er så redd...

[Gjest Hlvtes..liv]

Jeg har vært utro mot min mann. Han vet det, og har tilgitt meg det sier han. Jeg kan likevel ikke glemme. Jeg sliter med dette hver dag, og samlivet vårt = ingenting. Jeg vil bare ut av dette forholdet, men tør ikke. noen med erfaring? Noen som kan fortelle meg hva jeg har i vente dersom jeg går? Er så redd for å fortelle ungene, familien osv. hvordan vi har det. De vil bli så enormt skuffet.

[Gjest beenthere happy today]

Føler med deg, men også de andre partene.

Har du lurt på hvordan du kan snu det h.... livet der du er til et herlig liv samme sted?

[Gjest ikke signatur]

Kan du ikke prøve å få det fint igjen? Om mannen din ønsker at dere er sammen også.. Tenk på det du har, og som du holdt på å miste.

[Gjest Hlvtes..liv]

Føler med deg, men også de andre partene.

Har du lurt på hvordan du kan snu det h.... livet der du er til et herlig liv samme sted?

Jeg har forsøkt å snu dette til noe bra. Det går ikke. Jeg vil ut, jeg vil være alene litt, jeg vil finne ut av ting. Holder på å bli sprø bare han tar på meg. Krymper meg og vrir meg unna. Det er 2 dager til jul nå, og jeg er som paralysert av tanken på hvordan vi har det. Gavene er ikke pakket, klærne skitne, huset ikke vasket...ingenting. Bare ligger i senga og gråter om dagen, samt lurer på hva jeg kan gjøre.

[Gjest crompen]

Å fortsette et råttent forhold bare for å bevare fasaden er ingen løsning. Et slikt liv ødelegger de innvolverte.

[Gjest beenthere happy today]

Jeg har forsøkt å snu dette til noe bra. Det går ikke. Jeg vil ut, jeg vil være alene litt, jeg vil finne ut av ting. Holder på å bli sprø bare han tar på meg. Krymper meg og vrir meg unna. Det er 2 dager til jul nå, og jeg er som paralysert av tanken på hvordan vi har det. Gavene er ikke pakket, klærne skitne, huset ikke vasket...ingenting. Bare ligger i senga og gråter om dagen, samt lurer på hva jeg kan gjøre.

Dette kjenner jeg igjen og kan hjelpe deg utfra min egen erfaring.

Det skal egentlig ikke så mye til for å få opp humøret igjen til jula. Det kan jeg trøste deg med.

men det er ikke lett å komme på ideene selv når du har det slik.

Men det blir nok litt dumt å svare her. Kanskje du har en anonym e-postadr.?

[Gjest Hlvtes..liv]

Dette kjenner jeg igjen og kan hjelpe deg utfra min egen erfaring.

Det skal egentlig ikke så mye til for å få opp humøret igjen til jula. Det kan jeg trøste deg med.

men det er ikke lett å komme på ideene selv når du har det slik.

Men det blir nok litt dumt å svare her. Kanskje du har en anonym e-postadr.?

nei...har ikke det... Vær så snill å hjelp meg her inne da

[Gjest beenthere happy today]

nei...har ikke det... Vær så snill å hjelp meg her inne da

Hei, dette er langt, men jeg har skrevet det meste tidligere i forbindelse med hjelp til venner som har ønsket å lære av våre erfaringer. Nettopp fordi de ser hvor lykkelige vi har kommet ut av en vond situasjon!

Dessverre kutter leseren ut mellomrom, så det blir litt tungt. Men tror jeg kan garantere at du vil oppleve det mye lettere etterpå dersom du leser som vi gjorde.

For første gang ble vi lykkelige, fordi noen sparket oss bak. Men på en positiv måte ved å gi håp!

Gleder oss til å tenke på julen din.

Men:

Dette har vi skrevet til begge parter i en slik sak på grunnlag av masse god erfaring både for oss selv og andre. Derfor kan du kanskje oppleve at noen utsagn er til deg, og noe til den andre parten.

Fordelen er at du også blir "manipulert" til å måtte sette deg mer inn i den andres tanker og følelser.

Oppfordrer faktisk til at den av dere som leser dette først, viser fram hele det opprinnelige "nødropet" i forumet til den andre parten.

"Men der var jeg så negativ og lei meg", sier du...

Ja vel, men effekten av å kunne vise til en endring i handlingsmønster, tanker og utsagn er mye viktigere enn å framlegge løsninger.

Det er mer konstruktivt og påkaller faktisk ønske om å følge opp fra den andre parten.

Det skaper håp for framtiden og vilje til å tilgi på en helt annen måte.

Det er så viktig i den første fasen å få hjelp til å sortere tanker og følelser, for det er i denne fasen man kan låse seg fast.

Ikke minst er dette viktig for å slippe depresjoner og langvarige problemer. Det er ment som hjelp til å få tilbake ro og verdighet for seg selv.

Det er jo roen man savner når depresjon, bitterhet og sorg tar overhånd en periode.

Du som føler deg bedratt har en kjempejobb foran deg, men i motsetning til dagene, timene eller ukene du har bak deg, er den kjempegivende og morsom! Jeg har også tips til fantastisk litteratur rundt dette.

