Er et samboerskap mindre verdt enn et ekteskap?

[cecily]

Har et ektepar med to forskjellige etternavn et dårligere ekteskap dersom ektefellene er så stae at ingen av dem vil bytte etternavn? Er det bedre at hele familien heter det samme?

Nå sverger jeg jo ennå til at samboerskapet er det beste i vårt tilfelle, men OM vi skulle ombestemme oss er det allerede nå klart at vi vil fortsette med to etternavn, for han nekter å bytte til mitt etternavn.

Om det bare er navnet det står i, så kan man la være å gifte seg hvis man likevel ikke vil bytte navn?

(litt på spissen, jeg vet det...)

Vakke det jeg sa, vettu. Lese bedre du!. Det var selve familiefølelsen, ikke kun navnet.

c",)

[cecily]

Etter at den nye navneloven kom, kan samboere også ta hverandres/felles etternavn om de vil.

Det er dessuten mange gifte som har forskjellige etternavn - slik er det bl.a her i huset.

Det var da fælt som dere pirket og kverrulerte c",)

FAMILIEFØLELSEN var det jeg la hovedvekten på. Men neida, det var det lille jeg sa om etternavn som ble vektlagt *stønne*

Lese bedre dere!

c",)

[Lisabeth]

Men vi trenger vel ikke skrive testamente når vi er enige om å IKKE arve hverandre.

Mine barn skal arve meg, og hans barn skal arve ham. Begge vet godt hva som tilhører den andre. Større ting er registrert på den som eier det, evt ved kvitteringer med navn på.

Blir det slutt mellom oss tar hver sitt og går. Ingen skal betale noe til den andre ved et brudd.

Men et evt bryllup ville utløse litt papirarbeide. Særavtale og fraskriving av arv, både på vegne av seg selv og sine arvinger, mye mer komplisert det.

Min mor er særkullsbarn, og du kan tro hvilke problemer hun fikk da hennes foreldre falt fra, fordi foreldrene var gift på nytt, og døde før sine ektefeller. Du kjenner ingen fullt ut før du må dele en arv med dem....

Jeg forstår det slik at dere ikke har felles barn, og det gjør det vel litt mindre komplisert. Hvis dere eier felles bolig, ville jeg sjekket hva som skjer med den om dene ene skulle falle fra. Har den ene råd til å betale ut barna til den andre ?

Da vi var samboere, forsikret vi hverandre "på kryss". Med det sikret vi at gjenlevende skulle ha mulighet til å skaffe seg egen bolig, om det verste skulle skje.

[Gjest Rusle]

Hvordan dere velger å leve enten det er i ekteskaå eller samboeforhold har selvsagt ingen betydning når det gjelder følelsene. Men det er absolutt mer praktisk, spesielt hvis dere har barn. Tenker da på arv.

[Gjest malun]

Det var da fælt som dere pirket og kverrulerte c",)

FAMILIEFØLELSEN var det jeg la hovedvekten på. Men neida, det var det lille jeg sa om etternavn som ble vektlagt *stønne*

Lese bedre dere!

c",)

Bill.Mrk: "Lever for å kverulere!"

;oP

[skorpionfisken]

Hvordan dere velger å leve enten det er i ekteskaå eller samboeforhold har selvsagt ingen betydning når det gjelder følelsene. Men det er absolutt mer praktisk, spesielt hvis dere har barn. Tenker da på arv.

Det er barna og arven vi tenker på da. Derfor vil vi ikke gifte oss. Mine barn arver meg og hans barn arver ham.

Vi har ikke, og vil heller ikke få felles barn.

Men skjønner jo at for mange er det å være gift viktigere for familiefølelsen, og omgivelsenes legitimering av forholdet.

[cecily]

Bill.Mrk: "Lever for å kverulere!"

;oP

Et godt mål i livet.

[Babette]

Jeg vil svare både ja og nei på spørsmålet ditt.

Jeg vet om flere som flyttet sammen etter få ukers bekjentskap, og til og med noen som flyttet rett inn til ny kjæreste direkte fra tidligere ektefelle. I denne fasen vil jeg tro at samboerskap er mindre seriøst enn ekteskap: De ville neppe ha giftet seg på direkten!

Etter noen år tror jeg imidlertid ikke det er noen forskjell.

At det eventuelt kan være det for omgivelsene, blir omgivelsenes problem.

Dette har nok både med ulike generasjoners og ulike miljøers syn på saken.

Jeg er samboer, og det er ikke en kjeft som har spurt oss om vi ikke snart skal gifte oss, verken i familien eller i omgangskretsen eller blant kolleger. Det er meget vanlig å være "bare" samboere.

[Gjest hos oss]

Et samboerforhold er man nødt til å "definere" på en annen måte enn et ekteskap, når jeg flyttet sammen med kjæresten min som student, så var det ikke et "ekteskapslignende forhold", mht gjensidig forsørgerplikt, følelser om at hans familie var min familie osv.

Et samboerpar som eier eiendom sammen og/eller har barn sammen og/eller har bodd sammen i "eksteskapslignende forhold" i flere år, er selvsagt et like sterkt forhold som et eksteskap.

Jeg vil tro at det finnes mange flere "løsere koblinger" i en del samboerforhold (feks to unge kjærester som flytter sammen) enn i de som har tatt skrittet å gifte seg. For meg var det ihvertfall slik, jeg kunne ikke tenke meg å gifte meg når jeg ble samboer 21 år gammel, og mente noe helt annet med å være samboer den gangen enn det jeg gjorde med å gifte meg noen år senere.

