Når bråk og urettferdighet tar hverdagen

[Gjest Snufseline]

Han tar seg fri fra jobb enkelte av mine fridager, for å kjøre rundt i byen og spionere. Det verste er at han ikke skuler det, men kommer hjem og gir meg kjeft for at jeg sikkert hadde vært utro, fordi han ikke fant bilen min noe sted?? Sannheten er at bilen som regel da står parkert utfor kjøpesenter, til min mor, el.l. Han finner da såklart ikke bilen min utfor fremmede bolighus? Jeg driver da ikke og har sex om dagene?????????

I hjemmet freser han som regel. Han kommer med falske beskyldinger, og han går gjennom hva jeg eier. Han kaller meg de utroligste ting, og virker truende om jeg "får han sint."

Han sier jeg er den mest sure, og misfornøyde kjerringa han vet. Dette fordi han kommer med dyre gaver etter sure utbrudd, noe jeg ber ham helst slutte med. Jeg liker da gaver, men istedenfor burde han kanskje tenke mer på økonomien, evt sinnet?

Jeg har sagt det til ham: "SÅ flytt da, om jeg er den sureste du veit!" Og han har pakket alt han eier, men det har stått slik i flere uker, for han vil da ikke dra, sier han. Uten meg er livet hans over, sier han.

Jeg er regelrett lei all kjeftinga. Alt bråket. Vi har et barn sammen som ikke liker alt maset. JEG holder på å klikke fullstendig, og vil nødig bli som hans mor, som går underkuet av en far, som han tydelig har arvet temperamentet og dominansen av.

Jeg vil helst bare ut. Jeg er ei sterk jente, og å bo alene med barnet, skulle jeg da takle fint. Jeg er ikke redd for ensomhet, eller å stå på egne bein.

Men som han sier, uten meg, er livet hans ødelagt, og jeg er redd han vil skade seg om jeg setter meg imot her ...

Hilsen,

[Gjest modern]

Kjære deg

Jeg synest du er kjempetøff.

Kontakt familierådgiver på mandag. Først en time alene slik at du får forklart hvordan du har det og hvilke forhold du lever under. Deretter få en time hvor du og mannen din kan få få veiliedning felles.

Dette er ditt liv. Det værste er at dere har et barn som kommer til å få skader av dette hvis du/dere ikke gjør noe .

Lykke til

[søkende]

Uff, han høres ille ut!

Veldig mange truer med å ta livet av seg. Men få gjør det. Det er heller ikke ditt ansvar.

Ikke kast bort livet ditt på å være i er ulykkelig forhold. Du har bare et liv...

Klem

[red]

At han 'kanskje skader seg' får være hans problem, slik jeg skjønner det vil ikke _du_ bo mer med han, så får heller han deale med sin egen dritt uten deg, på den måten han føler for.

[Gjest kisskiss]

Du har bare ansvar for deg selv og barnet ditt, han har ansvar for seg selv (og barnet...).

Du skriver at barnet ikke "liker" alt bråket. De fleste barn synes det er hjerteskjærende vondt at foreldrene krangler, det kan gjøre noe med hvordan de utvikler seg. Jeg er i midten av 20-årene nå, og husker fremdeles følelsen når foreldrene mine kranglet.

Ut i fra det du skriver tror jeg både du og barnet får det mye bedre alene. Og han kan jo bare takke seg selv om du går fra ham, du kan ikke kaste bort livet ditt fordi han truer med skade seg selv. Ikke ditt ansvar.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Kjære Snufseline!

Jeg synes du viser ansvarlighet ved å ta samlivet med din mann opp til avklaring.

Hvis jeg forstår brevet ditt rett, høres det ut som om mannen din plages av sjalusi og at han har en fremferd som er helt uakseptabel. I kjent stil blir du som hans partner på en urimelig måte skyteskive for hans plager og temperament.

Så fint at du føler deg trygg og sterk nok til å ønske å komme deg ut av situasjonen. Jeg merker meg imidlertid at du er redd for din manns trusler om selvskading hvis du forlater han. Du er ikke alene om slike skyldfølelser i en sånn situasjon.

Jeg har lyst til å si det tydelig og sterkt til deg: du har ansvar for deg selv og ditt barn, først og fremst. Dersom du skal hjelpe og støtte din mann nå, må det være ved å påvirke han til selv å bli mer ansvarlig, og oppfordre han til å søke hjelp, for å bli en bedre samlivs- partner og far.

Avviser han deg, oppfordrer jeg deg til å vurdere å bryte med han, og forklare han hvorfor. Nytter det ikke muntlig, kan du gjøre det i et brev.

[Gjest Snufseline]

Du har bare ansvar for deg selv og barnet ditt, han har ansvar for seg selv (og barnet...).

