Damer, hvordan ville dere håndtert..

[Røyskatt72]

Damer, kan dere si hvordan dere ville ha håndtert dette?

La oss si at en kvinne treffer en mann på jobben eller ute. De kommer i prat og etter noen uker eller måneder blir hun med han ut på middag.

Det blir sent og hun blir med han hjem. De prater sammen og har det riktig hyggelig sammen. Dette gjentar seg, og de får følelser for hverandre.

Så er det tid for det som bruker å skje. (HVA, er ikke det som er viktig her!) Damen dusjer og han dusjer.

Det som skjer, skjer.

Men han insisterer på å sove på gjesterommet sitt.

Damen våkner først om morgenen. Hun går inn på badet, og åpner et skap finner hun noe som hun absolutt ikke hadde forventet å finne.

Hun går inn på gjesterommet og ser at brikkene faller på plass. Han våkner og blir nødt til å forklare henne at han sliter veldig med inkontinens. Og at han derfor er nødt til å bruke bleier.

Hun hadde aldri kunnet tenkt tanken en gang, hadde det ikke vært for at det nå var bragt opp i dagen.

Så kan man si at hun ikke skulle rotet rundt i leiligheten hans. Og at han skulle ha fortalt henne om dette mye tidligere.

Men det er ikke poenget her, for tilfellet over er bare et tenkt eksempel. Et eksempel på hvordan det kan gå til at en person med et (alvorlig for ham) handikapp, treffer en person å bli glad i.

Spørsmålet blir hvordan ville DU (helt ærlig nå!!) ha håndtert situasjonen om du kom i den??

Ville du ha trukket deg unna, eller ville du ha sett forbi dette meget flaue for ….dere begge faktisk?

[Gjest ikke signatur]

Det hadde vært flaut, ja. Men om man f.eks. jobber innen helse har man kanskje forståelse for det pga kunnskap? Man skal være ærlig i et forhold, og om man er interessert i hverandre skulle ikke dette bety noe. Om det er en kvinne eller mann som har inkontinens. Man vil kanskje ikke si det for tidlig for ikke å skremme bort noen, men om denne noen ikke tåler det så er denne noen kanskje ikke verdt å være kjæreste med? (Og man skal ikke gå i skap.. bare om man skulle dopapir...)

[Gjest dårlig start]

Jeg ville følt det mye mer "snuskete" og ubehagelig fordi jeg haddde fått vite det på denne måten, i stedet for å ha blitt fortalt det på forhånd. Jeg ville ikke hatt et stort problem med å ha en partner med et slikt problem, så sant han hadde gjort det som kunne gjøres for å behandle det medisinsk, og han hadde fortalt det til meg såpass tidlig at jeg hadde sluppet å finne det ut på en slik ubehagelig måte som du skisserer. Særlig at han hadde lagt seg på at annet rom / trukket seg unna etter en intim situasjon, i stedet for at han hadde fortalt om det på forhånd, gått og tatt på seg det han trengte pluss en pysjamasbukse og kommet tilbake til felles seng.

Så jeg hadde nok lett blitt såret, følt at vi hadde hat sex for tidlig (før vi hadde fortalt hverandre slike viktige ting) og forholdet hadde fått en dårlig start.

[cecily]

Oi!

Ehm, jeg tror jeg kanskje kunne ha fått panikk i den situasjonen der. Det kommer vel litt an på om det er et forbigående problem eller av mer kronisk art og grunnen til inkontinensen.

[cecily]

Oi!

Ehm, jeg tror jeg kanskje kunne ha fått panikk i den situasjonen der. Det kommer vel litt an på om det er et forbigående problem eller av mer kronisk art og grunnen til inkontinensen.

Selvfølgelig også at det kanskje burde blitt fortalt om inkontinensen samt at jeg ikke skulle ha gått inn i badeskapene til mannen.

