Utro

[trissie]

I november ba jeg om noen ville hjelpe meg. Ville vekke fra alt. En på forum sendte mg mail og den var utrolig og vi har lyst til og sende den videre.

Tilmed mannen min har trua nå.

Men vi kan vel ikke legge det her? Gangske langt men vi er happy for den.

HAr noen meninger?

[mrxx]

Mailen kan vel legges ut her, men da bør du få tillatelse fra den som har skrevet den.

[trissie]

Mailen kan vel legges ut her, men da bør du få tillatelse fra den som har skrevet den.

Det har jeg. Skal prøv og få til.

[Gjest Persille]

Hæ?

Må innrømme at jeg ikke har begreper om hva du snakker om....

[trissie]

Hæ?

Må innrømme at jeg ikke har begreper om hva du snakker om....

Hææ Var kanskje litt uklart.

Fikk en mail en artikkel om skilsmisse som fikk oss begge på banen igjen.

men det er kankjse ikke av intresse for andre enn oss?

Vi er nå happy da *Smil*

[Gjest Persille]

Hææ Var kanskje litt uklart.

Fikk en mail en artikkel om skilsmisse som fikk oss begge på banen igjen.

men det er kankjse ikke av intresse for andre enn oss?

Vi er nå happy da *Smil*

Åh... ok...

[ShitDiddelyDo]

Du hellige jul...

[trissie]

Hææ Var kanskje litt uklart.

Fikk en mail en artikkel om skilsmisse som fikk oss begge på banen igjen.

men det er kankjse ikke av intresse for andre enn oss?

Vi er nå happy da *Smil*

Syntest denne måtte på trykk selv om den er lang. Ble rørt jeg, og det ble noen tårer her i heimen.

KJÆRLIGHETEN SOM TOK SLUTT...

Min kone og jeg gikk fra hverandre etter flere års ekteskap, det vil si at det var hun som gikk! Kjærligheten hadde tatt slutt, og hun følte ikke noe for meg lenger.

Dette handler altså ikke om hun som ble "byttet ut" med en sekretær eller Barbie.

Når vi nå skriver dette i fellesskap, er det ut fra et ønske om å belyse flere sider av den klassiske skilsmissen. Vi ønsker å dele vår erfaring med andre og kanskje gi noe tilbake av alt vi har lært av dette.

Noen har kanskje vært utro, andre igjen bare fortvilet. Like aktuelt er det for mange, for mekanismene er veldig like. Man har bare ikke kommet like langt i handlinger…

Spesielt det å komme godt videre i livet er viktig, synes vi. Uansett om det blir alene eller sammen.

Først og fremst, dette handler ikke om bare å finne tilbake til hverandre, men også om å finne grunnlag for å trappe ned eller unngå konflikter som hindrer samarbeid der man ikke finner tilbake til hverandre.

Det er viktig for selvtillit og selvfølelse å ha klart å innrømme egne feil, bedt hverandre om tilgivelse på en måte som viser at man mener det og er lei for at ting gikk som det gikk.

Alt annet er stolthet som er helt unødvendig og viser manglende vilje til å være redelig. Vi har tross alt delt et lite liv sammen.

For den ENDELIGE samtale mellom to parter i en opprivende følelsesmessig tid, er det fryktelig viktig å gjennomføre uansett. Og spesielt for barna.

Begge parter ønsker det, men ingen vil begynne.

"For det er jo den andre parten som har gjort mest dumt…"? Ikke sant?

Vi oppdaget at de som var våre sanne venner sparket oss skikkelig bak i denne prosessen, mens de fleste andre "venner" strøk oss med hårene. Og i ettertid er det ikke tvil om hva som hjalp oss mest.

Nesten ALLE kvinner som har kommet så langt som til dette skrittet sier at de er ferdige med saken.

Og nesten alle menn sitter igjen som spørsmålstegn…

?

I denne artikkelen vil vi skildre hva vi opplevde som "fakta" hver for oss, men også kommentere hva som i ettertid har gått opp for oss som "virkelighet". Dette gjøres i sammenheng med hver uttalelse for forståelsens skyld.

Det vi oppfordrer til er å lese det som er gjenkjennelig for deg, uten å gå i umiddelbart forsvar. Kanskje det nettopp er ettertenksomheten i historien som er viktig?

Vi tror det, enten du går videre som singel, er i nytt forhold eller kjemper for det gamle.

Og, la oss presisere at dette ikke bare er VÅR opplevelse av dette, men både våre venners og families opplevelse. I tillegg har vi diskutert dette med mange av våre kjente i lignende situasjoner.

For enkelthets skyld refererer vi oftest til hun og han, og det rettes kritisk søkelys på begge parter der ingen er "uskyldig".

Skilsmissen

Hennes argumenter for å skilles:

"Jeg har ikke følelser for han lenger." "Jeg føler meg mer og mer som moren hans." "Han er ikke noe til støtte når det gjelder barna og hjemmet." "Vi samarbeider ikke om noe."

Ikke minst det sterkeste utsagnet "Vi har vokst fra hverandre." Og noen legger til "Jeg føler at jeg har utviklet meg så mye, mens han ikke er interessert i å forandre noe."

Hun syntes også at jeg samarbeidet altfor dårlig når det gjaldt oppdragelsen av barna. Altfor ofte reagerte jeg med et sinne og strenghet hun ikke kunne akseptere..

Når hun i tillegg oppfattet meg nærmest som en hund som gjorde alt for å tilfredsstille hennes minste vink, fikk hun en følelse av meg som en "stakkar". Det er ikke lett å få følelser av erotisk art for en "stakkar".

Men, selvfølgelig var hun jo glad i meg og syntes veldig synd på meg og ønsket meg alt godt.

Da var løpet kjørt for meg, og jeg måtte bare innse at en annen var mye mer interessant.

Han ga henne jo følelse av å være tiltrekkende, og han hadde jo også så mye spennende å utfordres av. Ikke minst fikk hun støtte for sine tanker om hva lidenskap og kjærlighet skal være.

Venninner og kollegaer kan jo også fortelle mye om sin oppgitthet over eksen, og de støttet henne fullt ut i sine avgjørelser. Og det er ikke rart at de ble pådrivere til å kvitte seg med meg.

For å gjøre en lang historie kort så skilte vi oss, og jeg flyttet i egen leilighet. Der begynte en møysommelig jobb med å bygge opp en sterkt svekket selvtillit, etablere sosialt liv som singel og ta meg av barna etter beste evne.

Hun var lykkelig og fri, gledet seg til å se framover mot et liv med gjensidig respekt og lidenskap.

Det gikk noe tid, og separasjonstiden utløp. Vi skrev under endelige skilsmissepapirer, og det eneste vi samarbeidet om var barna.

Det var ikke mulig å snakke sammen om vårt liv og vi ble fremmede for hverandre. Enkelte episoder med anklager og bitterhet bare forverret dette.

Det grønne gresset

En tid etter skilsmissen, vi hadde bodd fra hverandre i snart to år, fikk hun kontakt med en annen mann som var interessert i henne.

Den første var jo ikke interessert i å fullføre noe forhold utover spenningen. Det var jo tross alt vanskelig med barna…

Denne gangen ville hun være føre var, og sa spøkefullt at han bare måtte passe seg. Hun var en "sterk kvinne" som klarte seg selv. Og nettopp derfor var hun skilt. Men smigret, det var hun.

Hun kunne ikke leve med en mann som var for svak! Og håpet meldte seg om å endelig finne en som kunne utfordre hennes styrke.

Hva skjer a'

Reaksjonen ble bare så helt annerledes enn hun hadde tenkt seg…

Vel, han sa rett ut at for han var det uaktuelt å bli sammen med en kvinne som uttalte et slikt syn på seg selv.

Det betydde for han at hun var villig til å nedvurdere andre menneskers betydning og verdi…

Hva mente han med det?

En skikkelig dialog begynte ved at hun argumenterte sterkt for sine følelser og synspunkter, mens han på sin side begynte å se litt på seg selv og kjenne seg igjen i hva han gjorde når han gikk fra sin egen kone.

Dermed bestemte han seg for å finne sannheten om både seg selv og henne og satte henne i en posisjon hvor hun måtte både tenke og begrunne sine tanker, mens han på sin side gjorde det samme.

Han var nemlig nå blitt i stand til å se tingene fra den annen parts side.

Det var nok mest fordi han ble provosert i første omgang, deretter av nysgjerrighet og en vekket interesse for egen ettertanke.

Velkjent er det, men like fullt en særegenhet for oss mennesker, at det vi ikke kan få lett det kjemper vi for…

Hun begynte å kjempe for å få forståelse for sine beslutninger og å vekke hans interesse for seg igjen.

Og han stilte spørsmål…

Utvikling

Hvordan kan vi forstå manglende samarbeid for eksempel med barna?

Hva skjer når vi vokser fra hverandre?

I ettertid har vi ut fra disse diskusjonene måttet innse følgende:

Vi kommuniserte ikke med hverandre. Vi snakket ikke samme språk. Men det er vanskelig å se det, ikke minst å forstå våre roller.

Hennes rolle som mor er så naturlig og så sterk, at det er vanskelig for henne som kvinne å innse farens engasjement som like sterkt. Det vil si at hun ofte vurderer sine egne omsorgsfølelser som viktigst og riktigst.

