hva gjør jeg nå?

[Gjest hrmm]

vi har vert gift nå i tre år, vier verdens beste venner, deler alt osv...men jeg tenner ikke på han lengre, han er blir tykk og nå begynner jeg å irritere meg over hvor lite mann han er. det er jeg som gjør alt det praktiske, han er en kløne når det gjelder å fikse ting. og det gjør at jeg syns han er en taper, jeg føler at jeg mister respekten for han,,,,,

er dette vanli? vet ikke hva jeg skal gjøre, men det frister ikke med sex lengre, jeg prøver å unngå det...

jeg vil ikke skilles, vi har det så fint sammen hadde det ikke vert for disse tankene mine....

[msna]

Du får starte med å vektlegge de positive sidene til mannen din.

[Gjest tosomhet]

Jo mer positive tilbakemeldinger på det han faktisk gjør bra, eller i alle fall prøver på. Jo mer vil han prøve igjen!

Angående vekta går det an å fleipe litt med det, og så invitere seriøst til å begynne å trene sammen. Spille squash for eksempel. Eller andre ting.

Men først og frems må du innse at å holde hjulene igang i et forhold ikke bare en mannens jobb, og at du ofte får tilbake det samme som du sender ut.

[coline]

har nettopp avsluttet ett 8 år langt forhold med min kjære og er på flyttefot selv.

vi er utrolig gode venner, men lysten på sex var borte fra min side. Kjærligheten var borte.

tilslutt skjønte jeg at jeg fikk prøve for meg selv. vi jenter er avhengi av oppmerksomhet og kos...

for noen nytter det å sette seg ned å prate, finne gode sider hos sin kjære eller rådgivning. men for andre blir det bare verre. jeg valgte å kutte før vi blei skikkelig uvenner..

det skal nevnes at forholdet vårt har vært dårlig ett par år.

lykke til,... og jeg håper du gjør noe for å hjelpe dette. ikke gå som meg og vent på at det skal bli bedre...

klemmer

[jubalong70]

Hva var det som gjorde at du falt for ham i utgangspunktet da?

Kanskje han føler han ikke behøver å gjøre praktiske ting - fordi du gjør dem likevel?

Jeg er tilhenger av dr. Phil som sier at det er greit å skilles hvis man kan gå ut av døren og med god samvittighet si at man har prøvd alt! Og det vil si forsøke å snakke sammen, forsøke terapi, forsøke alt. Funker ingenting, da er det greit å gå.

Jeg tror du fokuserer veldig på vekten hans. Den mannen du forelsket deg i og giftet deg med er der fremdeles vet du!

Og, hvorfor legger han på seg? Kanskje han er ulykkelig han også. Kanskje han føler seg utilstrekkelig som mann? Kanskje dere trenger å snakke skikkelig sammen - skru av TV'n mer enn 1 kveld og sette av tid til å finne ut av hva det er som skjer?

[mil1365380270]

Han har garantert merket at det er noe han også, så hvorfor ikke snakke med ham? Det er urettferdig å ikke si fra, uansett hva det ender med.

Etter praten blir det nok en naturlig sex-pause, og du trenger ikke se på det som et press lenger. Faktisk kan det hende du blir ganske så redd for å miste han, og følelsene kommer tilbake. I alle fall de du/dere trenger for å fortsette å rette på forholdet.

Personlig har jeg erfaring med at forholdet er slutt, når jeg får den følelsen der. Men det er alt for mange andre som sier noe annet, så prøv!

Og en ting til - Prøv å finne ut hva du egentlig vil. Tror du finner negative ting ved ham, fordi det er lettere enn å tørre å tenke høyt/si at det er du som har endret deg, og som må ta en stor del av ansvaret for problemene dere nå har :-)

[Gjest hrmm]

Du får starte med å vektlegge de positive sidene til mannen din.

men jeg er redd ..tenk om jeg tar feil, tenk om det krever litt mer arbeid...og så er jeg redd for å være alene også, og føler at sex ikke kan måle seg med det vi har.... jeg har blitt utsatt for incest en gang og det har satt spor, jeg har aldri hatt et "lett" forhold til menn og sex, så trygghethar vert viktig, noe jeg har fått men så er det som om den tryggheten har gått over til noe annet...

vi er veldig åpne og ærlige, og jeg prøver å hinte om at han burde trene osv, uten å nevne at jeg syns han er fet...og han trener litt, men så stopper det opp, og jeg er liksom lei av å mase og pushe....

prøver å rose han også, men med alt dette så kommer også den følelsen at han er patetisk på en måte,som ikke kan klare dette selv... jeg er kansje den som fikser først, men det er pga av erfaring. han klarer det ikke....

det er vel ikke så mye andre kan si, det var bare godt å få dele dette med noen...

det handler vel mest om respekt for den andre, kjærligheten er der...kan egentlig ikke tenke meg et liv uten han.