Å komme seg videre etter svik

[skorpionfisken]

Nå i mars er det to år siden min mann sa at nå ville han ut av ekteskapet, han elsket meg ikke leger. Det viste seg i ettertid at han hadde hatt henne som han nå er samboer med som kjæreste i månedsvis før han sa fra til meg.

Jeg haltet videre, sjokkert og lei, men kom relativt fort over det. Mye av æren for det skal nok han som ble min kjæreste høsten etterpå ha, han er nå min samboer og vi har det veldig bra sammen.

Han har en fortid med to seriøse forhold, hvor begge kvinnene forlot ham. Den ene til fordel for en annen hun giftet seg med, den andre til fordel for flere tilfeldige elskere.

Vi har altså begge fortid hvor vi føler oss sveket av den/de vi stolte aller mest på her i verden. Jeg visste at min mann aldri ville finne på å være utro, for han var trofastheten selv, og likte det ikke når kompiser endte i situasjoner der de var utro. Men han gjorde det likevel.

Nå sliter jeg veldig med å komme dit at jeg tør å stole 100% på ham jeg bor sammen med. Og jeg vet at han også venter på at jeg skal finne en annen og fordufte.

Jeg vil ikke det, men likevel kommer det sjalusitanker snikende, tanker jeg aldri hadde i ekteskapet, for jeg visste jo at jeg kunne stole på min mann.

Jeg er blitt mer kynisk, holder mer på hva som er mitt. Tenker strategisk når det gjelder økonomien, sånn at jeg klarer meg den dagen jeg igjen står alene.

Men jeg vil jo ikke være sånn, jeg vil være en hengiven samboer som gir alt, uhemmet fordi jeg stoler på ham. Jeg vet at han også vil det med meg.

Men det ligger hele tiden noe under. Holdinga hos oss begge to er litt sånn, "vi har det fint nå og håper at det varer livet ut, og varer det ikke så var det fint så lenge det varte".

Hvordan stole på noen igjen etter å ha opplevd svik fra andre? Vi skal jo egentlig ikke unngjelde for fortiden, men det er svært vanskelig å la være å tenke sånn som vi gjør.

[Ade|ina]

Jeg skjønner det er vanskelig, men dere må bare prøve å stole på hverandre.

Hvilket valg har dere. Skjer det, så skjer det uansett - så det å gå å bekymre seg i forkant på noe som "kanskje" kan komme til å hende, er bare ødeleggende og bortkastet.

Nyt dagene slik de er - ingen vet hvor lenge man får lov til å være her.

Beklager hvis jeg ordlegger meg dårlig nå, men jeg er så inni hampen trøtt.

Dette fordi jeg har en madrass som er som å ligge på murstein, men men :-)

[serendipity]

Jeg skjønner at det er frustrerende. Men jeg syntes faktsik du har en normal sunn innstilling. Det er ikke så dumt å tenke at man skal kunne klare seg om det skulle bli brudd. Man trenger ikke bli "ett med hverandre". Klart man skal stole på hvarendre og di hverandre frihet (noe jeg også tolker det dithen at dere gjør). Men skal ikke snoke etter "spøkelser". Men jeg syntes det er ganske fint at man på en måte ikke tar hverandre for gitt, og baserer livet sitt på den andre.

Muløig jeg ikke klarte å formulere meg sånn jeg tenker her, så noen vil sikkert reagere på dette. Men vi er mennesker og vi KAN feile, derfor er en viss skepsis fornuftig. Og så fremt man ikke blir paranoid og ødelegger forholdet, tror jeg heller det er en styrke i forholdet.

[Gjest Nanne74]

Jeg har vel ikke så mange gode råd å gi deg, men jeg kan gi deg noen synspunkter fra den andre kanten.

Min forlovede ble sveket i sitt forrige forhold, og han har sagt det til meg fra dag 1 at han aldri skal ha noe dårlig forhold igjen, og hvis jeg så mye som antyder utroskap så er det rett ut. Det er forsåvidt greit, for jeg mener det samme. Utroskap og svik er helt uaktuelt for meg også.

Til daglig så har vi det veldig bra sammen. Han er mannen med stor M for meg, og jeg kan ikke se for meg et liv uten ham. Bare jeg tenker tanken på å miste ham, så vrir alt seg innvendig i meg.

Så vi lever et sånt liv at vi gir hverandre alt. Vi gjør det meste i sammen, og det fordi vi vil det sånn, og det passer oss bra.