Det er ikke av ond vilje, men det begynner snikende.

De første avvikene begynner med små uenigheter som at mannen tar en avgjørelse hun ikke er helt enig i. Kanskje han litt korttenkt har sagt ja eller nei til noe hun har snakket med barnet om tidligere. Det kan være rett og slett at han ikke visste at hun hadde gitt motsatt beskjed.

I stedet for da å snakke sammen om dette, "redder" hun barnet fra min avgjørelse.

Dette er en viktig sak for en far som gjerne har klare ønsker om å utøve sin rolle som far. Og jeg følte naturlig nok at jeg ble fratatt betydning som far.

Dessverre gjorde jeg som mange andre menn ved å kompensere for dette ved å gå enda sterkere inn i oppfølgingen. Satte grenser og prøvde å gjøre fornuftige avtaler med barna. Og hun "reddet" dem. Min rolle ble mer og mer svekket.

Hvorfor skulle jeg nå avtale med henne om hver avgjørelse jeg ønsket å ta? Jeg følte jo allikevel at hun motarbeidet alt.

Og hun opplevde helt riktig at mine avgjørelser ble strengere og strengere, for jeg BRYDDE meg jo virkelig om barna og ØNSKET en papparolle. Men det ble jo så helt galt.

Det er jo helt klart i dag at jeg skulle ha satt meg ned og forlangt en avklaring på hvordan hun aksepterte min rolle som pappa på et tidlig tidspunkt.

Og like alvorlig var det at hun undergravde min rolle, slik at barna knyttet seg mer og mer til henne helt til jeg ble ubetydelig for dem alle. Mine avgjørelser og oppfølging ble null verdt til slutt.

Hva betydning hadde det for hennes følelser?

Jo, det førte jo til at vi fjernet oss mer og mer fra hverandre, og i hennes øyne "vokste" hun fra meg, ikke sant?

Konkurransen mellom en som var "fratatt" all betydning og en som ikke hadde behov for å bevise sine roller, ja den var rått parti.

Det var nok for den andre å gi oppmerksomhet.

Den virkeligheten var det ikke mulig for henne å se selvfølgelig. Det føltes ikke engang som utroskap å ha et annet forhold, for jeg var jo bare "sønnen" hennes.

Ååå, så godt å bli fri!

Mammarollen…

De fleste kvinner som havner i denne fella, akkurat som min kone, begynner også å utvikle andre holdninger til mannen.

Hun kunne finne på å legge tilbake selv små ting jeg la i handlekurven i butikken.

"Det trenger du ikke kjøpe…" "Den CD-en legger du tilbake…" osv…

Har noen opplevd dette? J

Og mannen nedprioriterer sin selvstendighet mer og mer! Det blir mindre og mindre aktuelt for han å gjøre noe som helst annet enn å tilfredsstille henne. Han kutter ut egne interesser fordi de ikke passer henne, men også fordi han har satt seg i en posisjon hvor han er redd for at hun ikke er fornøyd.

Men nåde han om han prøver å "frata henne noe frihet"…

Da er han kontrollerende.

Og jeg gled også umerkelig inn i rollen som sønn. Jeg ble provosert av dette som stred mot min modenhet, men likevel sviktet jeg totalt både meg selv og henne!

Og frustrasjonen topper seg ofte ved at hun anklager meg for bare å fly hjemme og ikke ha egne interesser.

Det sårer da sinnsykt å høre "Hvorfor finner du deg ikke noen interesser og venner som andre skikkelige menn…?"

Ettertanken

Når disse tingene begynner å gå opp for henne, og denne andre mannen utfordrer holdningene til egen "styrke" blir mye snudd opp ned.

Hun innser plutselig at hun har dyrket fram feil på feil hos meg, og ser ganske tydelig at jeg har forsøkt å være den mannen hun egentlig ønsker seg.

Men vår uvitenhet om disse temaene har ødelagt alt.

Jeg på min side har endelig fått ro med meg selv, kan utøve rollen som far til barnas store tilfredshet. Det er jo ingen som overprøver de beslutningene som nå er tilbake på et fornuftig og godt nivå.

Nå som holdningene er litt rokket ved, kan hun ikke unngå å legge merke til dette.

Dermed sniker tanken seg inn hos henne at "Herregud, det er ikke noen vei tilbake når jeg har vært utro.."

Og det er ganske riktig altfor vanskelig for de fleste å innrømme at vi har gjort så alvorlige feil. Det er et nederlag å skilles, men kanskje enda større nederlag å innrømme at vi ikke har gjort rett.

Jeg vet jo ikke at hun sitter og gråter etter alle disse samtalene hun har hatt, og blir derfor fryktelig overrasket når hun uventet har tatt mot til seg og spør: "Jeg venter ikke at du vil snakke med meg, men kan jeg få komme til deg og be om tilgivelse?"

Lettere målløs… En underdrivelse J

Hvorfor, og hva vil hun nå?

Jeg får forklaringen fra henne, en tankerekke som kun en ærlig og moden kvinne kan våge å komme med. Jeg forsto henne, og det var en underlig følelse å kunne sette endelig status for vårt samliv.

(Og for første gang på lenge lytter jeg skikkelig, og vår erfaring er at enhver mann som har havnet i en skilsmisse utløst av ovennevnte faktorer vil ønske en oppklarende samtale.

Fordi selve sakens utvikling viser en nærmest betingelsesløs kjærlighet til denne kvinnen fra hans side. Han har faktisk vært villig til nesten å utslette seg selv for henne.

Vi har masse frykt i oss, og den våkne mann vet at frykt oftest er mangel på kunnskap. Det er masse spørsmål i luften… "Hva gjorde jeg galt, hva mer ville hun ha osv…?" Og det vi ikke vet nok om skaper usikkerhet og frykt.)

En ting som er forståelig i denne fasen, vil også være at kvinnen først prøver seg med "formildende omstendigheter for sine handlinger".

"Men han har jo vært umulig å ha med å gjøre" sier kvinnen.

Ja! Han har faktisk også sviktet totalt, og det kommer vi til senere…

Likevel er det noe annet som er viktigere.

Det er vår påstand, og manges erfaring, at kvinnens sosiale nettverk ofte er sterkt ødeleggende for mange parforhold.

Hvorfor sier vi det?

Nå er det helt sikkert vanskelig for kvinnen i en slik sak å følge oss, men la oss ta en titt i speilet…

For begge parter er det viktig å få et spark i baken nå J.

Vi vil i utgangspunktet tenke at "jeg liker ikke reaksjonene hans/hennes." Og samtaler man med venninner og andre om dette, vil det finnes mange likheter. Og det er ofte nok at en i kretsen har påvirkning på de andre til å "være sterke", og oppfordrer til å "ta vare på deg selv".

"La følelsene seire", sier mange av de kvinnene som endelig har opplevd sitring i kroppen av spenning ved noe fremmed oppmerksomhet og forbuden frukt J Det MÅ jo være noe ekte og bra, ikke sant?

Har du noen gang hørt om noen som har blitt evig lykkelig av å la følelsene seire?

Hva vil skje dersom man lar seg styre av fristelse?

Hva vil skje dersom man ikke bearbeider sorg, bitterhet eller skuffelse?

Det er jo kun de som forstår å ta kontroll over følelsene, som klarer å bearbeide eller bevisst skape/pleie følelser som blir hele mennesker.

Og vi har nesten enda til gode å høre om de som da heller oppsøker noen som har lykkes i å reparere noe for å få hjelp. Det er mye lettere å søke trøst hos de som kan fortelle hva som ikke nyttet. Fordi det alltid er trøst i felles skjebne.

Og frykten for å framstå som svak overfor referanse-gruppen er stor. Du har jo allerede klassifisert deg som "sterk".

Det er da det gjelder å velge selv.

Nå forstår du kanskje at vi begge helt uventet fant noen hemmeligheter vi kunne bygge på sammen?

Derfor har vi skrevet dette i forbindelse med hjelp til venner som har ønsket å lære av våre erfaringer. Nettopp fordi de ser hvor lykkelige vi har kommet ut av en vond situasjon!

Vi henvender oss til begge parter i en slik sak på grunnlag av masse god erfaring både for oss selv og andre. Derfor kan du som leser kanskje oppleve at noen utsagn er til deg, og noe til den andre parten.

Fordelen er at du også blir "manipulert" til å måtte sette deg mer inn i den andres tanker og følelser.

Oppfordrer faktisk til at den av dere som leser dette og kjenner igjen noe, også gir den andre en anledning til å lese. For argumentet ditt er helt klart at det er godt for begge parter å forstå ting ut fra andre vinklinger enn de man har låst seg fast i.

"Men nå har jeg ikke lenger noe anledning til å vise vilje til endringer og samarbeid", sier du. "Men jeg forstår det litt bedre nå".

Nei, du har ikke det! Og du er heller ikke i posisjon til å fremlegge løsninger!

Men effekten av å kunne vise til mulige endringer i handlingsmønster, tanker og forståelse er mye viktigere enn å framlegge løsninger.

Det er mer konstruktivt og påkaller faktisk ønske om å følge opp fra den andre parten.

Det skaper håp for framtiden og vilje til å tilgi på en helt annen måte.

