Nederlag å være sykemeldt?

[Gjest sykemeldt nå]

Lurer på om det er andre her som syns det er et nederlag å være sykemeldt?

Selv er jeg sykemeldt pga at jeg har kjørt meg helt ut, stress og utbrenthet. Må hvile.

Syns det er nederlag. Særlig også fordi sjefen forteller alle kollegene mine hvorfor jeg er sykemeldt. Det gjør at det blir vanskelig å komme tilbake. Har han forresten lov til å fortelle det?

....

[Gjest Mora2]

Det er ikke noe nederlag å være sykmeldt fordi du er helt utkjørt, synes jeg! Jeg har også vært der og fler enn du tror! Prøv å ikke bruke energi på å tenke på dét, ta vare på deg selv nå!

Jeg vet ikke om det er noen regler for om sjefen din har lov eller ikke, men uansett synes jeg det er dårlig hvis han forteller alle kollegene dine grunnen til at du er sykmeldt. Det ville jeg syntes var å gå bak ryggen på deg som ansatt, og dersom kollegene dine lurer fælt, så kan de jo evt. ta kontakt med deg direkte.

På jobben min sier ingen av sjefene noen gang noe om hvorfor noen er borte/sykmeldt el.l. Det blir en sak mellom sjefen og den ansatte.

[Gjest KariKruskakli.]

Det kommer an på.

Jeg kjenner en som har svært lav terskel for mas.

Han bor alene, og klager støtt og stadig på stress, at det gjør han syk osv.

Mens jeg som kjenner han, vet at problemet hans egentlig sitter i hodet.Det er ingenting som tilsier at han har for mye å gjøre.Han har i grunnen fint lite å gjøre.

Da kan det virke litt provoserende med alt dette pratet om stress, og jeg synes det er et nederlag og sykmelde seg, når problemet er at man er lat.

Jeg får lyst til å gi han et kraftig spark bak.

Unnsyld meg, dette var sikkert ikke et svar du hadde ventet, men siden du spør så..

Og det gjelder sikkert ikke deg, og sikkert ikke de aller fleste som sier de er utbrent.

Men noen ganger har jeg litt på følelsen av at det er en motesak.

[Gjest krepsa]

Det er ikke noe nederlag å være sykmeldt fordi du er helt utkjørt, synes jeg! Jeg har også vært der og fler enn du tror! Prøv å ikke bruke energi på å tenke på dét, ta vare på deg selv nå!

Jeg vet ikke om det er noen regler for om sjefen din har lov eller ikke, men uansett synes jeg det er dårlig hvis han forteller alle kollegene dine grunnen til at du er sykmeldt. Det ville jeg syntes var å gå bak ryggen på deg som ansatt, og dersom kollegene dine lurer fælt, så kan de jo evt. ta kontakt med deg direkte.

På jobben min sier ingen av sjefene noen gang noe om hvorfor noen er borte/sykmeldt el.l. Det blir en sak mellom sjefen og den ansatte.

Du har vel heller ingen plikt å informere sjefen om hvorfor du er sykmeldt heller. Det er en sak mellom legen og deg!!

[msna]

Det kommer an på.

Jeg kjenner en som har svært lav terskel for mas.

Han bor alene, og klager støtt og stadig på stress, at det gjør han syk osv.

Mens jeg som kjenner han, vet at problemet hans egentlig sitter i hodet.Det er ingenting som tilsier at han har for mye å gjøre.Han har i grunnen fint lite å gjøre.

Da kan det virke litt provoserende med alt dette pratet om stress, og jeg synes det er et nederlag og sykmelde seg, når problemet er at man er lat.

Jeg får lyst til å gi han et kraftig spark bak.

Unnsyld meg, dette var sikkert ikke et svar du hadde ventet, men siden du spør så..

Og det gjelder sikkert ikke deg, og sikkert ikke de aller fleste som sier de er utbrent.

Men noen ganger har jeg litt på følelsen av at det er en motesak.

Selv ting som sitter i hodet kan gi sykdom. Vi er forskjellig og har ulik terskel for hva som stresser oss. Synes det er synd at psykiske lidelser blir bortforklart med "lat".

