Nederlag å være sykemeldt?

[Gjest KariKruskakli.]

Veldig vanskelig dette her, jeg har en nær person som ligner litt på det du beskriver, og jeg har egentlig gitt denne personen opp. Tror vedkommende egentlig liker å ha det slik/føler seg tryggest i den situasjonen.

Jeg tenker slik at det da må være opp til vedkommende selv å ta ansvar for eget liv, for jeg vet at denne personen er i stand til det.

Men nå blir det jo veldig over på noe annet enn det "sykemeldt nå" mente med sitt innlegg, føler jeg da.

Ja, dette blir sikkert noe annet.

Men jeg svarte bare på spørsmålet hennes om det er et nederlag å være sykemeldt. Da svarte jeg at det kommer litt an på.

Det gjør jo det.

Men jeg kan jo ikke svare bare for henne, dette vet hun jo best selv.

Når det gjelder den personen som jeg snakker om her da, så har jeg også tenkt mange ganger at jeg bare må gi opp.

Han må selv bestemme over eget liv.

Men siden jeg er så glad i han, blir det veldig vanskelig å la være.

Det plager meg dette, og jeg bekymrer meg.

Jeg tenker som så at jeg skulle ønske at han bare kunne begynne å gå turer, eller trene eller komme seg ut å leve livet. Da hadde han fått så mye mer energi, og mindre tid til å tenke på alle "vondter".

Jeg tror grunnen til at føler at hver minste lille ting oppleves som stress, er at det skjer for lite. Altså det motsatte av hva han sier.

[Gjest Karikruskakli.]

Selv om jeg selv har møtt veggen en gang, aner da ikke jeg hva som kan feile ham.

Er jo ikke sikkert at han har møtt veggen eller er utbrent i det hele tatt.

Jeg håper jeg ikke har anklaget deg for noe. Det har jeg i så fall ikke ment.

Nei, du kan jo ikke det.

Jeg tror ikke egentlig han heller vet egentlig hvordan det er å være utbrent. Det er vel det samme som å være overarbeidet eller?

Jeg har jo kjent på den følelsen selv da jeg var gravid siste gang.

Men jeg kan bare overhodet ikke skjønne hvordan han kan være det.

Det kan liksom ikke være mulig.

[Gjest Mora2]

Ja, dette blir sikkert noe annet.

Men jeg svarte bare på spørsmålet hennes om det er et nederlag å være sykemeldt. Da svarte jeg at det kommer litt an på.

Det gjør jo det.

Men jeg kan jo ikke svare bare for henne, dette vet hun jo best selv.

Når det gjelder den personen som jeg snakker om her da, så har jeg også tenkt mange ganger at jeg bare må gi opp.

Han må selv bestemme over eget liv.

Men siden jeg er så glad i han, blir det veldig vanskelig å la være.

Det plager meg dette, og jeg bekymrer meg.

Jeg tenker som så at jeg skulle ønske at han bare kunne begynne å gå turer, eller trene eller komme seg ut å leve livet. Da hadde han fått så mye mer energi, og mindre tid til å tenke på alle "vondter".

Jeg tror grunnen til at føler at hver minste lille ting oppleves som stress, er at det skjer for lite. Altså det motsatte av hva han sier.

Hvis han mener at han har det helt fint, så tror jeg det er lite du kan gjøre, selv om du selv ønsker det.

Da kan han fort føle at du prøver å legge føringer for hans liv.

Men jeg _vet_ det finnes personer som trives i en slik rolle, som synes det er trygt å ha det slik. Liker å ha litt å beklage seg over osv.

[Gjest Mora2]

Nei, du kan jo ikke det.

Jeg tror ikke egentlig han heller vet egentlig hvordan det er å være utbrent. Det er vel det samme som å være overarbeidet eller?

Jeg har jo kjent på den følelsen selv da jeg var gravid siste gang.

Men jeg kan bare overhodet ikke skjønne hvordan han kan være det.

Det kan liksom ikke være mulig.

Slik som du nå har beskrevet ham, så høres det litt rart ut, ja, at han kan være overarbeidet.

Da _kan_ kanskje alle de tingene han klager på (fordøyelsen, en tann osv.) være noe psykisk. Ikke sikkert det er innbilning, men jeg aner ikke. Kanskje han sier det er stress, fordi han kanskje ikke selv heller vet hva det egentlig er som er grunnen.