For å få dette til er det viktig både å sette krav til åpenhet, men også krav til deg selv.

Urettferdig, vil du si, når du som den svekne parten føler at du får noen velrettede spark i baken. Men, faktisk er det slik at spark bak er et av de beste virkemidler for å få det bra selv.

Urettferdig, vil du si, når du som den utro parten føler at alt er urettferdig. Selv at den andre tilgir er urettferdig. Du ønsker ikke ta på, orker ikke komme nær osv..

Og så skjønner du ikke at det er din egen samvittighet du ikke orker.

Utroskap har gjerne en helt naturlig følge for den som blir bedratt, og det er tap av selvtillit. Den er det viktig å opprettholde, men samtidig ta et lite oppgjør med seg selv. Det er nemlig det oppgjøret som gjør oss i stand til å kommunisere og finne løsninger.

Man kan gjerne bruke et slikt innlegg som dette, bare for å få i gang en litt forløsende samtale. Målet kan være både gjenforening, men også for å skape ro mellom partene. Altså løsninger som også innebærer endelig adskillelse, men da tas de gjerne på et hyggeligere nivå.

Og løsninger er basert på forståelse av den andres opplevelse av forholdet, like mye som innrømmelse av egne feil. Og siden man er to om et forhold, gjelder dette for begge to.

Gjør du et helhjertet forsøk, vil du i ettertid ikke klandre deg selv for det som gikk endelig galt. Da er det viktig å ha fått hjelp fra de som selv har fått hjelp som hjalp J Den var lang og vanskelig? Det er en morsom jobb faktisk!

Vi ble presentert disse tankene fra andre, satte det ned på papir og tilbød hverandre å lese gjennom først for så å vurdere om det var verd et forsøk.

Først: Du har tusen spørsmål, så glem tanken om å late som ingenting, det er det som skaper depresjoner!

Glem også alt som heter angrep og utfall mot den utro parten. Han/hun har nemlig også sine grunner.

Men spørsmål er viktig arbeidsredskap for å få hverandre i tale, for det er samtalen som i første omgang er målet...

Og får man hverandre i tale, er det i nesten alle slike forhold en viss vilje tilstede til å vurdere forholdet på nytt.

Begge må føle at den andre er villig til å gjøre endringer!

Dette er en jobb for begge, og den som har vært utro har den største jobben. Tror du?…

Tja…

For de fleste av oss som har opplevd slike ting og unngått et bittert brudd, har reparasjonen vært mer vellykket enn mange av våre venner som heller fant seg nye partnere. De reparerte ikke årsakene men bare følgene.

Og en "følgeskade" dukker alltid opp igjen. Ikke sant? Som rusta på en bil bobler "ta hverandre for gitt"-holdningene opp i det nye forholdet også.

Vi som har våget å kjempe for noe, vet hvilke herlige resultater det kan gi.

Enig så langt?

Hva skal vi da forsøke å gjøre?

Den personen har størst ansvar for å få deg til å glemme smerten. Min kone som hadde vært utro tok den jobben alvorlig, men det var først når jeg satte krav om åpenhet for å satse. Kravet bør også være bestemt, men ikke ufint. Mild og fast er et stikkord!

Til gjengjeld har jeg lovet både henne og meg selv at jeg ikke skal fortsette å straffe henne for disse tingene senere i livet. Dette er meget viktig. Hun skal slippe å være redd for ufine tilbakemeldinger i en opphetet situasjon, fordi jeg aktivt jobber med å forstå hennes tanker rundt det som skjedde.

Så er det i den første fasen hele tiden snakk om gjengjeld, dvs. at hun i gjengjeld nå må tilfredsstille mine ønsker om å få vite, få lov til å sette spørsmålstegn ved hennes tanker og motiver. Og hun må også vise vilje til å forstå min protest. Alt dette kan foregå i en kjærlig tone, men det er klart det er vondt. Jeg har lært noe viktig, og det er at mine innspill ikke må være preget av angrep, men bestemthet.

Den utro får svært liten lyst til å yte og være åpen hvis ikke jeg kommer i møte med aktive tiltak. Min kone hadde diverse meninger om hva JEG gjorde galt, slik at hun nærmest følte seg fri til å velge noe annet og falle for fristelsen. Dette var både galt og riktig.

Altså må vi gjøre noen avtaler med hverandre!

Selvfølgelig må jeg ærlig tenke over om det var noe i det som sies om "stakkars bedratte meg", og da er det like viktig å innrømme som å gjøre ting annerledes.

Viste jeg nok oppmerksomhet? Gjorde jeg en innsats hjemme eller fortale henne at jeg så hva hun gjorde? Ga jeg henne følelsen av å bety noe for meg, eller fortalte at jeg var glad og stolt av henne? Gjorde jeg meg selv spennende for henne?

Dette er også spesielt viktig for en kvinne å gjøre.

Så, tok jeg henne for gitt? Det var selvfølgelig ting hun brukte mot meg som jeg ikke kunne være enig i. Hun er nødt til å høre på mine argumenter og forklaringer også, når jeg mener hun tolket meg feil. Og endelig kan vi både være uenige og krangle uten å skape storm.

