Bør vi komme over hverandre, eller er det vi som er ment for hverandre?

[Gjest hva er best?]

(La meg aller først presisere at vi ikke har barn å ta hensyn til.)

Oss to det gjelder var sammen noen år, det tok slutt, og vi er nå stormforelsket på hver vår kant.

Vi var veldig unge da vi møttes, og hadde en del ballast begge to som var med på å resultere i at vi kom skjevt ut og at det mellom oss ble destruktivt. Jeg med dårlig selvtillit og han med temperament og ustabile tendenser. Mye vondt skjedde, men vi elsket virkelig hverandre. Vi hadde også mange veldig gode stunder og opplevelser sammen. Til slutt så jeg meg nødt til å bryte, av den grunn at jeg ikke maktet mer. Jeg var singel lenge og grublet mye på hva vi kunne gjøre annerledes for å komme ut av denne sirkelen. Han fant en ny etter noen måneder uten at jeg fikk vite om det, men ga meg hele veien signaler om at det fremdeles var oss. Både før og etter bruddet hadde han en tendens til å i det ene øyeblikket ha selvinnsikt og se våre problemer på en voksen og balansert måte, og her utviklet han seg enormt mye på tiden vi var sammen, men like fort kunne han skifte til å legge all skyld på meg og beskylde meg for ting som ikke var sant.

Nå er vi som nevnt forelsket på hver vår kant, i to fantastiske mennesker. Disse to er meget attraktive mennesker på alle måter, mens jeg og x er høyst ordinære. (Det er kanskje de som burde være sammen :-) Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg føler ofte at min nye på en måte er for god for meg. Det blir foresten kanskje feil måte å beskrive hvordan jeg føler det på, men jeg er redd for å vise mine mindre sjarmerende sider, fordi han virker tilnærmet perfekt. X var jeg mer trygg på, og vårt forhold føltes på en måte mer ekte. Og tar jeg ikke mye feil, føler x det på samme måte med sin nye.

Ingen av oss opplever det samme styret i våre nye forhold som da vi var sammen, men jeg tror ikke dette har noe å gjøre med at vi passer bedre sammen med våre nye, snarere at vi har fått balasten som gjorde at vi kom ute av sync mer på avstand. Hadde vi møttes for første gang den dag i dag når vi ikke står midt oppe i det vi stod oppe i første gang, hadde utfallet blitt et helt annet, er jeg sikker på.

Har vi forelsket oss i disse fantastiske menneskene for å unngå å ta et oppgjør med oss selv og hverandre? De vi har funnet oss er kort sagt sånne som går sammen med nært sagt hvem som helst, og har vide rammer for feil og mangler. Kanskje for vide?

Han har tatt kontakt noen ganger. På en måte gir han signaler om at det fremdeles er oss, men samtidig vil han på en barnslig hovererende måte la meg vite at han har det mye bedre med henne, og at hun er bedre enn meg. Han innrømmer at han spiller spill, og svinger mellom hva han mener og ikke mener, og han er ikke kommet over meg selv om han noen ganger sier det.

Jeg holder ikke ut stort lenger at han skal straffe meg for noe han innerst inne vet er uriktig, eller prøve å komme over meg ved å tråkke på meg. Å ta en samtale og løse ting mellom oss går heller ikke så lenge han svinger. Det føles på en måte som om jeg lar livet gå videre på feil grunnlag, når dette ikke er ryddet opp i og så mange følelser fremdeles ligger i luften. Hva synes dere?

[Gjest Samliv er et sjansespill]

Tror helt ærlig det er best å glemme hverandre. har du det ikke mer rolig nå da? Du så jo at du ikke orket alt 'styret'. For det vil det helt sikkert bli igjen med han gamle. Det er deres personligheter som kolliderer. Slikt skjer og er bare å innrette seg etter og helst bryte forholdet. Hvis en ikke liker å leve i skuddlinjen da.

Problemet med slike forhold er at en har tendens til å huske de lykkelige stundene best. Og de er ofte veldig lykkelige. Iallefall virker det slik siden kontraste til de grusomme stundene blir så store. Kanskje en narrer seg selv? Men HVOR mye er du villig til å betale for noen få vanvittige gode stunder? Blir vel som narkotika på en måte. Blir en avhenig av slike personer tro.De manipulerer en nok.

Nei, det jevne gode forholdet er det beste for et godt liv og en sunn (psykisk)helse.

Jeg lever selv i et forhold med sterke motsetninger. Vihr barn og det er ikke like lett å komme seg ut. Misunner deg din nye 'perfekte' type. Han hadde ikke valgt det hvis du ikke var god nok! husk det.

[Gjest Elextra]

Synes det høres ut til at det du føler for din nye kjæreste er mer beundring enn forelskelse.

Når det er sagt høres det ikke ut til at ditt gamle forhold er noe å bygge på heller.

Hvorfor ikke forsøke å være alene en tid?

[Gjest hva er best?]

Tror helt ærlig det er best å glemme hverandre. har du det ikke mer rolig nå da? Du så jo at du ikke orket alt 'styret'. For det vil det helt sikkert bli igjen med han gamle. Det er deres personligheter som kolliderer. Slikt skjer og er bare å innrette seg etter og helst bryte forholdet. Hvis en ikke liker å leve i skuddlinjen da.

Problemet med slike forhold er at en har tendens til å huske de lykkelige stundene best. Og de er ofte veldig lykkelige. Iallefall virker det slik siden kontraste til de grusomme stundene blir så store. Kanskje en narrer seg selv? Men HVOR mye er du villig til å betale for noen få vanvittige gode stunder? Blir vel som narkotika på en måte. Blir en avhenig av slike personer tro.De manipulerer en nok.

