Er foreldrene deres fornøyde med hvordan dere lever?

[Gjest Tullina]

foreldrene mine maser hele tiden om at jeg må bestemme meg for hvilken masterretning jeg skal velge til høsten. Faren min vil at jeg skal gå flere turer i skog og mark, selv om det ikke interesserer meg.

de synes at jeg bør begynne å søke på sommerjobb allerede nå. Faren min vil at jeg skal begynne å tenke på pensjonsreformen selv om jeg bare er 26.

Jeg tar for lite ansvar hjemme. Jeg har det for rotete på rommet mitt.(kunne flyttet ut, men av spesielle grunner går ikke det nå).

Dessuten har jeg "rare" venner, de hadde vel sett for seg noen mer akademiske folk.

Hva er deres foreldre misfornøyde med?

[Gjest Kloetta]

At jeg ikke kler meg elegant og fargerikt nok, etter mammas smak. Og har for kort hår. Og ikke har produsert noen barnebarn ennå. Ellers er de ganske fornøyde. Pappa er stort sett fornøyd med alt jeg gjør.

Men jeg tror de er utrolig fornøyd med at jeg flyttet hjemmefra da jeg var 20, hadde jeg bodd hjemme da jeg var 26, hadde det selvsagt vært en helt annen sak. Du må flytte, du kan ikke regne med at de ikke bryr seg når du bor hjemme hos dem!

[Gjest luft under vingene]

Hvis du var mitt barn ville jeg vært mest misfornøyd med at du fortsatt bor hjemme!

[Gjest mæmi]

Det er naturstridig at "unger" som nærmer seg 30 fremdeles bor hjemme. Hvis de ikke er funksjonshemma eller noe, da.

[Gjest alive&kicking]

Håper situasjonen din endrer seg snart slik at du kan flytte for deg selv. Jeg bodde hjemme til jeg var 21, flyttet så ut for en kortere periode og bodde da hjemme til jeg var 26.

Du og de kan ha godt av å komme seg litt på avstand fra hverandre.

Du skriver lite om hvor mange søsken du har eller hvilket nr. du er i rekken av søsken.

Jeg var sistemann i rekken og naturlig nok siste mann ut av huset. Jeg var og er mindsten uansett hvor gammel jeg blir.

Jeg er til gjengjeld den som har kommet meg lengst bort fra mor og far. Likevel så slipper de liksom ikke helt taket i meg. Dette har gjort meg til en usikker person vil jeg påstå. Etterhvert som jeg har fått prøve og feile litt har jeg sakte men sikkert blitt mer selvstendig og tatt egne valg. Kanskje ikke nødvendigvis riktige valg, men i alle fall har jeg stått for det jeg har gjort og klart meg sånn noenlunde.

Jeg synes foreldre bryr seg veldig med hva som er best for barna sine. Jeg gikk til en rådgiver på skolen som var veldig farget av hva han visste foreldrene mine ønsket for meg. Jeg tok noen av de valgene foreldrene mine ønsket og så gjorde jeg også egne valg. I mitt tilfelle har jeg ikke angret så mye på det jeg har gjort.

Mine foreldre har latt meg velge selv på en god del ting, men de pesa meg mer med "er dette så lurt", "klarer du dette" osv. Ting som gikk mer på selvtillit.

Kanskje mener de at de bør få lov til å "bestemme" litt over deg siden du bor hjemme ennå? Ikke lett å vite hvordan foreldre tenker egentlig. Gjør det som du føler er riktig i forbindelse med utdanning. Om du ikke har bestemt deg ennå, så si at du trenger litt mer tid fordi du ønsker å være sikker på ditt valg.

Ang. venner så synes jeg ikke de skal få bestemme hvem du skal oppholde deg sammen med. Foreldrene mine mente jeg også hadde noen merkelige venner, inniblant normale venner. Jeg har mange forskjellige typer venner og er glad for det. Og hvorfor i all verden kan man ikke ha litt rare venner? Tenk om alle var like. Skrekk og gru om alle var som meg. Slitsom humor og evig pessimist. Nei, takke meg til rare venner.

