Ikke "mamma" for tiden men "Lise".!

[ChinaTWO]

Vår lille datter på 4 har plutselig fått det for seg at hun vil kalle sine foreldre ved egennavn istedet for mamma / pappa... Hoier etter oss både hjemme og ute så jeg iblant føler meg mer som en tante enn sjølvaste mamma`n ;-).

Har spurt henne hvorfor, dere heter jo det jo!!! er svaret. Noen andre som har erfart dette? Jeg må vedgå at iblant når dette skjer i butikker o.l blir jeg litt fortumla, vil jo gjerne være mamma både i navn og gavn stolt som jeg er :-).

[trk1365380645]

Skjønner deg godt, jeg syns det er helt fantastisk å bli kallt mamma! Men vårt gull på nesten 3, som vi hentet i april er allerede begynt å kalle oss begge ved fornavn, ikke hele tiden, men ofte nok til at jeg syns det er litt dumt... Men jeg har tenkt at det ikke er så mye å gjøre med det, men prøver å være veldig konsekvent med å kalle meg og mannen for mamma og pappa, så kanskje han tar hintet?!

[Kinesermor]

Vår datter var omtrent på samme alder når jeg opplevde det samme. Men jeg følte meg mere som hennes pappas nye dame, for når vi var sammen ute kunne hun gjerne si; " pappa, hvor er (navnet mitt)"

Det har gått over nå, nå er jeg "verdens beste mamma, verdens teiteste mamma, verdens snilleste....osv..

Ja, det går over, bare overse det, - det hører med til alderen! Har hørt om mange som opplever det samme.

[Gjest sofie34]

Dette gjør vesla vår også i perioder. Spesielt bruker hun navnene våre når det er noe hun _vil_ eller når hun skal være litt "veslevoksen".

Hun bruker også navnene våre hvis hun synes vi er litt "trege" i reaksjonen. Da er det først Mamma noen ganger og til slutt kommer sier hun navnet mitt ganske så bestemt.

Vi maser ikke noe med det, men må innrømme at jeg har sagt et par ganger til henne at jeg synes det er veldig koselig når hun kaller meg mamma....

Hilsen

[Gjest GA]

Det der gjør ungene våre også. Dvs det går mest utover pappaen, en periode kallte sønnen vår han bare ved navn.

Nå bruker de vel 50/50 pappa og navnet hans tror jeg.

Hvis han ikke reagerer fort nok når de roper prøver de ofte det andre alternativet neste gang de roper...

[Gjest '!-o-!']

Sønnen til søstra mi har alltid brukt navnet hennes i stedet for mamma, tror det er først de siste par årene (han er snart 16) at han har kommet på at det går an å si mamma til henne. Grunnen var nok at alle andre kalte henne XXX, så gjorde han også det.

[Gjest malun]

Guttungen (4) har lenge fulgt et slags mønster der: Hvis han er kosete, trenger trøst eller er veldig glad for å se meg, kaller han meg mamma.

Ellers kaller han meg ved navn.

Jeg liker det litt, jeg. Både når han sier mamma og når han sier navnet mitt.

[laban]

Det er veldig typisk for den alderen (og har ingenting med biologi kontra adopsjon å gjøre).

Ofte er den direkte årsaken at foreldrene i den familien kaller hverandre ved fornavn, ikke mamma og pappa. (Og det synes jeg er helt riktig at man gjør, bruker navnene, altså.)

Det er også et tegn på at de er blitt store nok til å beherske helt suverent det der med at "jeg" er ulike personer avhengig av hvem som sier det, og at mange personer både har navn og "titler" av typen onkel, mamma og lillebror.

Det er ikke uvanlig at de bruker begge deler, slik GA beskriver. Eller (særlig for større barn) at de bruker mamma / pappa når familen er alene, men fornavnene når venner er på besøk.

Hvis du viser veldig tydelig hva du foretrekker, kan dere ende opp med at hun kaller deg "Lise" når hun er sur på deg :-)

[Gjest hilsen en mamma]

Vi har sluppet fra denne problemstillingen, men det er gjort bevist fra oss foreldre. Vi sier aldri våre navn til hverandre når barna er i nærheten. Da er vi bare mamma og pappa. Det er nesten uvant for dem og høre navnene våre.