For man er ikke nødt til å være enige om alt, bare man erkjenner at man er uenige. Min kone ba om tilgivelse, men ikke uten å ha forsøkt mange bortforklaringer. Men siden viljen til å satse syntes tydelig etter å ha lest gjennom alt dette, lot jeg henne sakte komme til en utforbeholden unnskyldning gjennom samtaler og intimitet. Intimiteten er også viktig, for du skal nok vokte deg for å være tilbakeholden.

Gjort er gjort, og straffen skal ikke vare evig! Da er det viktig å tenke på egen selvtillit. Ikke tenke på hva den ”andre” gjorde bedre, men heller være åpen og kreativ selv. Du skal ikke bevise noe, bare være trygg på at du er GOD selv :-) Det kommer mange tilbakeslag, du møter vedkommende, blir minnet osv...

Der er det viktig at du ikke kommer med vonde kommentarer, men vis gjerne følelser. IKKE lat som ingenting! Da gir du den utro parten en unik mulighet til å vise styrke, trøst og støtte tilbake til deg. Hun/Han vil forstå at du har sår og vondt, og vil føle det godt å ”gjøre opp” ved å trykke hånda litt ekstra eller gi et ømt omsorgsfullt blikk. Gi dem lov til det! Da har du også vist tillit ved å la den andre ta hensyn til dine følelser. Smerten blir mindre hver gang, men aldri helt borte. Det som lindrer smerte er faktisk at andre vet om og tar hensyn til den. Derfor skal du aldri late som, glemme eller fortrenge. Risikoen for at den andre gjør samme ting igjen blir veldig liten dersom begge tar aktivt del i sorgprosessen. For det er faktisk en sorg for begge dersom man jobber seg igjennom. Den utro vil faktisk oppdage hvor lite godt som kom utav dette, og spenningen som han/hun opplevde i settingen vil blekne når dette oppdages. Selvfølgelig enda mer når man oppdager hvor forståelsesfull og flott du er :-)

Dette er min erfaring, og det viktigste er at man kommer mye lenger med storsinn enn med straff. Har et lite tips til slutt: Tenk litt mindre på hvilke feil den andre gjør, men mye mer på hva jeg sier/gjør som utløser en reaksjon hos den andre som jeg ikke liker. Det er forskjellene som er spennende, og det å lete etter spennende hemmeligheter hos hverandre er morsomt og smittende. Det er i mine øyne galskap å tro at man vokser fra hverandre. Det brukes altfor mye som unnskyldning for å kvitte seg med partneren. Det er det beste bevis for at jeg har prøvd å forandre den andre til å bli som jeg vil. Da blir det morsommere å gjøre små ting og endringer og vente spent på den andres reaksjon :-) Oftest blir jeg overrasket over responsen! Og kommer den ikke i første eller annet forsøk, kommer den i tredje. :-) og så lurer hun på hva som skjedde og får lyst til å finne ut av dette!

Dermed kommer åpenheten, og nå kan hun til og med komme med betroelser og svar vedrørende utroskapen av seg selv. Ofte med et snev av å smigre meg og fortelle hvor fornøyd hun er med sitt valg nå. Dette er en invitt til å spørre litt, men også en flott mulighet for henne til å bli ferdig med ting. Når man kommer så langt at man kan være spøkefull noen ganger, kjenner jeg meg varm og glad. Godta aldri forbehold, men prøv å forstå den andre! Den ”utro” parten er helt nødt til å gjøre en innsats for å gjøre deg trygg. Ofte tar det både ett, to og tre år før du har full tillit, ikke for at du ikke vil, men fordi du er et menneske. Denne tiden MÅ dne andre vise respekt for deg, og ikke gjøre ting som gjør deg usikker. De kan ikke KREVE tillit. Du må ikke binde, men GI den andre tillit bevisst. Send hun/han ut uten deg og si hjertelig at du unner de å kjenne at du stoler på og er stolt av! Da reiser du begge opp!

Les gjerne sammen noen historier som omhandler temaet, men husk å høre på de som har fått hjelp SOM HJALP :-) Det er mange som forteller hva som ikke går!

En liten trøst... Enhver part i en slik sak må gå i seg selv, også han! Det spiller forsåvidt liten rolle hvor alvorlig tillitsbruddet er, det er viljen til å satse og endre ting som er avgjørende.

Han burde kanskje (jeg er mann selv) prøve å forstå deg, selv om han føler seg anklaget fortsatt og at dette rippes unødig opp i? Denne opprippingen er nødvendighet for at han skal få fred. Det skjønner man ikke før etterpå.

Du kan også be om tilgivelse for din del i saken, ikke sant? Uansett hvem part du er.

Det er bare å legge seg fullstendig flat!

Fryktelig mange overser det faktum at det er nyttig å be om sympati, for det medfører endringsvilje. Men sympati er nesten umulig å få uten at du virkelig mener det helt ekte når du er lei deg.

Det synes! .-)

Et lite tips kan være å bruke disse innleggene som et utgangspunkt for en god samtale.

Du får vist han din frykt, men samtidig også din skamfullhet over de punktene du selv sviktet. Han kan kanskje innse at hans handlinger også kan ha medført at du reagerer på en måte han ikke liker... osv..

Det er stort sett essensen i mitt svar til deg.

Vi må se på oss selv, og ikke kaste ballen til den andre hele tiden.