[mil1365380270]

Det kommer an på.

Jeg kjenner en som har svært lav terskel for mas.

Han bor alene, og klager støtt og stadig på stress, at det gjør han syk osv.

Mens jeg som kjenner han, vet at problemet hans egentlig sitter i hodet.Det er ingenting som tilsier at han har for mye å gjøre.Han har i grunnen fint lite å gjøre.

Da kan det virke litt provoserende med alt dette pratet om stress, og jeg synes det er et nederlag og sykmelde seg, når problemet er at man er lat.

Jeg får lyst til å gi han et kraftig spark bak.

Unnsyld meg, dette var sikkert ikke et svar du hadde ventet, men siden du spør så..

Og det gjelder sikkert ikke deg, og sikkert ikke de aller fleste som sier de er utbrent.

Men noen ganger har jeg litt på følelsen av at det er en motesak.

De fleste psykdommer sitter i hodet :-) At du ikke forstår hvordan det oppleves, forteller at du er heldig.

Det finnes trygdemisbrukere, og mulig han du kjenner er det. Men du burde være veldig forsiktig med å si det, hvis du ikke er helt sikker.

Du har på følelsen av at det er en motesak, sier du. Tror du virkelig at det er så akseptert å ha en psykisk lidelse, at folk bruker det som en lettvint grunn til å sykemelde seg?

Og se på de som blir såkalt utbrendt. Det er en klar overvekt av mennesker som har enorm arbeidsbelastning. Borger det for at de er late?

Har ikke selv noe personlig erfaring med psykisk sykdom, utover å ha vært utbrendt en gang. Og alle opplever det sikkert ikke likt.

En ting jeg lærte var i alle fall: Sorg man kan sørge og stress har du sikkert opplevd, men det er faktisk gode følelser sammenlignet med være langt nede.

Sikkert vanskelig å forstå, men jeg hadde i alle fall en smerte som satt i meg hele tiden. Null glede. Null søvn. Bare en uutholdelig smerte det ikke gikk an å få bort.

Jeg hadde null forutsetning for å skjønne at man ikke bare kan ta seg sammen før det skjedde meg, så jeg forventer ikke at du skal skjønne det heller. Men vis respekt, du vet ikke hvordan andre har det inne i seg bare ved å se på dem :-)

[Gjest KariKruskakli.]

Selv ting som sitter i hodet kan gi sykdom. Vi er forskjellig og har ulik terskel for hva som stresser oss. Synes det er synd at psykiske lidelser blir bortforklart med "lat".

Men nå setter jo du diagnose på han. Så du mener han er psykisk syk?

Jeg har kanskje tenkt på om han kan være deprimert, men det benekter han sterkt.

han sier han har det veldig bra. Men klager altså på stress.

Dessuten har han vært slik så lenge jeg kan huske.

Hvis han får et klokkeslett og forholde seg til, er det stress for han.

Det er mange grunner til at jeg mener han er lat.

Grunner jeg ikke skal komme inn på her.

Men dette har selvsagt ikke noe med den som skrev innlegget å gjøre, men så spurte hun om et generelt spørsmål også da.

Er man syk, så er det selvfølgelig ikke et nederlag å være sykmeldt.

[Gjest Karikruskakli.]

De fleste psykdommer sitter i hodet :-) At du ikke forstår hvordan det oppleves, forteller at du er heldig.

Det finnes trygdemisbrukere, og mulig han du kjenner er det. Men du burde være veldig forsiktig med å si det, hvis du ikke er helt sikker.

Du har på følelsen av at det er en motesak, sier du. Tror du virkelig at det er så akseptert å ha en psykisk lidelse, at folk bruker det som en lettvint grunn til å sykemelde seg?

Og se på de som blir såkalt utbrendt. Det er en klar overvekt av mennesker som har enorm arbeidsbelastning. Borger det for at de er late?

Har ikke selv noe personlig erfaring med psykisk sykdom, utover å ha vært utbrendt en gang. Og alle opplever det sikkert ikke likt.

En ting jeg lærte var i alle fall: Sorg man kan sørge og stress har du sikkert opplevd, men det er faktisk gode følelser sammenlignet med være langt nede.