Samtidig har alle forskjellig oppfatning av hva som er mas/stress osv.

Men når man er overarbeidet/langvarig stressa/utbrent, kan man få mange rare symptomer også; hodepine, svimmelhet, kvalme, problemer med avføringen, konstant trøtthetsfølelse.

Jeg vet om en som fikk betennelse i haka pga. langvarig stress!

Kroppen gjør nemlig alt den kan for å komme med mange signaler, forståelige og uforståelige for en selv, for at man skal lytte til dem.

[Gjest Mora2]

Nei, du kan jo ikke det.

Jeg tror ikke egentlig han heller vet egentlig hvordan det er å være utbrent. Det er vel det samme som å være overarbeidet eller?

Jeg har jo kjent på den følelsen selv da jeg var gravid siste gang.

Men jeg kan bare overhodet ikke skjønne hvordan han kan være det.

Det kan liksom ikke være mulig.

Å være utbrent/å møte veggen er mye mer enn å "bare" være overarbeidet eller veldig sliten. Men det er så individuelt hvordan det oppfattes at det blir vanskelig for meg å forklare akkurat hva det går ut på.

Kom på noe jeg så tidligere i dag:

http://www.dagbladet.no/dinside/2005/01/17/420491.html

Kan dette være noe han du kjenner sliter med?

Kanskje han er "miljøskada" i jobben sin?

Ellers synes jeg dette er et bra bilde på hvordan mange oppfatter situasjonen:

http://lysfontenen.no/index.php?id=articles&action=view&aid=371

[flisa]

Når jeg skrev det, var det ikke i mine tanker at det kunne være en psykisk sykdom.

Jeg vet fint lite om psykiatri, så da får man heller beskylde meg for å være lite opplyst, ikke for å ha fordommer.

Det har jeg faktisk ikke.

Jeg har vært litt inne på psykiatri, og ser at det finnes mange forskjellige diagnoser, men jeg har null peiling på hva som ligger bak diagnosene.

Men jeg ble litt nysgjerrig nå. Hva er det som gjør at dere mener han er psykisk syk?

Da vil jeg gjerne hjelpe.

Jeg har ymtet frempå (spurt han) om han kan være deprimert. Men da ble han rasende på meg, og sa at han aldri har hatt det så bra som nå.

Og han skulle aldri skaffe seg "kjerring" igjen som maser på han.

Kona hans var snill hun, men han tåler ikke å få noen beskjeder fra andre.

Jeg vet ikke hvordan jeg kan hjelpe hvis han er psykisk syk, han kommer til å menekte det sterkt, og bli rasende.

Nå var det ikke meningen å si at alle som er sykmeldt er late.

Men man skal da ikke se bort i fra, at det i noen tilfeller er litt for enkelt.

Er det ikke noe som heter å være lat lenger?

Hvis man f.eks er borte fra jobb dagen før man skal reise, fordi man må pakke, er man da psykisk syk?

Hadde det ikke da vært bedre å starte pakkinga noen dager før og planlegge litt bedre?

Altså dette var bare et bitte lite eksempel.

det er da for pokker legen som sykemelder en - ikke en sjøl fordi man er lat? - Hvor gammel er du som så vidt har hørt om psykiske plager?`- du har skjønt at de finnes flere diagnoser```??? - JA, det gjør det!

[Gjest KariKruskakli.]

Å være utbrent/å møte veggen er mye mer enn å "bare" være overarbeidet eller veldig sliten. Men det er så individuelt hvordan det oppfattes at det blir vanskelig for meg å forklare akkurat hva det går ut på.

Kom på noe jeg så tidligere i dag:

http://www.dagbladet.no/dinside/2005/01/17/420491.html

Kan dette være noe han du kjenner sliter med?

Kanskje han er "miljøskada" i jobben sin?

Ellers synes jeg dette er et bra bilde på hvordan mange oppfatter situasjonen:

http://lysfontenen.no/index.php?id=articles&action=view&aid=371

Nei, egentlig ikke noe av dette.

Han avslutter foresten jobben kl.16.00, med noen veldig få unntak.

[Gjest Karikruskakli.]

det er da for pokker legen som sykemelder en - ikke en sjøl fordi man er lat? - Hvor gammel er du som så vidt har hørt om psykiske plager?`- du har skjønt at de finnes flere diagnoser```??? - JA, det gjør det!