Nei, det jevne gode forholdet er det beste for et godt liv og en sunn (psykisk)helse.

Jeg lever selv i et forhold med sterke motsetninger. Vihr barn og det er ikke like lett å komme seg ut. Misunner deg din nye 'perfekte' type. Han hadde ikke valgt det hvis du ikke var god nok! husk det.

Jeg gikk lenge og prøvde å tro det, men jeg er ikke så sikker lenger. Jeg lurer på om det rett og slett ikke var alle disse omstendighetene som dyttet oss inn i en negativ spiral omtrent fra begynnelsen av, at timingen var feil rett og slett, og at vi den dag i dag ville ha passet meget godt sammen. Jeg får ikke til å fokusere 100% på min nye kjæreste når x surrer i bakhodet mitt.

[Gjest hva er best?]

Synes det høres ut til at det du føler for din nye kjæreste er mer beundring enn forelskelse.

Når det er sagt høres det ikke ut til at ditt gamle forhold er noe å bygge på heller.

Hvorfor ikke forsøke å være alene en tid?

Jeg var alene lenge før jeg møtte min nåværende. Jeg er uten tvil forelsket, men du har rett, det er også (for?) mye beundring inne i bildet. Lista ligger på en måte så høyt, og jeg blir redd for å gjøre feil, enda jeg vet min nye ikke vil se ned på meg, og at han er langt mindre krevende enn x var. Kanskje har jeg godt av denne høye lista, at den holder meg i skinnet og får frem det beste i meg? Jeg vil gjerne tro det, selv om det ofte kjennes det ikke som om vi har et ekte forhold. Kanskje er det bare at jeg ikke er vant til at det skal være sånn, men det føles rett og slett for perfekt ut.

[Gjest ditt valg]

Hei hei en stormforelsket person skriver ikke slikt!

Bare en som har masse masse følelser igjen kan skrive dette.

Det oser av uoppgjorte saker som aldri har fått til en avgjørende slutt.

Dette er en vanskelig situasjon hvor du står i fare for uansett å såre noen.

Deg selv, den nye, x-en og hans partner.

Jeg vet bare at vår historie er helt identisk med din.

Vi valgte å snakke sammen på et nøytralt grunnlag først, hvor alt savn og sorg over alt vi ikke fikk til fikk fritt utløp.

Ingen anklager, ingen angrep.

Om man har barn eller ikke, vi valgte å fullføre det vi ikke lyktes med i første forsøk.

Det har vi ikke angret på en dag.

Problemet er at man ofte glorifiserer det nye gresset, fordi vi ikke er villige til å innrømme at vi selv har gjort tabber.

Vi innrømte at vi ikke var villige til å se hverandre annerledes enn det vi ønsket å se.

Idag ser vi hverandre som den vi er, uten å ville forandre hverandre.

Vi er blitt spennende for hverandre, og dermed dyrker vi hverandre istedet for hverandres feil.

For oss var dette en utrolig flott ting, men dessverre såret det andre.

Min kjæreste var veldig klar over at jeg aldri hadde fått "tatt avskjed". Likevel var det forferdelig tungt å måtte innrømme at skilsmissen var et feiltrinn.

Men det ble akseptert.

Et nederlag blir ikke mindre selvom vi overser det, dessverre.

Dette må du faktisk bare avgjøre selv, men det er alltid lettest

[Gjest hva er best?]

Hei hei en stormforelsket person skriver ikke slikt!

Bare en som har masse masse følelser igjen kan skrive dette.

Det oser av uoppgjorte saker som aldri har fått til en avgjørende slutt.

Dette er en vanskelig situasjon hvor du står i fare for uansett å såre noen.

Deg selv, den nye, x-en og hans partner.

Jeg vet bare at vår historie er helt identisk med din.

Vi valgte å snakke sammen på et nøytralt grunnlag først, hvor alt savn og sorg over alt vi ikke fikk til fikk fritt utløp.

Ingen anklager, ingen angrep.

Om man har barn eller ikke, vi valgte å fullføre det vi ikke lyktes med i første forsøk.

Det har vi ikke angret på en dag.

Problemet er at man ofte glorifiserer det nye gresset, fordi vi ikke er villige til å innrømme at vi selv har gjort tabber.

Vi innrømte at vi ikke var villige til å se hverandre annerledes enn det vi ønsket å se.

Idag ser vi hverandre som den vi er, uten å ville forandre hverandre.

Vi er blitt spennende for hverandre, og dermed dyrker vi hverandre istedet for hverandres feil.

For oss var dette en utrolig flott ting, men dessverre såret det andre.

Min kjæreste var veldig klar over at jeg aldri hadde fått "tatt avskjed". Likevel var det forferdelig tungt å måtte innrømme at skilsmissen var et feiltrinn.

Men det ble akseptert.

Et nederlag blir ikke mindre selvom vi overser det, dessverre.

Dette må du faktisk bare avgjøre selv, men det er alltid lettest

Ja, men hvordan få han til å skjønne dette, når han er i besittelse av en stolthet uten sidestykke?

Du skriver at det er viktig å akseptere hverandre som man er. Han følte seg nok mye kritisert av meg, men jeg aner ikke hva jeg kunne ha gjort annerledes. Han svingte og var så vanskelig til tider, omtrent som et barn i trassalderen, at jeg måtte prøve å få han til å forstå at han måtte forandre seg, det var skadelig for oss begge å holde på sånn. Nå har jeg fått vite at han har/hadde en ustabil personlighetsforstyrrelse, og det gjør mange ting mer forståelig. Men om han har gjort noe med dette eller ikke, det vet jeg ikke. Stoltheten hans er uansett i veien :-(