[Gjest dårlig start]

Det hadde vært flaut, ja. Men om man f.eks. jobber innen helse har man kanskje forståelse for det pga kunnskap? Man skal være ærlig i et forhold, og om man er interessert i hverandre skulle ikke dette bety noe. Om det er en kvinne eller mann som har inkontinens. Man vil kanskje ikke si det for tidlig for ikke å skremme bort noen, men om denne noen ikke tåler det så er denne noen kanskje ikke verdt å være kjæreste med? (Og man skal ikke gå i skap.. bare om man skulle dopapir...)

Men har man hatt sex, og man våkner opp uten han som bor i leiligheten (han ikke er der og man kan spørre med det samme omman kan låne litt tannpasta), så er det ikke unaturlig at man låner litt såpe eller tannpasta eller en q-tips og ser etter dette i skapet, når man er så nære at man har hatt sex. (og man ønsker å freshe seg litt opp).

[Gjest ikke signatur]

Men har man hatt sex, og man våkner opp uten han som bor i leiligheten (han ikke er der og man kan spørre med det samme omman kan låne litt tannpasta), så er det ikke unaturlig at man låner litt såpe eller tannpasta eller en q-tips og ser etter dette i skapet, når man er så nære at man har hatt sex. (og man ønsker å freshe seg litt opp).

Må si meg enig.

[Gjest ikke signatur]

Må si meg enig.

Nei, jeg er visst ikke helt enig. Føler ikke det er rett å gå i skapene uten å spørre.

[tigertrollet]

Jeg ser for meg at det ville ha vært en pinlig situasjon siden "jeg" hadde oppdaget det på den måten. Og så ville vel brikkene fallt på plass hvorfor han ville sove på sitt eget gjesterom.

Men jeg kan ikke se for meg at det ville ha forandret mine følelser for vedkommende.

(når jeg leste at hun oppdaget noe i klesskapet trodde jeg det var dameklær og at han likte å kle seg ut eller noe i den duren. Det hadde vært verre. DA kunne man ha snakket om drama..)

[jubalong70]

Hmmm, det ville nok kommet veldig ann på hvor godt jeg likte denne mannen. Selvsagt kan man leve sammen med en inkontinent mann - det er jo ikke noe stort problem.

Likte jeg denne mannen veldig godt ville jeg nok ha snakket med ham. Jeg ville finne ut hvorfor han er inkontinent, hvordan han føler det osv. osv.

Litt flaut ville det sikkert vært helt i begynnelsen, men klarte vi å få en god dialog ville det gått over.

Likte jeg mannen godt, ville jeg ikke la dette stoppe et potensielt godt forhold.

[Røyskatt72]

Jeg ville følt det mye mer "snuskete" og ubehagelig fordi jeg haddde fått vite det på denne måten, i stedet for å ha blitt fortalt det på forhånd. Jeg ville ikke hatt et stort problem med å ha en partner med et slikt problem, så sant han hadde gjort det som kunne gjøres for å behandle det medisinsk, og han hadde fortalt det til meg såpass tidlig at jeg hadde sluppet å finne det ut på en slik ubehagelig måte som du skisserer. Særlig at han hadde lagt seg på at annet rom / trukket seg unna etter en intim situasjon, i stedet for at han hadde fortalt om det på forhånd, gått og tatt på seg det han trengte pluss en pysjamasbukse og kommet tilbake til felles seng.

Så jeg hadde nok lett blitt såret, følt at vi hadde hat sex for tidlig (før vi hadde fortalt hverandre slike viktige ting) og forholdet hadde fått en dårlig start.

Takk for de ærlige svarene!!

Jeg er helt enig i at mannen her kanskje burde latt det briste eller bære.Og fortalt om sitt problem.

Men om man har prøvd alt mulig, så er det fremdeles noe man vanskelig kan dele med en dame man liker før man vet om det er håp om at det kan bli de to.

Når det er sagt så ville det vel som dere skriver kanskje vært bedre som dere skriver å fortelle om dette FØR de legger seg.

