Samliv er vanskelig

[loppen]

Parforholdet går i stampe. Jeg forventer så mye mer av samlivet enn mannen min. En jente som skriver i et tidligere innlegg her sier at hun er problemorientert og mannen resultatorientert. Jeg kjenner meg bare 100% igjen. Slik har vi også det. Jeg ønsker meg samtidig mer spenning og romantikk mens mannen min er såre fornøyd så lenge alt går på skinner. Og det gjør det jo så lenge jeg ikke begynner å snakke om det som bekymrer meg i samlivet vårt. Det er blitt en vond sirkel dette. Mannen min synes jeg er litt slitsom som aldri blir fornøyd, og jeg skjønner han jo på en måte. Jeg synes han blir slitsom når han aldri kan se realiteten i øynene: at vi må jobbe mer for at vi skal ha det godt sammen og ikke leve som søster og bror.

Vi gikk til familierådgiver en gang, men etter en stund så ble det som før igjen. Altså ingen langtidsvirkning etter det jeg kan se. Mannen min mener nå at vi må løse problemene våre selv, fordi det var liten nytte i den rådgivningen vi fikk da. Jeg mener uansett at man bør ha en utenforstående til å lytte, vurdere og stille spørsmål. Denne personen ser helt andre ting enn vi selv som sitter midt i det.

Er alle menn som min mann; veldig lite opptatt av å tilfredsstille partneren sin på det mentale planet? Han er mest opptatt av at det ytre skal se bra ut. Ryddig, rent, fin bil og pen kone. Jeg derimot kan leve med en litt mer uryddig hverdag hvis bare de indre følelsene er gode og trygge.

Kan hende er jeg kravstor og helt urealistisk. Men jeg håper og håper og håper og kommer nok til å håpe på noe bedre hele livet. Hvordan vil jeg bli som gammel hvis jeg hele livet har gått rundt på denne måten? Føler ofte at det er en feil med meg siden jeg håper, drømmer og har så store forventninger til livet.

Hvis vi ikke hadde hatt barn sammen, så hadde jeg faktisk tatt meg en skikkelig pause i forholdet. Men jeg kan jo ikke bare gjøre det når vi har unger. Jeg er villig til å slite litt mer og heller håpe på bedre tider, og jeg er heller ikke garantert noe bedre liv selv om jeg ikke er sammen med mannen min. Det er nok bare i drømmene at drømmemannen finnes - og drømmekvinnen.

Måtte bare få det ut!

Vennlig hilsen

[Gjest hm]

ojda, mye av det du skriver var gjenkjennelig. Jeg har vært i et langt forhold, som jeg gikk ut av. han var fornøyd så lenge yndlingsprogrammet gikk på tvèn og han fikk den sexen han så sterkt begjærte.

Jeg ønsker vel noe mer rent mentalt, og følte at jeg brent meg ut ved å stå så stille. I dag er jeg glad jeg brøt ut, og jeg føler at antennene i forhold til leting etter ny partner er noen helt andre, og bedre "kvalifiserte" enn de jeg hadde i det forrige forholdet. jeg er nå mer bevisst på hvordan den andre står rent åndelig, og ser absolutt fremgang og tildels resultater i min søken:)

Skal ikke si noe fra eller til for din del så lenge dere har barn, situasjonen og valgmuligheten er da noe annerledes. MEN, det å ikke få videreutviklet seg mentalt, det å stå stille og kjenne at en sakte men sikkert dør litt hen, det er ingen forunt.

Tror det er viktig å forsøke å sette spørsmålstegn ved hva denne frustrasjonen bunner i.

Lykke til.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Samliv er vanskelig. Helt enig.

Men jeg synes innlegget ditt var så trist. Det høres ut som om du har gitt litt opp og nesten klandrer deg selv for det. Så blir drømmene ditt fristed?

Mange par har det nok som deg dessverre. Og mange er for flinke til å holde ut, tror jeg.

Samtidig høres det ut på innlegget ditt som om du ikke har tanker om å bryte med ditt livsmønster nå.

Kanskje du likvel kunne jakte på mer glede. Kunne du finne fellesskap med andre kvinner, f.eks. med kino besøk eller litteraturgrupper, eller turer. Har du lyst til å reise. Tenk gjennom om du kan bryte hverdagen din med å gjøre noe i tillegg til alle dine oppgaver med hus og barn og mann. Og så blir det jo å finne ut av hva som er mulig å få til.

Jeg håper du har ork til å komme ut av den vonde sirkelen på egen hånd. Hvis ikke kunne du kontakte lege eller annen fagperson for å en å snakke med om dine problemer.

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon på Familiekontor eller hos lege.

[lalla]

Jeg kjenner meg så igjen. Det var som jeg skulle skrevet innlegget selv.

[hva]

ojda, mye av det du skriver var gjenkjennelig. Jeg har vært i et langt forhold, som jeg gikk ut av. han var fornøyd så lenge yndlingsprogrammet gikk på tvèn og han fikk den sexen han så sterkt begjærte.