Sikkert vanskelig å forstå, men jeg hadde i alle fall en smerte som satt i meg hele tiden. Null glede. Null søvn. Bare en uutholdelig smerte det ikke gikk an å få bort.

Jeg hadde null forutsetning for å skjønne at man ikke bare kan ta seg sammen før det skjedde meg, så jeg forventer ikke at du skal skjønne det heller. Men vis respekt, du vet ikke hvordan andre har det inne i seg bare ved å se på dem :-)

Men dette blir jo en helt annen debatt.

Jeg har da ikke nevnt et ord om psykisk syke.

Dere setter jo en diagnose på denne personen.

Dere mener altså han er psykisk syk. Er dere leger eller?

Altså den personen har ikke verre arbeidssituasjon enn andre, og han er alene og kan slappe av når han kommer hjem fra jobb.

Og han sitter på rompa, mens alle andre er i full vigør og oppvarter han.

Damen stilte et generelt spørsmål, og da svarer jeg generelt også.

Jeg sier: Det kommer helt an på.

[Gjest Mora2]

De fleste psykdommer sitter i hodet :-) At du ikke forstår hvordan det oppleves, forteller at du er heldig.

Det finnes trygdemisbrukere, og mulig han du kjenner er det. Men du burde være veldig forsiktig med å si det, hvis du ikke er helt sikker.

Du har på følelsen av at det er en motesak, sier du. Tror du virkelig at det er så akseptert å ha en psykisk lidelse, at folk bruker det som en lettvint grunn til å sykemelde seg?

Og se på de som blir såkalt utbrendt. Det er en klar overvekt av mennesker som har enorm arbeidsbelastning. Borger det for at de er late?

Har ikke selv noe personlig erfaring med psykisk sykdom, utover å ha vært utbrendt en gang. Og alle opplever det sikkert ikke likt.

En ting jeg lærte var i alle fall: Sorg man kan sørge og stress har du sikkert opplevd, men det er faktisk gode følelser sammenlignet med være langt nede.

Sikkert vanskelig å forstå, men jeg hadde i alle fall en smerte som satt i meg hele tiden. Null glede. Null søvn. Bare en uutholdelig smerte det ikke gikk an å få bort.

Jeg hadde null forutsetning for å skjønne at man ikke bare kan ta seg sammen før det skjedde meg, så jeg forventer ikke at du skal skjønne det heller. Men vis respekt, du vet ikke hvordan andre har det inne i seg bare ved å se på dem :-)

Bra skrevet, jeg har også møtt veggen en gang. Vet nøyaktig hva du snakker om.

[Gjest Mora2]

Det kommer an på.

Jeg kjenner en som har svært lav terskel for mas.

Han bor alene, og klager støtt og stadig på stress, at det gjør han syk osv.

Mens jeg som kjenner han, vet at problemet hans egentlig sitter i hodet.Det er ingenting som tilsier at han har for mye å gjøre.Han har i grunnen fint lite å gjøre.

Da kan det virke litt provoserende med alt dette pratet om stress, og jeg synes det er et nederlag og sykmelde seg, når problemet er at man er lat.

Jeg får lyst til å gi han et kraftig spark bak.

Unnsyld meg, dette var sikkert ikke et svar du hadde ventet, men siden du spør så..

Og det gjelder sikkert ikke deg, og sikkert ikke de aller fleste som sier de er utbrent.

Men noen ganger har jeg litt på følelsen av at det er en motesak.

"Jeg kjenner en som har svært lav terskel for mas. Han bor alene, og klager støtt og stadig på stress, at det gjør han syk osv. Mens jeg som kjenner han, vet at problemet hans egentlig sitter i hodet.Det er ingenting som tilsier at han har for mye å gjøre.Han har i grunnen fint lite å gjøre."

Jeg skjønner at du tenker slik du gjør, men om det så skulle være slik at det bare er i hans hode, så er det nok minst like ille for ham for det.

[Gjest Mora2]

Du har vel heller ingen plikt å informere sjefen om hvorfor du er sykmeldt heller. Det er en sak mellom legen og deg!!

Ja, det er riktig.

Arbeidsgiver trenger ikke å få vite noe som helst egentlig.

