Samlivsbrudd

[Mas.ing]

Hei Solveig.

Har lyst til å legge fram min triste situasjon til deg for å få råd og svar.

(har lagt inn tidligere)

Jeg blr bedt om å flytte ut fra samboeren min 1 uke før jul, verden raste sammen for meg. Hadde store problemer med å fungere, men det gikk bra, kom meg på jobb osv.

Vi er 29 og 30 år gamle, har vært sammen i over 6 år, hatt et bra forhold.

Hun mista moren sin for ca 6 mnd siden, og fikk bedskjed om at jeg var fantastisk i sorgen!

Fikk lite ut av henne under selve bruddet så jeg satt igjen som et lite spørsmålstegn.

Men på nyttårsaften fikk vi oss en god og lang prat, det var godt, vi kjelte med hverandre og klemte mye på hverandre, hun strøk veldig mye på meg.

Fikk vite da at jeg hadde vært lite oppmerksom på henne og hennes lyster(Besøk hos foreldrene, på kino, på byen i lag, ut for å spise, generelt som par bør gjøre!)

Dette innser jeg i dag at jeg ikke har vært flink til og ikke tatt hintene hun har gitt meg!

Under samtalen vår forsto jeg henne utrolig godt, og fortalte det til henne. At det skulle gå 6 år før jeg forsto alvoret i det er helt forferdelig! Men sa til henne at jrg ville bruke resten av livet mitt på å rette opp i det, og det mener jeg av hele mitt hjerte, ønsker å bevise det til jenta som jeg er så utrolig glad i!

Det er ingen anstrengelse for meg, bare helt naturlig!

Har ALDRI vært utro eller gjort henne noe, har vært flink med husvask, oppvask og ellers hverdagslige gjøremål(faktisk mer enn henne) Vasket huset hver fredag(!)

Er så utrolig lei meg at jeg ikke får bevise henne at jeg har gjort feil og kan rette opp i det!

Under samtalen sa hun at hun trengte tid, men ville ikke gi meg forhåpninger og at jeg skulle gå og vente på henne.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, har bare lyst til å slippe å være trist og lei meg hele tiden, er så lei av det.

Klarer ikke bli sint eller bitter på henne.

Lengter noe enormt etter henne, vil bare bevise at jeg setter pris på henne, har fortalt henne det.

Hva skal jeg gjøre? Hun virket ikke så bestem lenger på avgjørelsen.

Bør jeg glemme henne og ta fatt på mitt liv? det kommer til å bli tøft!

Eller bør jeg gi henne tida og vente på henne?

Håper på svar fra deg!

Er oppgitt!

[Gjest Det sier jeg da]

Hvor spennende er en person som de vet de kan få tilbake bare ved å knipse??

Tror du hadde tjent mer på å være litt mer kostbar i denne perioden til du vet hvordan dette ender. Hvis du kan forbedre ditt utseende med klær, hår og kanskje begynt å trene tror jeg du hadde økt mulighetene dine ;-)

[jepady]

Hei,

Dt høres faktisk ut som du kanskje er litt for god til å være sann. Dersom det stemmer alt det du sier da, og alt det du gjør i huset og hjemmet.

Har selv vært samboer i mange år, og har nå 2 barn. Jeg føler vel egentlig også et jeg er ganske flink til å hjelpe til hjemme. I alle fall med matlaging, opprydding og koppevask. Spør du derimot samboeren min, så tror jeg ikke hun er spesiselt imponert altså.

Grunnen til dette er nok at hun legger mest merke til det hun gjør og jeg til det jeg gjør osv.....

En digresjon egentlig men viktig å huske på når man vurderer slike ting.

Når det gjelder ditt tilfelle og andre tilfeller for den del, så er jeg ganske sikker på at den egentlige årsaken til samlivsbrudd er for dårlig å hjelpe til hjemme, lite flink å være med hit og dit osv osv...Alle oppegående mennesker forstår jo at dette er ganske lette ting å rette opp i dersom følesene for den andre er der. Det at følesene går over, kan jo selvfølgelig ha mange årsaker, blant annet slike ting som hjelpe hverandre, lytte til hverandre osv osv..En annan utentvil viktig faktor for å bevare disse tingen er hyppigheten av sex.

De som sier at sex ikke er så viktig, at det er nok en gang pr mnd osv mener jeg farer med sludder. Sex og/eller annen nærhet og kropslig kontakt er kjempe viktig for at kjærligheten skal leve og at de andre tingen i forholdet skal gå lettere.

Spør dere selv: Krangler dere mye dagen etter sex? Krangler dere mye en kveld etter at dere har ligget i armkrogen til hverandre og kysset i 10 min etter middag?

Jeg tror mye av nøkkelen ligger her for å bevare kjærligheten liksom. Jentene er jo ofte den i forholdet som holder igjen på disse tingen, men her har rett og slett bare den i forholdet som holder igjen en jobb å gjøre. Tvinge seg selv til å drømme om sex, tenke at det er lov å ha lyst, men også tvinge seg selv til å ha sex selv om lysten ikke er helt på topp når man innleder den seksuale akten. Lysten kommer etterhvert også, dersom mann har sex og tvinger seg selv til å drømme litt om sine egen fantasier. Hva man kunne tenke seg osv....

Uff, blei mye om andre ting dette altså Mas.Ing men årsaken er rett og slett at det er andre ting en hva man gjør sånn rent praktisk som betyr noe. Lykken i et kjærlghetsforhold består ikke i antallgangen man henter i barnehage, antall kvm men vasker med gulv eller antall timer man lytter til den andre. Alt dette er faktorer i det hele, men til slutt handler det om mye mer emosjonelle og mindre målbare enheter altså.