Den som legger seg flat for disse tankene og gjør opp status for det som har skjedd, flytter fokus til det man ønsker å oppnå med livet.

Dere har et godt liv foran dere hvis dere ønsker.

Selv vi som gikk så langt som til skilsmisse før vi fant ut det samme, men angret, klarte å bygge opp både lidenskap, kjærlighet og spenning igjen! Gled dere over mulighetene og glem problemene.

Jeg vet dette blir vondt lenge hvis ting ikke gjøres riktig...

Min kone og jeg har hatt en kjempejobb med å bygge opp igjen både tillit og lidenskap. Men vi har klart det!!!

Gjentar stikkord:

Utroskap begynner i det små og blir til en flodbølge av smerte, og det er selve trusselen mot eget forhold som er det vanskelige.

Om utroskapen er blitt fysisk eller ikke, betyr relativt lite for framtiden. Imidlertid er det hvordan man møter dette, som avgjør framtiden.

Jeg har idag kjempetakknemlighet til min kone, fordi hun forsto følgende:

Hennes vilje til å satse på oss, beviste hun ved å ta hensyn til hva jeg følte.

Det som avgjorde om jeg skulle gi henne tillit, var at hun ikke ba meg sette strek!

Hun lot min oppfattelse og følelse rundt det som hadde skjedd være viktigere enn de ting som ikke hadde skjedd.

Dvs. hun fokuserte på hvordan hennes oppførsel kunne oppfattes og oppleves av meg, og ikke på borforklaringer og krav om at jeg skulle tro henne og glemme.

Dette er en meget viktig ting å tenke på!

Hvis du har en grunn til å føle ubehag og usikkerhet, er det partnerens oppgave å sette seg inn i HVORDAN og hvorfor du føler det slik.

Prøver man å kreve at man skal sette strek, har man bommet stygt på hva som er empati, forståelse og vilje til å gjøre ting rett.

Det er sjelden noe godt utgangspunkt for å bygge tillit og lidenskap for hverandre igjen.

Jeg ville aldri satset på min kone igjen uten at hun gjør en ekstra innsats for å gjøre meg trygg og glad.

Hun ville nok aldri funnet på å dra på byen og gå over streken, men vente til hun har bygget opp tillit slik at jeg ba henne ta seg litt fri. Det gikk ikke så lang tid.

Ikke noe skulle hindre henne i å vise meg kjærlighet og gjenopprette trygghet og glede.

Det er jeg utrolig glad for idag, og gjett om barna våre er det!

Ellers har vi god erfaring i å bruke slike tråder som vi har lest begge to. Vi har ikke hatt lov til å diskutere hva som er feil eller rett i dette, men hver for oss prøve å tenke ukritisk på flere versjoner.

Deretter har vi foreslått for hverandre hva JEG selv kanskje kan gjøre annerledes eller tenke annerledes.

Dermed kan utgangspunktet for diskusjonen bli bedre.

Vi unngår fellene vi gjerne går i, når vi sier "DU gjorde. sa osv..". Istedet kan jeg fortelle hvordag "jeg opplever det du sier/gjør".

Men jeg ville nok ikke godtatt at hun ba meg sette strek.

Et forslag om å jobbe seg ferdig med saken, ja det er noe helt annet. Og om han er glad i deg, tar han hensyn til følelsene dine, mer enn sine i en periode. Imidlertid må du på samme måte vise hensyn til hans.

Vi som har opplevd utroskap i en eller annen form, og blitt lykkelig par igjen, har bare ett eneste svar til deg:

Ikke sette strek, det er det aller viktigste. Jobbe gjennom!

Du som har vært utro, inviter den andre til å stille spørsmål. For det er godt å få det ut. Slipper å bli straffet og rippet opp siden også. Kjempeflott.

Den andre parten: SPØR, GRAV, GRÅT vis følelser. Det er viktig.

Å si: "Jeg tilgir", betyr bare at du vil gjemme på dette som en vulkan i alle år.

Vær meget bestemt og si til ham/henne at han/hun må vise vilje til å forstå din uro, depresjon og frykt. Fordi dere kanskje ikke har visst hvordan dette skulle takles. Du dømmer ikke, men er villig til å satse dersom han/hun er villig til å se ting fra din side også.

En mann/kvinne som ikke er villig til dette, er ikke en mann/kvinne du kan leve med, eller?!

Så påstår jeg noe, men med glimt i øyet… Det kan noen ganger være lurt å provosere litt…

Hvis ikke han/hun tenner på dette, har han et problem, mest sannsynlig med egen selvtillit. En anklage som han føler gammel, vil av slike ensidig betraktes som en anklage. Og det tas ikke hensyn til at anklagen kan være såpass fersk at den er plagsom for partneren. Den holdningen bør endres.

En mann som ikke "ser" deg i en så lei stemning, hvordan kan han være en god mann når det røyner på?

Men, som jeg gjorde med meg selv... Spør deg selv om hva du kan ha unnlatt å yte i samlivet.

Kan du ha gjort det litt for lite spennende i samliv/sexliv, slik at han/hun falt for fristelsen til spenning? Kan han/hun ha innsett hva han drev med og virkelig sluttet med det?

