse - ja, alt av negative følelser jeg fortsatt kan merke.

Dette har ingenting med moral å gjøre. Moral er fra mitt ståsted noe som står nedskrevet et sted, om hvordan man skal oppføre seg. Det jeg opplevde var en brutal, konkret virkelighet.

Det skal sies at da dette først ble oppdaget, gjorde hun alt "rett". Hun sørget med meg, stod i de utallige raseristorjmene som fulgte og la seg totalt langflat. Og hun sa aldri at "nok er nok" - det var jeg som måtte styre.

Slik måtte det være ellers ble det brudd. I dag, 1,5 år etter, er jeg lykkelig over at jeg ikke brøt og at hun holdt ut. I dag er forholdet sterkere enn noen gang.

Ok - dette blir vel mest begreps-onani... men likevel:

Slik som jeg ser det er moral noe som sier noe om hvordan vi skal opptre, nettopp for å unngå alle de vonde følelsene som du beskrev at du følte.

Det har hun bedro deg er i min verden i høyeste grad et brudd på moral - man skal ikke såre sine kjære på den måten. Og grunnen til at man kan kalle det moral, er at dette er allmengyldig.

Du opplevde det som en brutal virkelighet, men dine følelser er ikke unike. De aller fleste ville gå igjennom slike vonde følelser som du beskriver i en utroskapssituajon.

Og nettop derfor har vi moral som sier noe om hvordan man skal og ikke skal oppføre seg.

Det at det er allmengyldig gjør ikke at din sorg og smerte er noe mindre verdt, tvert i mot: Det viser at du er menneskelig og at du reagere normalt på det som er moralsk galt.

Slik er i alle fall mitt syn på moral.

[Gjest Har noen gode råd?]

Hvis det er slik du tenker, hva er vitsen med å vente?

Hvorfor plage deg selv i et kjærlighetsløst forhold?

Er det bare på grunn av din sønn, eller er det at det du egentlig lengter etter er at din mann skal vise mer tydelig at han elsker og begjærer deg?

Mange grunner til å vente.

1) Min sønn, men det er kanskje det jeg frykter minst - hvis jeg bryter på ryddig måte har jeg stor tro på at vi skal kunne få til et samarbeid som vil gi barnet et godt liv med skilte foreldre, men selvsagt ønsker jeg helst at barnet skal ha to foreldre som bor sammen

2) Håper at min mann skal få mer overskudd og glede når de praktiske vanskelighetene er tilbakelagt - det evige håpet om endring, antar jeg.

3) Kjærlighet er så mye - jeg kan nok ikke si at jeg elsker ham, men bryr meg om ham - godt vennskap er også en slags kjærlighet, men er det nok til å bevare et forhold?

3) ønske ikke å bryte midt i en forelskelse som jeg vet neppe har en fremtid - ønsker et mest mulig "rent" brudd hvis det skal skje.

4) vil ikke påføre mere sorg og stress for noen av oss enn de praktiske vanskelighetene har gitt, håper å få ryddet dette unna først.

Er ikke sikker på om jeg egentlig ønsker å bryte - er derfor jeg snakker om det her, veldig godt å få luftet tankene - og har ingen det føles riktig å gjøre det for ellers - det har også noe med lojalitet å gjøre - slike intime ting drøfter jeg sjelden med andre.

[Gjest Har noen gode råd?]

Likevel et flott utgangspunkt!

Det var jo en grunn for at min kone også følte som deg.

Og gjorde som deg.

Nemlig min manglende evne/vilje til å endre meg.

Så fikk jeg også innspill...

Hører gjerne fra deg!

takk, skal tenke på det -må roe meg litt ned først tror jeg, få følelsene litt mer under kontroll, får komme tilbake til det etter jul.

[fuji1365380447]

Mange grunner til å vente.

1) Min sønn, men det er kanskje det jeg frykter minst - hvis jeg bryter på ryddig måte har jeg stor tro på at vi skal kunne få til et samarbeid som vil gi barnet et godt liv med skilte foreldre, men selvsagt ønsker jeg helst at barnet skal ha to foreldre som bor sammen

2) Håper at min mann skal få mer overskudd og glede når de praktiske vanskelighetene er tilbakelagt - det evige håpet om endring, antar jeg.

