Frivillig barnløs - Ut av skapet?

[Gjest Ehhh...]

Jeg er en gutt på 26 år som ønsker å leve et liv uten egne barn. Mot alle odds har jeg vært så heldig å treffe ei jevngammel jente som nå er blitt min samboer og som også deler dette ønsket.

Foreløpig har vi holdt vår frivillige barnløshet hemmelig, men vi lurer nå på om vi kansje skal "komme ut av skapet". Hovedgrunnen til at vi til nå har holdt tett er svært usikre på hvordan foreldrene våre vil reagere, og da spesielt min mor. Hun har blitt mer og mer opptatt av barnebarn i det siste, og bringer temaet opp stadig vekk. Det må nevnes at jeg har en eldre barnløs bror som nettopp har fått seg kjæreste etter flere år som singel.

Grunnen til at vi vurderer å avsløre "hemmeligheten" vår, er at vi synes det er svært vanskelig å diskutere fremtidsplaner med venner og familie og samtidig holde det skjult at vi ikke planlegger barn. Planer for boform, bosted, livsstil o.l vil jo unektelig være farget av at det ikke er barn med i bildet.

Spørsmålet er om vi skal fortsette "maskespillet" og veie våre ord på gullvekt for å spare våre foreldre for skuffelsen. Etter vært som årene går tar de forhåpentligvis "hintet" selv. Alternativt kan vi bare si det som det er, og vi slipper å gå rundt og passe på hva vi sier.

Hva tror dere?

[Gjest jegmegselv]

Jeg hadde ikke sagt noe, bare at det er ikke aktuelt på leeeenge ennå. Og ærlig nok, at akkurat nå har dere ingen planer om slikt, og det er det. Det blir enda mye mer diskusjon hvis dere sier det som det er, da vil alle forsøke å få dere til å skifte mening og å overtale dere. I så fall må dere være strenge: "vi ønsker ikke barn, og vi ønsker ikke å snakke om det!".

[Gjest Isjål]

Hvorfor vil dere ikke ha barn?

Er det for krevende synes dere? Hva slags livstil vil dere ha siden det ikke er plass til barn i livene deres? Vil dere heller satse på karriere, reising, ol?

Fortell, fortell. :-)

Synes dere skal være åpne om dette. Det er mange som dere! Ikke noe uvanlig nå til dags å ikke ønske barn.

Lykke til med livsstilen deres.

[Gjest dudass]

Si det som det er. De blir sikkert litt skuffa, men det går over. Like greit å si det med det samme. Lykke til!

[mil1365380270]

Tror det er lurt å si det nå. Hvis moren din går og gleder seg, er det bedre at hun får vite det nå, enn om 5 år. Da blir hun i hvert fall skuffet.

Dere unge, mye kan skje. Gjør det allikevel klart for muttern at dere ikke vil ha mas og hinting :-)

[Speak]

Si det som det er. Pr. i dag ønsker dere ikke barn, og at dere ikke tror dere gjør det i fremtiden heller.

Dette er deres valg. Dersom dere en gang skulle endre dere, så er også det deres valg.

Da slipper dere å være forsiktige med hva dere sier. Mye enklere.

[Gjest tips]

Jeg synes dere kan si at dere ikke skal ha barn nå, og heller ikke på lenge enda. Og gjerne si at det ikke er alle som ønsker barn eller får barn, når svigermødrene maser.

Jeg (og de fleste av venninnene mine) hadde ikke lyst på barn når vi var i midten av tyveårene.

Nå, ti år etterpå er fortsatt noen lykkelig og frivillig barnløse, en er ufrivillig barnløs, og flere av oss har ønsket oss og fått barn en stund etter vi fylte 30..

Det er tidlig å bestemme seg helt sikkert, jeg tror feks dere ville måttet igjennom en ganske tøff spørsmålsrunde før dere fikk sterilisert dere..

Hvor gammel er kjæresten din?

På den annen side er det fint å være åpen og ærlig (mot partner) om hva man føler nå, da er det ingen som føler seg lurt om åtte år.

Med mindre dere steriliserer dere, kan dere jo aldri vite helt hva fremtiden bringer. Dere kan få nye venner, eller nye partnere, som påvirker dere i nye retninger.

Så å si at "vi skal a minst fre barn" eller "jeg skal aldri ha barn" er veldig bombastisk å si når man er 25.

[Gjest malun]

Hvis dere begge er sikre, er det nok like greit å si det som det er, i hvert fall i sammenhenger hvor det faller naturlig.