Eh, kanskje du skal lese gjennom alt jeg har skrevet her.

Ja, jeg vet at legen skriver ut sykmelding.

Men nå er det jeg som kjenner denne personen og ikke du.

[Gjest KariKruskakli.]

det er da for pokker legen som sykemelder en - ikke en sjøl fordi man er lat? - Hvor gammel er du som så vidt har hørt om psykiske plager?`- du har skjønt at de finnes flere diagnoser```??? - JA, det gjør det!

Dessuten har jeg da hørt om psykiske plager.

Hejjegud så sinna da jente. Men jeg har ikke satt meg inn i de forskjellige diagnosene nei? Er det forventet at vanlige folk skal gjøre det?

Dessuten har jeg sagt at jeg tror han kan være deprimert.

Legen har nok også tenkt det samme, for han aner ikke hva som kan feile han. Det blir for diffust.

Men han nektet å ta i mot psykologhjelp, for han var ikke deprimert sa han.

Dermed nektet legen å sykmelde han mer.

Så gikke han på jobb et par dager, og gikk tilbake og sikkert var så sinna at legen ikke hadde noe valg. Han ble sykmeldt igjen.

Altså du får bare spytte eder og galle så mye du vil, men du kjenner ikke denne personen. Det gjør jeg.

Han er ikke psykisk syk sier han. Ikke en gang deprimert.

Men at han er lat, er det mange som sier.

jeg er vel den eneste uteom legen som har tenkt depresjon.

Personen det dreier seg om har selv sagt det til meg, men at det er så feil som det kan bli.

[flisa]

Eh, kanskje du skal lese gjennom alt jeg har skrevet her.

Ja, jeg vet at legen skriver ut sykmelding.

Men nå er det jeg som kjenner denne personen og ikke du.

Nettopp fordi jeg leste gjennom alt her.....så svarte jeg det.

[flisa]

Dessuten har jeg da hørt om psykiske plager.

Hejjegud så sinna da jente. Men jeg har ikke satt meg inn i de forskjellige diagnosene nei? Er det forventet at vanlige folk skal gjøre det?

Dessuten har jeg sagt at jeg tror han kan være deprimert.

Legen har nok også tenkt det samme, for han aner ikke hva som kan feile han. Det blir for diffust.

Men han nektet å ta i mot psykologhjelp, for han var ikke deprimert sa han.

Dermed nektet legen å sykmelde han mer.

Så gikke han på jobb et par dager, og gikk tilbake og sikkert var så sinna at legen ikke hadde noe valg. Han ble sykmeldt igjen.

Altså du får bare spytte eder og galle så mye du vil, men du kjenner ikke denne personen. Det gjør jeg.

Han er ikke psykisk syk sier han. Ikke en gang deprimert.

Men at han er lat, er det mange som sier.

jeg er vel den eneste uteom legen som har tenkt depresjon.

Personen det dreier seg om har selv sagt det til meg, men at det er så feil som det kan bli.

Hehe, jeg er ikke sinna - jeg bare skjønner ikke hvorfor du tror du vet at han er lat når legen sykemelder han - som du sier;

" sikkert var så sinna at legen ikke hadde noe valg."

Klart legen har et valg, han risikerer ikke jobben sin for en latsabb.

[Gjest KariKruskakli.]

Hehe, jeg er ikke sinna - jeg bare skjønner ikke hvorfor du tror du vet at han er lat når legen sykemelder han - som du sier;

" sikkert var så sinna at legen ikke hadde noe valg."

Klart legen har et valg, han risikerer ikke jobben sin for en latsabb.

Jeg skjønner at det er lett å reagere slik du gjør, nå du ikke kjenner personen.

Derfor skal jeg ikke utbrodere mer her nå.

Men det faktisk riktig at han måtte overtale legen.

At han har lav terskel for hva som er slitsomt er helt sant, at han er lat er et syn som flere enn meg har uttalt.

Jeg synes foresten du skal være forsiktig med å dementere det jeg sier. Dette er en person som står meg svært nær, og som alle har sydd puter under armene på alt for lenge.

Visst du har mer peiling på diagnoser enn meg, så synes jeg heller du kan hoste opp noen, isteden for å anklage meg for ikke å vite noe om dette.

Hvis det ikke er depresjon, og hvis han ikke er lat, hva er det da???

[flisa]

Jeg skjønner at det er lett å reagere slik du gjør, nå du ikke kjenner personen.

