Når forholdet har satt seg fast i grøfta

[Gjest Hva nå da???]

Forholdet vårt har vært litt opp og ned i det siste, men det har vært mest bra og vi har alltid kommet til enighet og blitt venner etter en samtale. Men nå stanger det! Vi krangler om alt, går fra hverandre i sinne, legger oss i sinne osv. Vi venter vårt første barn så det er ikke så enkelt at vi bare kan flytte fra hverandre.

Han sier jeg blir fortere sur og maser og klager. Ja, jeg klager, men det er fordi han drar ut strykejern uten å sette det tilbake, lar det ligge igjen skjeggstubber i vasken, søler dukker utover hele benken uten å tørke opp, osv osv.lista er lang. Jeg ber han rydde opp etter seg for jeg orker ikke å rydde opp etter han hele tiden. Jeg er sliten nok som det er etter full arbeidsdag, masse hormoner og bekkensmerter. Jeg rydder alltid etter meg, hvorfor er det vansklig for han? Jeg blir så lei og sliten! Han blir drittlei maset mitt, men jeg klarer ikke la være. skjønner ikke at han ikke skjønner at han må rydde etter seg som alle andre voksne mennensker!

Eneste vi gjør når vi er hjemme er å ligge på sofaen og glane på tv. Når jeg prater til han så svarer han ikke. jeg liker å prate og skulle ønske han var sånn og, men synes han er gørrkjedelig! Det skjer ikke noe med han! Han har aldri råd til å finne på noe. Når vi først går ut og spiser så blir det fiasko, vi sitter og og ser på hverandre. Jeg prater, han avbryter og begynner å prate om bil f.eks! Virker ikke som han forstår at jeg er sliten pga graviditeten. Han sier jeg ikke er forståelsesfull! Han jobber skift og begynner tidlig noen dager og da er han trøtt, sier han kan legge seg på rommet i stedet for å sove i stua. Da blir han sur og skriker til meg at jeg er hurpe og ikke skjønner at han er trøtt. Skjønner det, men det er da ingen grunn til å okkupere hele stua!

Kan skrive i en evighet, men ender her. er drittlei, han er kjedelig, føler ikke at han gir meg noe lenger, vet ikke om jeg elsker han lenger. synes han er en tosk! Men vi kan ikke bare gi opp, vi skal jo ha barn og det fortjener begge foreldrene sine!

[Gjest Ingen skam å søke hjelp.]

Kjære deg.

Forstår ganske godt hvordan du har det, for jeg hadde det slik en god stund.Kjenner faktisk igjen alt du skriver om.

Da jeg ble sint (ofte i andres nærvær) fikk jeg høre at jeg hadde hormoner og alt det der. Det hadde jeg jo også, men i mitt tilfelle tror jeg at jeg ble SKIKKELIG GRAVID. Med det mener jeg at da fikk jeg det for meg at alt skulle være perfekt fordi vi ventet barn sammen og alt skulle gå på skinner.

Hey! Jeg slo meg kraftig da jeg falt ned fra den rosa skyen ja...

Vi kom ganske langt med kranglinga etterhvert og har nå to skjønne søte barn. Derfor var jeg ganske bestemt på at vi skulle gå til samtaler og bl.a. lære å snakke bedre sammen. Det ble nemlig også slik for oss at sofaen og tv'en regjerte i huset og det ble mindre og mindre snakking.

Husk på at menn har 2000 ord og kvinner har 7000, så at det er litt tomt i vokabularet til mennene om kvelden er kanskje ikke så rart.

Vel, vi har gått i samtaler en tid nå og der har vi lært hverandre å kjenne på en litt annen måte.

Jeg vil absolutt anbefale en slik samtale.

Han har sikkert ting han er litt misfornøyd med når det gjelder deg også.

Prøv å fokusere på noe positivt han gjør. Han har nok helt sikkert NOE positivt eller hva?

Jeg skjønner at du blir lei av at han ikke fjerner hår i vasken osv., men er det noen stor krise?

At han sover på stua kan jo bety at han synes det er leit å legge seg, for da blir du sittende alene.

Har du prøvd å la ham trekke seg litt tilbake? La han få seg en middagshvil på en times tid f.eks? Tappe i et badekar og la ham slappe av der med en pils.

Prøv å gjøre noe for ham når han kommer hjem sliten, så vil nok du også få litt igjen for det vil jeg tro.

Dere skal ha et barn sammen snart. Dere bør rydde opp litt i dette før det kommer.

[laban]

Graviditet og babyperiode er "unntakstilstand" og feil tid for å gjøre noe drastisk. Det er mange som blir slitne og får lavere terskel når de er gravide, mens den kommende pappaen ikke ser på denne tiden som noe spesielt - det er jo først når babyen kommer at han "merker noen forskjell".