Kan det da være mulig for DEG å starte bygging av allianse/bro? Ved å tilby han å se gjennom et slikt forslag som dette?

F.eks. kan du sette deg rolig ned og si han at det er noe du vil fortelle ham.

Så kan du fortelle at du har tenkt litt over hvilke svakheter du selv har funnet, hva du kunne tenkt deg å gjøre bedre.

Ikke si ham/henne at du vil gi ham/henne en mulighet, men at du vil han/hun også skal vurdere om forholdet er verd jobben? Kanskje både forhold og barn?

Og la det være en invitasjon til ham om å gjøre det for sin del?

Det funker for oss, og da blir det et felles prosjekt slik at han ikke føler seg presset til å tilstå noe som kanskje du ikke forstår begrensningen på.

Dvs. han/hun innrømmer noe, og så føler han at du hele tiden vil ha det til å være verre?

Gir dere hverandre muligheten til å være ærlige uten å avbryte, kommer gjerne hele sannheten etterhvert.

Og har den kommet frivillig, begynner broen å bygges.

Da kommer viljen til tilgivelse, forsoning og oppbygging av lidenskap og tillit.

Men man må begynne et sted. Og du verden så vanskelig det er å begynne med seg selv...

Men faktisk så er det eneste takstisk riktige. Den andre blir interessert og lurer på hva som skjedde. For de er ikke interessert i å stå igjen og lure på når bussen gikk.

Lykke til!

[Gjest Hlvtes..liv]

Hei, dette er langt, men jeg har skrevet det meste tidligere i forbindelse med hjelp til venner som har ønsket å lære av våre erfaringer. Nettopp fordi de ser hvor lykkelige vi har kommet ut av en vond situasjon!

Dessverre kutter leseren ut mellomrom, så det blir litt tungt. Men tror jeg kan garantere at du vil oppleve det mye lettere etterpå dersom du leser som vi gjorde.

For første gang ble vi lykkelige, fordi noen sparket oss bak. Men på en positiv måte ved å gi håp!

Gleder oss til å tenke på julen din.

Men:

Dette har vi skrevet til begge parter i en slik sak på grunnlag av masse god erfaring både for oss selv og andre. Derfor kan du kanskje oppleve at noen utsagn er til deg, og noe til den andre parten.

Fordelen er at du også blir "manipulert" til å måtte sette deg mer inn i den andres tanker og følelser.

Oppfordrer faktisk til at den av dere som leser dette først, viser fram hele det opprinnelige "nødropet" i forumet til den andre parten.

"Men der var jeg så negativ og lei meg", sier du...

Ja vel, men effekten av å kunne vise til en endring i handlingsmønster, tanker og utsagn er mye viktigere enn å framlegge løsninger.

Det er mer konstruktivt og påkaller faktisk ønske om å følge opp fra den andre parten.

Det skaper håp for framtiden og vilje til å tilgi på en helt annen måte.

Det er så viktig i den første fasen å få hjelp til å sortere tanker og følelser, for det er i denne fasen man kan låse seg fast.

Ikke minst er dette viktig for å slippe depresjoner og langvarige problemer. Det er ment som hjelp til å få tilbake ro og verdighet for seg selv.

Det er jo roen man savner når depresjon, bitterhet og sorg tar overhånd en periode.

Du som føler deg bedratt har en kjempejobb foran deg, men i motsetning til dagene, timene eller ukene du har bak deg, er den kjempegivende og morsom! Jeg har også tips til fantastisk litteratur rundt dette.

For å få dette til er det viktig både å sette krav til åpenhet, men også krav til deg selv.

Urettferdig, vil du si, når du som den svekne parten føler at du får noen velrettede spark i baken. Men, faktisk er det slik at spark bak er et av de beste virkemidler for å få det bra selv.

Urettferdig, vil du si, når du som den utro parten føler at alt er urettferdig. Selv at den andre tilgir er urettferdig. Du ønsker ikke ta på, orker ikke komme nær osv..

Og så skjønner du ikke at det er din egen samvittighet du ikke orker.

Utroskap har gjerne en helt naturlig følge for den som blir bedratt, og det er tap av selvtillit. Den er det viktig å opprettholde, men samtidig ta et lite oppgjør med seg selv. Det er nemlig det oppgjøret som gjør oss i stand til å kommunisere og finne løsninger.

Man kan gjerne bruke et slikt innlegg som dette, bare for å få i gang en litt forløsende samtale. Målet kan være både gjenforening, men også for å skape ro mellom partene. Altså løsninger som også innebærer endelig adskillelse, men da tas de gjerne på et hyggeligere nivå.

Og løsninger er basert på forståelse av den andres opplevelse av forholdet, like mye som innrømmelse av egne feil. Og siden man er to om et forhold, gjelder dette for begge to.

Gjør du et helhjertet forsøk, vil du i ettertid ikke klandre deg selv for det som gikk endelig galt. Da er det viktig å ha fått hjelp fra de som selv har fått hjelp som hjalp J Den var lang og vanskelig? Det er en morsom jobb faktisk!

Vi ble presentert disse tankene fra andre, satte det ned på papir og tilbød hverandre å lese gjennom først for så å vurdere om det var verd et forsøk.