[Gjest KariKruskakli.]

"Jeg kjenner en som har svært lav terskel for mas. Han bor alene, og klager støtt og stadig på stress, at det gjør han syk osv. Mens jeg som kjenner han, vet at problemet hans egentlig sitter i hodet.Det er ingenting som tilsier at han har for mye å gjøre.Han har i grunnen fint lite å gjøre."

Jeg skjønner at du tenker slik du gjør, men om det så skulle være slik at det bare er i hans hode, så er det nok minst like ille for ham for det.

Når jeg skrev det, var det ikke i mine tanker at det kunne være en psykisk sykdom.

Jeg vet fint lite om psykiatri, så da får man heller beskylde meg for å være lite opplyst, ikke for å ha fordommer.

Det har jeg faktisk ikke.

Jeg har vært litt inne på psykiatri, og ser at det finnes mange forskjellige diagnoser, men jeg har null peiling på hva som ligger bak diagnosene.

Men jeg ble litt nysgjerrig nå. Hva er det som gjør at dere mener han er psykisk syk?

Da vil jeg gjerne hjelpe.

Jeg har ymtet frempå (spurt han) om han kan være deprimert. Men da ble han rasende på meg, og sa at han aldri har hatt det så bra som nå.

Og han skulle aldri skaffe seg "kjerring" igjen som maser på han.

Kona hans var snill hun, men han tåler ikke å få noen beskjeder fra andre.

Jeg vet ikke hvordan jeg kan hjelpe hvis han er psykisk syk, han kommer til å menekte det sterkt, og bli rasende.

Nå var det ikke meningen å si at alle som er sykmeldt er late.

Men man skal da ikke se bort i fra, at det i noen tilfeller er litt for enkelt.

Er det ikke noe som heter å være lat lenger?

Hvis man f.eks er borte fra jobb dagen før man skal reise, fordi man må pakke, er man da psykisk syk?

Hadde det ikke da vært bedre å starte pakkinga noen dager før og planlegge litt bedre?

Altså dette var bare et bitte lite eksempel.

[Gjest Mora2]

Når jeg skrev det, var det ikke i mine tanker at det kunne være en psykisk sykdom.

Jeg vet fint lite om psykiatri, så da får man heller beskylde meg for å være lite opplyst, ikke for å ha fordommer.

Det har jeg faktisk ikke.

Jeg har vært litt inne på psykiatri, og ser at det finnes mange forskjellige diagnoser, men jeg har null peiling på hva som ligger bak diagnosene.

Men jeg ble litt nysgjerrig nå. Hva er det som gjør at dere mener han er psykisk syk?

Da vil jeg gjerne hjelpe.

Jeg har ymtet frempå (spurt han) om han kan være deprimert. Men da ble han rasende på meg, og sa at han aldri har hatt det så bra som nå.

Og han skulle aldri skaffe seg "kjerring" igjen som maser på han.

Kona hans var snill hun, men han tåler ikke å få noen beskjeder fra andre.

Jeg vet ikke hvordan jeg kan hjelpe hvis han er psykisk syk, han kommer til å menekte det sterkt, og bli rasende.

Nå var det ikke meningen å si at alle som er sykmeldt er late.

Men man skal da ikke se bort i fra, at det i noen tilfeller er litt for enkelt.

Er det ikke noe som heter å være lat lenger?

Hvis man f.eks er borte fra jobb dagen før man skal reise, fordi man må pakke, er man da psykisk syk?

Hadde det ikke da vært bedre å starte pakkinga noen dager før og planlegge litt bedre?

Altså dette var bare et bitte lite eksempel.

Er helt enig med deg i at folk kan være late, men hvis han f.eks. har vært svært mye utsatt for langvarig stress tidligere, kan han ha blitt slik at han rett og slett ikke takler noen former for stress eller mas lenger, uten å bli helt utkjørt.

Jeg aner forøvrig ingenting om han er psykisk syk eller ei.

[Gjest KariKruskakli.]