[Spirello]

Mamma og pappa er fornøyd med hvordan jeg lever ja.. : ) Eneste de bekymrer seg litt for er gjelda til samboeren, som ikke er så stor, men det hindrer oss i å kjøpe leilighet...

Er egentlig glad jeg ikke har høyutdanna lesehester til foreldre, men jordnære, kloke og ikke bedrevitere... Da hadde jeg kutta dem ut!

jeg får masse skryt av mormor.. : ) Hehe.. Og mamma.. De synes jeg er fornuftig, økonomisk, har bra jobb, fin leilighet og voksen for alderen.. Dessuten er jeg fornøyd med meg selv! ; ) Har klart meg bra siden jeg flytta ut som18 åring.. Selv om det var litt hardt kjør med div. de første åra - men det vet ikke dem.. Flink til å kamuflere.. mamma vet nok litt..

[Gjest papirtiger]

Det er vel nokså naturlig at foreldre har flere meninger når du faktisk bor hos dem...

[Gjest kloetta]

Mamma og pappa er fornøyd med hvordan jeg lever ja.. : ) Eneste de bekymrer seg litt for er gjelda til samboeren, som ikke er så stor, men det hindrer oss i å kjøpe leilighet...

Er egentlig glad jeg ikke har høyutdanna lesehester til foreldre, men jordnære, kloke og ikke bedrevitere... Da hadde jeg kutta dem ut!

jeg får masse skryt av mormor.. : ) Hehe.. Og mamma.. De synes jeg er fornuftig, økonomisk, har bra jobb, fin leilighet og voksen for alderen.. Dessuten er jeg fornøyd med meg selv! ; ) Har klart meg bra siden jeg flytta ut som18 åring.. Selv om det var litt hardt kjør med div. de første åra - men det vet ikke dem.. Flink til å kamuflere.. mamma vet nok litt..

Hadde du kutta ut foreldrene dine hvis de var høyt utdannede lesehester?!

Mine er det, og de er de snilleste, minst kritiske menneskene jeg kjenner, (bortsett fra det der at mamma syns jeg skal bruke andre klær), De er faktisk jordnære og kloke. Man må da ikke være bedrevitende fordi man leser! I min familie er det de som ikke har utdannelse og aldri leser en bok som er fordomsfulle og kritiske til andre.

Utdannelse og boklesning har da ingenting med hvor ålreit man er som menneske, verken den ene eller andre veien., så det syns jeg var en rar ting å være glad for. (Mener heller ikke at du ikke skulle være fornøyd med de som de er, bare at det hørtes så fordomsfullt ut mot "lesehester". Følte meg truffet og måtte bare kommentere ...)

[skorpionfisken]

Hadde du kutta ut foreldrene dine hvis de var høyt utdannede lesehester?!

Mine er det, og de er de snilleste, minst kritiske menneskene jeg kjenner, (bortsett fra det der at mamma syns jeg skal bruke andre klær), De er faktisk jordnære og kloke. Man må da ikke være bedrevitende fordi man leser! I min familie er det de som ikke har utdannelse og aldri leser en bok som er fordomsfulle og kritiske til andre.

Utdannelse og boklesning har da ingenting med hvor ålreit man er som menneske, verken den ene eller andre veien., så det syns jeg var en rar ting å være glad for. (Mener heller ikke at du ikke skulle være fornøyd med de som de er, bare at det hørtes så fordomsfullt ut mot "lesehester". Følte meg truffet og måtte bare kommentere ...)

Enig. De mest bastante og påståelige mennesker jeg kjenner har ikke utdannelse.

De med utdannelse er mer åpne for at andre kan ha rett. De har lest nok til å vite at det alltid finnes flere sider av en sak.

[Gjest '!-o-!']

Det er naturstridig at "unger" som nærmer seg 30 fremdeles bor hjemme. Hvis de ikke er funksjonshemma eller noe, da.

Som mora til en skolekompis av meg sa til mamma da jeg som den siste i søskenflokken gifta meg; Du e' heldig, du! Æ bli ikkje kvitt mine...