"Men den andre vil tro jeg anklager henne/han for utroskap?"

Ja det kan hende, men poenget er å gi anledning til å se ting fra flere sider.

Hvordan bearbeide seg selv?

Det er så viktig i den første fasen å få hjelp til å sortere tanker og følelser, for det er i denne fasen man kan låse seg fast.

Ikke minst er dette viktig for å slippe depresjoner og langvarige problemer. Det er ment som hjelp til å få tilbake ro og verdighet for seg selv.

Det er jo roen man savner når depresjon, bitterhet og sorg tar overhånd en periode.

Det ligger nesten alltid en eller annen form for utroskap bak. Nei da, fortrolighet og vennskap sier noen… Noen som bare har hjulpet og støttet meg.

Men det spiller liten rolle hvor stor grad av utroskap det har vært, om den har blitt fysisk eller bare fortsatt på det mentale planet. Sviket føles like stort dersom forholdet trues uten at man har søkt profesjonell hjelp eller fått anledning til å snakke ut.

Du som føler deg bedratt har en kjempejobb foran deg, men i motsetning til dagene, timene eller ukene du har bak deg, er den kjempegivende og morsom! Jeg har også tips til fantastisk litteratur rundt dette.

For å få dette til er det viktig både å sette krav til åpenhet, men også krav til deg selv.

Urettferdig, vil du si, når du som den svekne parten føler at du får noen velrettede spark i baken. Men, faktisk er det slik at spark bak er et av de beste virkemidler for å få det bra selv.

Urettferdig, vil du si, når du som den utro parten føler at alt er urettferdig. Selv at den andre tilgir er urettferdig. Du ønsker ikke ta på, orker ikke komme nær osv.. Og så skjønner du ikke at det er din egen samvittighet du ikke orker.

Utroskap har gjerne en helt naturlig følge for den som blir bedratt, og det er tap av selvtillit. Den er det viktig å opprettholde, men samtidig ta et lite oppgjør med seg selv. Det er nemlig det oppgjøret som gjør oss i stand til å kommunisere og finne løsninger.

Man kan gjerne bruke et slikt innlegg som dette, bare for å få i gang en litt forløsende samtale. Målet kan være både gjenforening, men også for å skape ro mellom partene. Altså løsninger som også innebærer endelig adskillelse, men da tas de gjerne på et hyggeligere nivå.

Og løsninger er basert på forståelse av den andres opplevelse av forholdet, like mye som innrømmelse av egne feil. Og siden man er to om et forhold, gjelder dette for begge to.

Gjør du et helhjertet forsøk, vil du i ettertid ikke klandre deg selv for det som gikk endelig galt. Da er det viktig å ha fått hjelp fra de som selv har fått hjelp som hjalp J Den var lang og vanskelig? Det er en morsom jobb faktisk!

Vi ble presentert disse tankene fra andre, satte det ned på papir og tilbød hverandre å lese gjennom først for så å vurdere om det var verd et forsøk.

Først: Du som er blitt forlatt eller sveket har tusen spørsmål, så glem tanken om å late som ingenting, det er det som skaper depresjoner!

Glem også alt som heter angrep og utfall mot den utro parten. Han/hun har nemlig også sine grunner.

Men spørsmål er viktig arbeidsredskap for å få hverandre i tale, for det er samtalen som i første omgang er målet...

Og får man hverandre i tale, er det i nesten alle slike forhold en viss vilje tilstede til å vurdere forholdet på nytt.

Begge må føle at den andre er villig til å gjøre endringer!

Dette er en jobb for begge, og den som har vært utro har den største jobben. Tror du?…

Tja…

For de fleste av oss som har opplevd slike ting og unngått eller reversert et bittert brudd, har reparasjonen vært mer vellykket enn mange av våre venner som heller fant seg nye partnere. De reparerte ikke årsakene men bare følgene.

Og en "følgeskade" dukker alltid opp igjen. Ikke sant? Som rusta på en bil bobler "ta hverandre for gitt"-holdningene opp i det nye forholdet også.

Vi som har våget å kjempe for noe, vet hvilke herlige resultater det kan gi.

Hva skal vi da forsøke å gjøre?

Den personen som har vært utro eller lyttet mest til andres meninger har størst ansvar for å få deg til å glemme smerten. Min kone som hadde vært utro tok den jobben alvorlig, men det var først når jeg satte krav om åpenhet for å satse. Kravet bør også være bestemt, men ikke ufint. Mild og fast er et stikkord!

Til gjengjeld har jeg lovet både henne og meg selv at jeg ikke skal fortsette å straffe henne for disse tingene senere i livet. Dette er meget viktig. Hun skal slippe å være redd for ufine tilbakemeldinger i en opphetet situasjon, fordi jeg aktivt jobber med å forstå hennes tanker rundt det som skjedde.

Så er det i den første fasen hele tiden snakk om gjengjeld, dvs. at hun i gjengjeld nå må tilfredsstille mine ønsker om å få vite, få lov til å sette spørsmålstegn ved hennes tanker og motiver. Og hun må også vise vilje til å forstå min protest. Alt dette kan foregå i en kjærlig tone, men det er klart det er vondt. Jeg har lært noe viktig, og det er at mine innspill ikke må være preget av angrep, men bestemthet.

Den utro får svært liten lyst til å yte og være åpen hvis ikke jeg kommer i møte med aktive tiltak. Min kone hadde diverse meninger om hva JEG gjorde galt, slik at hun nærmest følte seg fri til å velge noe annet og falle for fristelsen. Dette var både galt og riktig.

Altså må vi gjøre noen avtaler med hverandre!

Selvfølgelig må jeg ærlig tenke over om det var noe i det som sies om "stakkars bedratte meg", og da er det like viktig å innrømme som å gjøre ting annerledes.

Viste jeg nok oppmerksomhet? Gjorde jeg en innsats hjemme eller fortale henne at jeg så hva hun gjorde? Ga jeg henne følelsen av å bety noe for meg, eller fortalte at jeg var glad og stolt av henne? Gjorde jeg meg selv spennende for henne?

Dette er også spesielt viktig for en kvinne å gjøre.

Så, tok jeg henne for gitt? Det var selvfølgelig ting hun brukte mot meg som jeg ikke kunne være enig i. Hun er nødt til å høre på mine argumenter og forklaringer også, når jeg mener hun tolket meg feil. Og endelig kan vi både være uenige og krangle uten å skape storm.

For man er ikke nødt til å være enige om alt, bare man erkjenner at man er uenige. Min kone ba om tilgivelse, men ikke uten å ha forsøkt mange bortforklaringer. Men siden viljen til å satse syntes tydelig etter å ha lest gjennom alt dette, lot jeg henne sakte komme til en utforbeholden unnskyldning gjennom samtaler og intimitet. Intimiteten er også viktig, for du skal nok vokte deg for å være tilbakeholden.

Gjort er gjort, og straffen skal ikke vare evig! Da er det viktig å tenke på egen selvtillit. Ikke tenke på hva den ”andre” gjorde bedre, men heller være åpen og kreativ selv. Du skal ikke bevise noe, bare være trygg på at du er GOD selv :-) Det kommer mange tilbakeslag, du møter vedkommende, blir minnet osv...

Der er det viktig at du ikke kommer med vonde kommentarer, men vis gjerne følelser. IKKE lat som ingenting! Da gir du den utro parten en unik mulighet til å vise styrke, trøst og støtte tilbake til deg.

Hun/Han vil forstå at du har sår og vondt, og vil føle det godt å ”gjøre opp” ved å trykke hånda litt ekstra eller gi et ømt omsorgsfullt blikk. Gi dem lov til det! Da har du også vist tillit ved å la den andre ta hensyn til dine følelser.

Smerten blir mindre hver gang, men aldri helt borte. Det som lindrer smerte er faktisk at andre vet om og tar hensyn til den. Derfor skal du aldri late som, glemme eller fortrenge. Risikoen for at den andre gjør samme ting igjen blir veldig liten dersom begge tar aktivt del i sorgprosessen.

For det er faktisk en sorg for begge dersom man jobber seg igjennom. Den utro vil faktisk oppdage hvor lite godt som kom utav dette, og spenningen som han/hun opplevde i settingen vil blekne når dette oppdages. Selvfølgelig enda mer når man oppdager hvor forståelsesfull og flott du er :-)

Dette er min erfaring, og det viktigste er at man kommer mye lenger med storsinn enn med straff.

Har et lite men viktig tips:

Tenk litt mindre på hvilke feil den andre gjør, men mye mer på hva jeg sier/gjør som utløser en reaksjon hos den andre som jeg ikke liker. Det er forskjellene som er spennende, og det å lete etter spennende hemmeligheter hos hverandre er morsomt og smittende.

Det er i våre øyne galskap å tro at man vokser fra hverandre.

Det brukes altfor mye som unnskyldning for å kvitte seg med partneren.

Det er det beste bevis for at jeg har prøvd å forandre den andre til å bli som jeg vil.

Da blir det morsommere å gjøre små ting og endringer og vente spent på den andres reaksjon :-) Oftest blir jeg overrasket over responsen! Og kommer den ikke i første eller annet forsøk, kommer den i tredje. :-) og så lurer hun på hva som skjedde og får lyst til å finne ut av dette!