Først: Du har tusen spørsmål, så glem tanken om å late som ingenting, det er det som skaper depresjoner!

Glem også alt som heter angrep og utfall mot den utro parten. Han/hun har nemlig også sine grunner.

Men spørsmål er viktig arbeidsredskap for å få hverandre i tale, for det er samtalen som i første omgang er målet...

Og får man hverandre i tale, er det i nesten alle slike forhold en viss vilje tilstede til å vurdere forholdet på nytt.

Begge må føle at den andre er villig til å gjøre endringer!

Dette er en jobb for begge, og den som har vært utro har den største jobben. Tror du?…

Tja…

For de fleste av oss som har opplevd slike ting og unngått et bittert brudd, har reparasjonen vært mer vellykket enn mange av våre venner som heller fant seg nye partnere. De reparerte ikke årsakene men bare følgene.

Og en "følgeskade" dukker alltid opp igjen. Ikke sant? Som rusta på en bil bobler "ta hverandre for gitt"-holdningene opp i det nye forholdet også.

Vi som har våget å kjempe for noe, vet hvilke herlige resultater det kan gi.

Enig så langt?

Hva skal vi da forsøke å gjøre?

Den personen har størst ansvar for å få deg til å glemme smerten. Min kone som hadde vært utro tok den jobben alvorlig, men det var først når jeg satte krav om åpenhet for å satse. Kravet bør også være bestemt, men ikke ufint. Mild og fast er et stikkord!

Til gjengjeld har jeg lovet både henne og meg selv at jeg ikke skal fortsette å straffe henne for disse tingene senere i livet. Dette er meget viktig. Hun skal slippe å være redd for ufine tilbakemeldinger i en opphetet situasjon, fordi jeg aktivt jobber med å forstå hennes tanker rundt det som skjedde.

Så er det i den første fasen hele tiden snakk om gjengjeld, dvs. at hun i gjengjeld nå må tilfredsstille mine ønsker om å få vite, få lov til å sette spørsmålstegn ved hennes tanker og motiver. Og hun må også vise vilje til å forstå min protest. Alt dette kan foregå i en kjærlig tone, men det er klart det er vondt. Jeg har lært noe viktig, og det er at mine innspill ikke må være preget av angrep, men bestemthet.

Den utro får svært liten lyst til å yte og være åpen hvis ikke jeg kommer i møte med aktive tiltak. Min kone hadde diverse meninger om hva JEG gjorde galt, slik at hun nærmest følte seg fri til å velge noe annet og falle for fristelsen. Dette var både galt og riktig.

Altså må vi gjøre noen avtaler med hverandre!

Selvfølgelig må jeg ærlig tenke over om det var noe i det som sies om "stakkars bedratte meg", og da er det like viktig å innrømme som å gjøre ting annerledes.

Viste jeg nok oppmerksomhet? Gjorde jeg en innsats hjemme eller fortale henne at jeg så hva hun gjorde? Ga jeg henne følelsen av å bety noe for meg, eller fortalte at jeg var glad og stolt av henne? Gjorde jeg meg selv spennende for henne?

Dette er også spesielt viktig for en kvinne å gjøre.

Så, tok jeg henne for gitt? Det var selvfølgelig ting hun brukte mot meg som jeg ikke kunne være enig i. Hun er nødt til å høre på mine argumenter og forklaringer også, når jeg mener hun tolket meg feil. Og endelig kan vi både være uenige og krangle uten å skape storm.

For man er ikke nødt til å være enige om alt, bare man erkjenner at man er uenige. Min kone ba om tilgivelse, men ikke uten å ha forsøkt mange bortforklaringer. Men siden viljen til å satse syntes tydelig etter å ha lest gjennom alt dette, lot jeg henne sakte komme til en utforbeholden unnskyldning gjennom samtaler og intimitet. Intimiteten er også viktig, for du skal nok vokte deg for å være tilbakeholden.

Gjort er gjort, og straffen skal ikke vare evig! Da er det viktig å tenke på egen selvtillit. Ikke tenke på hva den ”andre” gjorde bedre, men heller være åpen og kreativ selv. Du skal ikke bevise noe, bare være trygg på at du er GOD selv :-) Det kommer mange tilbakeslag, du møter vedkommende, blir minnet osv...

Der er det viktig at du ikke kommer med vonde kommentarer, men vis gjerne følelser. IKKE lat som ingenting! Da gir du den utro parten en unik mulighet til å vise styrke, trøst og støtte tilbake til deg. Hun/Han vil forstå at du har sår og vondt, og vil føle det godt å ”gjøre opp” ved å trykke hånda litt ekstra eller gi et ømt omsorgsfullt blikk. Gi dem lov til det! Da har du også vist tillit ved å la den andre ta hensyn til dine følelser. Smerten blir mindre hver gang, men aldri helt borte. Det som lindrer smerte er faktisk at andre vet om og tar hensyn til den. Derfor skal du aldri late som, glemme eller fortrenge. Risikoen for at den andre gjør samme ting igjen blir veldig liten dersom begge tar aktivt del i sorgprosessen. For det er faktisk en sorg for begge dersom man jobber seg igjennom. Den utro vil faktisk oppdage hvor lite godt som kom utav dette, og spenningen som han/hun opplevde i settingen vil blekne når dette oppdages. Selvfølgelig enda mer når man oppdager hvor forståelsesfull og flott du er :-)