"Jeg kjenner en som har svært lav terskel for mas. Han bor alene, og klager støtt og stadig på stress, at det gjør han syk osv. Mens jeg som kjenner han, vet at problemet hans egentlig sitter i hodet.Det er ingenting som tilsier at han har for mye å gjøre.Han har i grunnen fint lite å gjøre."

Jeg skjønner at du tenker slik du gjør, men om det så skulle være slik at det bare er i hans hode, så er det nok minst like ille for ham for det.

Det var dumt å ta frem dette eksempelet skjønner jeg.

Blir dumt å diskuterer en person bare jeg kjenner her.

Men når jeg sa det så tenkte at latskap også kan sitte i hodet. Eller gjør det ikke det?

Finnes det ingen tilfeller som man kan si at det bare er latskap?

Jeg skjønner at det må være ille for personen å være lat, men er det plent umulig å gi seg selv et kraftig spark i "rævva" da.

Har man ikke noe ansvar selv?

Det kan nemlig være veldig slitsomt for andre også å føle at man gir og gir og at det alltid blir tatt som en selvfølge.

Det er også slitsomt å høre på at en dag er det hode,neste dag er det en tann, dagen etter det fordøylesen, og dagen etter det igjen så kaldsvetter han i panna osv osv.

Han gjør ingenting med det, bare skylder på stress.Enda han er den roligste personen jeg kjenner.

Han sier også at han ikke tåler skokolade,kaffe, mel og masse annet.

Det har han sikkert rett i. Men hvorfor fortsetter han å spise det da? Han spiser mer skolade enn noen andre.

Han har blitt veldig overvektig nå, men sier at det også er pga. stress.

Nei, nå må jeg slutte å utlevere mer. Men jeg vil gjerne ha et svar på hvordan jeg skal gå frem visst alt dette bunner i en psykisk sykdom.Han vil nok ikke høre på det øret.

Dette er en person som jeg er veldig glad i, men som gjør meg deprimert når jeg hører at han bare klager. I tillegg til at jeg skal innrømme at det er litt provoserende når han ser hvordan jeg løper fra det ene til det andre, og har langt mer å gjøre uten at jeg klager hele tiden.Samtidig som alle står på pinne for han.

Ok, sikkert en egoistisk tanke. Men egentlig vil jeg gjerne hjelpe, og jeg har kommet med mange råd til han, men han vil ikke ta i mot dem.

Han gir ikke inntrykk av å være langt nede heller. Han har det jo så bra sier han, når jeg ymter frempå om depresjon.

Kan en deprimert person benekte det, hvis det stemmer?

Hvis det sant som han sier at han ikke er deprimert, så er del vel naturlig å tenke at han er lat?

[Gjest KariKruskakli.]

Er helt enig med deg i at folk kan være late, men hvis han f.eks. har vært svært mye utsatt for langvarig stress tidligere, kan han ha blitt slik at han rett og slett ikke takler noen former for stress eller mas lenger, uten å bli helt utkjørt.

Jeg aner forøvrig ingenting om han er psykisk syk eller ei.

Han var en svært aktiv, sprek og talentfull idrettsgutt som liten, men begynte etterhvert å interesere seg for alternative ting, og forandret seg veldig.

Vi regner han for å være litt spesiell, og det har vi fått beskjed om å respektere, og det gjør vi også, selv om vi ikke skjønner det døyt om hva han snakker om.

Jeg har tenkt at alle er ikke like, og jeg vil ikke sette diagnose på han, selv om han skiller seg ut fra mengden.

Han har liksom aldri vært slik som jeg leser om inne på psykiatri, da hadde jeg reagert for lengst. Men skal innrømme at jeg reagerer litt på at han sier det piper i øret. Det er visst beskjeder han får i fra andre.

Men slik har han vært så lenge jeg kan huske (i voksen alder), uten at det har tippet over for han noen gang.

Derfor tror jeg ikke han er psykisk syk, men understreker altså at jeg ikke vet så mye om dette temaet.

Kanskje dere kan hjelpe meg med dette?

[Gjest KariKruskakli.]

Bra skrevet, jeg har også møtt veggen en gang. Vet nøyaktig hva du snakker om.

Ja, men da synes jeg faktisk dere kan svare på hva som kan feile han, isteden for å anklage meg.