Men dere må nok forberede dere på at dere ikke blir tatt på alvor. Mange vil no regne med at dere ombestemmer dere etter hvert.

Selv om det er en ærlig sak å ikke ønske seg barn, er det forbausende lite toleranse for den typen standpunkt.

Jeg har et par venninner som bevisst har valgt et barnsløst liv. Den ene nærmer seg 40, og det er først nå at moren hennes begynner å skjønne at hun mener alvor.

[Ade|ina]

Si det som det er vel. At dere ikke har noen planer om å få barn. Gnål blir det uansett hva dere velger - eller hva :-)

Hvis dere da ombestemmer dere etter noen år, så blir jo gleden større også. Da er det bare å håpe for deres del at dere ikke blir ufrivillige barnløse.

[Gjest Ehhh...]

Hvorfor vil dere ikke ha barn?

Er det for krevende synes dere? Hva slags livstil vil dere ha siden det ikke er plass til barn i livene deres? Vil dere heller satse på karriere, reising, ol?

Fortell, fortell. :-)

Synes dere skal være åpne om dette. Det er mange som dere! Ikke noe uvanlig nå til dags å ikke ønske barn.

Lykke til med livsstilen deres.

For vår del er ikke barn noe vi bevisst har valgt bort til fordel for andre ting. Ingen av oss trives med barn rundt oss, og for oss føles det like fjærnt å få barn som det sikkert for andre føles selvfølgelig å få barn.

Når en først har den holdningen, så åner det seg selvfølgelig en rekke muligheter som par med barn ikke har. De største forskjellene er selvfølgelig at man har bedre tid og økonomi. Man kan velge å jobbe mindre og likevel ha like god økonomi som par med barn. Man klarer seg med en mindre bolig med bare ett soverom i stedet for to, tre eller fire. Man kan kjøpe 2-seters bil osv.

Det som tiltaler oss mest er muligheten til å jobbe mindre og heller bruke tiden på reising og friluftsliv.

[Gjest Ehhh...]

Jeg synes dere kan si at dere ikke skal ha barn nå, og heller ikke på lenge enda. Og gjerne si at det ikke er alle som ønsker barn eller får barn, når svigermødrene maser.

Jeg (og de fleste av venninnene mine) hadde ikke lyst på barn når vi var i midten av tyveårene.

Nå, ti år etterpå er fortsatt noen lykkelig og frivillig barnløse, en er ufrivillig barnløs, og flere av oss har ønsket oss og fått barn en stund etter vi fylte 30..

Det er tidlig å bestemme seg helt sikkert, jeg tror feks dere ville måttet igjennom en ganske tøff spørsmålsrunde før dere fikk sterilisert dere..

Hvor gammel er kjæresten din?

På den annen side er det fint å være åpen og ærlig (mot partner) om hva man føler nå, da er det ingen som føler seg lurt om åtte år.

Med mindre dere steriliserer dere, kan dere jo aldri vite helt hva fremtiden bringer. Dere kan få nye venner, eller nye partnere, som påvirker dere i nye retninger.

Så å si at "vi skal a minst fre barn" eller "jeg skal aldri ha barn" er veldig bombastisk å si når man er 25.

Kjæresten min er 25 år, og sterilisering har vært diskutert.

[Ade|ina]

Kjæresten min er 25 år, og sterilisering har vært diskutert.

Må man ikke være 27 år som mann, for å få utført sterilisering?

Hvis ikke det er helt spesielle grunner som gjør at folk ønsker.

Eller var det før kanskje?

Uansett, så får jo mannen fikset dette igjen - om han ønsker det. (I de fleste tilfeller)

[Ade|ina]

For vår del er ikke barn noe vi bevisst har valgt bort til fordel for andre ting. Ingen av oss trives med barn rundt oss, og for oss føles det like fjærnt å få barn som det sikkert for andre føles selvfølgelig å få barn.

Når en først har den holdningen, så åner det seg selvfølgelig en rekke muligheter som par med barn ikke har. De største forskjellene er selvfølgelig at man har bedre tid og økonomi. Man kan velge å jobbe mindre og likevel ha like god økonomi som par med barn. Man klarer seg med en mindre bolig med bare ett soverom i stedet for to, tre eller fire. Man kan kjøpe 2-seters bil osv.

Det som tiltaler oss mest er muligheten til å jobbe mindre og heller bruke tiden på reising og friluftsliv.

