Bli eller gå?

[Gjest vet ikke hva jeg vil]

Jeg er samboer på 4 året.

Vi ble tidlig gravide, etter ett år som kjærester og knappe 6 mnd som samboere.

Dvs at han flyttet inn til meg. Jeg var allerede etablert med god inntekt og alt av møbler og inventar.

Han kom med en bag klær.

Det har ikke vært en dans på roser for å si det sånn..

Jeg ble tidlig i svangerskapet beskyldt for å ha "lurt" ham til å bli gravid. Han var selvfølgelig klar over hva han gjore og konsekvensene ved at jeg ikke lenger brukte p-piller..

Da jeg var 3 mnd ut i svangerskapet var han utro mot meg.

Vi fortsatte forholdet, men jeg har aldri klart å glemme hva han gjore mot meg.

Vi kjøpte oss hus sammen og flyttet noen mnd før terminen.

Han var fryktelig mye ute på byen denne tiden.

Svangerskapet som jeg gledet meg over hadde en bitter smak da jeg aldri fikk en hjelpende hånd, aldri en hånd på magen eller en ekstra oppmerksomhet.Jeg følte meg ganske alene.

Under svangerskapet falt hele sexlivet vårt sammen.

Jeg gråt mye og fortalte ham hvordan jeg følte det å bli avvist og ikke bli holdt rundt.

Han forklarte det slik at jeg var blitt så stor og tungvind.. Klart, jeg hadde bekkenløsning og la på meg 18 kg i svangerskapet.

Det ble ikke noe bedre etter fødselen heller.

Vi har hatt sex med mnd mellomrom.

Nå er det gått over fire mnd siden sist. Og det var enda etter en tur på byen..

Ikke ble det fullført heller for jeg klarer ikke å slappe av i forhold til kroppen min.

Tenker hele tiden på at han synes jeg er motbydelig.

I tider lot han være å dusje, for å unngå sex.

Han satt oppe til han viste jeg sov, gikk og la seg tidlig eller reiste ut en tur. Alt for å slippe å bli konfrontert med noe som kunne minne om sex.

Han gir meg aldri gaver.

Ikke bursdagsgaver eller julegaver. Enda jeg sier jeg blir lei meg og at det er normalt å gi hverandre gaver.

(Han får alltid av meg)

I sommer reiste vi på vår første ferie til syden og jeg spurte han nærmest for gøy om vi skulle gifte oss "i samme slengen"..

Det var selvfølgelig det dummeste han hadde hørt.

Nei, han skulle aldri gifte seg.

Enda jeg visste svaret ble jeg fryktelig lei meg.

Jeg tenker; hva skal jeg egentlig med denne fyren?

Han vil ikke ha sex med meg, ikke holde rundt meg eller ta på meg.

Han vil ikke ha flere barn, noe jeg ønsker.

Han vil ikke gifte seg.

Han finner meg ikke tiltrekkende siden jeg er feit. Har 10 kg som sitter igjen etter svangerskapet.

Selv om han har gått opp 15-20 kg siden vi ble sammen er han ikke flau for å bemerke mine kg!

Hver ledige stund bruker han på å jobbe ekstra for å tjene penger som går til finansiering av sin lidenskapelige hobby.

Han bruker også så og si hver helg på denne hobbyen halve året.

Vi har tjent like mye i tiden vi har bodd sammen.

Likevell er det jeg som har stått for alle utgiftene til barnet vårt.

Det er jeg som har kontroll på utgifter og inntekter, jeg som styrer alt.

Skal noe ordnes eller gjøres må jeg fortelle det til ham.

Vi krangler ganske ofte, noe som vel er en selvfølge med det samlivet vi har..

Jeg har ved flere anledninger sagt eller bedt ham gå.

Men det vil han ikke.

Jeg fatter ikke hva det er som holder han tilbake.

Han har til og med skrevet tekstmelding til en kamerat (ja, jeg har smuglest - og konfrontert ham med det) hvor det stod "...skal bli godt å komme bort fra den feite kjerringa for en stund.."

Jeg mener, hvorfor blir han hos meg når det er slik han ser på meg??

Jeg har nå innsett at jeg antagelig er den som må reise og at vi nok må selge huset.

For det går ikke an å ha det slik?

Man kan ikke bo sammen og ikke være lykkelige bare for økonomiens skyld?