Jeg ønsker vel noe mer rent mentalt, og følte at jeg brent meg ut ved å stå så stille. I dag er jeg glad jeg brøt ut, og jeg føler at antennene i forhold til leting etter ny partner er noen helt andre, og bedre "kvalifiserte" enn de jeg hadde i det forrige forholdet. jeg er nå mer bevisst på hvordan den andre står rent åndelig, og ser absolutt fremgang og tildels resultater i min søken:)

Skal ikke si noe fra eller til for din del så lenge dere har barn, situasjonen og valgmuligheten er da noe annerledes. MEN, det å ikke få videreutviklet seg mentalt, det å stå stille og kjenne at en sakte men sikkert dør litt hen, det er ingen forunt.

Tror det er viktig å forsøke å sette spørsmålstegn ved hva denne frustrasjonen bunner i.

Lykke til.

Hei,

Lurer egentlig på hva dere jenter mener med å utvikle seg på det mentale plan. Synes faktisk mange kvinner lager alt for mye problemer utav små bagateller og ingenting. Mitt spørsmål til dere er : hva er det dere egentlig vil, vet dere det selv. I dag ryker halvparten av alle ekteskap, i 70 % av tilfellene er det kvinnen som vil ut. Årsaken er ofte: jeg følte ikke noe mere. Hvilken pris har dette: bitre menn, dårlige økonomiske oppvekstvilkår for barna, liten farskontakt, følelsesmessige problemer for barna, rotete fremtid med mine, dine og våre, brutte famile- og vennskapsbånd, uvennskap mellom tidliger partnere osv, osv. Selvsagt er det mange skilsmisser som er nødvendige, men synses faktisk det er litt lett å si , jeg er lei og føler ikke noe mere. Tenk dere om to ganger før dere bryter ut. Skulle likt å se en intervju undersøkelse med fraskilte som svarte på om alt ble så mye bedere etterpå.

Mann som lurer på hva dere vil ?

[Eline]

Jeg leser bl.a. at du ønsker spenning og romantikk, så nå kommer jeg med et forslag til deg.

Gjør noe med det!!!

Hva er det som du vil gjøre som er så spennende, hva drømmer du om??? Ta mannen din med deg i dine drømmer, og gjør de til virelighet )

Prøv f.eks. å overraske mannen din med noe helt spesielt som du vet dere liker, eller best av alt nå, strekk grensen litt... (nå kjenner jeg ikke mannen din,men...)

Hobby/interesse: weekend-tur til f.eks. Roma (amor baklengs!)

Tivoli, rafting,ridetur,hva som helst som får dere til å glede dere sammen. Noe som gir opplevelse.

Sex: Kjøp inn massasjeolje og overrask mannen din!

Jeg holdt på å få sjokk da jeg fant ut hva gubben hadde kjøpt på kondomeriet ,og som lå i senga med massasje olje. Massasje olje har vi brukt før, men vibr....nei!

Uansett, det var tanken og overraskelsen som betyr noe. Det å forstsatt kunne BIDRA til at forholdet skal bli til kanskje enda bedre.

Hilsen

[loppen]

Samliv er vanskelig. Helt enig.

Men jeg synes innlegget ditt var så trist. Det høres ut som om du har gitt litt opp og nesten klandrer deg selv for det. Så blir drømmene ditt fristed?

Mange par har det nok som deg dessverre. Og mange er for flinke til å holde ut, tror jeg.

Samtidig høres det ut på innlegget ditt som om du ikke har tanker om å bryte med ditt livsmønster nå.

Kanskje du likvel kunne jakte på mer glede. Kunne du finne fellesskap med andre kvinner, f.eks. med kino besøk eller litteraturgrupper, eller turer. Har du lyst til å reise. Tenk gjennom om du kan bryte hverdagen din med å gjøre noe i tillegg til alle dine oppgaver med hus og barn og mann. Og så blir det jo å finne ut av hva som er mulig å få til.

Jeg håper du har ork til å komme ut av den vonde sirkelen på egen hånd. Hvis ikke kunne du kontakte lege eller annen fagperson for å en å snakke med om dine problemer.

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon på Familiekontor eller hos lege.

Takk for trøst, jeg trenger det visst. Du har nok rett i at jeg tar på meg mye av skylden, og det gjør jeg i mange andre sammenhenger også. Det er nok en side med meg selv jeg må jobbe med, men aner ikke hva jeg skal gjøre for at jeg skal forandre meg der? Kanskje du har et tips? Du har nok rett i at løsningen for meg er å få en venninne eller gå på kurs for å få den tilbakemeldingen og inspirasjonen som jeg trenger. Jeg skrev faktisk dette rådet til "fortvila" i et annet innlegg, at vi kanskje ikke må forvente at partneren vår kan gi oss alt vi trenger. Men det er alltid lettere å gi andre råd enn å gjøre noe med sine egne problemer.

