Jeg låses ute

[Gjest Mirakel]

Jeg og min forlovede har strandet. Vi skulle denne høsten gifte oss, noe hans familie nå har gjort alt for å stoppe. De mener vi ikke er klare, noe han har tatt til seg. Han mener at det kanskje er lurt at vi tenker over dette igjen. Forsåvidt greit hvis han trenger det. Min familie støtter oss, noe jeg tror han synes er litt pinlig.

Det er vondt for meg også å se at han sliter, men det er vondere å bli låst ute. Han har en meget turbulent skilsmissefamilie, som nå har begynt å skjønne hvordan alt de gjør går inn på ham. Jeg har endt opp med å bli den som ikke forstår hvordan de har det.

Det er riktig at jeg ikke vet hvordan de har det, jeg kommer fra en pinlig korrekt kjernefamilie der det er orden i sysakene. Det er likevel vondt å bli låst ute av ham med begrunnelsen at jeg er egoisitisk. Dette med egoistisk kommer opp fordi jeg har reagert på ting familien hans har sagt om meg. Jeg er en ganske oppegående jente, har en høyere utdaninng og er i en jobb mine venner misunner meg. Jeg burde være lykkelig, men jeg har det ikke bra i det hele tatt. Det er vanskelig for eksempel å si noe til ham om dette her nå. Temaet har blitt så betent. Jeg gjorde nylig et forsøk på å kommentere det faktum at han tok alt for mye innover seg og at pga det hadde ikke vi hatt sex på over to uker. Han ble nok en gang rasende og slang igjen døren. Fysisk også.

Her sitter jeg alene igjen. Jeg er egoisten. Jeg er den som ikke får lov til å si noe, for da er jeg teit. Jeg kan skjønne at han ikke tenner på meg når han ikke klarer å ordne opp i følelseslivet sitt, men dette har skjedd før. Er det mye å gjøre i sammneheng med jobb eller noe slikt har han avvist meg blankt. Ikke noe sex. Jeg er utrygg og redd, og klarer rett og slett ikke være noen hot baby som river han med meg til sengs. Enden på visa er at han ikke legger an på meg når han sliter. Og det er bare noe jeg må akseptere.

[Gjest Tarangai]

Det mest fornuftige her er nok å utsette bryllupet,ja! Høres ikke ut som det ville blitt spesielt vellykket iallefall. Tenk dere godt om.

Kanskje en pause i forholdet er det beste inntil han har fått orden på følelseslivet sitt ?

[Gjest Mirakel]

Det mest fornuftige her er nok å utsette bryllupet,ja! Høres ikke ut som det ville blitt spesielt vellykket iallefall. Tenk dere godt om.

Kanskje en pause i forholdet er det beste inntil han har fått orden på følelseslivet sitt ?

Jeg vet ikke...føles ut som noen har tatt vekk jorden under føttene våres. En pause tror jeg ikke han hadde tillatt. Han er jo forferdelig glad i meg, og jeg elsker han over alt, men det er forferdelig vanskelig å være alene hver gang han ikke fikser noe.

Det er liksom ingen som kan hjelpe han da.

[Gjest Tarangai]

Dere burde søke profesjonell hjelp, spesielt han, men det forekommer meg at han ikke inrømmer at han har noen problemer?

[Gjest Mirakel]

Dere burde søke profesjonell hjelp, spesielt han, men det forekommer meg at han ikke inrømmer at han har noen problemer?

Joda, hver gang det stormer som verst finner vi ut at han trenger hjelp. Men så når morgenen kommer, er det som om han glemmer at han har sagt/lovet meg at han skal oppsøke noen.

[Gjest Tarangai]

Joda, hver gang det stormer som verst finner vi ut at han trenger hjelp. Men så når morgenen kommer, er det som om han glemmer at han har sagt/lovet meg at han skal oppsøke noen.

Kanskje han har angst? Det kan gi seg utslag i de merkeligste varianter.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei Mirakel!

Det er ikke vanskelig å forstå at du er skuffet over utsatt bryllup, men kanskje mest over hans familie som legger seg opp i deres liv og planer.

Slik du beskriver situasjonen tror jeg han må være mer motivert for bryllup enn han nå er om dere skulle planlegge det snart.

Hva kan så dere to gjøre for å komme på felles bane igjen?

Jeg vil råde deg til å ligge lavt mht sex en tid fremover.

Vent også inntil videre med å påpeke hans ustabile følelser og hvordan familien hans virker/styrer han.

Forsøk å flytte fokus vekk fra familie til fokus mer på dere to som par.