Jeg vil veldig gjerne ha hjelp til å tolke dette.

[Elis31]

Ja, det er riktig.

Arbeidsgiver trenger ikke å få vite noe som helst egentlig.

Men i praksis så er det kanskje bedre å si det som det er enn alle mulige andre spekulasjoner. Det er litt sånn sosial tvang at man må fortelle hva som feiler enn, og heldigvis er det da mer akspetert å være utbrent.

[Gjest Mora2]

Det var dumt å ta frem dette eksempelet skjønner jeg.

Blir dumt å diskuterer en person bare jeg kjenner her.

Men når jeg sa det så tenkte at latskap også kan sitte i hodet. Eller gjør det ikke det?

Finnes det ingen tilfeller som man kan si at det bare er latskap?

Jeg skjønner at det må være ille for personen å være lat, men er det plent umulig å gi seg selv et kraftig spark i "rævva" da.

Har man ikke noe ansvar selv?

Det kan nemlig være veldig slitsomt for andre også å føle at man gir og gir og at det alltid blir tatt som en selvfølge.

Det er også slitsomt å høre på at en dag er det hode,neste dag er det en tann, dagen etter det fordøylesen, og dagen etter det igjen så kaldsvetter han i panna osv osv.

Han gjør ingenting med det, bare skylder på stress.Enda han er den roligste personen jeg kjenner.

Han sier også at han ikke tåler skokolade,kaffe, mel og masse annet.

Det har han sikkert rett i. Men hvorfor fortsetter han å spise det da? Han spiser mer skolade enn noen andre.

Han har blitt veldig overvektig nå, men sier at det også er pga. stress.

Nei, nå må jeg slutte å utlevere mer. Men jeg vil gjerne ha et svar på hvordan jeg skal gå frem visst alt dette bunner i en psykisk sykdom.Han vil nok ikke høre på det øret.

Dette er en person som jeg er veldig glad i, men som gjør meg deprimert når jeg hører at han bare klager. I tillegg til at jeg skal innrømme at det er litt provoserende når han ser hvordan jeg løper fra det ene til det andre, og har langt mer å gjøre uten at jeg klager hele tiden.Samtidig som alle står på pinne for han.

Ok, sikkert en egoistisk tanke. Men egentlig vil jeg gjerne hjelpe, og jeg har kommet med mange råd til han, men han vil ikke ta i mot dem.

Han gir ikke inntrykk av å være langt nede heller. Han har det jo så bra sier han, når jeg ymter frempå om depresjon.

Kan en deprimert person benekte det, hvis det stemmer?

Hvis det sant som han sier at han ikke er deprimert, så er del vel naturlig å tenke at han er lat?

Veldig vanskelig dette her, jeg har en nær person som ligner litt på det du beskriver, og jeg har egentlig gitt denne personen opp. Tror vedkommende egentlig liker å ha det slik/føler seg tryggest i den situasjonen.

Jeg tenker slik at det da må være opp til vedkommende selv å ta ansvar for eget liv, for jeg vet at denne personen er i stand til det.

Men nå blir det jo veldig over på noe annet enn det "sykemeldt nå" mente med sitt innlegg, føler jeg da.

[Gjest Mora2]

Ja, men da synes jeg faktisk dere kan svare på hva som kan feile han, isteden for å anklage meg.

Jeg vil veldig gjerne ha hjelp til å tolke dette.

Selv om jeg selv har møtt veggen en gang, aner da ikke jeg hva som kan feile ham.

Er jo ikke sikkert at han har møtt veggen eller er utbrent i det hele tatt.

Jeg håper jeg ikke har anklaget deg for noe. Det har jeg i så fall ikke ment.

[Gjest Mora2]

Men i praksis så er det kanskje bedre å si det som det er enn alle mulige andre spekulasjoner. Det er litt sånn sosial tvang at man må fortelle hva som feiler enn, og heldigvis er det da mer akspetert å være utbrent.

Ja, jeg ville nok kanskje ha sagt det som det er, ellers blir det mange spekulasjoner. Spekulasjoner trenger man jo selvfølgelig ikke å bry seg noe om, men jeg ville nok ha brydd meg om hva andre snakket om ang. meg.