Dermed kommer åpenheten, og nå kan hun til og med komme med betroelser og svar vedrørende utroskapen av seg selv. Ofte med et snev av å smigre meg og fortelle hvor fornøyd hun er med sitt valg nå. Dette er en invitt til å spørre litt, men også en flott mulighet for henne til å bli ferdig med ting.

Når man kommer så langt at man kan være spøkefull noen ganger, kjenner jeg meg varm og glad. Godta aldri forbehold, men prøv å forstå den andre! Den ”utro” parten er helt nødt til å gjøre en innsats for å gjøre deg trygg.

Ofte tar det både ett, to og tre år før du har full tillit, ikke for at du ikke vil, men fordi du er et menneske. Denne tiden MÅ dne andre vise respekt for deg, og ikke gjøre ting som gjør deg usikker.

De kan ikke KREVE tillit.

Du må ikke binde, men GI den andre tillit bevisst. Send hun/han ut uten deg og si hjertelig at du unner de å kjenne at du stoler på og er stolt av! Da reiser du begge opp!

Les gjerne sammen noen historier som omhandler temaet, men husk å høre på de som har fått hjelp SOM HJALP :-) Det er mange som forteller hva som ikke går!

En liten trøst... Enhver part i en slik sak må gå i seg selv, også han! Det spiller forsåvidt liten rolle hvor alvorlig tillitsbruddet er, det er viljen til å satse og endre ting som er avgjørende.

Han burde kanskje (jeg er mann selv) prøve å forstå deg, selv om han føler seg anklaget fortsatt og at dette rippes unødig opp i? Denne opprippingen er nødvendighet for at han skal få fred. Det skjønner man ikke før etterpå.

Du kan også be om tilgivelse for din del i saken, ikke sant? Uansett hvem part du er.

Det er bare å legge seg fullstendig flat! FOR BEGGE!

Den som går inn i en dialog for å avklare noe med innstillingen "endelig vinner jeg", den taper så det svir.

Fryktelig mange overser det faktum at det er nyttig å be om sympati og tilgivelse, for det medfører endringsvilje. Men sympati er nesten umulig å få uten at du virkelig mener det helt ekte når du er lei deg.

Det synes! .-)

Et tips kan være å bruke disse innleggene som et utgangspunkt for en god samtale.

Du får vist din frykt, men samtidig også din skamfullhet over de punktene du selv sviktet. Han kan kanskje innse at hans handlinger også kan ha medført at du reagerer på en måte han ikke liker... osv..

Vi må se på oss selv, og ikke kaste ballen til den andre hele tiden.

Den som legger seg flat for disse tankene og gjør opp status for det som har skjedd, flytter fokus til det man ønsker å oppnå med livet.

Dere har et godt liv foran dere hvis dere ønsker.

Selv vi som gikk så langt som til skilsmisse før vi fant ut det samme, men angret, klarte å bygge opp både lidenskap, kjærlighet og spenning igjen!

Gled dere over mulighetene og glem problemene.

Jeg vet dette blir vondt lenge hvis ting ikke gjøres riktig...

Min kone og jeg har hatt en kjempejobb med å bygge opp igjen både tillit og lidenskap. Men vi har klart det!!!

Utroskap

Utroskap begynner i det små og blir til en flodbølge av smerte, og det er selve trusselen mot eget forhold som er det vanskelige.

Om utroskapen er blitt fysisk eller ikke, betyr relativt lite for framtiden. Imidlertid er det hvordan man møter dette, som avgjør framtiden.

Jeg har i dag kjempetakknemlighet til min kone, fordi hun forsto følgende:

Hennes vilje til å satse på oss, beviste hun ved å ta hensyn til hva jeg følte.

Det som avgjorde om jeg skulle gi henne tillit, var at hun ikke ba meg sette strek!

Hun lot min oppfattelse og følelse rundt det som hadde skjedd være viktigere enn de ting som ikke hadde skjedd.

Dvs. hun fokuserte på hvordan hennes oppførsel kunne oppfattes og oppleves av meg, og ikke på bortforklaringer og krav om at jeg skulle tro henne og glemme.

Dette er en meget viktig ting å tenke på!

Hvis du har en grunn til å føle ubehag og usikkerhet, er det partnerens oppgave å sette seg inn i HVORDAN og hvorfor du føler det slik.

Prøver man å kreve at man skal sette strek, har man bommet stygt på hva som er empati, forståelse og vilje til å gjøre ting rett.

Det er sjelden noe godt utgangspunkt for å bygge tillit og lidenskap for hverandre igjen.

Jeg ville aldri satset på min kone igjen uten at hun gjør en ekstra innsats for å gjøre meg trygg og glad.

Hun ville nok aldri funnet på å dra på byen og gå over streken, men vente til hun har bygget opp tillit slik at jeg ba henne ta seg litt fri. Det gikk ikke så lang tid.

Ikke noe skulle hindre henne i å vise meg kjærlighet og gjenopprette trygghet og glede.

Det er jeg utrolig glad for i dag, og gjett om barna våre er det!

Ellers har vi god erfaring i å bruke slike tråder som vi har lest begge to. Vi har ikke hatt lov til å diskutere hva som er feil eller rett i dette, men hver for oss prøve å tenke ukritisk på flere versjoner.

Deretter har vi foreslått for hverandre hva JEG selv kanskje kan gjøre annerledes eller tenke annerledes.

Dermed kan utgangspunktet for diskusjonen bli bedre.

Vi unngår fellene vi gjerne går i, når vi sier "DU gjorde. sa osv..". I stedet kan jeg fortelle hvordan "jeg opplever det du sier/gjør".

Men jeg ville nok ikke godtatt at hun ba meg sette strek, "vi prøver igjen".

Vi sa "vi prøver ikke lenger, vi vil!"

Et forslag om å jobbe seg ferdig med saken, ja det er noe helt annet. Og om han/hun er glad i deg, tar han/hun hensyn til følelsene dine, mer enn sine i en periode. Imidlertid må du på samme måte vise hensyn.

Vi som har opplevd utroskap i en eller annen form, og blitt lykkelig par igjen, har bare ett eneste svar til deg:

Ikke sette strek, det er det aller viktigste. Jobbe gjennom!

Du som har vært utro, inviter den andre til å stille spørsmål. For det er godt å få det ut. Slipper å bli straffet og rippet opp siden også. Kjempeflott.

Den andre parten: SPØR, GRAV, GRÅT vis følelser. Det er viktig.

Å si: "Jeg tilgir", betyr bare at du vil gjemme på dette som en vulkan i alle år.

Vær meget bestemt og si til ham/henne at han/hun må vise vilje til å forstå din uro, depresjon og frykt. Fordi dere kanskje ikke har visst hvordan dette skulle takles. Du dømmer ikke, men er villig til å satse dersom han/hun er villig til å se ting fra din side også.

En mann/kvinne som ikke er villig til dette, er ikke en mann/kvinne du kan leve med, eller?!

Så påstår jeg noe, men med glimt i øyet… Det kan noen ganger være lurt å provosere litt…

Hvis ikke han/hun tenner på dette, har vedkommende et problem, mest sannsynlig med egen selvtillit.

Og ethvert fremstøt for å få avklart ting vil føles som en anklage om at han/hun har skylda.

Den holdningen bør endres.

Men, som jeg gjorde med meg selv... Spør deg selv om hva du kan ha unnlatt å yte i samlivet.

Kan du ha gjort det litt for lite spennende i samliv/sexliv, slik at han/hun falt for fristelsen til spenning? Kan han/hun ha innsett hva han drev med og virkelig sluttet med det?

Kan du ha unnlatt å få den andre til å kjenne seg viktig for deg?

Har du vist den andre at du respekterer og er stolt av?

Kan det da være mulig for DEG å starte bygging av allianse/bro? Ved å tilby han å se gjennom et slikt forslag som dette?

F.eks. kan du sette deg rolig ned og si han at det er noe du vil fortelle ham.

Så kan du fortelle at du har tenkt litt over hvilke svakheter du selv har funnet, hva du kunne tenkt deg å gjøre bedre.

Ikke si ham/henne at du vil gi ham/henne en mulighet, men at du vil han/hun også skal vurdere om forholdet er verd jobben? Kanskje både forhold og barn?

Og la det være en invitasjon om å gjøre det for sin del?

Det funker for oss, og da blir det et felles prosjekt slik at man ikke føler seg presset til å tilstå noe som kanskje du ikke forstår begrensningen på.

Dvs. han/hun innrømmer noe, og så føler han/hun at du hele tiden vil ha det til å være verre?

Gir dere hverandre muligheten til å være ærlige uten å avbryte, kommer gjerne hele sannheten etterhvert.

Og har den kommet frivillig, begynner broen å bygges.

Da kommer viljen til tilgivelse, forsoning og oppbygging av lidenskap og tillit.

Men man må begynne et sted. Og du verden så vanskelig det er å begynne med seg selv...

Men faktisk så er det eneste takstisk riktige. Den andre blir interessert og lurer på hva som skjedde. For de er ikke interessert i å stå igjen og lure på når bussen gikk.

Når flere av våre venner i dag har flyttet sammen igjen fordi vi varmt har snakket om vår lykke, tror du da på at kvinnene har klart å gjøre seg så ferdig med partneren som de selv tror?