Du skriver at barnet ikke "liker" alt bråket. De fleste barn synes det er hjerteskjærende vondt at foreldrene krangler, det kan gjøre noe med hvordan de utvikler seg. Jeg er i midten av 20-årene nå, og husker fremdeles følelsen når foreldrene mine kranglet.

Ut i fra det du skriver tror jeg både du og barnet får det mye bedre alene. Og han kan jo bare takke seg selv om du går fra ham, du kan ikke kaste bort livet ditt fordi han truer med skade seg selv. Ikke ditt ansvar.

Takk for et utrolig fint svar ..

Det som skremmer meg, er de dagene han er blid. De dagene han lyser av godhet, hjelper til i hjemmet, og bare er smilende og fornøyd. Da tenker jeg: "Å, nei, han er jo snill og da, hvordan ødelegge et forhold til mitt barns far når han har gode sider?"

Hadde det ikke vært for at han ER barnets far, ja, da hadde forholdet for lengst vært OVER. Men det er liksom dette med at, han tross alt er mitt barns far, og foreldre bør holde sammen ...

Noen ganger kan det virke som om han ikke bare har en personlighet. Han kan skifte mellom dypt sinne, med svarte øyne, og godhet som et lam.

Han har aldri rørt meg, da, foruten her for kort tid siden, da han var sur for noe. han slo ikke, men tok ordentlig tak i armen min, og vred til. Dette var fordi jeg gikk og tøyset og tullet en dag han var sliten, som han sa. Min egen feil.

Er litt skummelt, det at han klarer skifte mellom å være såå god, og å være virkelig bråkete og sint.

Jeg er så trist ...

[Rabbagast]

Takk for et utrolig fint svar ..

Det som skremmer meg, er de dagene han er blid. De dagene han lyser av godhet, hjelper til i hjemmet, og bare er smilende og fornøyd. Da tenker jeg: "Å, nei, han er jo snill og da, hvordan ødelegge et forhold til mitt barns far når han har gode sider?"

Hadde det ikke vært for at han ER barnets far, ja, da hadde forholdet for lengst vært OVER. Men det er liksom dette med at, han tross alt er mitt barns far, og foreldre bør holde sammen ...

Noen ganger kan det virke som om han ikke bare har en personlighet. Han kan skifte mellom dypt sinne, med svarte øyne, og godhet som et lam.

Han har aldri rørt meg, da, foruten her for kort tid siden, da han var sur for noe. han slo ikke, men tok ordentlig tak i armen min, og vred til. Dette var fordi jeg gikk og tøyset og tullet en dag han var sliten, som han sa. Min egen feil.

Er litt skummelt, det at han klarer skifte mellom å være såå god, og å være virkelig bråkete og sint.

Jeg er så trist ...

"Men det er liksom dette med at, han tross alt er mitt barns far, og foreldre bør holde sammen ..."

Ville bare komme med en kommentar til dette. Jeg er av den oppfattningen at det er ikke alltid til fordel for barna at foreldrene holder sammen. Forholdet jeg har til min far ble faktisk reddet av at min mor forlot han da jeg var 11-12 år gammel. Han var også veldig sjalu overfor min mor, og han tydde til alle tenkelige midler for å kontrollere henne og resten av familien. Selv om jeg bare var et barn, så skjønte jeg nok mer av situasjonen enn mine foreldre trodde. Jeg var så heldig at jeg bodde veldig nær min far etter skilsmissen, slik at jeg kunne besøke han så ofte jeg ville, og om han begynte å ta gamle toner, så gikk jeg bare hjem. Dette var ment som et eksempel på at en skilsmisse faktisk kan være til fordel for alle parter.

[Chloe]

Takk for et utrolig fint svar ..

Det som skremmer meg, er de dagene han er blid. De dagene han lyser av godhet, hjelper til i hjemmet, og bare er smilende og fornøyd. Da tenker jeg: "Å, nei, han er jo snill og da, hvordan ødelegge et forhold til mitt barns far når han har gode sider?"

Hadde det ikke vært for at han ER barnets far, ja, da hadde forholdet for lengst vært OVER. Men det er liksom dette med at, han tross alt er mitt barns far, og foreldre bør holde sammen ...

Noen ganger kan det virke som om han ikke bare har en personlighet. Han kan skifte mellom dypt sinne, med svarte øyne, og godhet som et lam.

Han har aldri rørt meg, da, foruten her for kort tid siden, da han var sur for noe. han slo ikke, men tok ordentlig tak i armen min, og vred til. Dette var fordi jeg gikk og tøyset og tullet en dag han var sliten, som han sa. Min egen feil.

