Vanskelige følelser

[Craven]

Ok - interessant debatt!

Du mener at moral handler om hva ANDRE mener at man skal gjøre.

Jeg mener mer at moral er en normativ måte å kontrollere alle mennesker handlinger utifra noen allmenne perspektiver om hva som er riktig og galt.

Jeg vil jo heller ikke at en moral utenfra skal bestemme at jeg ikke skal danse eller flørte. Men jeg tror jo at grunnen til at jeg vet hvor grensen går i forhold til utroskap, er at det finnes en moral i samfunnet som forteller meg noe som dette.

Det er jo opp til en hver av oss å sette moralgrenser for hva vi mener er galt/riktig ut fra våre egne holdninger.

Men igjen - det var helt tullete å snakke om moral da jeg oppdaget dette i fjor sommer. Hun visste selvsagt at hun gjorde noe som var inderlig galt i forhold til meg - ikke i forhold til noe moralbegrep.

I etterkant har vi selvsagt diskutert/kranglet om dette i det uendelige. Hun sa at hun aldri hadde trodd at dette ville gå SÅ inn på meg. Hun har blitt sterkt forskrekket over hvilken sorgreaksjon jeg fikk. Jeg mener, jeg hadde fått en mindre reaksjon om et nært familiemedlem hadde gått bort. Detet var egentlig verre, fordi her hadde det menneske som står meg nærmest i livet bedratt og løyet for meg på det aller, aller groveste.

Dersom dette kan kalles moral, har jeg i alle fall i dag fått en svært sterk aversjon mot utroskap - mye, mye mer enn det jeg hadde tidligere. Jeg klarte en stund ikke å se en film der utroskap var tema, selv i en humoristisk sammenheng.

Nå går det bedre, men det er fortsatt tungt og helt ubegripelig at hun kunne sette vårt liv i en slik fare bare for å ha et eventyr på si.

[Gjest pppl]

Ok - interessant debatt!

Du mener at moral handler om hva ANDRE mener at man skal gjøre.

Jeg mener mer at moral er en normativ måte å kontrollere alle mennesker handlinger utifra noen allmenne perspektiver om hva som er riktig og galt.

Jeg vil jo heller ikke at en moral utenfra skal bestemme at jeg ikke skal danse eller flørte. Men jeg tror jo at grunnen til at jeg vet hvor grensen går i forhold til utroskap, er at det finnes en moral i samfunnet som forteller meg noe som dette.

"Men jeg tror jo at grunnen til at jeg vet hvor grensen går i forhold til utroskap, er at det finnes en moral i samfunnet som forteller meg noe som dette."

Dette synes jeg blir galt. De som lever i et forhold må få bestemme sine grenser for hva som er galt/bedrageri/utroskap. Det er tross alt de som skal leve sammen. Jeg synes at folk er raske til å dømme andre utfra sine egne normer. Hva med å ha et mer åpent sinn på at andre par kan ha sine egne normer og regler?

[Gjest llllllo]

Våre følelsesliv er så og si identiske, og jeg kjente meg igjen i hvert ord du har skrevet.

Men å gi råd tør jeg ikke. Hvert par må finne ut av dette på sin måte.

Jeg kan fortelle at jeg var 100 % åpen med min ektemann, og sa at jeg egentlig hadde lyst til å skille meg fra ham. Fordi jeg følte ikke at det var rett at jeg ikke klarte å elske bare ham.

Han ville ikke gi slipp på meg.

Av og til føles det galt å fortsette forholdet, på tross av at jeg vet at jeg på mange måter gjør det riktige overfor hans ønsker.

Ut i fra mine egne ønsker har jeg også valgt å prøve å fortsette forholdet, da jeg tror sterkt på at jeg ikke kunne ha funnet meg en bedre livspartner/samarbeidspartner, at han er snill og at både han og barna hadde blitt knust av et brudd.

Han er også svært generøs når det gjelder mitt flørtebehov, så lenge jeg er åpen mot ham.

Jeg har møtt tanker om et annet liv med andre jeg har vært betatt av, men vet innerst inne at mannen min ikke kunne ha blitt byttet ut i noen bedre.

Å være utro, altså bedra og lyve for mannen min kunne jeg ikke ha klart. Men av og til kjenner jeg at jeg går over streken, uten å føle dårlig samvittighet. Og det unner jeg ingen. Derfor var min første tanke å råde deg til å bryte.

Å ha et "åpent" forhold blir vanskelig utfra at samfunnet dømmer dere ut i fra sine egne normer og parnterforhold.

[Gjest kanskje et råd?]

takk, skal tenke på det -må roe meg litt ned først tror jeg, få følelsene litt mer under kontroll, får komme tilbake til det etter jul.

Da vil jeg ønske deg riktig god jul og "ro" i følelsene :-)

Et "bål" kan tennes av en liten gnist. Også i følelsene.

Jeg kan likevel ikke la vær å undre meg, og dette er ikke noe kritikk til deg.