For du har sikkert forstått at vi giftet oss igjen og opplever en lidenskap og et samhold som vi aldri oppnådde før! Og det synes!

Våre barn har opplevd over to år med en lykke som oppveier i godt mål de 7 foregående ulykkelige og tragiske.

Og min kone sier: "Den beste erkjennelsen jeg gjør, er at jeg ser barnas glede over å kunne vise følelser og åpenhet. Det jeg trodde var harmoni fordi vi var kvitt en urokilde, var barnas utrolige lojalitet. Den kjempet de for å vise uten sorg. De forteller oss sannheten i dag!"

Lykke til!

[Gjest ikke sign]

Syntest denne måtte på trykk selv om den er lang. Ble rørt jeg, og det ble noen tårer her i heimen.

KJÆRLIGHETEN SOM TOK SLUTT...

Min kone og jeg gikk fra hverandre etter flere års ekteskap, det vil si at det var hun som gikk! Kjærligheten hadde tatt slutt, og hun følte ikke noe for meg lenger.

Dette handler altså ikke om hun som ble "byttet ut" med en sekretær eller Barbie.

Når vi nå skriver dette i fellesskap, er det ut fra et ønske om å belyse flere sider av den klassiske skilsmissen. Vi ønsker å dele vår erfaring med andre og kanskje gi noe tilbake av alt vi har lært av dette.

Noen har kanskje vært utro, andre igjen bare fortvilet. Like aktuelt er det for mange, for mekanismene er veldig like. Man har bare ikke kommet like langt i handlinger…

Spesielt det å komme godt videre i livet er viktig, synes vi. Uansett om det blir alene eller sammen.

Først og fremst, dette handler ikke om bare å finne tilbake til hverandre, men også om å finne grunnlag for å trappe ned eller unngå konflikter som hindrer samarbeid der man ikke finner tilbake til hverandre.

Det er viktig for selvtillit og selvfølelse å ha klart å innrømme egne feil, bedt hverandre om tilgivelse på en måte som viser at man mener det og er lei for at ting gikk som det gikk.

Alt annet er stolthet som er helt unødvendig og viser manglende vilje til å være redelig. Vi har tross alt delt et lite liv sammen.

For den ENDELIGE samtale mellom to parter i en opprivende følelsesmessig tid, er det fryktelig viktig å gjennomføre uansett. Og spesielt for barna.

Begge parter ønsker det, men ingen vil begynne.

"For det er jo den andre parten som har gjort mest dumt…"? Ikke sant?

Vi oppdaget at de som var våre sanne venner sparket oss skikkelig bak i denne prosessen, mens de fleste andre "venner" strøk oss med hårene. Og i ettertid er det ikke tvil om hva som hjalp oss mest.

Nesten ALLE kvinner som har kommet så langt som til dette skrittet sier at de er ferdige med saken.

Og nesten alle menn sitter igjen som spørsmålstegn…

?

I denne artikkelen vil vi skildre hva vi opplevde som "fakta" hver for oss, men også kommentere hva som i ettertid har gått opp for oss som "virkelighet". Dette gjøres i sammenheng med hver uttalelse for forståelsens skyld.

Det vi oppfordrer til er å lese det som er gjenkjennelig for deg, uten å gå i umiddelbart forsvar. Kanskje det nettopp er ettertenksomheten i historien som er viktig?

Vi tror det, enten du går videre som singel, er i nytt forhold eller kjemper for det gamle.

Og, la oss presisere at dette ikke bare er VÅR opplevelse av dette, men både våre venners og families opplevelse. I tillegg har vi diskutert dette med mange av våre kjente i lignende situasjoner.

For enkelthets skyld refererer vi oftest til hun og han, og det rettes kritisk søkelys på begge parter der ingen er "uskyldig".

Skilsmissen

Hennes argumenter for å skilles:

"Jeg har ikke følelser for han lenger." "Jeg føler meg mer og mer som moren hans." "Han er ikke noe til støtte når det gjelder barna og hjemmet." "Vi samarbeider ikke om noe."

Ikke minst det sterkeste utsagnet "Vi har vokst fra hverandre." Og noen legger til "Jeg føler at jeg har utviklet meg så mye, mens han ikke er interessert i å forandre noe."

Hun syntes også at jeg samarbeidet altfor dårlig når det gjaldt oppdragelsen av barna. Altfor ofte reagerte jeg med et sinne og strenghet hun ikke kunne akseptere..

Når hun i tillegg oppfattet meg nærmest som en hund som gjorde alt for å tilfredsstille hennes minste vink, fikk hun en følelse av meg som en "stakkar". Det er ikke lett å få følelser av erotisk art for en "stakkar".

Men, selvfølgelig var hun jo glad i meg og syntes veldig synd på meg og ønsket meg alt godt.

Da var løpet kjørt for meg, og jeg måtte bare innse at en annen var mye mer interessant.

Han ga henne jo følelse av å være tiltrekkende, og han hadde jo også så mye spennende å utfordres av. Ikke minst fikk hun støtte for sine tanker om hva lidenskap og kjærlighet skal være.

Venninner og kollegaer kan jo også fortelle mye om sin oppgitthet over eksen, og de støttet henne fullt ut i sine avgjørelser. Og det er ikke rart at de ble pådrivere til å kvitte seg med meg.

For å gjøre en lang historie kort så skilte vi oss, og jeg flyttet i egen leilighet. Der begynte en møysommelig jobb med å bygge opp en sterkt svekket selvtillit, etablere sosialt liv som singel og ta meg av barna etter beste evne.

Hun var lykkelig og fri, gledet seg til å se framover mot et liv med gjensidig respekt og lidenskap.

Det gikk noe tid, og separasjonstiden utløp. Vi skrev under endelige skilsmissepapirer, og det eneste vi samarbeidet om var barna.

Det var ikke mulig å snakke sammen om vårt liv og vi ble fremmede for hverandre. Enkelte episoder med anklager og bitterhet bare forverret dette.

Det grønne gresset

En tid etter skilsmissen, vi hadde bodd fra hverandre i snart to år, fikk hun kontakt med en annen mann som var interessert i henne.

Den første var jo ikke interessert i å fullføre noe forhold utover spenningen. Det var jo tross alt vanskelig med barna…

Denne gangen ville hun være føre var, og sa spøkefullt at han bare måtte passe seg. Hun var en "sterk kvinne" som klarte seg selv. Og nettopp derfor var hun skilt. Men smigret, det var hun.

Hun kunne ikke leve med en mann som var for svak! Og håpet meldte seg om å endelig finne en som kunne utfordre hennes styrke.

Hva skjer a'

Reaksjonen ble bare så helt annerledes enn hun hadde tenkt seg…

Vel, han sa rett ut at for han var det uaktuelt å bli sammen med en kvinne som uttalte et slikt syn på seg selv.

Det betydde for han at hun var villig til å nedvurdere andre menneskers betydning og verdi…

Hva mente han med det?

En skikkelig dialog begynte ved at hun argumenterte sterkt for sine følelser og synspunkter, mens han på sin side begynte å se litt på seg selv og kjenne seg igjen i hva han gjorde når han gikk fra sin egen kone.

Dermed bestemte han seg for å finne sannheten om både seg selv og henne og satte henne i en posisjon hvor hun måtte både tenke og begrunne sine tanker, mens han på sin side gjorde det samme.

Han var nemlig nå blitt i stand til å se tingene fra den annen parts side.

Det var nok mest fordi han ble provosert i første omgang, deretter av nysgjerrighet og en vekket interesse for egen ettertanke.

Velkjent er det, men like fullt en særegenhet for oss mennesker, at det vi ikke kan få lett det kjemper vi for…

Hun begynte å kjempe for å få forståelse for sine beslutninger og å vekke hans interesse for seg igjen.

Og han stilte spørsmål…

Utvikling

Hvordan kan vi forstå manglende samarbeid for eksempel med barna?

Hva skjer når vi vokser fra hverandre?

I ettertid har vi ut fra disse diskusjonene måttet innse følgende:

Vi kommuniserte ikke med hverandre. Vi snakket ikke samme språk. Men det er vanskelig å se det, ikke minst å forstå våre roller.

Hennes rolle som mor er så naturlig og så sterk, at det er vanskelig for henne som kvinne å innse farens engasjement som like sterkt. Det vil si at hun ofte vurderer sine egne omsorgsfølelser som viktigst og riktigst.

Det er ikke av ond vilje, men det begynner snikende.

De første avvikene begynner med små uenigheter som at mannen tar en avgjørelse hun ikke er helt enig i. Kanskje han litt korttenkt har sagt ja eller nei til noe hun har snakket med barnet om tidligere. Det kan være rett og slett at han ikke visste at hun hadde gitt motsatt beskjed.

I stedet for da å snakke sammen om dette, "redder" hun barnet fra min avgjørelse.

Dette er en viktig sak for en far som gjerne har klare ønsker om å utøve sin rolle som far. Og jeg følte naturlig nok at jeg ble fratatt betydning som far.

Dessverre gjorde jeg som mange andre menn ved å kompensere for dette ved å gå enda sterkere inn i oppfølgingen. Satte grenser og prøvde å gjøre fornuftige avtaler med barna. Og hun "reddet" dem. Min rolle ble mer og mer svekket.