3) Kjærlighet er så mye - jeg kan nok ikke si at jeg elsker ham, men bryr meg om ham - godt vennskap er også en slags kjærlighet, men er det nok til å bevare et forhold?

3) ønske ikke å bryte midt i en forelskelse som jeg vet neppe har en fremtid - ønsker et mest mulig "rent" brudd hvis det skal skje.

4) vil ikke påføre mere sorg og stress for noen av oss enn de praktiske vanskelighetene har gitt, håper å få ryddet dette unna først.

Er ikke sikker på om jeg egentlig ønsker å bryte - er derfor jeg snakker om det her, veldig godt å få luftet tankene - og har ingen det føles riktig å gjøre det for ellers - det har også noe med lojalitet å gjøre - slike intime ting drøfter jeg sjelden med andre.

Jeg syntes at du virker som en reflektert person, som ikke ønsker å påføre sin nærmeste unødvendig smerte.

Jeg ønsker deg lykke til i tankearbeidet ditt. Det kan være veldig nyttig å diskutere ting her inne hvor alt er anonymt og man kan få mange ulike syn på sine dillemma.

[Craven]

Ok - dette blir vel mest begreps-onani... men likevel:

Slik som jeg ser det er moral noe som sier noe om hvordan vi skal opptre, nettopp for å unngå alle de vonde følelsene som du beskrev at du følte.

Det har hun bedro deg er i min verden i høyeste grad et brudd på moral - man skal ikke såre sine kjære på den måten. Og grunnen til at man kan kalle det moral, er at dette er allmengyldig.

Du opplevde det som en brutal virkelighet, men dine følelser er ikke unike. De aller fleste ville gå igjennom slike vonde følelser som du beskriver i en utroskapssituajon.

Og nettop derfor har vi moral som sier noe om hvordan man skal og ikke skal oppføre seg.

Det at det er allmengyldig gjør ikke at din sorg og smerte er noe mindre verdt, tvert i mot: Det viser at du er menneskelig og at du reagere normalt på det som er moralsk galt.

Slik er i alle fall mitt syn på moral.

Kloke ord, Fuji.Og enig i at dette blir litt ordkløveri.

Men moral er jo hvordan ANDRE mener vi skal opptre - evnt hvorfan VI mener andre skal opptre.

I tidligere tider var det jo moralsk forkastelig å danse, uten at det direkte såret noen om man gjorde det likevel.

Det jeg opplevde var ikke fordi jeg mente det var galt/riktig å være utro, utfra et teorisk moralbegrep. Det var galt for jeg langt inn i margen kjente hvordan hun hadde sveket meg, og som jeg ikke kunne forstå hvordan hun kunne.

[fuji1365380447]

Kloke ord, Fuji.Og enig i at dette blir litt ordkløveri.

Men moral er jo hvordan ANDRE mener vi skal opptre - evnt hvorfan VI mener andre skal opptre.

I tidligere tider var det jo moralsk forkastelig å danse, uten at det direkte såret noen om man gjorde det likevel.

Det jeg opplevde var ikke fordi jeg mente det var galt/riktig å være utro, utfra et teorisk moralbegrep. Det var galt for jeg langt inn i margen kjente hvordan hun hadde sveket meg, og som jeg ikke kunne forstå hvordan hun kunne.

Ok - interessant debatt!

Du mener at moral handler om hva ANDRE mener at man skal gjøre.

Jeg mener mer at moral er en normativ måte å kontrollere alle mennesker handlinger utifra noen allmenne perspektiver om hva som er riktig og galt.

Jeg vil jo heller ikke at en moral utenfra skal bestemme at jeg ikke skal danse eller flørte. Men jeg tror jo at grunnen til at jeg vet hvor grensen går i forhold til utroskap, er at det finnes en moral i samfunnet som forteller meg noe som dette.