Tror at det eneste dere kan gjøre er og begynne konsekvent og si mamma og pappa til hverandre dere også. I tillegg så kan du ofte begynne en setning med : Skal mamma hjelpe deg eller lign. istedenfor : skal jeg hjelpe deg.

Jeg har alltid sagt tante og navn til de i familien som alltid ble kalt dette av mine foreldre. Mens noen tanter og onkler bare ble kalt ved navn. Dermed ble det ikke naturlig og si tante og onkel før navnet på disse for meg heller.

Alt er en vanesak.

[laban]

Vi har sluppet fra denne problemstillingen, men det er gjort bevist fra oss foreldre. Vi sier aldri våre navn til hverandre når barna er i nærheten. Da er vi bare mamma og pappa. Det er nesten uvant for dem og høre navnene våre.

Tror at det eneste dere kan gjøre er og begynne konsekvent og si mamma og pappa til hverandre dere også. I tillegg så kan du ofte begynne en setning med : Skal mamma hjelpe deg eller lign. istedenfor : skal jeg hjelpe deg.

Jeg har alltid sagt tante og navn til de i familien som alltid ble kalt dette av mine foreldre. Mens noen tanter og onkler bare ble kalt ved navn. Dermed ble det ikke naturlig og si tante og onkel før navnet på disse for meg heller.

Alt er en vanesak.

"I tillegg så kan du ofte begynne en setning med : Skal mamma hjelpe deg eller lign. istedenfor : skal jeg hjelpe deg."

Hvis barnet først har forstått hvordan pronomenene virker og behersker dette (altså at du, jeg, osv. ikke er egennavn men endrer "retning" avhengig av hvem som sier dem), synes jeg IKKE at man skal gå tilbake til å snakke om seg selv i 3. person.

Mormoren min snakket om seg selv på den måten der i årevis, lenge etter at vi barnebarna snakket perfekt. Alle vi som hun var mormor eller farmor til, syntes det var utrolig teit.

[Gjest malun]

Vi har sluppet fra denne problemstillingen, men det er gjort bevist fra oss foreldre. Vi sier aldri våre navn til hverandre når barna er i nærheten. Da er vi bare mamma og pappa. Det er nesten uvant for dem og høre navnene våre.

Tror at det eneste dere kan gjøre er og begynne konsekvent og si mamma og pappa til hverandre dere også. I tillegg så kan du ofte begynne en setning med : Skal mamma hjelpe deg eller lign. istedenfor : skal jeg hjelpe deg.

Jeg har alltid sagt tante og navn til de i familien som alltid ble kalt dette av mine foreldre. Mens noen tanter og onkler bare ble kalt ved navn. Dermed ble det ikke naturlig og si tante og onkel før navnet på disse for meg heller.

Alt er en vanesak.

Du tuller nå, håper jeg?

[fei1365380229]

Du tuller nå, håper jeg?

Jammen er det så uvanlig da? Jeg sier da også; "skal pappa hjelpe deg", "mamma skal legge deg i dag".

Men jeg sier jo navnet når jeg roper på min mann da.

Forøvrig så har alle mine fire barn hatt småperioder hvor de har sagt navnet både til meg og mannen min, men det gikk over.

[fei1365380229]

Vi har sluppet fra denne problemstillingen, men det er gjort bevist fra oss foreldre. Vi sier aldri våre navn til hverandre når barna er i nærheten. Da er vi bare mamma og pappa. Det er nesten uvant for dem og høre navnene våre.

Tror at det eneste dere kan gjøre er og begynne konsekvent og si mamma og pappa til hverandre dere også. I tillegg så kan du ofte begynne en setning med : Skal mamma hjelpe deg eller lign. istedenfor : skal jeg hjelpe deg.

Jeg har alltid sagt tante og navn til de i familien som alltid ble kalt dette av mine foreldre. Mens noen tanter og onkler bare ble kalt ved navn. Dermed ble det ikke naturlig og si tante og onkel før navnet på disse for meg heller.