MEN: av og til i gitte situasjoner så merker jeg at hans fortid tar tak i ham. For ta et eks. at vi er ute på byen, og jeg møter noen menn han ikke kjenner og blir stående og prate litt med de. Da kommer hans sjalusi krypende.

Jeg tror nok han stoler på meg innerst inne, men når han ser meg stå sammen med menn han ikke vet hvem er, så skjer det et eller annet oppi hodet hans, som han ikke klarer å kontrollere. Og dette er nok pga. at han har blitt sveket tidligere. Og da ender det gjerne med krangel osv. Og sist en sånn situasjon oppsto, gikk det så langt at han faktisk bad meg ta tingene mine å gå. Selv om jeg snakket med en fyr i ca. 2 minutter...

Så jeg skjønner din skepsis, og skjønner forsåvidt også hvordan du tenker, men forsøk i allefall og ikke la det gå utover din kjære, sånn at han føler at han må gå rundt på "tå hev", for det er fryktelig vanskelig å leve med. Trust me - jeg snakker av erfaring.

Men alikevel - vi har flere rosenrøde dager enn krangler, så det veier opp og gjør at jeg fortsetter å leve med ham, selv om han er en smule sjalu...

[psst]

Fortell han dine tanker, og be han fortelle det han tenker, er utrygg på.

Snakk sammen, jeg tror det er beste utveien, vær ærlig ovenfor hverandre.

Kanskje går det år før dere blir 100% trygge på hverandre, men det er sikkert verdt det.

[psst]

Fortell han dine tanker, og be han fortelle det han tenker, er utrygg på.

Snakk sammen, jeg tror det er beste utveien, vær ærlig ovenfor hverandre.

Kanskje går det år før dere blir 100% trygge på hverandre, men det er sikkert verdt det.

Glemte helt å si at dere må snakke sammen hver gang disse mørke tvilstankene kommer.

[hjertebarnet]

Jeg skjønner at det er frustrerende. Men jeg syntes faktsik du har en normal sunn innstilling. Det er ikke så dumt å tenke at man skal kunne klare seg om det skulle bli brudd. Man trenger ikke bli "ett med hverandre". Klart man skal stole på hvarendre og di hverandre frihet (noe jeg også tolker det dithen at dere gjør). Men skal ikke snoke etter "spøkelser". Men jeg syntes det er ganske fint at man på en måte ikke tar hverandre for gitt, og baserer livet sitt på den andre.

Muløig jeg ikke klarte å formulere meg sånn jeg tenker her, så noen vil sikkert reagere på dette. Men vi er mennesker og vi KAN feile, derfor er en viss skepsis fornuftig. Og så fremt man ikke blir paranoid og ødelegger forholdet, tror jeg heller det er en styrke i forholdet.

Jeg er enig med serendipity. Det er ikke noe mål å være like naiv som man er når man er ung og uerfaren. Det er vel et gode at våre erfaringer lærer oss å bli litt mer realistiske her i livet. At dere likevel begge har kommet dit hen at dere har våget å satse på et nytt forhold, er et sunnhetstegn. Dere skal ikke behøve å gå rundt med "angst i magen" eller å skulle på hverandre. Men at du/dere tar visse forhåndsregler når det gjelder økonomi osv, syns jeg bare er et sunt tegn, og et tegn på at dere har modnet via erfaringer.

[fyrlykt]

Jeg klarer ikke helt å se hva som er galt i å være både forelsket og fornuftig samtidig. Det gjør vel ikke noe om du har litt mer fornuft oppi det hele nå? Ting kan skje før vi aner det.

[Gjest tionne]

Jeg klarer ikke helt å se hva som er galt i å være både forelsket og fornuftig samtidig. Det gjør vel ikke noe om du har litt mer fornuft oppi det hele nå? Ting kan skje før vi aner det.

ENIG! Enig, enig, enig.

[skorpionfisken]

Takker for inspillene.

Ja, kanskje det er fornuftig å ikke kaste seg uti på dypt vann likevel.

Vi har det jo egentlig veldig bra. Min lille sjalusi er ikke plagsom, jeg tenker mitt og kan nok være litt mutt i gitte situasjoner, men han synes det er morsomt at jeg reagerer litt. Jeg nekter ham ikke noe i den forbindelse.

Vi er begge klare på at utroskap ikke vil bli godtatt så den er grei.

Og vi prater om dette at vi ikke tør gi oss hen 100% i ett og alt. Vi deler den daglige økonomien, men det som er mitt er mitt, og det som er hans er hans. Litt av hensyn til barna også da, men jeg lurer på at vi bruker barnas beste som påskudd for å ikke ha alt felles og for å ikke gifte oss.