[cecily]

Det er klart at de syns de har noe med ting og tang når du bor hjemme. Jeg syns du bør flytte til noe eget så raskt som mulig, det er nok det beste for alle parter.

Jeg flyttet ut som 18-åring og var allerede da helt klar for å bo for meg selv. Trøste og bære om jeg skulle bodd hjemme ennå *grøss*

[Babette]

Jeg er enig med de som sier at du bør flytte. Du kan ikke forvente å bli behandlet som en voksen så lenge du bor hjemme. Ikke blir du ordentlig voksen heller, når du slipper å ta ansvar for å forsørge deg selv.

[Gjest tonjeanette]

Flytt ,flytt, flytt.Ingen grunner er gode nok til å bo hjemme når man er 26 år !!!!!

[Gjest Tullina]

Flytt ,flytt, flytt.Ingen grunner er gode nok til å bo hjemme når man er 26 år !!!!!

synes vel at du svarte litt drastisk der!. Om du hadde fått kreft eller blitt alvorlig syk og ikke hadde noen samboer så hadde du kanskje vurdert å flytte hjem du også?

vel jeg har faktisk bodd hjemmefra i mange år. Etter alvorlig sykdom så har jeg måttet flytte hjem nå siste året i frykt for å dø på hybelen uten at noen merket det. Har forståelse for at de synes det er rotete på rommet mitt. Men jeg bidrar med min egen mat, og gjør husarbeid i huset, unntatt mitt eget rom. Det er alt annet de sier som jeg reagerer på. Det har jeg fått høre selv når jeg ikke bodde hjemme også.

[Gjest moralsiten]

synes vel at du svarte litt drastisk der!. Om du hadde fått kreft eller blitt alvorlig syk og ikke hadde noen samboer så hadde du kanskje vurdert å flytte hjem du også?

vel jeg har faktisk bodd hjemmefra i mange år. Etter alvorlig sykdom så har jeg måttet flytte hjem nå siste året i frykt for å dø på hybelen uten at noen merket det. Har forståelse for at de synes det er rotete på rommet mitt. Men jeg bidrar med min egen mat, og gjør husarbeid i huset, unntatt mitt eget rom. Det er alt annet de sier som jeg reagerer på. Det har jeg fått høre selv når jeg ikke bodde hjemme også.

I så fall synes jeg faren din godt kan slutte å mase om pensjonen din.

[Gjest er du dødssyk er situasjonen en helt annen]

synes vel at du svarte litt drastisk der!. Om du hadde fått kreft eller blitt alvorlig syk og ikke hadde noen samboer så hadde du kanskje vurdert å flytte hjem du også?

vel jeg har faktisk bodd hjemmefra i mange år. Etter alvorlig sykdom så har jeg måttet flytte hjem nå siste året i frykt for å dø på hybelen uten at noen merket det. Har forståelse for at de synes det er rotete på rommet mitt. Men jeg bidrar med min egen mat, og gjør husarbeid i huset, unntatt mitt eget rom. Det er alt annet de sier som jeg reagerer på. Det har jeg fått høre selv når jeg ikke bodde hjemme også.

Hvis der er en virkelig og relevant sjanse for at du når som helst kan falle død om på hybelen din, synes jeg foreldrne dine er merkelige som bryr seg med om du har søkt sommerjobb i januar.

Hvis de synes du sklir ut og ikke viser evne til å ta vare på deg selv / hygiene / ryddighet (mht hvordan du har det rundt deg), så forstår jeg at de er bekymret for det.

Men situasjonen er jo såpass spesiell (at de og du er redde for plutselig død!) at det blir helt umulig å svare generelt på et generelt spørsmål du stilte (uten å informere om den ekstreme situasjonen dere befinner dere i).

I situasjoner der både foreldre og barn er friske, synes jeg det er rart at man blir boende hjemme særlig mye lenger enn 20 år.

Der sykdom gjør at man må bli boende sammen etter dette, må man snakke mye sammen, og sette opp grenser for privatliv, og hvilke hensyn man må ta til hverandre.