Alt er en vanesak.

Vi sier også til en viss grad: skal mamma hjelpe deg osv., men jeg har en morsom historie som en venninne av meg fortalte.

Hun hadde begynt i første klasse og venninnene lurte på hva mammaen hennes het. Hun ble meget indignert og svarte: "mamma vel". Hun visste faktisk ikke at mamma het noe annet enn mamma ).

Vår lille snuppe er veldig opptatt av dette med navn, og spør stadig hva heter du på navnet ditt mamma?

[Gjest malun]

Jammen er det så uvanlig da? Jeg sier da også; "skal pappa hjelpe deg", "mamma skal legge deg i dag".

Men jeg sier jo navnet når jeg roper på min mann da.

Forøvrig så har alle mine fire barn hatt småperioder hvor de har sagt navnet både til meg og mannen min, men det gikk over.

Selvsagt er det ikke uvanlig at man sier ting som "skal mamma hjelpe deg" når barnet er lite.

Men jeg synes det blir mer enn litt pussig når det blir gjort et nummer ut av at man skal være konsekvent på å bruke "mamma" og "pappa" til hverandre som voksne.

[Gjest hilsen en mamma]

"I tillegg så kan du ofte begynne en setning med : Skal mamma hjelpe deg eller lign. istedenfor : skal jeg hjelpe deg."

Hvis barnet først har forstått hvordan pronomenene virker og behersker dette (altså at du, jeg, osv. ikke er egennavn men endrer "retning" avhengig av hvem som sier dem), synes jeg IKKE at man skal gå tilbake til å snakke om seg selv i 3. person.

Mormoren min snakket om seg selv på den måten der i årevis, lenge etter at vi barnebarna snakket perfekt. Alle vi som hun var mormor eller farmor til, syntes det var utrolig teit.

Ja det skjønner jeg da godt. Men her er det snakk om et lite barn som sier navnet og mammaen som ønsker at barnet skal si mamma til henne. Da mener jeg at hvis man hører noe ofte nok så blir det en vane og man tar etter.

Forøvrig så vet eldstebarnet mitt på 6 år navnene våre. Men det er ikke naturlig for henne og bruke dem. Og det er vi som foreldre veldig glad for. Vi trives med å bli kalt mamma og pappa så lenge som mulig. Hvem vet i tenårene kan vi risikere og bli kalt gamla osv. Så la oss nyte dette så lenge som mulig!

[Gjest ChiengMai]

Selvsagt er det ikke uvanlig at man sier ting som "skal mamma hjelpe deg" når barnet er lite.

Men jeg synes det blir mer enn litt pussig når det blir gjort et nummer ut av at man skal være konsekvent på å bruke "mamma" og "pappa" til hverandre som voksne.

Når jeg f.eks skal oppnå oppmerksomhet fra mannen min _på_vegne_av_ en av guttene, så bruker jeg pappa. Dette etter at Storebror eller Lillebror ikke har oppnådd kontakt. Snakker jeg til ham på vegne av meg selv bruker jeg navnet hans. For meg faller det helt naturlig å gjøre det sånn.

[Gjest du er ikke alene!]

Det skjedde med oss også det. Nå snart 3 år etter er det 50-50 hva hun bruker. Det er kjekt i butikken,da. Jeg behøver ikke høre etter så lenge noen roper mamma. Det er ikke meg. Jeg husker mannen min ble sint til å begynne med. Akkurat som han ikke var faren. Måneden etter var det slutt for meg også. Litt sårt da, men greit nok nå.

Lykke til.

[trk1365380645]

Når jeg f.eks skal oppnå oppmerksomhet fra mannen min _på_vegne_av_ en av guttene, så bruker jeg pappa. Dette etter at Storebror eller Lillebror ikke har oppnådd kontakt. Snakker jeg til ham på vegne av meg selv bruker jeg navnet hans. For meg faller det helt naturlig å gjøre det sånn.

Mine svigerforeldre brukte fremdeles mamma og pappa om hverandre da jeg kom inn i familien og yngstebarnet deres var 25 år... Syns kanskje de dro den litt vel langt:)