Derfor skal jeg ikke utbrodere mer her nå.

Men det faktisk riktig at han måtte overtale legen.

At han har lav terskel for hva som er slitsomt er helt sant, at han er lat er et syn som flere enn meg har uttalt.

Jeg synes foresten du skal være forsiktig med å dementere det jeg sier. Dette er en person som står meg svært nær, og som alle har sydd puter under armene på alt for lenge.

Visst du har mer peiling på diagnoser enn meg, så synes jeg heller du kan hoste opp noen, isteden for å anklage meg for ikke å vite noe om dette.

Hvis det ikke er depresjon, og hvis han ikke er lat, hva er det da???

Det får du spørre legen hans om om du syns du har noe med det! :-)

[Gjest Been there - done that (jeg var visst ikke lat likevel...)]

Jeg skjønner at det er lett å reagere slik du gjør, nå du ikke kjenner personen.

Derfor skal jeg ikke utbrodere mer her nå.

Men det faktisk riktig at han måtte overtale legen.

At han har lav terskel for hva som er slitsomt er helt sant, at han er lat er et syn som flere enn meg har uttalt.

Jeg synes foresten du skal være forsiktig med å dementere det jeg sier. Dette er en person som står meg svært nær, og som alle har sydd puter under armene på alt for lenge.

Visst du har mer peiling på diagnoser enn meg, så synes jeg heller du kan hoste opp noen, isteden for å anklage meg for ikke å vite noe om dette.

Hvis det ikke er depresjon, og hvis han ikke er lat, hva er det da???

Ikke deprimert og ikke lat kan bety sykdom likefullt.

Hvis du kan tipse ham om noe ville jeg sagt at han skal be legen sin teste for anemi, B12-mangel og stoffskifte.

Dessuten, hvis legen tror han er deprimert og han selv nekter finnes det faktisk tester som kan hjelpe til i diagnosen. Legen skal vite om/kunne utføre dem. Det betinger jo selvsagt at han samarbeider med legen.

Det finnes flere sykdommer "der ute" som kan imitere latskap, og hvor det kan være vanskelig å sette fingeren på noe konkret, og mange av dem er slett ikke psykiske, selv om det kan se sånn ut.

[Gjest KariKruskakli.]

Det får du spørre legen hans om om du syns du har noe med det! :-)

Legen vet ikke.

Har bare antydet depresjon, men det sier han at han ikke har.

Men jeg mener det altså, hvis noen kan hjelpe meg her, blir jeg veldig takknemlig.

[Gjest KariKruskakli.]

Ikke deprimert og ikke lat kan bety sykdom likefullt.

Hvis du kan tipse ham om noe ville jeg sagt at han skal be legen sin teste for anemi, B12-mangel og stoffskifte.

Dessuten, hvis legen tror han er deprimert og han selv nekter finnes det faktisk tester som kan hjelpe til i diagnosen. Legen skal vite om/kunne utføre dem. Det betinger jo selvsagt at han samarbeider med legen.

Det finnes flere sykdommer "der ute" som kan imitere latskap, og hvor det kan være vanskelig å sette fingeren på noe konkret, og mange av dem er slett ikke psykiske, selv om det kan se sånn ut.

Tusen takk for et vettugt svar. Det eneste så langt.

Jeg har faktisk anntydet B12 for han, for han er vegetarianer, og spiser bare sjokolade og brød. Spesielt sjokolade i store mengder.

Jeg tror du kan være inne på noe veldig viktig her. Når jeg tenker etter så har problmene kommet gradvis etter at han ble vegetarianer i 1995.

Lite flink til å lage seg næringsrik mat.

Han var jo en gang en sprek idrettsmann.

Ååå, som jeg skulle ønske at han hadde forstått at det kan ligge der.Han burde nok prøve å finne en erstatning for kjøtt.

Bare så synd at jeg tviler på at han vil gjøre noe med det.

Det har jo vært nevnt dette, men han mangler tilltak til å gjøre noe.

Skal nevne for han at han bør ta en stoffskiftetest også.

[Gjest Been there - done that (jeg var visst ikke lat likevel...)]

Tusen takk for et vettugt svar. Det eneste så langt.

Jeg har faktisk anntydet B12 for han, for han er vegetarianer, og spiser bare sjokolade og brød. Spesielt sjokolade i store mengder.