Men greit nok. Det er en for meg ny måte å leve på, men kanskje en for meg bedre måte likevel. I ekteskapet så delte vi alt, til og med lønnskonto. I samboerskapet deler vi bare det daglige livet, senga, kjærligheten og kosen. Materielle ting er helt delt oss imellom.

[Babette]

Takker for inspillene.

Ja, kanskje det er fornuftig å ikke kaste seg uti på dypt vann likevel.

Vi har det jo egentlig veldig bra. Min lille sjalusi er ikke plagsom, jeg tenker mitt og kan nok være litt mutt i gitte situasjoner, men han synes det er morsomt at jeg reagerer litt. Jeg nekter ham ikke noe i den forbindelse.

Vi er begge klare på at utroskap ikke vil bli godtatt så den er grei.

Og vi prater om dette at vi ikke tør gi oss hen 100% i ett og alt. Vi deler den daglige økonomien, men det som er mitt er mitt, og det som er hans er hans. Litt av hensyn til barna også da, men jeg lurer på at vi bruker barnas beste som påskudd for å ikke ha alt felles og for å ikke gifte oss.

Men greit nok. Det er en for meg ny måte å leve på, men kanskje en for meg bedre måte likevel. I ekteskapet så delte vi alt, til og med lønnskonto. I samboerskapet deler vi bare det daglige livet, senga, kjærligheten og kosen. Materielle ting er helt delt oss imellom.

Du har kanskje satt strek nå, men jeg svarer likevel.

Jeg skjønner hva du mener. Men jeg tror du bør skille mellom å sikre seg økonomisk/juridisk, og å satse 100% på forholdet og kjærligheten rent følelsesmessig.

Hvis man av frykt for å bli forlatt blir stående med det ene beinet utenfor, kan man risikere at nettopp det man frykter, vil skje. Jeg tror altså at man må satse fullt og helt og uten forbehold, ellers vil den andre merke at man holder igjen.

Du må tørre å elske selv om du har brent deg før. Kjærlighet skal være vill og sanseløs, himmel og helvete på en gang.

Man må våge å miste fotfestet.

Og da snakker jeg ikke om hus og eiendeler, jeg snakker om følelser.

Og huske at en tredjeperson ikke kan ødelegge et lykkelig forhold, bare et dårlig eller halvgodt. Jeg tror ikke noe på at noen blir skilt BARE fordi den ene treffer en ny.

[Babette]

Du har kanskje satt strek nå, men jeg svarer likevel.

Jeg skjønner hva du mener. Men jeg tror du bør skille mellom å sikre seg økonomisk/juridisk, og å satse 100% på forholdet og kjærligheten rent følelsesmessig.

Hvis man av frykt for å bli forlatt blir stående med det ene beinet utenfor, kan man risikere at nettopp det man frykter, vil skje. Jeg tror altså at man må satse fullt og helt og uten forbehold, ellers vil den andre merke at man holder igjen.

Du må tørre å elske selv om du har brent deg før. Kjærlighet skal være vill og sanseløs, himmel og helvete på en gang.

Man må våge å miste fotfestet.

Og da snakker jeg ikke om hus og eiendeler, jeg snakker om følelser.

Og huske at en tredjeperson ikke kan ødelegge et lykkelig forhold, bare et dårlig eller halvgodt. Jeg tror ikke noe på at noen blir skilt BARE fordi den ene treffer en ny.

Men det finnes en forbindelseslinje mellom det man investerer følelsesmessig og det man bringer med seg av eiendeler i forholdet: Jeg tror det er sunt for forholdet at man ikke bare opererer med mitt og ditt. Noe bør også være VÅRT, som et symbolsk uttrykk for at man er en enhet.

Å kjøpe noe sammen blir et uttrykk for at man mener alvor og er villig til å forplikte seg.

[skorpionfisken]

Du har kanskje satt strek nå, men jeg svarer likevel.

Jeg skjønner hva du mener. Men jeg tror du bør skille mellom å sikre seg økonomisk/juridisk, og å satse 100% på forholdet og kjærligheten rent følelsesmessig.

Hvis man av frykt for å bli forlatt blir stående med det ene beinet utenfor, kan man risikere at nettopp det man frykter, vil skje. Jeg tror altså at man må satse fullt og helt og uten forbehold, ellers vil den andre merke at man holder igjen.

Du må tørre å elske selv om du har brent deg før. Kjærlighet skal være vill og sanseløs, himmel og helvete på en gang.