Er litt skummelt, det at han klarer skifte mellom å være såå god, og å være virkelig bråkete og sint.

Jeg er så trist ...

Du har fått gode svar her, men jeg har et par kommentarer til dine svar.

Du skriver:

"..tok ordentlig tak i armen min, og vred til. Dette var fordi jeg gikk og tøyset og tullet en dag han var sliten, som han sa. Min egen feil."

Nei - nei - nei!

Du må aldri tro/si at du er ansvarlig for mannens handlinger! Det kan bare føre til din egen "undergang". Til slutt er det "din skyld" alt sammen. Og at han var sliten, er standard-unnskyldningen til enhver mann som slår/bruker fysisk makt! Det må du ha klart for deg!

Selvfølgelig har dere bra dager, også. Enhver "psykopat" har sine gode sider. At han er faren burde ikke være en grunn for å bli noe mer enn om han var "bare" den sosiale faren.

Om du skjønner hva jeg mener?

Ønsker deg alt godt.

Mvh

[Gjest Snufseline]

Du har fått gode svar her, men jeg har et par kommentarer til dine svar.

Du skriver:

"..tok ordentlig tak i armen min, og vred til. Dette var fordi jeg gikk og tøyset og tullet en dag han var sliten, som han sa. Min egen feil."

Nei - nei - nei!

Du må aldri tro/si at du er ansvarlig for mannens handlinger! Det kan bare føre til din egen "undergang". Til slutt er det "din skyld" alt sammen. Og at han var sliten, er standard-unnskyldningen til enhver mann som slår/bruker fysisk makt! Det må du ha klart for deg!

Selvfølgelig har dere bra dager, også. Enhver "psykopat" har sine gode sider. At han er faren burde ikke være en grunn for å bli noe mer enn om han var "bare" den sosiale faren.

Om du skjønner hva jeg mener?

Ønsker deg alt godt.

Mvh

Er det virkelig sant, det med at psykopatiske menn har en standardunnskyldning med at de er slitne?

Gikk liksom opp et lys, for han skylder ofte på det, når han blir svart i øynene og sånn. HAn har hatt en hektisk dag på jobben osv, og dermed ble han dessverre litt for sur, slem, fordi jeg egentlig plaget ham når han var sliten, med tull og fleip, og småkiling.

Sinnet kommer også så skiftende, og brått.

Det er så skremmende, og jeg ønsker ofte han skal dra sin vei, men han sier han ikke kan leve uten meg.

Så er han kjempesint, plutselig, for et eller annet. Så, etterpå kan han komme med gaver, eller plutselig opptre kosende og bli. For SÅ å bli sur igjen, når jeg ikke klarer gjengjeøde kosen.

Det hele har ført til at vi ikke lengre f.eks har sex. Kysser aldri heller. Jeg klarer det liksom ikke, pga det varierende humøret hans.

Ditt svar var fint ....

mvh

[Chloe]

Er det virkelig sant, det med at psykopatiske menn har en standardunnskyldning med at de er slitne?

Gikk liksom opp et lys, for han skylder ofte på det, når han blir svart i øynene og sånn. HAn har hatt en hektisk dag på jobben osv, og dermed ble han dessverre litt for sur, slem, fordi jeg egentlig plaget ham når han var sliten, med tull og fleip, og småkiling.

Sinnet kommer også så skiftende, og brått.

Det er så skremmende, og jeg ønsker ofte han skal dra sin vei, men han sier han ikke kan leve uten meg.

Så er han kjempesint, plutselig, for et eller annet. Så, etterpå kan han komme med gaver, eller plutselig opptre kosende og bli. For SÅ å bli sur igjen, når jeg ikke klarer gjengjeøde kosen.

Det hele har ført til at vi ikke lengre f.eks har sex. Kysser aldri heller. Jeg klarer det liksom ikke, pga det varierende humøret hans.

Ditt svar var fint ....

mvh

Kjære deg.

Jeg burde kanskje være litt forsiktig med å generalisere, men...

Det er veldig vanlig at jobben blir unnskyldningen for å bruke fysisk makt. Og hans utbrudd er alltid noen andres feil. Ikke hans! Han vil sannsynligvis aldri innse at han må ta kontrollen over sinnet sitt selv. Ikke vent at han kan det uten hjelp. Og den hjelpen kan du ikke gi ham, nettopp fordi du er "den som terger ham"!

Alle dine forsøk på hjelp vil bli sett på som mas/utidig "bedreviteri"/provokasjon osv. Han trenger proffesjonell hjelp her.

Jeg synes du forteller om en meget manipulerende mann.

At han er kosete og kommer med gaver, kan alle gjøre. Men han vil ikke godta at du ikke øyeblikkelig tilgir og "kaster deg rundt halsen" på ham.

