Noen fler?

[Pastella]

Nå skal jeg prøve å sette ord på noe jeg har tenkt på lenge, men det er søren meg ikke lett!!!

Jeg kaller meg en ”prøver”, men prøver ikke 100% enda! Jeg og samboeren min har bestemt oss for virkelig å prøve i mai-juni. Men skjer det så skjer det! Han har to barn fra tidligere og vi holder på å kjøpe hus så det er nok riktig av oss å vente. Men ”barnsjuka” er riktig høy hos meg. Det styrer hjernen min mye mer enn jeg egentlig vil innrømme.

Seriøst så trudde jeg aldri at jeg skulle ha disse tankene. Jeg har alltid tenkt at sånn kommer jeg aldri til å bli!!! Man skal aldri si aldri!!!!

Forrige måned trudde jeg seriøst at jeg var gravid, men i ettertid har jeg kommet fram til at jeg skylder på PMS (har ingen ting anna å skylde på). Ferien gjorde at jeg hadde mer enn nok av tid til å sjekke etter mensen og føle etter på kroppen at om det var noe der, alle teite tegn tok jeg som et tegn på at ”nå er jeg gravid”, men 2. januar, ja da kom Tante Rød på besøk, og skuffelsen var enorm!!!

Da tenkte jeg at nå må jeg roe meg ned, vi bestemte oss for å prøve i mai - juni og det syns jeg er helt greit! Kanskje jeg blir positivt overraska og ikke jeg stresser så fælt, jeg har en liten tru på at hvis man stresser for mye med dette så blir man ikke gravid???!!!

Jeg føler meg tidvis stressa, forvirra, syk, gravid (men vet ikke hvordan det er), glad, trist og alt på en gang. Jeg tar meg nå sjøl mange ganger i løpet av en dag i å tenke for mye og leke med tankene på at jeg er gravid. Men jeg har vært flinkere denne måneden enn forrige og det er jo et pluss! Jeg føler meg rett og slett mer avslappa, bortsett fra disse små tankene som plutselig kommer ramlende, som jeg har klart og skyve bort til nå!

Trur ikke jeg blir gravid denne måneden heller, men selvfølgelig håper jeg!

Godt å få det ut selv om det kanskje er rotete skrevet!!!

Noen som har det på samme måte?

[jubalong70]

Jeg kjenner meg absolutt igjen. Jeg har nylig tatt ut spiralen for å prøve å få til nr. 3. Og jeg klarer ikke å la være å regne og regne og tenke og gruble på om, når og hvordan det skal bli.

Jeg tror vi er ganske mange som blir ganske tullete når vi først begynner å seriøst tenke tanken å skulle lage et lite liv. Det er nok lurt å prøve å roe seg litt ned. Prøve å fokusere på andre ting (ihvertfall innimellom). Men helt borte vil de tankene aldri bli.

Jeg har sagt det før, og sier det igjen. Når man bestemmer seg for å prøve å bli gravid starter et liv fyllt av bekymringer. Først for når man skal bli gravid, om man kan bli gravid osv. Så når man endelig blir gravid så bekymrer man seg for abort, om barnet er velskapt osv. Og så når fødselen nærmer seg bekymrer man seg for den. Og så, når det etterlengtede barnet endelig kommer - ja så starter man jo å bekymre seg for det - og den bekymringen vil nok vare livet ut.

Sukk... og dette gjør vi frivillig... JA!!!!!!!!