Jeg er klar over at jeg vil få det vanskelig og trangt som alenemor, men det er vel verdt det?

Jeg tror kanskje det er det som holder ham tilbake også.

Det faktum at her med meg har han tak over hode, møbler og fin bil..

Og for å toppe det hele påstår han at han er glad i meg...

Jeg er ikke sikker på hva jeg synes om ham lengre.

Hjelp meg!

[Gjest malun]

Kjære deg, ut fra hva du skriver, virker det som om du allerede har tatt en avgjørelse - men at du trenger bekreftelse, både fra deg selv og fra andre.

Nei, du kan ikke ha det sånn. Du fortjener så mye bedre enn det - slik skal ikke et forhold være.

En partner skal gjøre deg fornøyd med deg selv, og du skal være stolt av ham. Dere skal ønske og unne hverandre det beste. En partner skal _ikke_ gjøre deg mindre enn du er.

Jeg håper du klarer å gjennomføre avgjørelsen din, og at du kan skape deg en fin tilværelse alene, slik at du også etterhvert kan finne noen du får et godt og givende forhold med.

[pasa22]

Hei, hvis du leser gjennom innlegget ditt nøye så forstår du vel egentlig hva svaret på dilemmaet ditt er. Det er jo helt tydelig at du ikke er lykkelig og ikke har være det på en stund. Lykke til ihvertfall

[msna]

Gå før han har tråkket deg altfor langt ned i søla. Du vet at du klarer deg på egen hånd, du var tross alt vel etablert før du traff han.

Å være alenemor er ikke det verste som kan skje.

[Clue1365380406]

GÅ!

Hva i alle dager skal du med en sånn mann?

Unn deg selv noe bedre!

(Og det er ikke ofte jeg skriver det)

[Gjest d62]

Hei!

Hvis forholdet er som du beskriver, kan det ikke være noe å satse på.Det er jo naturlig at personer som er glade i hverandre viser følelser og tar hensyn til den andre part. Jeg synes også at det er en selvfølge at en både får og gir nærkontakt til den en er glad i. På meg så virker det som du har en samboer som kun ser egne behov og som ikke har følelser igjen for andre enn seg selv.Tror du ville fått det bedre alene, og du vil sikkert finne noen som setter pris på deg for den du er og være glad i deg uavhengig av vekt .Kjærlighet har ingen ting med verken utseende eller vekt og gjøre, men derimot hvordan en tar vare på og behandler hverandre. Lykke til videre!

[annete]

GÅ!

Dette er da ikke et verdig samliv i det hele tatt!

Skjønner det er en vanskelig avgjørelse å ta pga barnet etc., men barnet får det bedre om mamma har det bra!

Jeg er selv alene med 2 barn, ikke at det er lukrativt, men bedre enn å leve i et dårlig ekteskap!

Massevis av lykke til og et godt nytt år (uten en slabbedask av en mann) ønskes deg av annete )

[Gjest mener jeg]

Du fortjener bedre. Jeg har også lagt på meg ca. 12 kg etter svangerskap. Ikke la ham behandle deg slik.. Som de andre skriver så vet du nok svaret. Lykke til.

[Gjest gammel røy]

Han høres ikke ut for å være mye å samle på. Det vil selvsagt være tøft å bryte opp, men i et slikt tilfelle tror jeg faktisk lettelsen ville være større enn sorgen. Svaret vet selvsagt bare du. Du fortjener definitivt noe bedre!

[petter smart]

Jeg leser et innlegg med utallige opplsyninger som sier at han ikke respekterer deg, ikke er glad i deg og at han behandler deg som dritt. Jeg ser ikke en opplsyning som sier noe positivt om han. Det burde vel si det meste?!

Du får ingenting tilbake fra denne mannen, hva venter du på? Du er jo i praksis alenemor allerede nå, du vil få bedre råd og trives mye bedre alene.

Det finnes mange koselige, greie menn der ute som respekterer kvinner og behandler dem bra. Ikke nøy deg med noe mindre.

[dota]

kjære deg! kom deg bort, 1 av 10 kvinner er alenemødre og dem klarer seg. Om du vil så kan vi jo ta en middag. hehe

[Gjest Ugga Bugga]

Svaret er åpenbart. Gå!

Denne mannen har ikke kommet ut av tenårene ennå.