Dermed er det på'n igjen.

Det samme må jeg si om hans trusler om å ta sitt eget liv.

Han manipulerer deg hver gang han aner tendensen til selvstendighet hos deg!

Du gjør ingen en tjeneste ved å bli hos en slik mann.

Aller minst deg selv og barnet!

Men dersom du ønsker å prøve, bør du ta kontakt med et hjelpeapparat. Du må forstå (og han!!) at det ikke er din feil.

Alle kan vi ha dårlige dager, men som oftest skjønner vi selv at vi har vært urettferdig.

Jeg oppfatter det sånn at det alltid er "utenfor hans kontroll" at han blir sint.

"Du må forstå at han har rett/grunn til å bli sint"

Jeg synes du må sette deg ned og tenke gjennom hva du ønsker og orker.

Ville du bli hos ham hvis han fikk hjelp? Eller er det for mye å rette på? For mye som er ødelagt?

Du bør i alle fall ikke bli hos ham for å redde ham. Det er ikke ditt ansvar! Selvmordstrusler er ikke kjærlighet!

Mvh

[Gjest Snufseline]

Kjære deg.

Jeg burde kanskje være litt forsiktig med å generalisere, men...

Det er veldig vanlig at jobben blir unnskyldningen for å bruke fysisk makt. Og hans utbrudd er alltid noen andres feil. Ikke hans! Han vil sannsynligvis aldri innse at han må ta kontrollen over sinnet sitt selv. Ikke vent at han kan det uten hjelp. Og den hjelpen kan du ikke gi ham, nettopp fordi du er "den som terger ham"!

Alle dine forsøk på hjelp vil bli sett på som mas/utidig "bedreviteri"/provokasjon osv. Han trenger proffesjonell hjelp her.

Jeg synes du forteller om en meget manipulerende mann.

At han er kosete og kommer med gaver, kan alle gjøre. Men han vil ikke godta at du ikke øyeblikkelig tilgir og "kaster deg rundt halsen" på ham.

Dermed er det på'n igjen.

Det samme må jeg si om hans trusler om å ta sitt eget liv.

Han manipulerer deg hver gang han aner tendensen til selvstendighet hos deg!

Du gjør ingen en tjeneste ved å bli hos en slik mann.

Aller minst deg selv og barnet!

Men dersom du ønsker å prøve, bør du ta kontakt med et hjelpeapparat. Du må forstå (og han!!) at det ikke er din feil.

Alle kan vi ha dårlige dager, men som oftest skjønner vi selv at vi har vært urettferdig.

Jeg oppfatter det sånn at det alltid er "utenfor hans kontroll" at han blir sint.

"Du må forstå at han har rett/grunn til å bli sint"

Jeg synes du må sette deg ned og tenke gjennom hva du ønsker og orker.

Ville du bli hos ham hvis han fikk hjelp? Eller er det for mye å rette på? For mye som er ødelagt?

Du bør i alle fall ikke bli hos ham for å redde ham. Det er ikke ditt ansvar! Selvmordstrusler er ikke kjærlighet!

Mvh

Det er så godt når noen gir svar, for jeg har ingen rundt meg her til å diskutere slikt noe med.

Har du selv vært borti slike menn?

Jeg tror aldri han selv vil innse egne feil. Alltid er ting min egen feil. Og han kan riktignok trekke fram negative sider med meg, og psyke meg ned. Samtidig... jeg SER jo at ofte kanskje gjør jeg gale ting. Samtidig er det jo leit at han ikke skal klare kontrollere sinnet av den grunn.

Det virker som barnet nå den siste tiden lett tar til tårene om far sier imot. Og ofte sier han tvert i mot, uten å mene det, bare for å se reaksjonen på barnet. Som å gi barnet noe godt, for så ta det bort, og med sint stemme si NEI, liksom...

Mye rot dette ....

Jeg vet ikke helt om jeg vil orke noen terapi med ham. Grunnen er vel egentlig at jeg i de dårlige periodene mener at ting aldri vil fungere uansett. Og jeg HAR foreslått et brudd, mens han mener det ikke går an å splitte en familie slik, og at han da ikke har noe å leve for.

Jeg må si det tærer en del. Er veldig sliten og slapp for tiden. Trist. Og det er litt leit, da. Det kommer av alt kjas, og mas.

Det verste er liksom at sinnet skifter så brått. (Skrev senere et innlegg hvor jeg lurte på om han var scizofren.)

Humøret varierer kollossalt.

En lege gav et kort svar om at det ikke gjaldt scizofreni her, men personlighetsspaltning. Men hva er det? er ikke det det samme,...?

Hm,