At man holder det ryddig og hygienisk rundt seg, er et minimum hvis man psykisk og fysisk er i stand til det.

At man lar en 26-åring ordne sin egen økonomi mht jobbsøknader og pensjonssparing, er også helt nødvendig, så lenge man antar at hun / han er i stand til å ta vare på seg selv.

Men er den ene part (døds)syk, må man jo ta alt herfra, og spørsmålet ditt kan ikke svares på på et generelt grunnlag.

[Gjest Tviler litt på deg]

synes vel at du svarte litt drastisk der!. Om du hadde fått kreft eller blitt alvorlig syk og ikke hadde noen samboer så hadde du kanskje vurdert å flytte hjem du også?

vel jeg har faktisk bodd hjemmefra i mange år. Etter alvorlig sykdom så har jeg måttet flytte hjem nå siste året i frykt for å dø på hybelen uten at noen merket det. Har forståelse for at de synes det er rotete på rommet mitt. Men jeg bidrar med min egen mat, og gjør husarbeid i huset, unntatt mitt eget rom. Det er alt annet de sier som jeg reagerer på. Det har jeg fått høre selv når jeg ikke bodde hjemme også.

Tror det med sykdommen er noe du finner på nå, fordi du får så mye pes for å bo hjemme. Du hadde selvføligelig nevnt det tidligere, om det var tilfelle, ettersom det er helt umulig å svare deg uten den informasjonen.

Du skyter deg selv i leggen med masse selvmotsigelser her.

[Gjest Tullina]

Tror det med sykdommen er noe du finner på nå, fordi du får så mye pes for å bo hjemme. Du hadde selvføligelig nevnt det tidligere, om det var tilfelle, ettersom det er helt umulig å svare deg uten den informasjonen.

Du skyter deg selv i leggen med masse selvmotsigelser her.

javel du får tro hva du vil her. Poenget mitt med innlegget var jo ikke å fokusere på sykdom, men siden noen mente at det ikke fantes noen grunn til at man skulle bo hjemme til man var 26 år så måtte jeg jo forklare hvorfor. Men det skulle jo vært unødvendig.

[Spirello]

Hadde du kutta ut foreldrene dine hvis de var høyt utdannede lesehester?!

Mine er det, og de er de snilleste, minst kritiske menneskene jeg kjenner, (bortsett fra det der at mamma syns jeg skal bruke andre klær), De er faktisk jordnære og kloke. Man må da ikke være bedrevitende fordi man leser! I min familie er det de som ikke har utdannelse og aldri leser en bok som er fordomsfulle og kritiske til andre.

Utdannelse og boklesning har da ingenting med hvor ålreit man er som menneske, verken den ene eller andre veien., så det syns jeg var en rar ting å være glad for. (Mener heller ikke at du ikke skulle være fornøyd med de som de er, bare at det hørtes så fordomsfullt ut mot "lesehester". Følte meg truffet og måtte bare kommentere ...)

nei nei nei! Uff, ser jo nå at det der kom ut helt feil!!! Sorry. Hadde selvfølgelig ikke kutta dem ut hvis de hadde høy utdannelse og var lesehester.. (leser masse sjøl så.. ) men har inntrykk av at mange som er det tror de er så mye bedre enn alle andre, klokere, flinkere osv osv.. Og sånne folk liker jeg ikke, enten de har utdanning eller ikke... Jobber til daglig med studenter, og må innrømme mange av dem er så jævla smarte - tror de selv - at jeg nesten spyr... ; )

Foreldrene til eksen til broren min var sånn, og da var familien vår liksom ikke bra nok.. Men hvem som var best foreldre og besteforeldre var i hvert fall ikke dem.. der kom æren om tittelen før omsorgen.

[Spirello]

Enig. De mest bastante og påståelige mennesker jeg kjenner har ikke utdannelse.

De med utdannelse er mer åpne for at andre kan ha rett. De har lest nok til å vite at det alltid finnes flere sider av en sak.

Så de uten høyere utdanning kan ikke skjønne det????

Er nettopp sånne uttalelser jeg mener! Latterlig...