Er det et nederlag å skilles?

[Gjest betasuppe]

Ja, jeg synes det er et nederlag. Men noen ganger er det selvsagt nødvendig, nederlag eller ei.

[Gjest Daisy]

JEG ville sett på det som et nederlag på en måte, men ikke om andre gjør det. Fordi jeg er fast bestemt på å gifte meg EN gang. Men jeg ville likevel antageligvis gjort det. For det er jo bedre det enn å leve i et forhold man ikke vil leve i. Bare pga noe så (egentlig) teit som stolthet.

[Gjest Daisy]

Mine foreldre er skilt, men det var ikke et nederlag, tvert i mot en seier. For min mor riktignok, ettersom min far har psykopatiske personlighetstrekk, er voldelig og periodedranker. Men dette var for å nevne unntaket...

For i mange tilfeller synes jeg de som skiller seg har mislyktes. De klarer ikke styre de spontane følelsene, de bearbeider ikke problemene på en ordentlig måte og er, i mine øyne, regelrett umodne. Jeg tror jeg, 22 år gammel og samboer, jobber mer aktivt med forholdet mitt en mange gifte og eldre mennesker gjør. Og det er oppsiktsvekkende.

Nå er det sikkert mange som vil tenke: "Men jeg holdt ut til jeg ikke klarte mer, jeg prøvde alt jeg kunne komme på og jeg er mye lykkeligere etter skilsmissen". Jeg sier som Dr. Phil: Å lide i mange år gjør ikke at du fortjener å gi opp. Videre mener jeg at mange sier de prøvde, uten at de virkelig gjorde det. De ga ikke alt de kunne av seg selv, de tok ikke ansvar og var den beste konen/ektemannen de kunne være. Og de forsto aldri hvilken stor innvirkning de alene kunne ha på forholdet. Kanskje er man lykkeligere etter skilsmissen, men hvor lykkelig hadde man ikke vært om man klarte å lykkes i ekteskapet?

Just my two cents. Nå vil sikkert mange tenke at jeg mangler livserfaring. Høres det slik ut?

Jeg, også 22 år, veldig enig med deg.

Og jeg tror faktisk at skilsmissestatistikken vil snu etterhvert som vår generasjon blir voksne. Vi venter litt lenger med å gifte oss, og mange av oss er skilsmissebarn selv og vil ikke at våre barn skal bli det.

[Gjest QuePasta]

Det er klart det er et nederlag. Man gikk jo inn i det for å lykkes, for å skape et forhold som skulle vare livet ut. Når det ikke lykkes, er det et nederlag.

Samtidig er det vel nesten umulig å gå gjennom livet uten noen form for nederlag fra tid til annen.

[bravura]

Jeg, også 22 år, veldig enig med deg.

Og jeg tror faktisk at skilsmissestatistikken vil snu etterhvert som vår generasjon blir voksne. Vi venter litt lenger med å gifte oss, og mange av oss er skilsmissebarn selv og vil ikke at våre barn skal bli det.

Ja, det tror jeg også. Mange av mine venner er veldig innstilt på at forholdene de har skal vare. Litt prøving og feilig er lov, men de som tror vi er som jentene i "Sex and the city" og vennene i "Friends" (som slår opp ved første uoverenstemmelse) tar skammelig feil. Jeg tror de som er rundt 30 år og eldre nå er de som vil få høyest skilsmisse statistikk

[skorpionfisken]

Veien blir til mens vi går...

Forskjellige retninger i forskjellige forhold avhenger jo litt av den andre nye parten, ikke sant?

Mens det å dyrke og elske forskjelligheten der du var, kanskje ville ha ført til et like spennende resultat?

Hva da med ungene?

Veldig mange av oss trøster oss med argumenter om at vi vokser fra hverandre osv.

Mens sannheten om oss var at vi heller prøvde å forandre hverandre fremfor å lete etter spenningen i forskjellene.

Den tabba gjør vi ikke igjen.