Jeg har en interessant jobb med et godt jobbmiljø, og jeg lever nok ut litt av mine ønsker der. Jeg savner også en riktig god venninne som er like søkende som meg. Håper at hun dukker opp. I livsfasen vi er i nå med barn og alle plikter som følger med dem, så har alle så dårlig tid, så derfor må jeg vel vente en stund?

Jeg gir ikke opp. Men hvis samlivet ikke forbedrer seg, og jeg føler at mannen min ikke er mer oppbackende og forsåelsesfull og ikke er villig til å gjøre noe med de tingene vi sliter med, så kommer jeg til å vurdere å flytte. Men det blir ikke enda, tiden er ikke moden og problemene er ikke store nok. Jeg er en tålmodig sjel og synes vel livet er trygt og godt i kjernefamilien der alle ting (unntatt lidenskapen) ligger til rette: god økonomi, greit hus og to gode trygge unger.

Hilsen fra

[Regine]

Kjære Loppen,

"Kan hende er jeg kravstor og helt urealistisk. Men jeg håper og håper og håper og kommer nok til å håpe på noe bedre hele livet. Hvordan vil jeg bli som gammel hvis jeg hele livet har gått rundt på denne måten? Føler ofte at det er en feil med meg siden jeg håper, drømmer og har så store forventninger til livet."

Jeg leste innlegget ditt og kjente meg så altfor godt igjen i problematikken og tankene dine. Jeg kjente meg igjen i følelsen av å være en "drage" - en som krever og ønsker, drømmer og lengter på vegne av meg selv og samlivet vårt - uten å "tørre" å bli fornøyd. Jeg tenker akkurat som deg - hvordan skal jeg unngå å bli en bitter gammel dame? Og hva kan jeg gjøre for å bli trygg, glad og kjenne hvor godt jeg faktisk har det? Det er mye støtte i å erfare at en ikke er alene, at andre strever med det samme, men fruktbart blir det ikke hvis en bare søker slike venner som en kan nøre opp under "misfornøydheten" sin med. Når en har fått bekreftet at en ikke er alene, tror jeg det er lurt å rette fokus mer mot å plassere ansvar og hva en konkret kan si, gjøre og tenke for å løse problemet. En annen ting handler om å ta egne behov og følelser på alvor. En slitt og velkjent klisje, men like fullt aktuell. Uten å skjære alle over en kam, er min observasjon at menn generelt sett er flinkere til å identifisere sine behov, sette ord på dem og kreve, eller forvente som den selvfølgeligste ting i verden, at andre tar hensyn til- og kanskje legger til rette for at de skal få sine behov oppfylt. Det må vi jenter også bli flinkere til! Min erfaring er at det er krevende, kanskje fordi vi er vant med mødre og venninner som ofte har et bedre apparat for å tolke subtile signaler og implisitte meldinger. Når vi forholder oss til mannen i vårt liv, må vi ta en ting om gangen og konkretisere mest mulig. Men jeg mener at vi SKAL kunne ønske, drømme og handle for å få kvalitet i samlivet, for å oppnå gjensidig bekreftelse og innsats for å få det til - det er ikke å være for kravstor, det handler tvert imot om å ta ansvar for egen og felles lykke heller enn å legge den i andres hender.

Så følelser: Jeg har fått kritikk for min måte å snakke på, eller ta opp følelsesrelaterte problemer på. Jeg ser nemlig alt i et langt og vidt perspektiv, og alt vurderes ut fra forskjellige kontekster, sammenhenger og evt. omstendigheter som kan virke inn. Dette blir fort for mye for en stakkar som skal prøve å forstå hva som er problemet. Jeg har funnet ut at jeg må ta en ting om gangen og være mer rett på sak (og det krever trening!), noe som først av alt innebærer at jeg anerkjenner egne følelser og min egen uro/utilfredshet, slik at det kan formidles i klartekst til partneren. Jeg ønsker at han skal forstå og anstrenge seg litt for å bidra til å ivareta mine behov slik jeg ivaretar hans, noe jeg stort sett gjør med glede (men det må være en viss gjensidighet i det). Han må også ta ansvar, men han må først få en sjanse til å forstå problematikken og eventuelle konsekvenser av at den ikke blir tatt på alvor. Menn og kvinner er forskjellige - på godt og vondt, og utfordringene ligger nok mye i å takle akkurat den erkjennelsen og dens konsekvenser for det praktiske samliv. Jeg tenker og strever selv for å få det til, og har bestemt meg for å finne ut om jeg kan ha nytte av en fagperson til å komme ut av destruktive tankemønstre som jeg av erfaring ikke klarer å komme ut av på egen hånd.

Dette innlegget ble langt og endte vel mer som en tidvis filosofisk sympatierklæring heller enn et "råd" til deg. Jeg er nemlig rådløs og trenger så sårt noen gode tips selv. Helst noen konkrete og realiserbare råd, noe som kanskje ikke en gang finnes i generell betydning...

(Innerst inne skulle jeg kanskje ønske at jeg var en annen, mer avslappet og harmonisk, mindre kontrollsøkende person ;o))

Jeg ønsker deg uansett varmt lykke til.