Råd:

Egentlig litt ening med ”Det sier jeg da”, kjærlighet og forelskelse er en komplisert greie hvor litt sånne barnslige menneskelige ting spiller inn. Se når barn leker, de skal alltid ha den leken den andre har, eller skal helst leke med det de ikke får leke med.

Slik er faktisk voksene mennesker litt også, dersom hun vet alt for godt hvor hun har deg så blir du kanskje ikke så inntressant for henne. I akkurat den fasen du er i nå, hadde jeg ville tenkt litt på dette i alle fall.

På den annen side, så må dere etthvert komme dere over en slik spill greie som dette altså og snakke sammen. Det å være ærlige ovenfor hverandre og si ting som det er er nok det som varer i det lange løp...(Men det skader ikke å virke selvsikker da heller altså  )

I perioder hvor min samboer kanskje ikke er så inntressert i senge kos, så fungerer det faktisk alltid at jeg ikke er så oppmerksom, ikke så kosete men kanskje bare legger meg til for å sove jeg også  Litt kunstig og slitsomt at vi fortsatt har denne barnslige tingen i oss om at vi vill ha det vi ikke kan og motsatt.

Når dette rådet er gitt, så ikke overdriv et slikt spill. I det lange løp et det ærlighet som varer og ikke minst lytte? Ikke tøm deg selv helt for alle tanker, kjærlighets erklæringer osv før den andre sier litt også. Kunsten å få den andre i tale og lytte er også viktig....Det er når man lytter man lærer noe husk det.

Mvh Mann 35

Som er lykkelig pappa og bor sammen med mammaen til våre 2 barn

[Gjest det er alltid håp]

Hei, føler med deg.

Kanskje du med en gang oppfatter dette innlegget som slemt, men jeg lover at det ikke er slik ment :-)

Men først, beklager å måtte si det, men dette er en klassisk handling fra ei jente som har blitt oversett til de grader at hun har funnet mye mer spenning hos en annen.

Slett ikke sikkert, men veldig sannsynlig.

Hun er glad i deg, og har vanskelig for å la vær å trøste, klemme osv., men hun ser fram til noen som viser HENNE oppmerksomhet.

Når hun ser at du har oppfattet hintet ENDELIG, men likevel ikke "våger " å fortsette, er "den andre" en sannsynlig årsak.

Det er i så fall ikke "den andres" eller hennes skyld, men DIN.

Jeg og min kone har opplevd dette, og vet at det jeg skrev først er en sannhet, men en sannhet med modifikasjoner.

Dvs. begge har sviktet, men på hver sine områder.

Derfor vil vi gjerne hjelpe deg litt på vei ved å sparke begge to litt i baken J

Det er vår erfaring at kun et velrettet spark kan få oss til å tenke.

Du er fortvilet over deg selv, ikke sant?

Samtidig synes du nå forferdelig synd på deg selv, ikke sant det også?

Er det samsvar mellom disse to følelsene?

Egentlig ikke, men vi er jo bare mennesker!

Men hun har nå gjort en liten genistrek for deg, kanskje uten å tenke over det.

Fordelen er at du blir "manipulert" til å måtte sette deg mer inn i den andres tanker og følelser.

Du kommer til å lære så kraftig av dette dersom du er villig, mens den som bryter ut kanskje uten å gjøre et forsøk på å kjempe når sannheten er gått opp for den andre (deg), kan risikere å oppleve det samme igjen.

Nettopp fordi hun ikke har lært at menn er for "dumme" J til å ta hint. Dvs. det er viktig å være litt klar på et tidligere tidspunkt.

Skjønner du hva vi mener?

Kommer tilbake til det, for det har litt med å gjenoppbygge selvtillit å gjøre.

Oppfordrer faktisk til at du viser fram hele det opprinnelige "nødropet" i forumet til den andre parten.

"Men der var jeg så negativ og lei meg, og kanskje sier mye dumt", sier du...

Ja vel, men effekten av å kunne vise til en endring i handlingsmønster, tanker og utsagn er mye viktigere enn å framlegge løsninger.

Det er mer konstruktivt og påkaller faktisk ønske om å følge opp fra den andre parten.

Det skaper håp for framtiden og vilje til å tilgi og kjempe på en helt annen måte.

Det er så viktig i den første fasen å få hjelp til å sortere tanker og følelser, for det er i denne fasen man kan låse seg fast.

Ikke minst er dette viktig for å slippe depresjoner og langvarige problemer.

Det er ment som hjelp til å få tilbake ro og verdighet for seg selv.

Det er jo roen man savner når depresjon, bitterhet og sorg tar overhånd en periode.

Du som føler deg "sviktet" har en kjempejobb foran deg, men i motsetning til dagene du har bak deg, er den kjempegivende og morsom! Jeg har også tips til fantastisk litteratur rundt dette.

Urettferdig, vil du si, når du som den forlatte parten føler at du får noen velrettede spark i baken. Men, faktisk er det slik at spark bak er et av de beste virkemidler for å få det bra selv.

Og så skjønner du ikke at det er din egen samvittighet du ikke orker.

"Svik" er en naturlig følelse for den som blir forlatt, og det er tap av selvtillit som er den naturlige følgen. Den er det viktig å opprettholde, men samtidig ta et lite oppgjør med seg selv.

Det er nemlig det oppgjøret som gjør oss i stand til å kommunisere og finne løsninger.

Man kan gjerne bruke et slikt innlegg som dette, bare for å få i gang en litt forløsende samtale. Målet kan være både gjenforening, men også for å skape ro mellom partene.

Altså løsninger som også innebærer endelig adskillelse, men da tas de gjerne på et hyggeligere nivå.

Og løsninger er basert på forståelse av den andres opplevelse av forholdet, like mye som innrømmelse av egne feil. Og siden man er to om et forhold, gjelder dette for begge to.

Gjør du et helhjertet forsøk, vil du i ettertid ikke klandre deg selv for det som gikk endelig galt.

