Det vanskelige valget

[TurboLars]

Etter at kona har vært syk over lang tid (psykiatrisk) har jeg kommet til at jeg ikke lenger klarer å overbevise meg selv om at dette forholdet kommer til å vare. Kanskje vi klarer å presse det et år til, kanskje til og med to, men ikke tre. Derfor føler jeg at det bare er å utsette oss for ganske mye unødvendig smerte ved å fortsette forholdet. Men det føles så feil! Jeg føler at jeg svikter både kone og spesielt barn ved å kaste inn kluten, og si at nok er nok.

Men vi har vokst fra hverandre, jeg er så mye lykkeligere når jeg er sosial uten henne, og det er så mange ting hun gjør som jeg blir irritert av. Men på samme tid er jeg jo glad i henne, det var jo en gang drømmen å bli gammel sammen med henne.

Argh, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Når er nok egentlig nok? Hvor langt skal man strekke seg for å holde liv i et forhold som fortoner seg som umulig, og ikke minst uinteressant? Hva med barnet, hvor mye ekstra skal man yte for det?

Hjelp. Så mange ting i hodet, jeg vet ikke hva jeg vil lenger. Jeg er bare forvirret. Jeg er sjalu på alle som går hånd i hånd. Jeg er sjalu på alle som krangler så busta fyker, og dermed "rettferdiggjør" en skillsmisse.

Er det bare meg, eller er det slik det skal være?

[Gjest BigTimeDaddy]

Avslutt forholdet hvis du ikke ser noen annen utvei, eller jobb litt mer med deg selv på hvordan du kan bidra til forbedre forholdet du allerede har.

[Gjest snuupii]

Regner med at kona di har fått profesjonell hjelp, men hva med deg selv? Har du hatt noen å snakke med som kan hjelpe deg? Ta deg en tur til legen din, forklar situasjonen og be om å få bli sendt videre til noen du kan snakke med om dette.

[Gjest barna først]

Du skriver lite om hva som irriterer deg.

Siden du har barn så synes jeg hensynet til dem skal gå foran deg selv. Kanskje dere kunne gått til familieterapi? Det virker jo som om du også trenger å jobbe med deg selv her.

[cec5]

"Hvor mye ekstra skal du yte for barnet"?????

Herregud. Ikke si at alle menn tenker slik?

Forøvrig synes jeg det er råttent gjort hvis du stikker av fra henne nå som hun er syk og trenger deg mest. Hvis du synes ting er vanskelig, burde du heller oppsøke hjelp. Prøv å takle det istedetfor å bare stikke av når det ikke "er artig mer".

[Spirea]

Et forhold skal være basert på kjærlighet, tillit, hengivenhet, vennskap, respekt.... og det ser ut som om du har mistet troen mye av dette i det forholdet du har.

Etter å ha sett om enn bare en liten del av den verden som kretser omkring psykisk sykdom, må jeg si at jeg har fått et annet syn på det å holde ut, stå ved siden av og leve med "til døden skiller dere ad". Psykisk sykdom er en belastning for den som lider av sykdommen, men like mye eller kanskje enda mer en belastning for de aller nærmeste. Jeg har sett mange tilfeller der jeg forstår at det ikke lenger er grunnlag for et forhold, sykdommen har beredet grunnen for et brudd.

Jeg synes du skal gi deg selv valgmuligheter. Tilgi deg selv for at du ikke lenger føler det samme for din livspartner. Psykisk sykdom kan være langvarig, uforutsigbar, tappende. Du kan ikke vite hvor lenge den vil prege forholdet deres.

Forsøk å gjøre det beste i situasjonen for barnet. Det beste for barnet er ikke nødvendigvis å bli værende i et forhold som ikke lenger føles godt for begge parter. Det beste for barnet er kanskje snarere at begge foreldrene forsøker, på hvert sitt hold, å skape seg en egen tilværelse og velger hvordan de selv vil ha det for å ha det godt.

Kanhende har du kjempet lenge nok for forhold og barn. Jeg synes det må være lov å takke for seg og bryte ut, sålenge man forsøker å gjøre det på best mulig måte for alle parter.

Få deg et liv du selv føler du kan glede deg over.