Man må våge å miste fotfestet.

Og da snakker jeg ikke om hus og eiendeler, jeg snakker om følelser.

Og huske at en tredjeperson ikke kan ødelegge et lykkelig forhold, bare et dårlig eller halvgodt. Jeg tror ikke noe på at noen blir skilt BARE fordi den ene treffer en ny.

Det var fra hans side BARE fordi han traff en ny. Det var ifølge ham ikke noe galt på meg, bortsett fra at han fant henne mer spennende. OK da, jeg var ikke spennende nok, men hvem er det etter 18 år. Da kjenner man hverandre så godt at man ikke får noen flere overraskelser.

Hadde han kunnet så hadde han beholdt oss begge to. Men hun forlangte at han gjorde noe, og da jeg fikk vite om det ville jeg selvfølgelig ikke ha ham lengre.

I ettertid så jeg at det var det beste. Jeg har nå fått en mann som IKKE jobber 7 dager i uka 9-20 timer i døgnet. En som IKKE trener flere ganger i uka når han ikke jobber. En som har tid til å ta seg av både egne og mine barn.

OK, vi kunne nok begge ha forandret oss mye i ekteskapet om vi ville, for det har vi gjort i ettertid begge to. Han jobber mindre og tar seg mer av barna, jeg er mer spennende :-).

Men vi fikk aldri sjansen til å røske opp i ekteskapet, fordi han foretrakk den letteste veien ut. Fant en annen istedet for å prøve å rette på tilværelsen på en annen måte. Familierådgivning var liksom ikke noen vits.

Men jeg ser jo at vi er forskjellige, og at jeg har en annen type mann nå. Derfor skulle jeg ikke trenge å bekymre meg for at han finner på det samme. Jeg får bare slå meg til ro med at vi lever på en annen måte men at vår måte ikke er noe dårligere enn andre måter.

Vi har det bra følelsesmessig, vi satser egentlig alt på kjærligheten, selv om vi tar våre forhåndsregler ellers.

[Babette]

Det var fra hans side BARE fordi han traff en ny. Det var ifølge ham ikke noe galt på meg, bortsett fra at han fant henne mer spennende. OK da, jeg var ikke spennende nok, men hvem er det etter 18 år. Da kjenner man hverandre så godt at man ikke får noen flere overraskelser.

Hadde han kunnet så hadde han beholdt oss begge to. Men hun forlangte at han gjorde noe, og da jeg fikk vite om det ville jeg selvfølgelig ikke ha ham lengre.

I ettertid så jeg at det var det beste. Jeg har nå fått en mann som IKKE jobber 7 dager i uka 9-20 timer i døgnet. En som IKKE trener flere ganger i uka når han ikke jobber. En som har tid til å ta seg av både egne og mine barn.

OK, vi kunne nok begge ha forandret oss mye i ekteskapet om vi ville, for det har vi gjort i ettertid begge to. Han jobber mindre og tar seg mer av barna, jeg er mer spennende :-).

Men vi fikk aldri sjansen til å røske opp i ekteskapet, fordi han foretrakk den letteste veien ut. Fant en annen istedet for å prøve å rette på tilværelsen på en annen måte. Familierådgivning var liksom ikke noen vits.

Men jeg ser jo at vi er forskjellige, og at jeg har en annen type mann nå. Derfor skulle jeg ikke trenge å bekymre meg for at han finner på det samme. Jeg får bare slå meg til ro med at vi lever på en annen måte men at vår måte ikke er noe dårligere enn andre måter.

Vi har det bra følelsesmessig, vi satser egentlig alt på kjærligheten, selv om vi tar våre forhåndsregler ellers.

At det skulle være noe galt med deg blir uansett feil vinkling, synes jeg. Det er sjelden det som er saken når det røyner på. At man ikke lykkes i å redde ekteskapet betyr ikke at det er noe galt med den ene eller den andre, det betyr bare at man enten ikke vil eller ikke klarer å få samlivet til å fungere.

Selvsagt vil en ny fortone seg mere spennende så lenge hun er ny, men det betyr ikke at hun er en mer spennende person.

Men jeg fastholder det jeg sa om at en tredjeperson bare kan komme i mellom hvis forholdet skranter fra før av. Man tillater ikke seg selv å bli stupforelsket i en ny hvis man er lykkelig i ekteskapet.

Men jeg tror man blir klok av å ha gjennomgått en skilsmisse, og at man i det nye forholdet tråkker utenom de verste fallgruvene.