Utrolig deppa

[Gjest Deppa og frustrert]

Sliter ille om dagen. Føler at jeg er fullstendig alene i ekteskapet/samlivet. Mannen min er ikke av den snakkesalige typen, han har rett og slett ikke behov for det og er strålende fornøyd med seg selv. Jeg derimot har behov for å lufte tanker og følelser, men føler konstant at jeg stanger hodet i veggen. Kunne faktisk snakket til veggen i stedet. Er inne i en periode som jeg sliter litt med meg selv og forholdet, vet vel egentlig ikke hva som er best for meg og hva jeg vil. Vil jeg ha det slik, eller bør jeg bryte ut. Er veldig glad i mannen min, men føler at jeg ikke får noe annet igjen enn litt kos. Jeg trenger også den psykiske støtten han kan gi meg, om han vil bare.

Hva skal jeg gjøre for å "nå inn til han"? Virker ikke som han forstår at jeg har behov for å snakke. Og når han ikke forstår dette har jeg en tendens til å bli litt irritert på han, og da gidder han i hvertfall ikke å snakke, da bare snur han ryggen til (da blir jeg jo selvfølgelig ennå mere irritert og lei meg)

Kan vel også nevnes at vi er inne i en adopsjonsfase, og naturlig nok har jeg mange følelser og tanker rundt dette, men han tar det med knusende ro.. Det er faktisk kommet så langt at jeg begynner å lure på om vi gjør det rette med adopsjonen. Kan vi klare dette så lenge han ikke kan samtale på en normal måte, eller overreagerer jeg nå? (håper det er jeg som er litt rar (o: )

HJELP!!

[far til 3 adopterte]

Gjør en avtale med mannen din om at dere skal sette av en halv time hver dag, der dere prater ilag. Skulle det nå bli slik at dere ikke får til å prate sammen de første gangene, så må dere likefult sitte ilag den halvtimen, glane i veggen eller titte i kaffekoppen.

Bruk nøyaktig 30 min. ikke mer ikke mindre, gjør det hver dag. Det er utrolig effektivt for å lære å prate sammen.

Sett navn på halvtimen, eks. den gule time.

Du bør ta kontakt med andre som skal eller har adoptert,for å få luftet følelsene rundt en adopsjon.

Ps:Menn har en tedens til å ta det litt mer med ro, med hensyn til adopsjon.

[Mamta]

Jeg er lykkelig mamma til tre adopterte og har kommet helskinnet gjennom tre adopsjoner av våre søte små på tross av en ikke altfor taletrengt mann (når det kommer til følelser og sånt, ellers prater han som bare det).

Å være i en adopsjonsprosess kan være svært slitsomt følelsesmessig og til tider en belastning på forholdet. Om dere to har en fremtid sammen, vet jo bare du/ dere selv. Men vær klar over at den prosessen dere er i kan øke presset og dermed få frem slike tanker som du her nevner, uten at det nødvendigvis er hold i dem.

Først av alt vil jeg si at dersom du har stort behov for å prate med noen om adopsjonsprosessen, vil jeg foreslå at du søker kontakt med andre som er i prosessen, f.eks. via adopsjonskontakten i lokallaget deres. Det er ofte slik at kvinnen i forholdet har mye større behov for å lufte tanker og følelser omkring dette enn mannen.

Ta konsekvensen av at du og mannen har forskjellig behov mht. å snakke sammen omkring prosessen. Jeg anbefaler deg å skrive dagbok fra prosessen, der du bokstavelig talt "snakker til veggen". Selv har jeg gjort det med stort hell og personlig utbytte gjennom alle våre tre adopsjonsprosesser - samt ellers i tyngre perioder av livet.

Samtidig er det nok viktig at du får mannen din til å forstå at det er viktig at dere prater sammen også. Både på kortere og lengre sikt. 'far til 3 adopterte's forslag om en halvtimes "tvungen" kvalitetstid hver dag kan anbefales.

Opp med hodet, det ordner seg nok!

[Gjest zettav]

Skummelt, skummelt!!! Dette har jeg vært igjennom sjøl, det går en stund, men etter en tid dør følelsene til mannen din ut når du ikke får noe feedback. Et forhold handler om å gi og få!! Sjøl gikk jeg sånn i 5 år, mest pga. hensyn til barn, men skal man være 2, så må det være følelser tilstede, og unger merker veldig godt sånn! Da er det bedere at mor og far har det bra hver for seg! Hadde ikke gått inni noe addopsjon i hvertfall, husk det er tøft å være alene om barnet, og barnet har hellikke godt av dette! Man addoptere for barnets skyld, eller???

[Gjest adoptivmor uten nick]

Skummelt, skummelt!!! Dette har jeg vært igjennom sjøl, det går en stund, men etter en tid dør følelsene til mannen din ut når du ikke får noe feedback. Et forhold handler om å gi og få!! Sjøl gikk jeg sånn i 5 år, mest pga. hensyn til barn, men skal man være 2, så må det være følelser tilstede, og unger merker veldig godt sånn! Da er det bedere at mor og far har det bra hver for seg! Hadde ikke gått inni noe addopsjon i hvertfall, husk det er tøft å være alene om barnet, og barnet har hellikke godt av dette! Man addoptere for barnets skyld, eller???

Nei, man adopterer ikke kun for barnets skyld. Adopsjon er en ting man helst gjør når man selv ikke kan få barn, ikke for at det er så mange barn her i verden som trenger hjelp. Hvorfor adopterer ikke alle da....??? Tenk hvilken takknemlighetsgjeld barnet vil få, og kom ikke å si at barnet ikke får høre at man har adoptert bare for å hjelpe..."tenk hvor heldig du er...." det vil nok komme for en dag en eller annen gang.

At man hjelper barnet er ett stort pluss man får "på kjøpet".

Hilsen en adoptivmor

[Gjest Humlepungen]

Bare et lite tips. Gå ¨på bokhandelen og kjøp boken "Menn er fra Mars, kvinner fra Venus". Forfatteren heter John Gray.

Jeg har ikke vært i en helt lik situasjon som deg, men jeg hadde lignde problem med at min kjære ikke var like glad i å skravle som meg. Han har en tendens til å trekke seg inn i seg selv liksom(en sjelden gang). Etter jeg leste denne boken har jeg forstått mer av kjønnsforskjellene. Altså forskjellene i måten vi takler stress osv osv... Noe av boken må tas med en klype salt, men mesteparten er veldig fornuftig.

Etter du har lest den kan du prøve å la "gubben" din lese den.

Lover deg mange A-HA opplevelser når du leser den.

klems

[Gjest Humlepungen]

PS: Den boken jeg nevnte er skrevet av en anerkjent samlivsterapeut. Så det er ikke bare viss vass

lykke til

[Gjest zettav]

Nei, man adopterer ikke kun for barnets skyld. Adopsjon er en ting man helst gjør når man selv ikke kan få barn, ikke for at det er så mange barn her i verden som trenger hjelp. Hvorfor adopterer ikke alle da....??? Tenk hvilken takknemlighetsgjeld barnet vil få, og kom ikke å si at barnet ikke får høre at man har adoptert bare for å hjelpe..."tenk hvor heldig du er...." det vil nok komme for en dag en eller annen gang.

At man hjelper barnet er ett stort pluss man får "på kjøpet".

Hilsen en adoptivmor

Var ikke helt sånn jeg mente det, men...addoptere eller få barn når forholdet skranter er ikke det beste utgangspungt!