For familie, ihvertfall av den eldre garde, er det nok lettere å vite at "nå er de en familie", hvor hennes familie er hans familie osv, når de er gift enn når de er samboere, ihvertfall før de har vært samboere over tid eller har barn sammen. Når man gifter seg skjer mye av dette "over natten".

Når det gjelder det juridiske, så må man ha mange ulike dokumenter, som må endres når det skjer store endringer i livet, for å dekke det samme som en ekteskapskontrakt gjør. Men har man feks kun særkullsbarn, må en eksteskapskontrakt evt utfylles med testamente som definerer arv, og jeg ser helt klart fordeler med at samboere med kun særkullsbarn forblir samboere.

[Gjest '!-o-!']

Kommer helt an på om dere har hatt vett nok til å sikre dere i tilfelle samlivsbrudd.

[serendipity]

*KLAPPER I HENDENE* Min fanesak gjennom mange år. Tror jeg ahr vært innblandet i endel tråder omkring akkurat det på DOL.

[skorpionfisken]

Kommer helt an på om dere har hatt vett nok til å sikre dere i tilfelle samlivsbrudd.

Sikre...

Jeg tar mitt og han tar sitt om vi skulle være så uheldige å splitte opp.

[Gjest Rusle]

Det er barna og arven vi tenker på da. Derfor vil vi ikke gifte oss. Mine barn arver meg og hans barn arver ham.

Vi har ikke, og vil heller ikke få felles barn.

Men skjønner jo at for mange er det å være gift viktigere for familiefølelsen, og omgivelsenes legitimering av forholdet.

Da eier dere vel boligen like mye eller har det skrevet oppp hvor mye hver av dere eier den.

[Gjest Rusle]

Det er jo to sider ved dette.

Det ene er det rent følelsesmessige, og er jo noe som det kun er dere to som kan svare på - når det gjelder dere.

Det andre er det rent juridiske, og da er nok et ekteskap mer "verdt" enn et samboerskap, når det gjelder ulike rettigheter.

Arveloven gjelder ikke for samboere. Har hørt om tilfelle der moren var nødt til å selge boligen for å kjøpe barna ut og det er jo trist både for barn og foreldre.

[skorpionfisken]

Da eier dere vel boligen like mye eller har det skrevet oppp hvor mye hver av dere eier den.

Nei, jeg eier boligen alene.

Han har andre verdier som jeg ikke eier. Så hvis han blir alene (hvis jeg dør først) eller vi flytter fra hverandre, så må han finne en annen plass å bo, evt kjøpe hele boligen fra mine barn.

Han eller hans barn arver ikke boligen min, akkurat som jeg og mine barn ikke har noe av hans verdier etter ham. Hva vi bruker i fellesskap mens vi er samboere er en annen sak. Han bruker min bolig, jeg bruker av hans andre verdier (hytte, båt o.l.)

Så lenge vi bor sammen så deler vi på alle felles utgifter, så som bokostnader, strøm og vedlikehold av bolig, hytte osv.

[Goliath]

Arveloven gjelder ikke for samboere. Har hørt om tilfelle der moren var nødt til å selge boligen for å kjøpe barna ut og det er jo trist både for barn og foreldre.

Det er ett godt eksempel.

Dog kan dette være litt mer komplisert der det finnes "mine barn, dine barn og våre barn".

Da kan det være at man heller inngår egne kontrakter som sier litt mer om hvordan i hvert fall den delen av arven som ikke er låst gjennom "blodstilhørighet" skal fordeles.

[tvilling75]

Les mitt innlegg fra 8 januar. Helt klart at man kommer bedre fra det ved samlivsbrudd om man er gift enn samboer.

[Gjest skapmons]

Et skap er et skap...

[flisa]

Du sier: "Økonomien er like separat om man er gift - det man tok med seg inn i ekteskapet eier man etc."

Mener du at man regner det ut slik ved dødsfall og arv? At ikke boet deles i to like store deler før man regner ut arv til f.eks. særkullsbarn?

Ja, det mener jeg bestemt

[Gjest sussilei]

Jeg var samboer med mannen min før vi giftet oss, og jeg føler definitivt ekteskapet som mer endelig, tryggere, og "ekte" enn samboerskapet vårt var! Vi flyttet sammen fordi det passet sånn - vi giftet oss fordi vi vil være sammen resten av livet!

Jeg føler også at de juridiske bindingene gjør ekteskapet mer forpliktende enn samboerskapet var.

Mannen min føler det på samme måten. Han sier at han kunne "leke med tanken om å stikke" tidligere, etter en krangel feks, men at den tanken aldri har streifet han etter at vi giftet oss. Nå har vi valgt!

Sånn er det for oss. Men du føler det opplagt annerledes, og det beviser jo bare at folk er forskjellige.

Synes ikke det går an å si at det ene er "mer verdt" enn det andre. Tipper at ens "opplevde verdi" av det "skapet" man befinner seg i, henger sammen med hvilke intensjoner man hadde da man gikk inn i det. Samboerskap som inngås av praktiske hensyn, uten en opplevelse av at det skal være "oss for alltid", er nok mindre "verdt" enn ekteskap. Og siden folk rundt deg ikke kan lese tankene dine, og kun ser at dere ikke har inngått den offentlige forpliktelsen ekteskap uomtvistelig er, oppfatter nok mange samboerskapet som mindre "verdt".

Samboerskap går oftere i oppløsning enn ekteskap, men hvordan statistikken ser ut for lange samboerskap vs. ekteskap, vet jeg ikke noe om.