Hvorfor skulle jeg nå avtale med henne om hver avgjørelse jeg ønsket å ta? Jeg følte jo allikevel at hun motarbeidet alt.

Og hun opplevde helt riktig at mine avgjørelser ble strengere og strengere, for jeg BRYDDE meg jo virkelig om barna og ØNSKET en papparolle. Men det ble jo så helt galt.

Det er jo helt klart i dag at jeg skulle ha satt meg ned og forlangt en avklaring på hvordan hun aksepterte min rolle som pappa på et tidlig tidspunkt.

Og like alvorlig var det at hun undergravde min rolle, slik at barna knyttet seg mer og mer til henne helt til jeg ble ubetydelig for dem alle. Mine avgjørelser og oppfølging ble null verdt til slutt.

Hva betydning hadde det for hennes følelser?

Jo, det førte jo til at vi fjernet oss mer og mer fra hverandre, og i hennes øyne "vokste" hun fra meg, ikke sant?

Konkurransen mellom en som var "fratatt" all betydning og en som ikke hadde behov for å bevise sine roller, ja den var rått parti.

Det var nok for den andre å gi oppmerksomhet.

Den virkeligheten var det ikke mulig for henne å se selvfølgelig. Det føltes ikke engang som utroskap å ha et annet forhold, for jeg var jo bare "sønnen" hennes.

Ååå, så godt å bli fri!

Mammarollen…

De fleste kvinner som havner i denne fella, akkurat som min kone, begynner også å utvikle andre holdninger til mannen.

Hun kunne finne på å legge tilbake selv små ting jeg la i handlekurven i butikken.

"Det trenger du ikke kjøpe…" "Den CD-en legger du tilbake…" osv…

Har noen opplevd dette? J

Og mannen nedprioriterer sin selvstendighet mer og mer! Det blir mindre og mindre aktuelt for han å gjøre noe som helst annet enn å tilfredsstille henne. Han kutter ut egne interesser fordi de ikke passer henne, men også fordi han har satt seg i en posisjon hvor han er redd for at hun ikke er fornøyd.

Men nåde han om han prøver å "frata henne noe frihet"…

Da er han kontrollerende.

Og jeg gled også umerkelig inn i rollen som sønn. Jeg ble provosert av dette som stred mot min modenhet, men likevel sviktet jeg totalt både meg selv og henne!

Og frustrasjonen topper seg ofte ved at hun anklager meg for bare å fly hjemme og ikke ha egne interesser.

Det sårer da sinnsykt å høre "Hvorfor finner du deg ikke noen interesser og venner som andre skikkelige menn…?"

Ettertanken

Når disse tingene begynner å gå opp for henne, og denne andre mannen utfordrer holdningene til egen "styrke" blir mye snudd opp ned.

Hun innser plutselig at hun har dyrket fram feil på feil hos meg, og ser ganske tydelig at jeg har forsøkt å være den mannen hun egentlig ønsker seg.

Men vår uvitenhet om disse temaene har ødelagt alt.

Jeg på min side har endelig fått ro med meg selv, kan utøve rollen som far til barnas store tilfredshet. Det er jo ingen som overprøver de beslutningene som nå er tilbake på et fornuftig og godt nivå.

Nå som holdningene er litt rokket ved, kan hun ikke unngå å legge merke til dette.

Dermed sniker tanken seg inn hos henne at "Herregud, det er ikke noen vei tilbake når jeg har vært utro.."

Og det er ganske riktig altfor vanskelig for de fleste å innrømme at vi har gjort så alvorlige feil. Det er et nederlag å skilles, men kanskje enda større nederlag å innrømme at vi ikke har gjort rett.

Jeg vet jo ikke at hun sitter og gråter etter alle disse samtalene hun har hatt, og blir derfor fryktelig overrasket når hun uventet har tatt mot til seg og spør: "Jeg venter ikke at du vil snakke med meg, men kan jeg få komme til deg og be om tilgivelse?"

Lettere målløs… En underdrivelse J

Hvorfor, og hva vil hun nå?

Jeg får forklaringen fra henne, en tankerekke som kun en ærlig og moden kvinne kan våge å komme med. Jeg forsto henne, og det var en underlig følelse å kunne sette endelig status for vårt samliv.

(Og for første gang på lenge lytter jeg skikkelig, og vår erfaring er at enhver mann som har havnet i en skilsmisse utløst av ovennevnte faktorer vil ønske en oppklarende samtale.

Fordi selve sakens utvikling viser en nærmest betingelsesløs kjærlighet til denne kvinnen fra hans side. Han har faktisk vært villig til nesten å utslette seg selv for henne.

Vi har masse frykt i oss, og den våkne mann vet at frykt oftest er mangel på kunnskap. Det er masse spørsmål i luften… "Hva gjorde jeg galt, hva mer ville hun ha osv…?" Og det vi ikke vet nok om skaper usikkerhet og frykt.)

En ting som er forståelig i denne fasen, vil også være at kvinnen først prøver seg med "formildende omstendigheter for sine handlinger".

"Men han har jo vært umulig å ha med å gjøre" sier kvinnen.

Ja! Han har faktisk også sviktet totalt, og det kommer vi til senere…

Likevel er det noe annet som er viktigere.

Det er vår påstand, og manges erfaring, at kvinnens sosiale nettverk ofte er sterkt ødeleggende for mange parforhold.

Hvorfor sier vi det?

Nå er det helt sikkert vanskelig for kvinnen i en slik sak å følge oss, men la oss ta en titt i speilet…

For begge parter er det viktig å få et spark i baken nå J.

Vi vil i utgangspunktet tenke at "jeg liker ikke reaksjonene hans/hennes." Og samtaler man med venninner og andre om dette, vil det finnes mange likheter. Og det er ofte nok at en i kretsen har påvirkning på de andre til å "være sterke", og oppfordrer til å "ta vare på deg selv".

"La følelsene seire", sier mange av de kvinnene som endelig har opplevd sitring i kroppen av spenning ved noe fremmed oppmerksomhet og forbuden frukt J Det MÅ jo være noe ekte og bra, ikke sant?

Har du noen gang hørt om noen som har blitt evig lykkelig av å la følelsene seire?

Hva vil skje dersom man lar seg styre av fristelse?

Hva vil skje dersom man ikke bearbeider sorg, bitterhet eller skuffelse?

Det er jo kun de som forstår å ta kontroll over følelsene, som klarer å bearbeide eller bevisst skape/pleie følelser som blir hele mennesker.

Og vi har nesten enda til gode å høre om de som da heller oppsøker noen som har lykkes i å reparere noe for å få hjelp. Det er mye lettere å søke trøst hos de som kan fortelle hva som ikke nyttet. Fordi det alltid er trøst i felles skjebne.

Og frykten for å framstå som svak overfor referanse-gruppen er stor. Du har jo allerede klassifisert deg som "sterk".

Det er da det gjelder å velge selv.

Nå forstår du kanskje at vi begge helt uventet fant noen hemmeligheter vi kunne bygge på sammen?

Derfor har vi skrevet dette i forbindelse med hjelp til venner som har ønsket å lære av våre erfaringer. Nettopp fordi de ser hvor lykkelige vi har kommet ut av en vond situasjon!

Vi henvender oss til begge parter i en slik sak på grunnlag av masse god erfaring både for oss selv og andre. Derfor kan du som leser kanskje oppleve at noen utsagn er til deg, og noe til den andre parten.

Fordelen er at du også blir "manipulert" til å måtte sette deg mer inn i den andres tanker og følelser.

Oppfordrer faktisk til at den av dere som leser dette og kjenner igjen noe, også gir den andre en anledning til å lese. For argumentet ditt er helt klart at det er godt for begge parter å forstå ting ut fra andre vinklinger enn de man har låst seg fast i.

"Men nå har jeg ikke lenger noe anledning til å vise vilje til endringer og samarbeid", sier du. "Men jeg forstår det litt bedre nå".

Nei, du har ikke det! Og du er heller ikke i posisjon til å fremlegge løsninger!

Men effekten av å kunne vise til mulige endringer i handlingsmønster, tanker og forståelse er mye viktigere enn å framlegge løsninger.

Det er mer konstruktivt og påkaller faktisk ønske om å følge opp fra den andre parten.

Det skaper håp for framtiden og vilje til å tilgi på en helt annen måte.

"Men den andre vil tro jeg anklager henne/han for utroskap?"

Ja det kan hende, men poenget er å gi anledning til å se ting fra flere sider.

Hvordan bearbeide seg selv?

Det er så viktig i den første fasen å få hjelp til å sortere tanker og følelser, for det er i denne fasen man kan låse seg fast.

Ikke minst er dette viktig for å slippe depresjoner og langvarige problemer. Det er ment som hjelp til å få tilbake ro og verdighet for seg selv.

Det er jo roen man savner når depresjon, bitterhet og sorg tar overhånd en periode.

Det ligger nesten alltid en eller annen form for utroskap bak. Nei da, fortrolighet og vennskap sier noen… Noen som bare har hjulpet og støttet meg.