Hva er igjen av forholdet deres? Kan du fortelle han hva du liker med han, og hva han betyr for deg? Hva vil du jobbe med for å bevare forholdet til han?

Prøv å finne på noe sammen som kan gi dere impulser fra noe annet enn alt dette familiesnakket. Det er vel dere to det handler om først og fremst nå?

[Gjest Mirakel]

Hei Mirakel!

Det er ikke vanskelig å forstå at du er skuffet over utsatt bryllup, men kanskje mest over hans familie som legger seg opp i deres liv og planer.

Slik du beskriver situasjonen tror jeg han må være mer motivert for bryllup enn han nå er om dere skulle planlegge det snart.

Hva kan så dere to gjøre for å komme på felles bane igjen?

Jeg vil råde deg til å ligge lavt mht sex en tid fremover.

Vent også inntil videre med å påpeke hans ustabile følelser og hvordan familien hans virker/styrer han.

Forsøk å flytte fokus vekk fra familie til fokus mer på dere to som par.

Hva er igjen av forholdet deres? Kan du fortelle han hva du liker med han, og hva han betyr for deg? Hva vil du jobbe med for å bevare forholdet til han?

Prøv å finne på noe sammen som kan gi dere impulser fra noe annet enn alt dette familiesnakket. Det er vel dere to det handler om først og fremst nå?

Hei der,

tusen takk for godt råd! Jeg vet ikke hvorvidt det florerer med solskinnshistorier her på siden, men det gledelige er i alle fall at vi har begynt en større opprydding i forholdet vårt og innsett at det hele ble forferdelig vondt fordi vi sluttet å kommunisere.

Eldre folk vil nok nikke på hodet av denne klassiske problematikken, men det var nytt for meg at vi begge satt med den samme frustrasjonen. Og ikke sa noe. Det er fremdeles et stykke igjen å gå, blant annet må jeg akseptere at familien hans er der og at de oppfører seg som de gjør. At de ikke aksepterer meg som et fullverdig familiemedlem får jeg bare leve med.

Vi har klart å flytte fokus tilbake til oss, og begynt å glede oss over hverandre igjen. Tingene er ikke 100% bra, men det er ganske nært. Vi kunne fremdeles trengt hjelp til å bli flinkere til å snakke sammen, og jeg tar gjerne i mot tips på hvordan man kommuniserer bedre.

Klem "Virkelig et lite Mirakel"

[Gjest Mirakel]

Kanskje han har angst? Det kan gi seg utslag i de merkeligste varianter.

Lenge siden sist...du var blant de som snakket med meg om mine samlivsproblemer. Det har nå gått en stund siden jeg "oppdaterte" dere på forholdet. Det er slutt. Det gikk ikke lange tiden før han begynte å låse meg ute igjen og frustrasjonene toppet seg bare mer og mer for ham. Han har såret meg og mine foreldre, han har skuffet mange av våre venner og han har det ikke spesielt bra med seg selv. Etter en fin sommer, bare rablet det helt for ham. Flere løgner, alkoholproblemer og krangler...til slutt smallt det og han slo meg. Det var litt brutalt og kunne han ha dødd dagen etter så jeg at det var det han ønsket. En halv uke senere...drikker han igjen. Løfte etter løfte har blitt brutt.

Dette var for en måned siden. Nå bor vi hver for oss...det dreper meg, men jeg merker at det gryr en bitteliten selvtillit i meg. At jeg kommer til å klare meg selv om jeg i en måned nå har trodd at dette ville bli slutten på hele meg.

Jeg savner ham ekstremt mye, vi har hatt sex et par ganger og når vi først snakker bra sammen nå, har vi en veldig fin tone. Men krangler vi, ser jeg tendensene hans med en gang. At han vil bli rasende. Og det er ekkelt, ubehagelig og jeg tenker: Dette trenger jeg ikke. Mange sier selvfølgelig psykolog. det sier han også. Han er nedslitt, og gråter når han er lei seg. Sier han skammer seg over alt han har gjort mot meg, at han ikke klarer seg selv, at han prøver å være sterk, men at han ikke ser at vi kan bli sammen igjen. Jeg mister mer og mer av håpet jeg også...men jeg forguder han, jeg vet at jeg langt der inne bare vil ha ham.

Jeg håper og tror at han vil bli bedre/få det bedre med seg selv, kanskje etter en viss periode med terapi...men en bit av meg dør når jeg tenker på å gi slipp på ham.

For hvordan kan man vite hva som er riktig?