Da er det viktig å ha fått hjelp fra de som selv har fått hjelp som hjalp J Den var lang og vanskelig?

Det er en morsom jobb faktisk!

Vi ble presentert disse tankene fra andre, satte det ned på papir og tilbød hverandre å lese gjennom først for så å vurdere om det var verd et forsøk.

Først: Du har tusen spørsmål, så glem tanken om å forstå alt selv. Det er det som skaper depresjoner!

Glem også alt som heter angrep og utfall mot den andre parten. Han/hun har nemlig også sine grunner.

Legg deg flat for hennes grunner i første omgang, for hennes opplevelse av deg kan du ikke stille spørsmål ved.

Men spørsmål er viktig arbeidsredskap for å få hverandre i tale, for det er samtalen som i første omgang er målet...

Og får man hverandre i tale, er det i nesten alle slike forhold en viss vilje tilstede til å vurdere forholdet på nytt.

Begge må føle at den andre er villig til å gjøre endringer!

Dette er en jobb for begge, og den som har vært egoist har den største jobben. Tror du?…

Tja…

For de fleste av oss som har opplevd slike ting og unngått et bittert brudd, har reparasjonen vært mer vellykket enn mange av våre venner som heller fant seg nye partnere. De reparerte ikke årsakene men bare følgene.

Og en "følgeskade" dukker alltid opp igjen. Ikke sant? Som rusta på en bil bobler "ta hverandre for gitt"-holdningene opp i det nye forholdet også.

Vi som har våget å kjempe for noe, vet hvilke herlige resultater det kan gi.

Enig så langt?

Hva skal vi da forsøke å gjøre?

Du må bli kvitt "stakkars meg", og da er det like viktig å innrømme som å gjøre ting annerledes.

Viste jeg nok oppmerksomhet? Gjorde jeg en innsats hjemme eller fortale henne at jeg så hva hun gjorde?

Ga jeg henne følelsen av å bety noe for meg, eller fortalte at jeg var glad og stolt av henne? Gjorde jeg meg selv spennende for henne?

Dette er også spesielt viktig for en kvinne å gjøre.

Forresten, en egoist klarer aldri å få henne til å føle seg spennende. Hvordan skal du kunne det når du prioriterer deg selv?

Den største (og lureste) egoisten er han som skjønner at det siste rødvinsglasset eller godbiten skal jeg gi henne J

For den dumme egoisten har ikke forstått at det vanker så mye mer etterpå!

Den kloke tenker lenger enn nesa rekker altså, og tar hensyn til det som skjer etterpå.

Så, tok jeg henne for gitt? Og satser på at hun aksepterer å få restene når jeg har prioritert mine egne ønsker først?

Da får jeg kanskje aldri gjøre det jeg liker? Eller?

Etter at vi giftet oss med hverandre for annen gang, har vi enda ikke opplevd at den andre ikke har gjengjeldt generøsitet med minst like stor generøsitet.

Så må vi begynne med hvordan vi reagerer på hverandres svakheter og feil.

Tenk litt mindre på hvilke feil den andre gjør, men mye mer på hva jeg selv sier/gjør som utløser en reaksjon hos den andre som jeg ikke liker.

Det er forskjellene som er spennende, og det å lete etter spennende hemmeligheter hos hverandre er morsomt og smittende. Det er i mine øyne galskap å tro at man vokser fra hverandre. Det brukes altfor mye som unnskyldning for å kvitte seg med partneren. Det er det beste bevis for at jeg har prøvd å forandre den andre til å bli som jeg vil. Da blir det morsommere å gjøre små ting og endringer og vente spent på den andres reaksjon :-) Oftest blir jeg overrasket over responsen! Og kommer den ikke i første eller annet forsøk, kommer den i tredje. :-) og så lurer hun på hva som skjedde og får lyst til å finne ut av dette!

Du kan også be om tilgivelse for din del i saken, ikke sant? Uansett hvem part du er.

Det er bare å legge seg fullstendig flat!

Fryktelig mange overser det faktum at det er nyttig å be om sympati, for det medfører endringsvilje. Men sympati er nesten umulig å få uten at du virkelig mener det helt ekte når du er lei deg.

Det synes! .-)

Hun kan kanskje innse at hennes handlinger og holdninger også kan ha medført at du reagerer på en måte hun ikke liker... osv.. Kanskje vært en viss medvirkende årsak til at du prioriterte deg selv for mye.

Gjorde hun noe for å få deg til å føle deg spennende for henne, slik at du ønsket å gjøre noe spesielt for henne?

Tipper det manglet noe der også. Altså har begge parter en jobb å gjøre.

Det er stort sett essensen i mitt svar til deg.

Vi må se på oss selv, og ikke kaste ballen til den andre hele tiden.

Den som legger seg flat for disse tankene og gjør opp status for det som har skjedd, flytter fokus til det man ønsker å oppnå med livet.

Dere har et godt liv foran dere hvis dere ønsker.

Selv vi som gikk så langt som til skilsmisse før vi fant ut det samme, men angret, klarte å bygge opp både lidenskap, kjærlighet og spenning igjen! Gled dere over mulighetene og glem problemene.

Jeg vet dette blir vondt lenge hvis ting ikke gjøres riktig...

Min kone og jeg har hatt en kjempejobb med å bygge opp igjen både tillit og lidenskap. Men vi har klart det!!!

Vi har ikke hatt lov til å diskutere hva som er feil eller rett i dette, men hver for oss prøve å tenke ukritisk på flere versjoner.

Deretter har vi foreslått for hverandre hva JEG selv kanskje kan gjøre annerledes eller tenke annerledes.

Dermed kan utgangspunktet for diskusjonen bli bedre.

Vi unngår fellene vi gjerne går i, når vi sier "DU gjorde. sa osv..". Istedet kan jeg fortelle hvordag "jeg opplever det du sier/gjør".