Men det spiller liten rolle hvor stor grad av utroskap det har vært, om den har blitt fysisk eller bare fortsatt på det mentale planet. Sviket føles like stort dersom forholdet trues uten at man har søkt profesjonell hjelp eller fått anledning til å snakke ut.

Du som føler deg bedratt har en kjempejobb foran deg, men i motsetning til dagene, timene eller ukene du har bak deg, er den kjempegivende og morsom! Jeg har også tips til fantastisk litteratur rundt dette.

For å få dette til er det viktig både å sette krav til åpenhet, men også krav til deg selv.

Urettferdig, vil du si, når du som den svekne parten føler at du får noen velrettede spark i baken. Men, faktisk er det slik at spark bak er et av de beste virkemidler for å få det bra selv.

Urettferdig, vil du si, når du som den utro parten føler at alt er urettferdig. Selv at den andre tilgir er urettferdig. Du ønsker ikke ta på, orker ikke komme nær osv.. Og så skjønner du ikke at det er din egen samvittighet du ikke orker.

Utroskap har gjerne en helt naturlig følge for den som blir bedratt, og det er tap av selvtillit. Den er det viktig å opprettholde, men samtidig ta et lite oppgjør med seg selv. Det er nemlig det oppgjøret som gjør oss i stand til å kommunisere og finne løsninger.

Man kan gjerne bruke et slikt innlegg som dette, bare for å få i gang en litt forløsende samtale. Målet kan være både gjenforening, men også for å skape ro mellom partene. Altså løsninger som også innebærer endelig adskillelse, men da tas de gjerne på et hyggeligere nivå.

Og løsninger er basert på forståelse av den andres opplevelse av forholdet, like mye som innrømmelse av egne feil. Og siden man er to om et forhold, gjelder dette for begge to.

Gjør du et helhjertet forsøk, vil du i ettertid ikke klandre deg selv for det som gikk endelig galt. Da er det viktig å ha fått hjelp fra de som selv har fått hjelp som hjalp J Den var lang og vanskelig? Det er en morsom jobb faktisk!

Vi ble presentert disse tankene fra andre, satte det ned på papir og tilbød hverandre å lese gjennom først for så å vurdere om det var verd et forsøk.

Først: Du som er blitt forlatt eller sveket har tusen spørsmål, så glem tanken om å late som ingenting, det er det som skaper depresjoner!

Glem også alt som heter angrep og utfall mot den utro parten. Han/hun har nemlig også sine grunner.

Men spørsmål er viktig arbeidsredskap for å få hverandre i tale, for det er samtalen som i første omgang er målet...

Og får man hverandre i tale, er det i nesten alle slike forhold en viss vilje tilstede til å vurdere forholdet på nytt.

Begge må føle at den andre er villig til å gjøre endringer!

Dette er en jobb for begge, og den som har vært utro har den største jobben. Tror du?…

Tja…

For de fleste av oss som har opplevd slike ting og unngått eller reversert et bittert brudd, har reparasjonen vært mer vellykket enn mange av våre venner som heller fant seg nye partnere. De reparerte ikke årsakene men bare følgene.

Og en "følgeskade" dukker alltid opp igjen. Ikke sant? Som rusta på en bil bobler "ta hverandre for gitt"-holdningene opp i det nye forholdet også.

Vi som har våget å kjempe for noe, vet hvilke herlige resultater det kan gi.

Hva skal vi da forsøke å gjøre?

Den personen som har vært utro eller lyttet mest til andres meninger har størst ansvar for å få deg til å glemme smerten. Min kone som hadde vært utro tok den jobben alvorlig, men det var først når jeg satte krav om åpenhet for å satse. Kravet bør også være bestemt, men ikke ufint. Mild og fast er et stikkord!

Til gjengjeld har jeg lovet både henne og meg selv at jeg ikke skal fortsette å straffe henne for disse tingene senere i livet. Dette er meget viktig. Hun skal slippe å være redd for ufine tilbakemeldinger i en opphetet situasjon, fordi jeg aktivt jobber med å forstå hennes tanker rundt det som skjedde.

Så er det i den første fasen hele tiden snakk om gjengjeld, dvs. at hun i gjengjeld nå må tilfredsstille mine ønsker om å få vite, få lov til å sette spørsmålstegn ved hennes tanker og motiver. Og hun må også vise vilje til å forstå min protest. Alt dette kan foregå i en kjærlig tone, men det er klart det er vondt. Jeg har lært noe viktig, og det er at mine innspill ikke må være preget av angrep, men bestemthet.

Den utro får svært liten lyst til å yte og være åpen hvis ikke jeg kommer i møte med aktive tiltak. Min kone hadde diverse meninger om hva JEG gjorde galt, slik at hun nærmest følte seg fri til å velge noe annet og falle for fristelsen. Dette var både galt og riktig.

Altså må vi gjøre noen avtaler med hverandre!

Selvfølgelig må jeg ærlig tenke over om det var noe i det som sies om "stakkars bedratte meg", og da er det like viktig å innrømme som å gjøre ting annerledes.

Viste jeg nok oppmerksomhet? Gjorde jeg en innsats hjemme eller fortale henne at jeg så hva hun gjorde? Ga jeg henne følelsen av å bety noe for meg, eller fortalte at jeg var glad og stolt av henne? Gjorde jeg meg selv spennende for henne?

Dette er også spesielt viktig for en kvinne å gjøre.

Så, tok jeg henne for gitt? Det var selvfølgelig ting hun brukte mot meg som jeg ikke kunne være enig i. Hun er nødt til å høre på mine argumenter og forklaringer også, når jeg mener hun tolket meg feil. Og endelig kan vi både være uenige og krangle uten å skape storm.

For man er ikke nødt til å være enige om alt, bare man erkjenner at man er uenige. Min kone ba om tilgivelse, men ikke uten å ha forsøkt mange bortforklaringer. Men siden viljen til å satse syntes tydelig etter å ha lest gjennom alt dette, lot jeg henne sakte komme til en utforbeholden unnskyldning gjennom samtaler og intimitet. Intimiteten er også viktig, for du skal nok vokte deg for å være tilbakeholden.

Gjort er gjort, og straffen skal ikke vare evig! Da er det viktig å tenke på egen selvtillit. Ikke tenke på hva den ”andre” gjorde bedre, men heller være åpen og kreativ selv. Du skal ikke bevise noe, bare være trygg på at du er GOD selv :-) Det kommer mange tilbakeslag, du møter vedkommende, blir minnet osv...

Der er det viktig at du ikke kommer med vonde kommentarer, men vis gjerne følelser. IKKE lat som ingenting! Da gir du den utro parten en unik mulighet til å vise styrke, trøst og støtte tilbake til deg.

Hun/Han vil forstå at du har sår og vondt, og vil føle det godt å ”gjøre opp” ved å trykke hånda litt ekstra eller gi et ømt omsorgsfullt blikk. Gi dem lov til det! Da har du også vist tillit ved å la den andre ta hensyn til dine følelser.

Smerten blir mindre hver gang, men aldri helt borte. Det som lindrer smerte er faktisk at andre vet om og tar hensyn til den. Derfor skal du aldri late som, glemme eller fortrenge. Risikoen for at den andre gjør samme ting igjen blir veldig liten dersom begge tar aktivt del i sorgprosessen.

For det er faktisk en sorg for begge dersom man jobber seg igjennom. Den utro vil faktisk oppdage hvor lite godt som kom utav dette, og spenningen som han/hun opplevde i settingen vil blekne når dette oppdages. Selvfølgelig enda mer når man oppdager hvor forståelsesfull og flott du er :-)

Dette er min erfaring, og det viktigste er at man kommer mye lenger med storsinn enn med straff.

Har et lite men viktig tips:

Tenk litt mindre på hvilke feil den andre gjør, men mye mer på hva jeg sier/gjør som utløser en reaksjon hos den andre som jeg ikke liker. Det er forskjellene som er spennende, og det å lete etter spennende hemmeligheter hos hverandre er morsomt og smittende.

Det er i våre øyne galskap å tro at man vokser fra hverandre.

Det brukes altfor mye som unnskyldning for å kvitte seg med partneren.

Det er det beste bevis for at jeg har prøvd å forandre den andre til å bli som jeg vil.

Da blir det morsommere å gjøre små ting og endringer og vente spent på den andres reaksjon :-) Oftest blir jeg overrasket over responsen! Og kommer den ikke i første eller annet forsøk, kommer den i tredje. :-) og så lurer hun på hva som skjedde og får lyst til å finne ut av dette!

Dermed kommer åpenheten, og nå kan hun til og med komme med betroelser og svar vedrørende utroskapen av seg selv. Ofte med et snev av å smigre meg og fortelle hvor fornøyd hun er med sitt valg nå. Dette er en invitt til å spørre litt, men også en flott mulighet for henne til å bli ferdig med ting.

Når man kommer så langt at man kan være spøkefull noen ganger, kjenner jeg meg varm og glad. Godta aldri forbehold, men prøv å forstå den andre! Den ”utro” parten er helt nødt til å gjøre en innsats for å gjøre deg trygg.

Ofte tar det både ett, to og tre år før du har full tillit, ikke for at du ikke vil, men fordi du er et menneske. Denne tiden MÅ dne andre vise respekt for deg, og ikke gjøre ting som gjør deg usikker.

De kan ikke KREVE tillit.