Dette er min erfaring, og det viktigste er at man kommer mye lenger med storsinn enn med straff. Har et lite tips til slutt: Tenk litt mindre på hvilke feil den andre gjør, men mye mer på hva jeg sier/gjør som utløser en reaksjon hos den andre som jeg ikke liker. Det er forskjellene som er spennende, og det å lete etter spennende hemmeligheter hos hverandre er morsomt og smittende. Det er i mine øyne galskap å tro at man vokser fra hverandre. Det brukes altfor mye som unnskyldning for å kvitte seg med partneren. Det er det beste bevis for at jeg har prøvd å forandre den andre til å bli som jeg vil. Da blir det morsommere å gjøre små ting og endringer og vente spent på den andres reaksjon :-) Oftest blir jeg overrasket over responsen! Og kommer den ikke i første eller annet forsøk, kommer den i tredje. :-) og så lurer hun på hva som skjedde og får lyst til å finne ut av dette!

Dermed kommer åpenheten, og nå kan hun til og med komme med betroelser og svar vedrørende utroskapen av seg selv. Ofte med et snev av å smigre meg og fortelle hvor fornøyd hun er med sitt valg nå. Dette er en invitt til å spørre litt, men også en flott mulighet for henne til å bli ferdig med ting. Når man kommer så langt at man kan være spøkefull noen ganger, kjenner jeg meg varm og glad. Godta aldri forbehold, men prøv å forstå den andre! Den ”utro” parten er helt nødt til å gjøre en innsats for å gjøre deg trygg. Ofte tar det både ett, to og tre år før du har full tillit, ikke for at du ikke vil, men fordi du er et menneske. Denne tiden MÅ dne andre vise respekt for deg, og ikke gjøre ting som gjør deg usikker. De kan ikke KREVE tillit. Du må ikke binde, men GI den andre tillit bevisst. Send hun/han ut uten deg og si hjertelig at du unner de å kjenne at du stoler på og er stolt av! Da reiser du begge opp!

Les gjerne sammen noen historier som omhandler temaet, men husk å høre på de som har fått hjelp SOM HJALP :-) Det er mange som forteller hva som ikke går!

En liten trøst... Enhver part i en slik sak må gå i seg selv, også han! Det spiller forsåvidt liten rolle hvor alvorlig tillitsbruddet er, det er viljen til å satse og endre ting som er avgjørende.

Han burde kanskje (jeg er mann selv) prøve å forstå deg, selv om han føler seg anklaget fortsatt og at dette rippes unødig opp i? Denne opprippingen er nødvendighet for at han skal få fred. Det skjønner man ikke før etterpå.

Du kan også be om tilgivelse for din del i saken, ikke sant? Uansett hvem part du er.

Det er bare å legge seg fullstendig flat!

Fryktelig mange overser det faktum at det er nyttig å be om sympati, for det medfører endringsvilje. Men sympati er nesten umulig å få uten at du virkelig mener det helt ekte når du er lei deg.

Det synes! .-)

Et lite tips kan være å bruke disse innleggene som et utgangspunkt for en god samtale.

Du får vist han din frykt, men samtidig også din skamfullhet over de punktene du selv sviktet. Han kan kanskje innse at hans handlinger også kan ha medført at du reagerer på en måte han ikke liker... osv..

Det er stort sett essensen i mitt svar til deg.

Vi må se på oss selv, og ikke kaste ballen til den andre hele tiden.

Den som legger seg flat for disse tankene og gjør opp status for det som har skjedd, flytter fokus til det man ønsker å oppnå med livet.

Dere har et godt liv foran dere hvis dere ønsker.

Selv vi som gikk så langt som til skilsmisse før vi fant ut det samme, men angret, klarte å bygge opp både lidenskap, kjærlighet og spenning igjen! Gled dere over mulighetene og glem problemene.

Jeg vet dette blir vondt lenge hvis ting ikke gjøres riktig...

Min kone og jeg har hatt en kjempejobb med å bygge opp igjen både tillit og lidenskap. Men vi har klart det!!!

Gjentar stikkord:

Utroskap begynner i det små og blir til en flodbølge av smerte, og det er selve trusselen mot eget forhold som er det vanskelige.

Om utroskapen er blitt fysisk eller ikke, betyr relativt lite for framtiden. Imidlertid er det hvordan man møter dette, som avgjør framtiden.

Jeg har idag kjempetakknemlighet til min kone, fordi hun forsto følgende:

Hennes vilje til å satse på oss, beviste hun ved å ta hensyn til hva jeg følte.

Det som avgjorde om jeg skulle gi henne tillit, var at hun ikke ba meg sette strek!

Hun lot min oppfattelse og følelse rundt det som hadde skjedd være viktigere enn de ting som ikke hadde skjedd.

Dvs. hun fokuserte på hvordan hennes oppførsel kunne oppfattes og oppleves av meg, og ikke på borforklaringer og krav om at jeg skulle tro henne og glemme.

Dette er en meget viktig ting å tenke på!

Hvis du har en grunn til å føle ubehag og usikkerhet, er det partnerens oppgave å sette seg inn i HVORDAN og hvorfor du føler det slik.