Men, som vi gjorde begge to: ... Spør deg selv om hva du kan ha unnlatt å yte i samlivet.

Kan begge ha gjort det litt for lite spennende i samliv/sexliv, slik at hun falt for fristelsen til spenning uten deg og du til å bli en egoist?

Kan det da være mulig for DEG å starte bygging av allianse/bro? Ved å tilby henne å se gjennom et slikt forslag som dette?

F.eks. kan du sette deg rolig ned og si han at det er noe du vil fortelle?

Så kan du fortelle at du har tenkt litt over hvilke svakheter du selv har funnet, hva du kunne tenkt deg å gjøre bedre. ikke for å be om å komme tilbake men for å lære.

Ikke si ham/henne at du vil gi henne en mulighet eller deg en mulighet til å komme inn i varmen, men at du vil hun også skal vurdere om nye tanker gjør forholdet verd jobben? Kanskje både forhold og barn?

Og la det være en invitasjon.

Det funker for oss, og da blir det et felles prosjekt slik at hun ikke føler seg presset til å tilstå noe som kanskje du ikke forstår begrensningen på. Hvis du for eksempel fristes til å mistenke henne for utroskap.

Dvs. hun innrømmer noen tanker i den retningen, og så føler hun at du hele tiden vil ha det til å være verre?

Gir dere hverandre muligheten til å være ærlige uten å avbryte, kommer gjerne hele sannheten etterhvert.

Og har den kommet frivillig, begynner broen å bygges.

Da kommer viljen til tilgivelse, forsoning og oppbygging av lidenskap og tillit.

Men man må begynne et sted. Og du verden så vanskelig det er å begynne med seg selv...

Men faktisk så er det eneste takstisk riktige. Ingen kan unngå å se det hvis du arbeider med deg selv hvis du gjør det ærlig og oppriktig. Da bør du ikke gjøre det for dette forholdet, men for at du skal lykkes bedre med deg selv.

Den andre blir interessert og lurer på hva som skjedde. For ingen er interessert i å stå igjen og lure på når bussen gikk.

Min kone sa "Når jeg vet hvor glad jeg var i han, og ser hvilken jobb han har gjort for å endre ting, hvorfor skal jeg begynne på nytt med en annen og la en annen dame ta desserten min?"

Lykke til!

[Mas.ing]

Hvor spennende er en person som de vet de kan få tilbake bare ved å knipse??

Tror du hadde tjent mer på å være litt mer kostbar i denne perioden til du vet hvordan dette ender. Hvis du kan forbedre ditt utseende med klær, hår og kanskje begynt å trene tror jeg du hadde økt mulighetene dine ;-)

Takk for kommentaren"det sier jeg da"

Synes det var et godt svar, tenkte å kjøpe meg litt nye klær og ta litt sol for å se litt frisk ut....har trent i 8 år så jeg kan nok ikke imponere henne med mer muskler, tror ikke det biter på henne...hehe

Men at jeg bør bli mer kostbar og utvikle meg personlig med å gå på byen og ikke minst bevise at humøret stiger...drikker svært sjelden men en bytur edru er ingen problem!!

Tusen takk!

Blir bedre humør av sånn!!!

[Gjest det er alltid håp]

Takk for kommentaren"det sier jeg da"

Synes det var et godt svar, tenkte å kjøpe meg litt nye klær og ta litt sol for å se litt frisk ut....har trent i 8 år så jeg kan nok ikke imponere henne med mer muskler, tror ikke det biter på henne...hehe

Men at jeg bør bli mer kostbar og utvikle meg personlig med å gå på byen og ikke minst bevise at humøret stiger...drikker svært sjelden men en bytur edru er ingen problem!!

Tusen takk!

Blir bedre humør av sånn!!!

Fine forslag, og de er greie i kombinasjon med mer alvorlige tiltak.

Men som selvstendig tiltak har det aldri medført annet enn kortsiktige løsninger.

Som å ha det litt gøyere på byen :-)

For det ligger litt for mye egentrøst i dette dersom man ikke tar kjerneproblemet alvorlig.

Modenhet tenner kvinner mer enn desperasjon og lettvinte løsninger.

Lykke til

[Gjest det er alltid håp]

Fine forslag, og de er greie i kombinasjon med mer alvorlige tiltak.

Men som selvstendig tiltak har det aldri medført annet enn kortsiktige løsninger.

Som å ha det litt gøyere på byen :-)

For det ligger litt for mye egentrøst i dette dersom man ikke tar kjerneproblemet alvorlig.

Modenhet tenner kvinner mer enn desperasjon og lettvinte løsninger.

Lykke til

.-)

Glemte å fortelle at det er av smertelig erfaring!

Men like gledelig er at man får et utrolig lykkelig liv dersom man ikke straks bare hiver seg over den letteste utveien :-)

Det er gjerne der forskjellen ligger.

Noen av oss glemmer at det halmstrået som ser ut til å være redningen AKKURAT NÅ, gjerne blir litt for tynt til å dra meg helt på land.

Det er derfor vi har måttet lære å tenke litt mer langsiktig.

[Mas.ing]

Hei,

Dt høres faktisk ut som du kanskje er litt for god til å være sann. Dersom det stemmer alt det du sier da, og alt det du gjør i huset og hjemmet.

Har selv vært samboer i mange år, og har nå 2 barn. Jeg føler vel egentlig også et jeg er ganske flink til å hjelpe til hjemme. I alle fall med matlaging, opprydding og koppevask. Spør du derimot samboeren min, så tror jeg ikke hun er spesiselt imponert altså.

Grunnen til dette er nok at hun legger mest merke til det hun gjør og jeg til det jeg gjør osv.....

En digresjon egentlig men viktig å huske på når man vurderer slike ting.