Like mye en undring over meg selv og andre...

Hvorfor er det ofte slik:

Den som er bedratt og ber om hjelp, mister motet når svarene og løsninger går litt imot en selv.

Det samme skjer fra den andre siden.

Og hvorfor er det slik at vi lettest lytter til de som ikke har gode erfaringer?

Hvorfor griper vi ikke straks tak i hemmelighetene vi kan få tak i fra de som har lykkes? De som har fulgt råd og tips som virkelig ga dem en herlig ny start...

Vi gjør samme feilen de fleste av oss!

Min kone og jeg gjorde akkurat det samme, og sløste bort verdifull tid.

Hun sløste bort verdifull tid (også det som kunne vært ekte julekos) fordi det å tenke annerledes kunne medføre et "nederlag" overfor venninner og andre.

Jeg sløste bort masse tid fordi jeg ikke prøvde å finne ut hvor jeg selv hadde sviktet.

Tenk om jeg hadde skjønt tidligere at jeg fikk dobbelt igjen ved å gi litt?

Tenk om hun kunne forstått tidligere at jeg både ble mer viril og glad for å gjøre ting for henne, når hun ga meg positiv oppmerksomhet.

Altså fortelle hverandre med gjerning, kropp og språk at vi satte pris på hverandre.

Mannen er "dum", jeg var dum, som ikke forsto kvinnens behov for å bli lyttet til. Og hvorfor skulle jeg lytte til ei som ikke viste meg positiv respons?

Hvorfor skulle jeg stille opp på sex, være viril og glad når hun var fraværende og stadig ble distrahert av andre?

Hun var ikke "klar nok" til å yte meg oppmerksomhet eller sex, for først skulle jo jeg ha lyttet.

Ser man loopen?

En av oss må begynne, og temmelig snart blir den andre nysgjerrig.

Når noen var villig til å dele sin hemmelighet med oss, og det funket umiddelbart!

Den som bestemte seg for å prøve, viste den andre parten hele historien. Det var nok til å starte et kjempeflott, erotisk og deilig samliv igjen, nesten 20 år etter bryllupet.

Så, til alle som sliter med å bestemme seg for endringer, bruk ikke altfor lang tid på å "kjenne etter i følelsene".

Det er nettopp viljen til å kontrollere utfallet av en fristelse og en følelse som klarer å bygge følelser.

Vår erfaring er at det å følge følelser viljeløst, får ville, ukontrollerte og ødeleggende følelser altfor ofte.

Og vi erfarte også at man ender ofte i de samme situasjonene i det nye forholdet.

For vi reparerte bare symptomene på det som var galt, og ikke årsakene.

Lykke til!

[Gjest Har noen gode råd?]

Da vil jeg ønske deg riktig god jul og "ro" i følelsene :-)

Et "bål" kan tennes av en liten gnist. Også i følelsene.

Jeg kan likevel ikke la vær å undre meg, og dette er ikke noe kritikk til deg.

Like mye en undring over meg selv og andre...

Hvorfor er det ofte slik:

Den som er bedratt og ber om hjelp, mister motet når svarene og løsninger går litt imot en selv.

Det samme skjer fra den andre siden.

Og hvorfor er det slik at vi lettest lytter til de som ikke har gode erfaringer?

Hvorfor griper vi ikke straks tak i hemmelighetene vi kan få tak i fra de som har lykkes? De som har fulgt råd og tips som virkelig ga dem en herlig ny start...

Vi gjør samme feilen de fleste av oss!

Min kone og jeg gjorde akkurat det samme, og sløste bort verdifull tid.

Hun sløste bort verdifull tid (også det som kunne vært ekte julekos) fordi det å tenke annerledes kunne medføre et "nederlag" overfor venninner og andre.

Jeg sløste bort masse tid fordi jeg ikke prøvde å finne ut hvor jeg selv hadde sviktet.

Tenk om jeg hadde skjønt tidligere at jeg fikk dobbelt igjen ved å gi litt?

Tenk om hun kunne forstått tidligere at jeg både ble mer viril og glad for å gjøre ting for henne, når hun ga meg positiv oppmerksomhet.

Altså fortelle hverandre med gjerning, kropp og språk at vi satte pris på hverandre.

Mannen er "dum", jeg var dum, som ikke forsto kvinnens behov for å bli lyttet til. Og hvorfor skulle jeg lytte til ei som ikke viste meg positiv respons?

Hvorfor skulle jeg stille opp på sex, være viril og glad når hun var fraværende og stadig ble distrahert av andre?

Hun var ikke "klar nok" til å yte meg oppmerksomhet eller sex, for først skulle jo jeg ha lyttet.

Ser man loopen?

En av oss må begynne, og temmelig snart blir den andre nysgjerrig.

Når noen var villig til å dele sin hemmelighet med oss, og det funket umiddelbart!

Den som bestemte seg for å prøve, viste den andre parten hele historien. Det var nok til å starte et kjempeflott, erotisk og deilig samliv igjen, nesten 20 år etter bryllupet.