Vi har nok forskjellige utgangspunkt for bruddene våre, ikke alle brudd kan repareres, du vet man må være to om å reparere sånt.

Jeg levde i et fantastisk flott ekteskap, i ren lykke med mannene jeg elsket. Barna koste seg og vi hadde flott hus og ny bil og flott fasade vi. Alle som kjente oss visste hvor lykkelige vi var og misunte oss vårt flotte ekteskap. Et sånt ekteskap som du ser på fra utsiden og lurer på hvordan de klarer å ha det så bra.

Fra innsida satt jeg å ventet på katastrofen. For det går ikke ann at man har det så fint i år, etter år, etter år....

Og katastrofen kom den. Min eksmann skal snart gifte seg med henne, og jeg hadde ingenting å stille opp med.

Men likevel. Jeg hadde det bra i ekteskapet og var knust da bruddet kom.

I dag føler jeg at jeg lever et mer ekte liv. Mer meg. Fasaden er ikke så flott som før, men den er så mye mer ekte. Og jeg kan være helt meg selv og blir godtatt og elsket selv om jeg ikke er perfekt. Barna er roligere og tryggere og livet virker mer avslappet og deilig.

Vanskelig å forklare, men jeg skjønte ikke før etterpå at jeg kanskje kunne få det bedre utenfor ekteskapet, for da jeg var i ekteskapet hadde jeg det i mine øyne helt flott.

Det jeg savner fra ekteskapet er noen av vennene, og deler av hans familie. Jeg savner å kunne snakke om ting som skjedde for lenge siden, uten å måtte forklare sammenhengen. Men sånn historie vil jeg vel etterhvert opparbeide sammen med min samboer. Vi er i allefall godt i gang med det.

[Gjest Daisy]

Ja, det tror jeg også. Mange av mine venner er veldig innstilt på at forholdene de har skal vare. Litt prøving og feilig er lov, men de som tror vi er som jentene i "Sex and the city" og vennene i "Friends" (som slår opp ved første uoverenstemmelse) tar skammelig feil. Jeg tror de som er rundt 30 år og eldre nå er de som vil få høyest skilsmisse statistikk

Enig, enig.

[Gjest tjohooo]

Mine foreldre er skilt, men det var ikke et nederlag, tvert i mot en seier. For min mor riktignok, ettersom min far har psykopatiske personlighetstrekk, er voldelig og periodedranker. Men dette var for å nevne unntaket...

For i mange tilfeller synes jeg de som skiller seg har mislyktes. De klarer ikke styre de spontane følelsene, de bearbeider ikke problemene på en ordentlig måte og er, i mine øyne, regelrett umodne. Jeg tror jeg, 22 år gammel og samboer, jobber mer aktivt med forholdet mitt en mange gifte og eldre mennesker gjør. Og det er oppsiktsvekkende.

Nå er det sikkert mange som vil tenke: "Men jeg holdt ut til jeg ikke klarte mer, jeg prøvde alt jeg kunne komme på og jeg er mye lykkeligere etter skilsmissen". Jeg sier som Dr. Phil: Å lide i mange år gjør ikke at du fortjener å gi opp. Videre mener jeg at mange sier de prøvde, uten at de virkelig gjorde det. De ga ikke alt de kunne av seg selv, de tok ikke ansvar og var den beste konen/ektemannen de kunne være. Og de forsto aldri hvilken stor innvirkning de alene kunne ha på forholdet. Kanskje er man lykkeligere etter skilsmissen, men hvor lykkelig hadde man ikke vært om man klarte å lykkes i ekteskapet?

Just my two cents. Nå vil sikkert mange tenke at jeg mangler livserfaring. Høres det slik ut?

Men så må man være forsiktig så man ikke tipper for mye over i den andre retningen og overdyrker forhold og glemmer seg selv som selvstendig individ. Noe som jo lett kan skje, særlig hvis man er ekstra redd for å "mislykkes".