Når det gjelder ditt tilfelle og andre tilfeller for den del, så er jeg ganske sikker på at den egentlige årsaken til samlivsbrudd er for dårlig å hjelpe til hjemme, lite flink å være med hit og dit osv osv...Alle oppegående mennesker forstår jo at dette er ganske lette ting å rette opp i dersom følesene for den andre er der. Det at følesene går over, kan jo selvfølgelig ha mange årsaker, blant annet slike ting som hjelpe hverandre, lytte til hverandre osv osv..En annan utentvil viktig faktor for å bevare disse tingen er hyppigheten av sex.

De som sier at sex ikke er så viktig, at det er nok en gang pr mnd osv mener jeg farer med sludder. Sex og/eller annen nærhet og kropslig kontakt er kjempe viktig for at kjærligheten skal leve og at de andre tingen i forholdet skal gå lettere.

Spør dere selv: Krangler dere mye dagen etter sex? Krangler dere mye en kveld etter at dere har ligget i armkrogen til hverandre og kysset i 10 min etter middag?

Jeg tror mye av nøkkelen ligger her for å bevare kjærligheten liksom. Jentene er jo ofte den i forholdet som holder igjen på disse tingen, men her har rett og slett bare den i forholdet som holder igjen en jobb å gjøre. Tvinge seg selv til å drømme om sex, tenke at det er lov å ha lyst, men også tvinge seg selv til å ha sex selv om lysten ikke er helt på topp når man innleder den seksuale akten. Lysten kommer etterhvert også, dersom mann har sex og tvinger seg selv til å drømme litt om sine egen fantasier. Hva man kunne tenke seg osv....

Uff, blei mye om andre ting dette altså Mas.Ing men årsaken er rett og slett at det er andre ting en hva man gjør sånn rent praktisk som betyr noe. Lykken i et kjærlghetsforhold består ikke i antallgangen man henter i barnehage, antall kvm men vasker med gulv eller antall timer man lytter til den andre. Alt dette er faktorer i det hele, men til slutt handler det om mye mer emosjonelle og mindre målbare enheter altså.

Råd:

Egentlig litt ening med ”Det sier jeg da”, kjærlighet og forelskelse er en komplisert greie hvor litt sånne barnslige menneskelige ting spiller inn. Se når barn leker, de skal alltid ha den leken den andre har, eller skal helst leke med det de ikke får leke med.

Slik er faktisk voksene mennesker litt også, dersom hun vet alt for godt hvor hun har deg så blir du kanskje ikke så inntressant for henne. I akkurat den fasen du er i nå, hadde jeg ville tenkt litt på dette i alle fall.

På den annen side, så må dere etthvert komme dere over en slik spill greie som dette altså og snakke sammen. Det å være ærlige ovenfor hverandre og si ting som det er er nok det som varer i det lange løp...(Men det skader ikke å virke selvsikker da heller altså  )

I perioder hvor min samboer kanskje ikke er så inntressert i senge kos, så fungerer det faktisk alltid at jeg ikke er så oppmerksom, ikke så kosete men kanskje bare legger meg til for å sove jeg også  Litt kunstig og slitsomt at vi fortsatt har denne barnslige tingen i oss om at vi vill ha det vi ikke kan og motsatt.

Når dette rådet er gitt, så ikke overdriv et slikt spill. I det lange løp et det ærlighet som varer og ikke minst lytte? Ikke tøm deg selv helt for alle tanker, kjærlighets erklæringer osv før den andre sier litt også. Kunsten å få den andre i tale og lytte er også viktig....Det er når man lytter man lærer noe husk det.

Mvh Mann 35

Som er lykkelig pappa og bor sammen med mammaen til våre 2 barn

Hei Jepady, tusen takk for omtanken og at du bryr deg! Det varmer skikkelig i en tung hverdag.

Ja det er faktisk helt sant at jeg vasker huset hver fredag, vasker opp og lager mat...men det er ikke nok og det har

jeg smertelig fått erfare. Det er så lite som skal til fra min side for å gjøre forholdet trygt og godt igjen! Men det kan hende at det har gått for langt for henne allerede, men hun sier at hun er utrolig glad i meg enda og at hun har det vondt, og at hun trenger tid. Vet ikke helt va hun trenger tid til, men jeg maser ikke på henne, har ikke pratet med henne siden nyttårsaften og det synes jeg er et godt tegn....hvertfall etter det jeg tolket av samtalen vår...

Men skal prøve å "fornye meg selv" med å kjøpe meg nye klær osv...være sosial gå ut blant folk, tror det vil hjelpe meg og kanskje få henne til å tenke seg om en gang til...har et ganske stort nettverk som jeg kan benytte meg av og en god jobb og bra inntekt, jeg må prøve å tenke på de positive tingene i livet mitt.....

Tusen takk

[Mas.ing]

.-)

Glemte å fortelle at det er av smertelig erfaring!

Men like gledelig er at man får et utrolig lykkelig liv dersom man ikke straks bare hiver seg over den letteste utveien :-)

Det er gjerne der forskjellen ligger.

Noen av oss glemmer at det halmstrået som ser ut til å være redningen AKKURAT NÅ, gjerne blir litt for tynt til å dra meg helt på land.

Det er derfor vi har måttet lære å tenke litt mer langsiktig.

Hei igjen "det er alltid håp"

Skal si du er en klok og vis person, utrolig gledelig å få gode råd.

Jeg er en ganske rolig mann, så jeg skal klare å oppføre meg på byen med et godt humør, tror hun kommer til å tenke seg om igjen, men har oppført meg meget rolig og pent under bruddet og i ettertid, det er jeg glad for!