Men jeg tror allikevel det er best med den første natten i hver sin seng.(Enslige har jo også dobbeltsenger nå så..)

Som dere sikkert skjønner så er dette litt selvbiografisk.

Så derfor er jeg veldig glad for de ærlige svarene deres.

For dette er ikke noe tema man vil bringe opp før det er tid for det.

Enda det er mange som plages av dette, er det ikke noe som det snakkes så veldig mye om akkurat.

Og man bringer det ikke på bane før man treffer noen og blir kjent med noen som man liker veldig godt.Når ens egne følelser gjengjeldes er det nok på tide å betro henne problemet.

Er personlig redd for at dette skal skremme evt. samlivspartnere bort. Det er rart med det.

Og mange kan hjelpes med behandling og medisiner, det er sant. MEN det kan ta veldig lang tid. Og kanskje blir man aldri helt kvitt det. Det kan også komme og gå resten av livet.

Men dette behøver ikke stå i veien for ubetinget kjærlighet til den utkårede.

Mange er redde for at de må være pleier for partneren. Ved enkelte bakenforliggende lidelser kan dette bli situasjonen.

(Inkontinens er alltid et symptom på at noe er galt, ikke en sykdom i seg selv.)

Men jeg kan berolige dere med at de fleste har lært seg og håndtere dette med hj. midler mv. selv.

Dog er det ikke noe i veien med å by en hjelpende hånd.

Takk skal dere ha!!

[Gjest blitt litt mugg kanskje]

Jeg ville tatt det opp og sagt at jeg syntes han burde fortalt meg om det...

En anna ting er nå at mange som sliter med slikt ganske greit kan få hjelp med problemet, uten at de er klar over det faktisk!

Så jeg hadde nok også taua fyren med til urolog. (Med mindre han hadde prøvd alle muligheter selv allerede da...)

[Gjest lille rosinen]

Dette var det mest detaljerte tenkte eksempelet jeg har sett tror jeg... :-)

Utfra de opplysningene du gir, så ser jeg ikke at mannens handicap i dette tenkte eksempelet ville vært et problem hvis det hadde vært meg. Jeg hadde kanskje syns det hadde vært litt rart i begynnelsen, men tror ikke det hadde blitt noe problem å venne seg til i det hele tatt :-)

[Gjest synes jeg da...]

Tja, jeg hadde vel blitt mest fornærmet over at han ikke ville ligget i samme seng som meg etter at vi hadde hatt sex. Da tror jeg at jeg ville gått hjem og sovet, og ikke kommet tilbake sånn med en gang. Så jeg ville nok hatt en forklaring på det først. Inkontinenten skulle en vel greid, selv om det nok kunne tatt litt tid å blitt vant med det.

[skorpionfisken]

Med mindre jeg var stup full hadde jeg gått hjem idet han nektet å sove sammen med meg, og så hadde jeg ikke kommet tilbake før han hadde forklart hvorfor han ikke ville sove sammen med meg.

Om han i forkant hadde fortalt om inkontinensproblemet, og alt han hadde prøvd for å bli helbredet, og at det hadde endt med at han måtte bruke bleier om natta, så hadde jeg tatt det helt naturlig, og insistert på å sove sammen med ham. Er jeg god nok til sex så er jeg god nok til å kunne betro seg til også.

[Lillemus]

Ettersom jeg selv sliter litt med stressinkontinens så hadde jeg nok ikke lagt så mye vekt på det. )

[Gjest -mer vanlig enn du tror]

Dette er nok mer vanlig enn man tror, så best å ikke bli for stresset av det, og adskillig bedre å får det fortalt enn å oppdage det på en slik måte som du beskriver.

Jeg har hatt perioder da jeg selv slet med kontroll på urinen (på dagtid). Utenom de første månedene etter fødselen er det faktisk blitt bedre etter at jeg fikk et barn (er kvinne altså). Fortalte det til en potensiell kjæreste en gang mens det var på det værste, og han bare trakk på skuldrene og fortalte at broren hans slet med det samme, no big deal. Det forholdet ble ikke noe av, men det skyldtes helt andre ting.