Du må ikke binde, men GI den andre tillit bevisst. Send hun/han ut uten deg og si hjertelig at du unner de å kjenne at du stoler på og er stolt av! Da reiser du begge opp!

Les gjerne sammen noen historier som omhandler temaet, men husk å høre på de som har fått hjelp SOM HJALP :-) Det er mange som forteller hva som ikke går!

En liten trøst... Enhver part i en slik sak må gå i seg selv, også han! Det spiller forsåvidt liten rolle hvor alvorlig tillitsbruddet er, det er viljen til å satse og endre ting som er avgjørende.

Han burde kanskje (jeg er mann selv) prøve å forstå deg, selv om han føler seg anklaget fortsatt og at dette rippes unødig opp i? Denne opprippingen er nødvendighet for at han skal få fred. Det skjønner man ikke før etterpå.

Du kan også be om tilgivelse for din del i saken, ikke sant? Uansett hvem part du er.

Det er bare å legge seg fullstendig flat! FOR BEGGE!

Den som går inn i en dialog for å avklare noe med innstillingen "endelig vinner jeg", den taper så det svir.

Fryktelig mange overser det faktum at det er nyttig å be om sympati og tilgivelse, for det medfører endringsvilje. Men sympati er nesten umulig å få uten at du virkelig mener det helt ekte når du er lei deg.

Det synes! .-)

Et tips kan være å bruke disse innleggene som et utgangspunkt for en god samtale.

Du får vist din frykt, men samtidig også din skamfullhet over de punktene du selv sviktet. Han kan kanskje innse at hans handlinger også kan ha medført at du reagerer på en måte han ikke liker... osv..

Vi må se på oss selv, og ikke kaste ballen til den andre hele tiden.

Den som legger seg flat for disse tankene og gjør opp status for det som har skjedd, flytter fokus til det man ønsker å oppnå med livet.

Dere har et godt liv foran dere hvis dere ønsker.

Selv vi som gikk så langt som til skilsmisse før vi fant ut det samme, men angret, klarte å bygge opp både lidenskap, kjærlighet og spenning igjen!

Gled dere over mulighetene og glem problemene.

Jeg vet dette blir vondt lenge hvis ting ikke gjøres riktig...

Min kone og jeg har hatt en kjempejobb med å bygge opp igjen både tillit og lidenskap. Men vi har klart det!!!

Utroskap

Utroskap begynner i det små og blir til en flodbølge av smerte, og det er selve trusselen mot eget forhold som er det vanskelige.

Om utroskapen er blitt fysisk eller ikke, betyr relativt lite for framtiden. Imidlertid er det hvordan man møter dette, som avgjør framtiden.

Jeg har i dag kjempetakknemlighet til min kone, fordi hun forsto følgende:

Hennes vilje til å satse på oss, beviste hun ved å ta hensyn til hva jeg følte.

Det som avgjorde om jeg skulle gi henne tillit, var at hun ikke ba meg sette strek!

Hun lot min oppfattelse og følelse rundt det som hadde skjedd være viktigere enn de ting som ikke hadde skjedd.

Dvs. hun fokuserte på hvordan hennes oppførsel kunne oppfattes og oppleves av meg, og ikke på bortforklaringer og krav om at jeg skulle tro henne og glemme.

Dette er en meget viktig ting å tenke på!

Hvis du har en grunn til å føle ubehag og usikkerhet, er det partnerens oppgave å sette seg inn i HVORDAN og hvorfor du føler det slik.

Prøver man å kreve at man skal sette strek, har man bommet stygt på hva som er empati, forståelse og vilje til å gjøre ting rett.

Det er sjelden noe godt utgangspunkt for å bygge tillit og lidenskap for hverandre igjen.

Jeg ville aldri satset på min kone igjen uten at hun gjør en ekstra innsats for å gjøre meg trygg og glad.

Hun ville nok aldri funnet på å dra på byen og gå over streken, men vente til hun har bygget opp tillit slik at jeg ba henne ta seg litt fri. Det gikk ikke så lang tid.

Ikke noe skulle hindre henne i å vise meg kjærlighet og gjenopprette trygghet og glede.

Det er jeg utrolig glad for i dag, og gjett om barna våre er det!

Ellers har vi god erfaring i å bruke slike tråder som vi har lest begge to. Vi har ikke hatt lov til å diskutere hva som er feil eller rett i dette, men hver for oss prøve å tenke ukritisk på flere versjoner.

Deretter har vi foreslått for hverandre hva JEG selv kanskje kan gjøre annerledes eller tenke annerledes.

Dermed kan utgangspunktet for diskusjonen bli bedre.

Vi unngår fellene vi gjerne går i, når vi sier "DU gjorde. sa osv..". I stedet kan jeg fortelle hvordan "jeg opplever det du sier/gjør".

Men jeg ville nok ikke godtatt at hun ba meg sette strek, "vi prøver igjen".

Vi sa "vi prøver ikke lenger, vi vil!"

Et forslag om å jobbe seg ferdig med saken, ja det er noe helt annet. Og om han/hun er glad i deg, tar han/hun hensyn til følelsene dine, mer enn sine i en periode. Imidlertid må du på samme måte vise hensyn.

Vi som har opplevd utroskap i en eller annen form, og blitt lykkelig par igjen, har bare ett eneste svar til deg:

Ikke sette strek, det er det aller viktigste. Jobbe gjennom!

Du som har vært utro, inviter den andre til å stille spørsmål. For det er godt å få det ut. Slipper å bli straffet og rippet opp siden også. Kjempeflott.

Den andre parten: SPØR, GRAV, GRÅT vis følelser. Det er viktig.

Å si: "Jeg tilgir", betyr bare at du vil gjemme på dette som en vulkan i alle år.

Vær meget bestemt og si til ham/henne at han/hun må vise vilje til å forstå din uro, depresjon og frykt. Fordi dere kanskje ikke har visst hvordan dette skulle takles. Du dømmer ikke, men er villig til å satse dersom han/hun er villig til å se ting fra din side også.

En mann/kvinne som ikke er villig til dette, er ikke en mann/kvinne du kan leve med, eller?!

Så påstår jeg noe, men med glimt i øyet… Det kan noen ganger være lurt å provosere litt…

Hvis ikke han/hun tenner på dette, har vedkommende et problem, mest sannsynlig med egen selvtillit.

Og ethvert fremstøt for å få avklart ting vil føles som en anklage om at han/hun har skylda.

Den holdningen bør endres.

Men, som jeg gjorde med meg selv... Spør deg selv om hva du kan ha unnlatt å yte i samlivet.

Kan du ha gjort det litt for lite spennende i samliv/sexliv, slik at han/hun falt for fristelsen til spenning? Kan han/hun ha innsett hva han drev med og virkelig sluttet med det?

Kan du ha unnlatt å få den andre til å kjenne seg viktig for deg?

Har du vist den andre at du respekterer og er stolt av?

Kan det da være mulig for DEG å starte bygging av allianse/bro? Ved å tilby han å se gjennom et slikt forslag som dette?

F.eks. kan du sette deg rolig ned og si han at det er noe du vil fortelle ham.

Så kan du fortelle at du har tenkt litt over hvilke svakheter du selv har funnet, hva du kunne tenkt deg å gjøre bedre.

Ikke si ham/henne at du vil gi ham/henne en mulighet, men at du vil han/hun også skal vurdere om forholdet er verd jobben? Kanskje både forhold og barn?

Og la det være en invitasjon om å gjøre det for sin del?

Det funker for oss, og da blir det et felles prosjekt slik at man ikke føler seg presset til å tilstå noe som kanskje du ikke forstår begrensningen på.

Dvs. han/hun innrømmer noe, og så føler han/hun at du hele tiden vil ha det til å være verre?

Gir dere hverandre muligheten til å være ærlige uten å avbryte, kommer gjerne hele sannheten etterhvert.

Og har den kommet frivillig, begynner broen å bygges.

Da kommer viljen til tilgivelse, forsoning og oppbygging av lidenskap og tillit.

Men man må begynne et sted. Og du verden så vanskelig det er å begynne med seg selv...

Men faktisk så er det eneste takstisk riktige. Den andre blir interessert og lurer på hva som skjedde. For de er ikke interessert i å stå igjen og lure på når bussen gikk.

Når flere av våre venner i dag har flyttet sammen igjen fordi vi varmt har snakket om vår lykke, tror du da på at kvinnene har klart å gjøre seg så ferdig med partneren som de selv tror?

For du har sikkert forstått at vi giftet oss igjen og opplever en lidenskap og et samhold som vi aldri oppnådde før! Og det synes!

Våre barn har opplevd over to år med en lykke som oppveier i godt mål de 7 foregående ulykkelige og tragiske.

Og min kone sier: "Den beste erkjennelsen jeg gjør, er at jeg ser barnas glede over å kunne vise følelser og åpenhet. Det jeg trodde var harmoni fordi vi var kvitt en urokilde, var barnas utrolige lojalitet. Den kjempet de for å vise uten sorg. De forteller oss sannheten i dag!"

Lykke til!

Det var langt! Sender tips til en venninne som kan trenge det..

[trissie]

Det var langt! Sender tips til en venninne som kan trenge det..

Sikker på at det er noe og tenke på.