Takk igjen, er utrolig takknemelig for deres synspunkter!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Det blir nok uansett vanskelig for deg å glemme henne som du fortsatt elsker og setter så høyt. Jeg vil nok heller råde deg til å gi henne tid og avvente situasjonen. Hun har åpenbart gått lei, og når det er snakk om så lenge som 6 år forstår jeg at hun vil ha pause. Hun har nok savnet oppmerksomhet fra din side, ikke når det gjelder husfarrollen, men når det gjelder kjæresterollen. La henne få være alene uten å mase på henne. Ikke kom med hinter heller om intimitet og sex. Du vil fort merke om hun får lyst på deg igjen.

Jeg forstår at du synes det er trist og kanskje urettferdig at du ikke kan få vist at du vil rette opp igjen de "feilene" som nå er kommet frem. Men hun ser det på en annen måte. Hun har håpet at du skulle se de i mange år, uten at du har forstått det. Hvordan skal hun nå kunne tro at du vil snu om helt plutselig, fordi du selv er blitt fortvilet. Det har hun vært lenge. Derfor trener hun pause og lufte rundt seg. Men du respekterer hen mest ved å holde deg i bakgrunnen nå.

I ventetiden må du forsøke å fylle dagen din med meningsfylte aktiviteter. I tillegg til jobb og friluftsliv, kan du kanskje ta opp igjen en tidligere hobby? Eller ta kontakt med gamle kamerater, eller satse på noe helt annet, jakt og fiske, filmklubb, frimerker osv....

[Mas.ing]

Hei!

Det blir nok uansett vanskelig for deg å glemme henne som du fortsatt elsker og setter så høyt. Jeg vil nok heller råde deg til å gi henne tid og avvente situasjonen. Hun har åpenbart gått lei, og når det er snakk om så lenge som 6 år forstår jeg at hun vil ha pause. Hun har nok savnet oppmerksomhet fra din side, ikke når det gjelder husfarrollen, men når det gjelder kjæresterollen. La henne få være alene uten å mase på henne. Ikke kom med hinter heller om intimitet og sex. Du vil fort merke om hun får lyst på deg igjen.

Jeg forstår at du synes det er trist og kanskje urettferdig at du ikke kan få vist at du vil rette opp igjen de "feilene" som nå er kommet frem. Men hun ser det på en annen måte. Hun har håpet at du skulle se de i mange år, uten at du har forstått det. Hvordan skal hun nå kunne tro at du vil snu om helt plutselig, fordi du selv er blitt fortvilet. Det har hun vært lenge. Derfor trener hun pause og lufte rundt seg. Men du respekterer hen mest ved å holde deg i bakgrunnen nå.

I ventetiden må du forsøke å fylle dagen din med meningsfylte aktiviteter. I tillegg til jobb og friluftsliv, kan du kanskje ta opp igjen en tidligere hobby? Eller ta kontakt med gamle kamerater, eller satse på noe helt annet, jakt og fiske, filmklubb, frimerker osv....

Hei igjen Solveig!

Jeg håper at hun en dag vil skjønne meg, hvor mye hun betyr for meg og at jeg er villig til å gjøre noe med mine feil.

Har fått en ekstremt dyr lærepenge som svir kraftig nå. Men tror også at jeg har gjort mitt nå, jeg har fortalt henne at jeg skjønner avgjørelsen hennes!

Nå er det bare å håpe at hun kan stole på meg, har alltid vært snill med henne og vært der for henne når hun har det vanskelig. Men det er signalene hennes jeg ikke har sett eller brydd meg om.

Hun sa at hun elsket meg dagen før hun ville at jeg skulle flytte ut, det gjorde det ekstra tungt å flytte fra henne!

Trodde nesten ikke det jeg hørte.

Men jeg skal avvente det hele og se, er bare redd det er for sent.Hun ville ikke at jeg skulle ha forhåpninger og vente på henne.

men det er ikke lett når hun sier at hun trenger tid..

Tusen takk for svaret!

Det hjelper å få gode råd i en så tøff situasjon.

[Mas.ing]

Hei, føler med deg.

Kanskje du med en gang oppfatter dette innlegget som slemt, men jeg lover at det ikke er slik ment :-)

Men først, beklager å måtte si det, men dette er en klassisk handling fra ei jente som har blitt oversett til de grader at hun har funnet mye mer spenning hos en annen.

Slett ikke sikkert, men veldig sannsynlig.

Hun er glad i deg, og har vanskelig for å la vær å trøste, klemme osv., men hun ser fram til noen som viser HENNE oppmerksomhet.

Når hun ser at du har oppfattet hintet ENDELIG, men likevel ikke "våger " å fortsette, er "den andre" en sannsynlig årsak.

Det er i så fall ikke "den andres" eller hennes skyld, men DIN.

Jeg og min kone har opplevd dette, og vet at det jeg skrev først er en sannhet, men en sannhet med modifikasjoner.

Dvs. begge har sviktet, men på hver sine områder.

Derfor vil vi gjerne hjelpe deg litt på vei ved å sparke begge to litt i baken J

Det er vår erfaring at kun et velrettet spark kan få oss til å tenke.

Du er fortvilet over deg selv, ikke sant?

Samtidig synes du nå forferdelig synd på deg selv, ikke sant det også?

Er det samsvar mellom disse to følelsene?

Egentlig ikke, men vi er jo bare mennesker!

Men hun har nå gjort en liten genistrek for deg, kanskje uten å tenke over det.

Fordelen er at du blir "manipulert" til å måtte sette deg mer inn i den andres tanker og følelser.

Du kommer til å lære så kraftig av dette dersom du er villig, mens den som bryter ut kanskje uten å gjøre et forsøk på å kjempe når sannheten er gått opp for den andre (deg), kan risikere å oppleve det samme igjen.

Nettopp fordi hun ikke har lært at menn er for "dumme" J til å ta hint. Dvs. det er viktig å være litt klar på et tidligere tidspunkt.