Har også vært sammen med en mann med et slikt problem nattestid da jeg var tidlig i 20-årene. Han brukte ikke bleier, men trekk på madrassen, relativt sjelden noe skjedde. Husker ikke hvordan han fortalte det, men var ikke noe problem for meg mens forholdet varte.

[Gjest lommelegen]

Jeg sitter med en følelse at det er deg selv det gjelder, og en situasjon du frykter skal kunne oppstå. I tilfelle syns jeg du skulle søke medisinsk hjelp. Jeg trodde ikke bleier var nødvendig for inkontinens, det er jo gode medisiner å få idag. I noen tilfelle kan man også operere.

Ta en titt på denne siden, her står det også videre linker når det gjelder menn:

http://www.lommelegen.no/art/art2276.asp

Dersom det ikke er deg det gjelder, men noen du kjenner, så kan du kanskje gi linken videre til ham.

Ellers, til situasjonen du nevner, tror jeg nok mannen gjør best i å snakke med kvinnen om sitt problem før de ender til sengs.

[Gjest lommelegen]

Takk for de ærlige svarene!!

Jeg er helt enig i at mannen her kanskje burde latt det briste eller bære.Og fortalt om sitt problem.

Men om man har prøvd alt mulig, så er det fremdeles noe man vanskelig kan dele med en dame man liker før man vet om det er håp om at det kan bli de to.

Når det er sagt så ville det vel som dere skriver kanskje vært bedre som dere skriver å fortelle om dette FØR de legger seg.

Men jeg tror allikevel det er best med den første natten i hver sin seng.(Enslige har jo også dobbeltsenger nå så..)

Som dere sikkert skjønner så er dette litt selvbiografisk.

Så derfor er jeg veldig glad for de ærlige svarene deres.

For dette er ikke noe tema man vil bringe opp før det er tid for det.

Enda det er mange som plages av dette, er det ikke noe som det snakkes så veldig mye om akkurat.

Og man bringer det ikke på bane før man treffer noen og blir kjent med noen som man liker veldig godt.Når ens egne følelser gjengjeldes er det nok på tide å betro henne problemet.

Er personlig redd for at dette skal skremme evt. samlivspartnere bort. Det er rart med det.

Og mange kan hjelpes med behandling og medisiner, det er sant. MEN det kan ta veldig lang tid. Og kanskje blir man aldri helt kvitt det. Det kan også komme og gå resten av livet.

Men dette behøver ikke stå i veien for ubetinget kjærlighet til den utkårede.

Mange er redde for at de må være pleier for partneren. Ved enkelte bakenforliggende lidelser kan dette bli situasjonen.

(Inkontinens er alltid et symptom på at noe er galt, ikke en sykdom i seg selv.)

Men jeg kan berolige dere med at de fleste har lært seg og håndtere dette med hj. midler mv. selv.

Dog er det ikke noe i veien med å by en hjelpende hånd.

Takk skal dere ha!!

Du sier: "Inkontinens er alltid et symptom på at noe er galt, ikke en sykdom i seg selv".

Dette skjønner jeg ikke helt. Det er faktisk en helt reel medisinsk tilstand som kalles overaktiv blære. Det skyldes ukontrollerte sammentrekninger i blæremuskelen, som kan ha nevrologisk årsak (altså i nervesystemet). Selv om det også kan ha andre årsaker.

Det er viktig at man går til en dyktig urolog. Hvis du ikke har fått hjelp, så kan det kanskje være forsøket verdt å skifte lege?

[Gjest Ugga Bugga]

Det finnes verre ting man kan lide av enn inkontinens, så jeg tror nok jeg skulle ha taklet dette.

Det beste hadde vel vært om han hadde sagt fra litt tidligere, men jeg forstår også at han ikke var så keen på å prate om det. Litt tabubelagt kanskje, og han var vel redd for å ødelegge en romantisk stemning.