Det kan du gjøre når du er 40-50 vet du, og i tillegg ha voksne barn og barnebarn som er der når dere blir gamle og grå :-)

Stusselig å sitte alene på sine gamle dager da gitt.

Jeg syntes det er så moro med mamma og pappas oldebarn. Tøft med oldefar og sneipen med samme lue. Ja det høres dumt ut, men du skulle ha sett dem :-)

Men jøss, hvert sitt valg.

[msna]

Det går vel an å si at dere ikke planlegger barn med det første, og at tiden får vise om dere noengang skal ha barn.

Personlig tror jeg ikke jeg hadde sagt noenting.

[Gjest ikke nick nå i dag]

Da jeg var på deres alder så ville jeg overhodet ikke ha barn. Dette var partner inneforstått med og godtatt. Fem år senere begynte alle vennene våre å få barn og vi følte oss litt alene.. Mannen min begynte å tenke mye over dette og en dag fortalte han at han hadde forandret seg. Det tok enda et par år før jeg kom etter.

I dag er vi foreldre til to og er glad for at vi snudde om på ønskene våre. Men det har krevd lang erfaring og modenhet for å komme så langt.

Gjør som dere føler for nå og kos dere uten barn. Men ikke steriliser dere før dere er langt over tredve for fremtiden kan være overaskende til og med for dere.

[Gjest Elextra]

Synes det er litt trist å lese slikt, dere vet jo ikke hva dere går glipp av!

Samtidig vet jeg at jeg var i samme situasjon for noen år siden, jeg var vel aldri bestemt på ikke å få barn, men jeg håpet på sett og vis "å slippe". Og jeg ergret meg veldig over "bessewissere" som sa slikt jeg her sier i innledningen.

Men som flere andre har vært inne på, det kan godt hende dere endrer oppfatning. Husk at barna ikke er en "klamp om foten" hele livet, det er kun snakk om noen år av et langt liv.

[skorpionfisken]

Kjæresten min er 25 år, og sterilisering har vært diskutert.

En gammel venninne av meg kranglet seg til en sterilisering da hun var 25. Fast bestemt på å ikke få barn. Hun var faktisk hos legen allerede som 18-åring og forlangte sterilisering, men legen nektet.

Hun ble sterilisert som 25-åring etter å ha hatt intenst ønske om det allerede som tenåring. Hun skulle ALDRI ha barn.

Men den kjærligheta. Hun endte opp med en enkemann med tre små barn. Hun sier i dag at hun gjerne skulle hatt ett sammen med ham, men synes det er greit å bare være stemor også.

[Gjest jegmegselv]

Kjæresten min er 25 år, og sterilisering har vært diskutert.

Alle mine venner var frivillige barnløse da de var 25, meg selv inkludert. Ingen ble foreldre eller ufrivillig barnløse før etter 30 faktisk. Så det er ikke noe unormalt. Bare si til venner og familie at dere ikke vil ha barn nå, og kanskje aldri. Det er da ikke så rart i deres alser.

Ikke steriliser dere, i hvert fall ikke hun. Det er for tidlig.

[lurulf]

Jeg tror det er mange som ikke skjønner at det går an å ikke ønske seg barn.

Mine foreldre snakker stadig om stakkars det og det paret som ikke har fått barn enda.

Når jeg kommenterer at det ikke er sikkert at de vil ha barn, får jeg alltid i retur:"Klart de vil ha barn, det vil jo alle!"

Hvis dere etterhvert merker at folk begynner å synes synd på dere, så kan dere jo fortelle at dere ikke ønsker barn.

Men i mellomtiden så er det kanskje like greit å ligge lavt med det, så unngår dere mange diskusjoner og "overtalelesesforsøk".

Ikke steriliser dere, men la heller ikke omgivelsene presse dere til å få barn. Det kan være mange tøffe tak med småbarn og da hjelper det godt om barna var veldig ønsket i utgangspunktet.

[damedame]

Jeg personlig ville sagt det direkte (men skånsomt) neste gang hun bragte temaet på bane.

Hun vil sikkert ha mange spørsmål - og helt sikkert gå gjennom en fase av følelser, fordi hun vil oppleve det som et tap. Hun blir jo ikke bestemor (for dine barn), som hun "hele livet" har forventet.

Mitt tips er at dere forbereder dere på hennes spørsmål og følelser, og sørger for å si det på et tipspunkt hvor dere vil klare å romme alt uten å krakelere.