Skjønner du hva vi mener?

Kommer tilbake til det, for det har litt med å gjenoppbygge selvtillit å gjøre.

Oppfordrer faktisk til at du viser fram hele det opprinnelige "nødropet" i forumet til den andre parten.

"Men der var jeg så negativ og lei meg, og kanskje sier mye dumt", sier du...

Ja vel, men effekten av å kunne vise til en endring i handlingsmønster, tanker og utsagn er mye viktigere enn å framlegge løsninger.

Det er mer konstruktivt og påkaller faktisk ønske om å følge opp fra den andre parten.

Det skaper håp for framtiden og vilje til å tilgi og kjempe på en helt annen måte.

Det er så viktig i den første fasen å få hjelp til å sortere tanker og følelser, for det er i denne fasen man kan låse seg fast.

Ikke minst er dette viktig for å slippe depresjoner og langvarige problemer.

Det er ment som hjelp til å få tilbake ro og verdighet for seg selv.

Det er jo roen man savner når depresjon, bitterhet og sorg tar overhånd en periode.

Du som føler deg "sviktet" har en kjempejobb foran deg, men i motsetning til dagene du har bak deg, er den kjempegivende og morsom! Jeg har også tips til fantastisk litteratur rundt dette.

Urettferdig, vil du si, når du som den forlatte parten føler at du får noen velrettede spark i baken. Men, faktisk er det slik at spark bak er et av de beste virkemidler for å få det bra selv.

Og så skjønner du ikke at det er din egen samvittighet du ikke orker.

"Svik" er en naturlig følelse for den som blir forlatt, og det er tap av selvtillit som er den naturlige følgen. Den er det viktig å opprettholde, men samtidig ta et lite oppgjør med seg selv.

Det er nemlig det oppgjøret som gjør oss i stand til å kommunisere og finne løsninger.

Man kan gjerne bruke et slikt innlegg som dette, bare for å få i gang en litt forløsende samtale. Målet kan være både gjenforening, men også for å skape ro mellom partene.

Altså løsninger som også innebærer endelig adskillelse, men da tas de gjerne på et hyggeligere nivå.

Og løsninger er basert på forståelse av den andres opplevelse av forholdet, like mye som innrømmelse av egne feil. Og siden man er to om et forhold, gjelder dette for begge to.

Gjør du et helhjertet forsøk, vil du i ettertid ikke klandre deg selv for det som gikk endelig galt.

Da er det viktig å ha fått hjelp fra de som selv har fått hjelp som hjalp J Den var lang og vanskelig?

Det er en morsom jobb faktisk!

Vi ble presentert disse tankene fra andre, satte det ned på papir og tilbød hverandre å lese gjennom først for så å vurdere om det var verd et forsøk.

Først: Du har tusen spørsmål, så glem tanken om å forstå alt selv. Det er det som skaper depresjoner!

Glem også alt som heter angrep og utfall mot den andre parten. Han/hun har nemlig også sine grunner.

Legg deg flat for hennes grunner i første omgang, for hennes opplevelse av deg kan du ikke stille spørsmål ved.

Men spørsmål er viktig arbeidsredskap for å få hverandre i tale, for det er samtalen som i første omgang er målet...

Og får man hverandre i tale, er det i nesten alle slike forhold en viss vilje tilstede til å vurdere forholdet på nytt.

Begge må føle at den andre er villig til å gjøre endringer!

Dette er en jobb for begge, og den som har vært egoist har den største jobben. Tror du?…

Tja…

For de fleste av oss som har opplevd slike ting og unngått et bittert brudd, har reparasjonen vært mer vellykket enn mange av våre venner som heller fant seg nye partnere. De reparerte ikke årsakene men bare følgene.

Og en "følgeskade" dukker alltid opp igjen. Ikke sant? Som rusta på en bil bobler "ta hverandre for gitt"-holdningene opp i det nye forholdet også.

Vi som har våget å kjempe for noe, vet hvilke herlige resultater det kan gi.

Enig så langt?

Hva skal vi da forsøke å gjøre?

Du må bli kvitt "stakkars meg", og da er det like viktig å innrømme som å gjøre ting annerledes.

Viste jeg nok oppmerksomhet? Gjorde jeg en innsats hjemme eller fortale henne at jeg så hva hun gjorde?

Ga jeg henne følelsen av å bety noe for meg, eller fortalte at jeg var glad og stolt av henne? Gjorde jeg meg selv spennende for henne?

Dette er også spesielt viktig for en kvinne å gjøre.

Forresten, en egoist klarer aldri å få henne til å føle seg spennende. Hvordan skal du kunne det når du prioriterer deg selv?

Den største (og lureste) egoisten er han som skjønner at det siste rødvinsglasset eller godbiten skal jeg gi henne J

For den dumme egoisten har ikke forstått at det vanker så mye mer etterpå!

Den kloke tenker lenger enn nesa rekker altså, og tar hensyn til det som skjer etterpå.

Så, tok jeg henne for gitt? Og satser på at hun aksepterer å få restene når jeg har prioritert mine egne ønsker først?

Da får jeg kanskje aldri gjøre det jeg liker? Eller?

Etter at vi giftet oss med hverandre for annen gang, har vi enda ikke opplevd at den andre ikke har gjengjeldt generøsitet med minst like stor generøsitet.

Så må vi begynne med hvordan vi reagerer på hverandres svakheter og feil.

Tenk litt mindre på hvilke feil den andre gjør, men mye mer på hva jeg selv sier/gjør som utløser en reaksjon hos den andre som jeg ikke liker.