Jeg tror du kan være inne på noe veldig viktig her. Når jeg tenker etter så har problmene kommet gradvis etter at han ble vegetarianer i 1995.

Lite flink til å lage seg næringsrik mat.

Han var jo en gang en sprek idrettsmann.

Ååå, som jeg skulle ønske at han hadde forstått at det kan ligge der.Han burde nok prøve å finne en erstatning for kjøtt.

Bare så synd at jeg tviler på at han vil gjøre noe med det.

Det har jo vært nevnt dette, men han mangler tilltak til å gjøre noe.

Skal nevne for han at han bør ta en stoffskiftetest også.

Trodde alle som var vegetarianere var såpass bevisste at de passet på å få i seg riktige næringsstoffer?

Jeg vet mange bruker bl.a. kikerter som erstatning for kjøtt pga proteininnholdet. Eller husker jeg feil?

Det er jo kjempeviktig at han nevner for legen at han er (ikke vellykket) vegetarianer, det kan jo sette legen på et nytt spor veldig fort.

[deprimert med mange tanker]

Her var det ikke mange fornuftige svar, og krangelen får deg sikkert ikke til å føle deg noe bedre?

Jeg skjønner hvordan du har det, sykmeldt og fortsatt puster du?

Slik har jeg også det, jeg er sykmeldt på grunn av depresjon, men plages av svart samvittighet ovenfor min arbeidsplass. Alle vet hva jeg plages med, med det føler jeg at jeg har mistet status og anseelse. Jeg er flau over at jeg ikke har bedre kontroll over meg selv, at jeg ikke klarer å ta meg sammen og gå på jobb.

Samtidig er jeg sint på mine kolleger som fortsetter å ringe og sende mail og meldinger, ja jeg vet de trenger min kompetanse, men nei, jeg er ikke til stede akkurat nå. Jeg får panikk når jeg får en melding fra jobben, om jeg orker ditt og gidder datt? Jeg makter ikke, orker ikke, og nederlagsfølelsen vokser for hver gang jeg sier nei. Jeg har mistet meg selv.

Og jeg skjemmes, jeg er flau, vil ikke at folk skal vite at jeg er sykmeldt, tross alt puster jeg fortsatt!

[Gjest bebba]

Sjefen din har ikke lov å diskutere din sykdom med andre kollegaer, og jeg vet godt hvordan du føler det. Det føles som et nederlag å bli sykemeldt pga. stress og utbrenthet, og netopp de følelsene må du ta tak i. Jeg går god for at det går an å gjøre noe med det.

[flisa]

Her var det ikke mange fornuftige svar, og krangelen får deg sikkert ikke til å føle deg noe bedre?

Jeg skjønner hvordan du har det, sykmeldt og fortsatt puster du?

Slik har jeg også det, jeg er sykmeldt på grunn av depresjon, men plages av svart samvittighet ovenfor min arbeidsplass. Alle vet hva jeg plages med, med det føler jeg at jeg har mistet status og anseelse. Jeg er flau over at jeg ikke har bedre kontroll over meg selv, at jeg ikke klarer å ta meg sammen og gå på jobb.

Samtidig er jeg sint på mine kolleger som fortsetter å ringe og sende mail og meldinger, ja jeg vet de trenger min kompetanse, men nei, jeg er ikke til stede akkurat nå. Jeg får panikk når jeg får en melding fra jobben, om jeg orker ditt og gidder datt? Jeg makter ikke, orker ikke, og nederlagsfølelsen vokser for hver gang jeg sier nei. Jeg har mistet meg selv.

Og jeg skjemmes, jeg er flau, vil ikke at folk skal vite at jeg er sykmeldt, tross alt puster jeg fortsatt!

Kjenner meg veldig godt igjen det du skriver her. Jeg ble kvalm hver gang noen spurte meg om noe som hadde med jobb å gjøre. - Først spør de hvordan det står til, og de vil helst at du svarer, "takk, bare bra!" - og så durer de i vei med det de vil HA AV DEG - -sant?

Nå som jeg er frisk igjen forstår jeg hvor langt nede jeg egentlig var - for jeg gikk rundt og ønsket meg pensjon, og jeg skulle i alle fall ALDRI beynne å jobbe fullt igjen!

Fortell de rundt deg at du ikke orker -og at det er derfor du faktisk er sykemeldt. UTEN dårlig samvittighet.