En annen ting er at alt som dreier seg om arbeidsfordeling blir verre når dere får en baby i tillegg. Du kommer til å bli "låst" med amming, bæring og stell en god del av dagen under permisjonstiden, og frustrasjonen over ting som må flyte, kommer til å øke. Så dere bør bli enige om hvor dere skal legge lista mht, ryddighet før fødselen. Tro meg, det kommer til å bli verre ting enn noen rusk i vasken å irritere seg over mens babyen er liten.

Det beste er å _fordele_ oppgavene slik at noen ting er din jobb og andre ting er hans, definere hvor ofte de skal gjøres (skriv gjerne liste) og så la være å legge seg borti hverandres oppgaver. Ordningen med at du ser hva som skal gjøres og enten ber ham gjøre det eller gjør det selv og irriterer deg, blir helt håpløs når dere får småbarn.

Bestem f.eks. at kveldsbadet av babyen er en pappajobb. Pass på at han får se hvordan det skal gjøres mens dere er på sykehuset, og la være å blande deg inn når han gjør det hjemme.

Si at jordmor / legen har sagt at du bør gå en kveldstur noen ganger i uka for å være i form til fødselen (det er sant, selv om h*n ikke har sagt det) og dra fyren med deg. Senere kan denne turen bli pappatur med barnevogn. Du kommer til å bli enda mer gal av å være hjemme hele tiden, når du får en skrikende baby som selskap.

Det finnes lesestoff om disse problemene i bøker om svangerskap og fødsel. Du kan lese noe av dette selv, be ham gjøre det samme og spørre hva han mener om det, dersom du får ham til å lese denslags. Eller ta utgangspunkt i noe dere har observert hos andre par med baby (f.eks. "har du sett at det virker som om det er X sitt barn alene, Y bare ser på, hvordan tror du det vil gå når ungen blir større?") og spør hva han synes om det.

Altså - ingen drastiske tanker om brudd, men praktiske forebyggende tiltak

anbefaler

[amber sun]

Graviditet og babyperiode er "unntakstilstand" og feil tid for å gjøre noe drastisk. Det er mange som blir slitne og får lavere terskel når de er gravide, mens den kommende pappaen ikke ser på denne tiden som noe spesielt - det er jo først når babyen kommer at han "merker noen forskjell".

En annen ting er at alt som dreier seg om arbeidsfordeling blir verre når dere får en baby i tillegg. Du kommer til å bli "låst" med amming, bæring og stell en god del av dagen under permisjonstiden, og frustrasjonen over ting som må flyte, kommer til å øke. Så dere bør bli enige om hvor dere skal legge lista mht, ryddighet før fødselen. Tro meg, det kommer til å bli verre ting enn noen rusk i vasken å irritere seg over mens babyen er liten.

Det beste er å _fordele_ oppgavene slik at noen ting er din jobb og andre ting er hans, definere hvor ofte de skal gjøres (skriv gjerne liste) og så la være å legge seg borti hverandres oppgaver. Ordningen med at du ser hva som skal gjøres og enten ber ham gjøre det eller gjør det selv og irriterer deg, blir helt håpløs når dere får småbarn.

Bestem f.eks. at kveldsbadet av babyen er en pappajobb. Pass på at han får se hvordan det skal gjøres mens dere er på sykehuset, og la være å blande deg inn når han gjør det hjemme.

Si at jordmor / legen har sagt at du bør gå en kveldstur noen ganger i uka for å være i form til fødselen (det er sant, selv om h*n ikke har sagt det) og dra fyren med deg. Senere kan denne turen bli pappatur med barnevogn. Du kommer til å bli enda mer gal av å være hjemme hele tiden, når du får en skrikende baby som selskap.

Det finnes lesestoff om disse problemene i bøker om svangerskap og fødsel. Du kan lese noe av dette selv, be ham gjøre det samme og spørre hva han mener om det, dersom du får ham til å lese denslags. Eller ta utgangspunkt i noe dere har observert hos andre par med baby (f.eks. "har du sett at det virker som om det er X sitt barn alene, Y bare ser på, hvordan tror du det vil gå når ungen blir større?") og spør hva han synes om det.

Altså - ingen drastiske tanker om brudd, men praktiske forebyggende tiltak

anbefaler

Bra skrevet, laban

mvh

[Gjest Hva nå da???]

Kjære deg.

Forstår ganske godt hvordan du har det, for jeg hadde det slik en god stund.Kjenner faktisk igjen alt du skriver om.

Da jeg ble sint (ofte i andres nærvær) fikk jeg høre at jeg hadde hormoner og alt det der. Det hadde jeg jo også, men i mitt tilfelle tror jeg at jeg ble SKIKKELIG GRAVID. Med det mener jeg at da fikk jeg det for meg at alt skulle være perfekt fordi vi ventet barn sammen og alt skulle gå på skinner.

Hey! Jeg slo meg kraftig da jeg falt ned fra den rosa skyen ja...

