Nederlag å være sykemeldt?

[flisa]

jeg syns det er utidig av han å gjøre det -selv om han kanskje mener det godt for å få slutt på spekulasjoner.

[Gjest var faktisk syk]

Det kommer an på.

Jeg kjenner en som har svært lav terskel for mas.

Han bor alene, og klager støtt og stadig på stress, at det gjør han syk osv.

Mens jeg som kjenner han, vet at problemet hans egentlig sitter i hodet.Det er ingenting som tilsier at han har for mye å gjøre.Han har i grunnen fint lite å gjøre.

Da kan det virke litt provoserende med alt dette pratet om stress, og jeg synes det er et nederlag og sykmelde seg, når problemet er at man er lat.

Jeg får lyst til å gi han et kraftig spark bak.

Unnsyld meg, dette var sikkert ikke et svar du hadde ventet, men siden du spør så..

Og det gjelder sikkert ikke deg, og sikkert ikke de aller fleste som sier de er utbrent.

Men noen ganger har jeg litt på følelsen av at det er en motesak.

En periode hvor jeg var sterkt deprimert og hadde angst fant jeg på ting. F.eks. at jeg hadde vondt i hode, var svimmel, vondt i øret osv. dette gjorde jeg for å ta oppmerksomheten bort fra det egentlige problemet. Kanskje bare for å slippe å gå ned i kantina. Jeg måtte på en måte ha en årsak slik at ingen skulle skjønne hvorfor jeg var som jeg var.

Må si at jeg også blir litt opprørt av måten du ordlegger deg på.

[flisa]

En periode hvor jeg var sterkt deprimert og hadde angst fant jeg på ting. F.eks. at jeg hadde vondt i hode, var svimmel, vondt i øret osv. dette gjorde jeg for å ta oppmerksomheten bort fra det egentlige problemet. Kanskje bare for å slippe å gå ned i kantina. Jeg måtte på en måte ha en årsak slik at ingen skulle skjønne hvorfor jeg var som jeg var.

Må si at jeg også blir litt opprørt av måten du ordlegger deg på.

Nettopp!

[mil1365380270]

Her var det ikke mange fornuftige svar, og krangelen får deg sikkert ikke til å føle deg noe bedre?

Jeg skjønner hvordan du har det, sykmeldt og fortsatt puster du?

Slik har jeg også det, jeg er sykmeldt på grunn av depresjon, men plages av svart samvittighet ovenfor min arbeidsplass. Alle vet hva jeg plages med, med det føler jeg at jeg har mistet status og anseelse. Jeg er flau over at jeg ikke har bedre kontroll over meg selv, at jeg ikke klarer å ta meg sammen og gå på jobb.

Samtidig er jeg sint på mine kolleger som fortsetter å ringe og sende mail og meldinger, ja jeg vet de trenger min kompetanse, men nei, jeg er ikke til stede akkurat nå. Jeg får panikk når jeg får en melding fra jobben, om jeg orker ditt og gidder datt? Jeg makter ikke, orker ikke, og nederlagsfølelsen vokser for hver gang jeg sier nei. Jeg har mistet meg selv.

Og jeg skjemmes, jeg er flau, vil ikke at folk skal vite at jeg er sykmeldt, tross alt puster jeg fortsatt!

Det blir et like stort nederlag som du gjør det til. Fortell kollegaene dine at du har kjempedårlig samvittighet, men at du faktisk må få være i fred. Helt i fred!

Min erfaring er at du må eliminere alt stress og slutte å ha dårlig samvittighet.

Enkelt sagt, men det virket for meg. Og det er bare du som kan gjøre det. Men det er tøft, for det medfører at du må innrømme for deg selv også at du ikke fikser noe nå :-)

[Osiris]

For folk som er veldig ærekjære så kan det nok oppleves som et nederlag å være sykmeldt. Det er som regel en lang prosess å komme til en selverkjennelse om at det ikke er en selv det er noe feil med. Når man er utbrent eller utslitt så er det som regel på grunn av jobben man har bitt det. Enten på grunn av at kravene fra arbeidsgiver er store, det er for få folk ansatt, eller at man har for store forvenninger og krav til seg selv.

Det er et så stort forventningspress i dag om at man skal være vellykket og perfekt. Man skal gjøre det bra på jobb, man skal rekke noen treninger i uka, har man unger så skal de hentes og bringes hit og dit, man skal helst lage all maten sel og ikke spise ferdigmat, huset skal skinne og så videre og så videre. Men døgnet har bare 24 timer og mennesker behøver også hvile for å kunne leve. Kreativitet og overskudd kan ikke besluttes, det må komme som et resultat av lyst og energi.

Det eneste som hjelper er å bruke tid til å ta seg igjen, og i den tiden må man finne ut hva det er som tapper batteriene. Begynner man på jobb igjen uten å foreta forandringer, ender man opp i en runddans med en ny sykemelding om et år eller to eller tre.

[Gjest KariKruskakli.]

En periode hvor jeg var sterkt deprimert og hadde angst fant jeg på ting. F.eks. at jeg hadde vondt i hode, var svimmel, vondt i øret osv. dette gjorde jeg for å ta oppmerksomheten bort fra det egentlige problemet. Kanskje bare for å slippe å gå ned i kantina. Jeg måtte på en måte ha en årsak slik at ingen skulle skjønne hvorfor jeg var som jeg var.

Må si at jeg også blir litt opprørt av måten du ordlegger deg på.

Jeg har tatt vare på denne personen i mange år. Det er det mange rundt han som har gjort.

Jeg har hjulpet han å skaffe jobb, Han fikk bo her, da han ikke hadde noe sted å bo.

Jeg har også hjulpet han å finne leilighet.

Jeg har sparket han i gang hver gang jeg ser at det ikke blir noe med han.

Det har foreldrene hans også gjort.

Jeg har vært forståelsesfull og jeg har vært sliten og lei.Jeg har i grunnen fått nok.

Han blir sint hver gang vi prøver å hjelpe med hva det kan være for noe.

Eller han kan også være enig, men mangler tiltak til å gjøre noe.

Da er det faen meg på tide og kalle en spade en spade.

[Gjest KariKruskakli]

Trodde alle som var vegetarianere var såpass bevisste at de passet på å få i seg riktige næringsstoffer?

Jeg vet mange bruker bl.a. kikerter som erstatning for kjøtt pga proteininnholdet. Eller husker jeg feil?

Det er jo kjempeviktig at han nevner for legen at han er (ikke vellykket) vegetarianer, det kan jo sette legen på et nytt spor veldig fort.

Han , var det bare helt i starten. Ikke nå lenger.

Jeg har foresten pratet med han nå.

Han sier han har vært å fått tak i noen tabletter i Sverige som hjelper han.

Da har disse tablettene virket på rekordtid, eller så er det bare for å avfeie meg.

Ja ja, for krysse fingrene at det er sant denne gangen.

Jeg vet jo at han kan sparkes i gang.

Det er en nær barndomsvenn av meg dette, og han har vært naboen min en gang. Da fikk jeg han til å trene, vi var på jogge turer sammen og gikk lange turer. Dette virket inn på humøret hans og han ble mer nøye med kostholdet også.

Han tok av mange kilo.

Han så så frisk ut på den tiden. Det er ikke mer enn 3 år siden.

Så jeg vet jo at det nytter.