Prøver man å kreve at man skal sette strek, har man bommet stygt på hva som er empati, forståelse og vilje til å gjøre ting rett.

Det er sjelden noe godt utgangspunkt for å bygge tillit og lidenskap for hverandre igjen.

Jeg ville aldri satset på min kone igjen uten at hun gjør en ekstra innsats for å gjøre meg trygg og glad.

Hun ville nok aldri funnet på å dra på byen og gå over streken, men vente til hun har bygget opp tillit slik at jeg ba henne ta seg litt fri. Det gikk ikke så lang tid.

Ikke noe skulle hindre henne i å vise meg kjærlighet og gjenopprette trygghet og glede.

Det er jeg utrolig glad for idag, og gjett om barna våre er det!

Ellers har vi god erfaring i å bruke slike tråder som vi har lest begge to. Vi har ikke hatt lov til å diskutere hva som er feil eller rett i dette, men hver for oss prøve å tenke ukritisk på flere versjoner.

Deretter har vi foreslått for hverandre hva JEG selv kanskje kan gjøre annerledes eller tenke annerledes.

Dermed kan utgangspunktet for diskusjonen bli bedre.

Vi unngår fellene vi gjerne går i, når vi sier "DU gjorde. sa osv..". Istedet kan jeg fortelle hvordag "jeg opplever det du sier/gjør".

Men jeg ville nok ikke godtatt at hun ba meg sette strek.

Et forslag om å jobbe seg ferdig med saken, ja det er noe helt annet. Og om han er glad i deg, tar han hensyn til følelsene dine, mer enn sine i en periode. Imidlertid må du på samme måte vise hensyn til hans.

Vi som har opplevd utroskap i en eller annen form, og blitt lykkelig par igjen, har bare ett eneste svar til deg:

Ikke sette strek, det er det aller viktigste. Jobbe gjennom!

Du som har vært utro, inviter den andre til å stille spørsmål. For det er godt å få det ut. Slipper å bli straffet og rippet opp siden også. Kjempeflott.

Den andre parten: SPØR, GRAV, GRÅT vis følelser. Det er viktig.

Å si: "Jeg tilgir", betyr bare at du vil gjemme på dette som en vulkan i alle år.

Vær meget bestemt og si til ham/henne at han/hun må vise vilje til å forstå din uro, depresjon og frykt. Fordi dere kanskje ikke har visst hvordan dette skulle takles. Du dømmer ikke, men er villig til å satse dersom han/hun er villig til å se ting fra din side også.

En mann/kvinne som ikke er villig til dette, er ikke en mann/kvinne du kan leve med, eller?!

Så påstår jeg noe, men med glimt i øyet… Det kan noen ganger være lurt å provosere litt…

Hvis ikke han/hun tenner på dette, har han et problem, mest sannsynlig med egen selvtillit. En anklage som han føler gammel, vil av slike ensidig betraktes som en anklage. Og det tas ikke hensyn til at anklagen kan være såpass fersk at den er plagsom for partneren. Den holdningen bør endres.

En mann som ikke "ser" deg i en så lei stemning, hvordan kan han være en god mann når det røyner på?

Men, som jeg gjorde med meg selv... Spør deg selv om hva du kan ha unnlatt å yte i samlivet.

Kan du ha gjort det litt for lite spennende i samliv/sexliv, slik at han/hun falt for fristelsen til spenning? Kan han/hun ha innsett hva han drev med og virkelig sluttet med det?

Kan det da være mulig for DEG å starte bygging av allianse/bro? Ved å tilby han å se gjennom et slikt forslag som dette?

F.eks. kan du sette deg rolig ned og si han at det er noe du vil fortelle ham.

Så kan du fortelle at du har tenkt litt over hvilke svakheter du selv har funnet, hva du kunne tenkt deg å gjøre bedre.

Ikke si ham/henne at du vil gi ham/henne en mulighet, men at du vil han/hun også skal vurdere om forholdet er verd jobben? Kanskje både forhold og barn?

Og la det være en invitasjon til ham om å gjøre det for sin del?

Det funker for oss, og da blir det et felles prosjekt slik at han ikke føler seg presset til å tilstå noe som kanskje du ikke forstår begrensningen på.

Dvs. han/hun innrømmer noe, og så føler han at du hele tiden vil ha det til å være verre?

Gir dere hverandre muligheten til å være ærlige uten å avbryte, kommer gjerne hele sannheten etterhvert.

Og har den kommet frivillig, begynner broen å bygges.

Da kommer viljen til tilgivelse, forsoning og oppbygging av lidenskap og tillit.

Men man må begynne et sted. Og du verden så vanskelig det er å begynne med seg selv...

Men faktisk så er det eneste takstisk riktige. Den andre blir interessert og lurer på hva som skjedde. For de er ikke interessert i å stå igjen og lure på når bussen gikk.

Lykke til!

Har lest og lese...og lest..skal lese på nytt.. Det demrer.. Fantastisk. Takk.. mer kommentar etterhvert

[Gjest beenthere...]

Har lest og lese...og lest..skal lese på nytt.. Det demrer.. Fantastisk. Takk.. mer kommentar etterhvert

Hvordan er det med deg :-) ?