Vi kom ganske langt med kranglinga etterhvert og har nå to skjønne søte barn. Derfor var jeg ganske bestemt på at vi skulle gå til samtaler og bl.a. lære å snakke bedre sammen. Det ble nemlig også slik for oss at sofaen og tv'en regjerte i huset og det ble mindre og mindre snakking.

Husk på at menn har 2000 ord og kvinner har 7000, så at det er litt tomt i vokabularet til mennene om kvelden er kanskje ikke så rart.

Vel, vi har gått i samtaler en tid nå og der har vi lært hverandre å kjenne på en litt annen måte.

Jeg vil absolutt anbefale en slik samtale.

Han har sikkert ting han er litt misfornøyd med når det gjelder deg også.

Prøv å fokusere på noe positivt han gjør. Han har nok helt sikkert NOE positivt eller hva?

Jeg skjønner at du blir lei av at han ikke fjerner hår i vasken osv., men er det noen stor krise?

At han sover på stua kan jo bety at han synes det er leit å legge seg, for da blir du sittende alene.

Har du prøvd å la ham trekke seg litt tilbake? La han få seg en middagshvil på en times tid f.eks? Tappe i et badekar og la ham slappe av der med en pils.

Prøv å gjøre noe for ham når han kommer hjem sliten, så vil nok du også få litt igjen for det vil jeg tro.

Dere skal ha et barn sammen snart. Dere bør rydde opp litt i dette før det kommer.

Tro meg jeg prøver! Vi har ikke badekar, men ber han legge seg og slappe av litt, det er greit, men i går når han sovna så sov han for natta. Skjønner? Tok hele sofaen, dytta ut meg og snorka og smatta. Orker ikke å høre på det!

Jeg lager mat til han når han kommer hjem, lager av og til matpakke til han og gjør i stand kaffetrakteren så han slipper det om morningen. Han fikk lunsjpenger av meg i går siden jeg vet han er blakk.

Han er flink til å støvsuge og tømme oppvaskmaskinen. Han vasker som regel også, jeg vasker badet og klær og lager middag. Vi har bestemt at han skal lage middag de dagene han har fri.

Men han er så grinete! Han oppfører seg som en dritt, og jeg hater han når han er sånn! Hva gjør han for meg da?? Er søren ikke strort! Jeg prøver virkelig å ikke nevne små ting, men når han roter og det første jeg må gjøre når jeg kommer sliten hjem fra jobb er å rydde opp shiten hans blir jeg rasende! Hadde vært deilig hvis det hadde vært strøkent en dag, mener ikke helt tomt for støv osv. Støv og litt shit har vi, men mener smuler på benken, sukker overalt, kaffefilteret i kaffetrakteren, glass på bordet. Han er ikke fem år og MÅ rydde etter seg! Og når jeg klager over dette mener han at jeg maser og er dust, men han er dust som sliter meg ut. Han vet jeg er sånn, og jeg har sagt jeg ikke kommer til å forandre meg. Og det har han godtatt.

[Gjest alive&kicking]

Tro meg jeg prøver! Vi har ikke badekar, men ber han legge seg og slappe av litt, det er greit, men i går når han sovna så sov han for natta. Skjønner? Tok hele sofaen, dytta ut meg og snorka og smatta. Orker ikke å høre på det!

Jeg lager mat til han når han kommer hjem, lager av og til matpakke til han og gjør i stand kaffetrakteren så han slipper det om morningen. Han fikk lunsjpenger av meg i går siden jeg vet han er blakk.

Han er flink til å støvsuge og tømme oppvaskmaskinen. Han vasker som regel også, jeg vasker badet og klær og lager middag. Vi har bestemt at han skal lage middag de dagene han har fri.

Men han er så grinete! Han oppfører seg som en dritt, og jeg hater han når han er sånn! Hva gjør han for meg da?? Er søren ikke strort! Jeg prøver virkelig å ikke nevne små ting, men når han roter og det første jeg må gjøre når jeg kommer sliten hjem fra jobb er å rydde opp shiten hans blir jeg rasende! Hadde vært deilig hvis det hadde vært strøkent en dag, mener ikke helt tomt for støv osv. Støv og litt shit har vi, men mener smuler på benken, sukker overalt, kaffefilteret i kaffetrakteren, glass på bordet. Han er ikke fem år og MÅ rydde etter seg! Og når jeg klager over dette mener han at jeg maser og er dust, men han er dust som sliter meg ut. Han vet jeg er sånn, og jeg har sagt jeg ikke kommer til å forandre meg. Og det har han godtatt.

Da råder jeg deg fortsatt til å ta kontakt med familievernkontoret. Det kan kanskje få ham til å tenke litt annerledes på ting og verdsette deg mer enn han gjør. Samtidig som du kanskje også får noen aha-opplevelser. Det gjorde i alle fall vi.