Så, til alle som sliter med å bestemme seg for endringer, bruk ikke altfor lang tid på å "kjenne etter i følelsene".

Det er nettopp viljen til å kontrollere utfallet av en fristelse og en følelse som klarer å bygge følelser.

Vår erfaring er at det å følge følelser viljeløst, får ville, ukontrollerte og ødeleggende følelser altfor ofte.

Og vi erfarte også at man ender ofte i de samme situasjonene i det nye forholdet.

For vi reparerte bare symptomene på det som var galt, og ikke årsakene.

Lykke til!

Tusen takk for at du forteller dette, men faktisk kjenner jeg meg lite igjen.

Jeg er ikke spesielt fraværende. Jeg tar problemene opp med jevne mellomrom, det erkjennes, men det er alltid "grunner", og mine forslag til praktiske løsninger på deler av dette blir som oftest avvist.

Jeg synes selv at en av mine sterkeste sider er å gi utrykk for positive følelser når de er der, gir komplimenter og positiv tilbakemelding på det jeg liker, og tror jeg kunne ha telt de gangene han er blitt seksuelt avvist av meg, selv om jeg nok strever med å være 100 % til stede.

Han er heller ikke så værst til å lytte, men som sagt, det blir veldig mye avvisning av mine forslag, og jeg føler ikke at han skjønner hvor dypt dette ligger.

Jeg vet ikke hvor mye prestisje som ligger i det for meg, har gått rakrygget gjennom problemer som kunne knekket andre før, åpent innrømmet nederlag som andre gjerne gjør sitt beste for å skjule. Han er derimot den som skjuler og ikke vil at noen andre skal vite om eventuelle problemer - derfor er det ekstra vanskelig for meg å søke råd for problemer som involverer han så mye som dette.

[Gjest kanskje et svar?]

Tusen takk for at du forteller dette, men faktisk kjenner jeg meg lite igjen.

Jeg er ikke spesielt fraværende. Jeg tar problemene opp med jevne mellomrom, det erkjennes, men det er alltid "grunner", og mine forslag til praktiske løsninger på deler av dette blir som oftest avvist.

Jeg synes selv at en av mine sterkeste sider er å gi utrykk for positive følelser når de er der, gir komplimenter og positiv tilbakemelding på det jeg liker, og tror jeg kunne ha telt de gangene han er blitt seksuelt avvist av meg, selv om jeg nok strever med å være 100 % til stede.

Han er heller ikke så værst til å lytte, men som sagt, det blir veldig mye avvisning av mine forslag, og jeg føler ikke at han skjønner hvor dypt dette ligger.

Jeg vet ikke hvor mye prestisje som ligger i det for meg, har gått rakrygget gjennom problemer som kunne knekket andre før, åpent innrømmet nederlag som andre gjerne gjør sitt beste for å skjule. Han er derimot den som skjuler og ikke vil at noen andre skal vite om eventuelle problemer - derfor er det ekstra vanskelig for meg å søke råd for problemer som involverer han så mye som dette.

Forstår deg godt, og min betraktning var no heller generell.

Når det gjelder det å få med en uvillig partner, var min kone smart.

Hun sa ingenting om hva det var som lå på stuebordet.

Hun stilte et spørsmål i et forum hvor hun var ærlig om sine egne tanker.

Der fikk hun et fantastisk svar som ga begge noe å tygge på.

Siden hun visste at jeg aldri hadde lest dette om det var bare svaret som lå der, la hun også hele flyten der.'

DA ble jeg nysgjerrig!

Hvar det slik hun følte det?

Var HUN villig til å gripe tak i de tingene hun ble rådet til, da skulle jammen ikke jeg være noe dårligere...

Så, det spiller ingen rolle om en kjenner seg igjen eller har andre problemer. Det er viljen til å begynne som talte for oss.

Vi har tatt vare på tråden og bragt den videre til fler som har jublet over resultatet.

[Gjest Har noen gode råd?]

Forstår deg godt, og min betraktning var no heller generell.

Når det gjelder det å få med en uvillig partner, var min kone smart.

Hun sa ingenting om hva det var som lå på stuebordet.

Hun stilte et spørsmål i et forum hvor hun var ærlig om sine egne tanker.

Der fikk hun et fantastisk svar som ga begge noe å tygge på.

Siden hun visste at jeg aldri hadde lest dette om det var bare svaret som lå der, la hun også hele flyten der.'

DA ble jeg nysgjerrig!

Hvar det slik hun følte det?

Var HUN villig til å gripe tak i de tingene hun ble rådet til, da skulle jammen ikke jeg være noe dårligere...

Så, det spiller ingen rolle om en kjenner seg igjen eller har andre problemer. Det er viljen til å begynne som talte for oss.

Vi har tatt vare på tråden og bragt den videre til fler som har jublet over resultatet.

Jeg opprettet en konto nå, kan jo vente med å følge rådene til etter jul hvis det føles rett:

[email protected]