Det er forskjellene som er spennende, og det å lete etter spennende hemmeligheter hos hverandre er morsomt og smittende. Det er i mine øyne galskap å tro at man vokser fra hverandre. Det brukes altfor mye som unnskyldning for å kvitte seg med partneren. Det er det beste bevis for at jeg har prøvd å forandre den andre til å bli som jeg vil. Da blir det morsommere å gjøre små ting og endringer og vente spent på den andres reaksjon :-) Oftest blir jeg overrasket over responsen! Og kommer den ikke i første eller annet forsøk, kommer den i tredje. :-) og så lurer hun på hva som skjedde og får lyst til å finne ut av dette!

Du kan også be om tilgivelse for din del i saken, ikke sant? Uansett hvem part du er.

Det er bare å legge seg fullstendig flat!

Fryktelig mange overser det faktum at det er nyttig å be om sympati, for det medfører endringsvilje. Men sympati er nesten umulig å få uten at du virkelig mener det helt ekte når du er lei deg.

Det synes! .-)

Hun kan kanskje innse at hennes handlinger og holdninger også kan ha medført at du reagerer på en måte hun ikke liker... osv.. Kanskje vært en viss medvirkende årsak til at du prioriterte deg selv for mye.

Gjorde hun noe for å få deg til å føle deg spennende for henne, slik at du ønsket å gjøre noe spesielt for henne?

Tipper det manglet noe der også. Altså har begge parter en jobb å gjøre.

Det er stort sett essensen i mitt svar til deg.

Vi må se på oss selv, og ikke kaste ballen til den andre hele tiden.

Den som legger seg flat for disse tankene og gjør opp status for det som har skjedd, flytter fokus til det man ønsker å oppnå med livet.

Dere har et godt liv foran dere hvis dere ønsker.

Selv vi som gikk så langt som til skilsmisse før vi fant ut det samme, men angret, klarte å bygge opp både lidenskap, kjærlighet og spenning igjen! Gled dere over mulighetene og glem problemene.

Jeg vet dette blir vondt lenge hvis ting ikke gjøres riktig...

Min kone og jeg har hatt en kjempejobb med å bygge opp igjen både tillit og lidenskap. Men vi har klart det!!!

Vi har ikke hatt lov til å diskutere hva som er feil eller rett i dette, men hver for oss prøve å tenke ukritisk på flere versjoner.

Deretter har vi foreslått for hverandre hva JEG selv kanskje kan gjøre annerledes eller tenke annerledes.

Dermed kan utgangspunktet for diskusjonen bli bedre.

Vi unngår fellene vi gjerne går i, når vi sier "DU gjorde. sa osv..". Istedet kan jeg fortelle hvordag "jeg opplever det du sier/gjør".

Men, som vi gjorde begge to: ... Spør deg selv om hva du kan ha unnlatt å yte i samlivet.

Kan begge ha gjort det litt for lite spennende i samliv/sexliv, slik at hun falt for fristelsen til spenning uten deg og du til å bli en egoist?

Kan det da være mulig for DEG å starte bygging av allianse/bro? Ved å tilby henne å se gjennom et slikt forslag som dette?

F.eks. kan du sette deg rolig ned og si han at det er noe du vil fortelle?

Så kan du fortelle at du har tenkt litt over hvilke svakheter du selv har funnet, hva du kunne tenkt deg å gjøre bedre. ikke for å be om å komme tilbake men for å lære.

Ikke si ham/henne at du vil gi henne en mulighet eller deg en mulighet til å komme inn i varmen, men at du vil hun også skal vurdere om nye tanker gjør forholdet verd jobben? Kanskje både forhold og barn?

Og la det være en invitasjon.

Det funker for oss, og da blir det et felles prosjekt slik at hun ikke føler seg presset til å tilstå noe som kanskje du ikke forstår begrensningen på. Hvis du for eksempel fristes til å mistenke henne for utroskap.

Dvs. hun innrømmer noen tanker i den retningen, og så føler hun at du hele tiden vil ha det til å være verre?

Gir dere hverandre muligheten til å være ærlige uten å avbryte, kommer gjerne hele sannheten etterhvert.

Og har den kommet frivillig, begynner broen å bygges.

Da kommer viljen til tilgivelse, forsoning og oppbygging av lidenskap og tillit.

Men man må begynne et sted. Og du verden så vanskelig det er å begynne med seg selv...

Men faktisk så er det eneste takstisk riktige. Ingen kan unngå å se det hvis du arbeider med deg selv hvis du gjør det ærlig og oppriktig. Da bør du ikke gjøre det for dette forholdet, men for at du skal lykkes bedre med deg selv.

Den andre blir interessert og lurer på hva som skjedde. For ingen er interessert i å stå igjen og lure på når bussen gikk.

Min kone sa "Når jeg vet hvor glad jeg var i han, og ser hvilken jobb han har gjort for å endre ting, hvorfor skal jeg begynne på nytt med en annen og la en annen dame ta desserten min?"

Lykke til!

Hei igjen "det er alltid håp"(Håper dere er der ute nå...)

Ble veldig fasinert av historien deres, kanskje det finnes håp for meg også...hvem vet?

Var hos henne i går og pratet litt, det var kjempe hyggelig, vi pratet og spiste kvelds sammen, satt i sofaen og pratet og lo. Jeg blir så utrolig avslappet av å være i hennes selskap, blir nok en stund til jeg drar dit igjen eller ringer henne.

Vi har en sånn fin og rolig tone når vi er sammen, det er så godt.

Det er ikke så vondt å dra fra henne lenger, bare jeg vet at hun har det bra så blir jeg rolig! Hvordan skal jeg gå fram nå for ikke å være for intens?

Har bare så lyst til å ordne opp og bevise at jeg ikke er en egoist og er villig til å lytte til henne, det har jeg virkelig lært, både av bruddet og av dere som har sendt synspunkter på min situasjon.

Dere har fått meg til å tenke over ting, sette pris på småting og et mer nyansert bilde av det hele.

Gi meg gjerne flere av de gode rådene deres.