Eksen...

[sørnorge22]

Det føles så rart... Nå er det snart to år siden det ble slutt, og jeg har ny kjæreste som jeg er veldig glad i. Men likevel kommer jeg aldri til å bli så glad i noen, som jeg var i Han, og fremdeles gjør det littebitt vondt i hjertet når jeg tenker for mye tilbake. For jeg kan huske alt! hver eneste detalj av kroppen hans, hvordan det føltes å ta på han - hva han lo av, hva han ble lei seg for.. Men nå er vi fremmede for hverandre plutselig! Det er en tanke som for meg er helt surrealistisk. Jeg har godtatt det og gått videre, endelig, men det slår meg likevel som helt uforklarlig at det kan være sånn. Den personen som visste mest om deg i hele verden er plutselig blitt en fremmed,en som det er blitt vanskelig å si hei til.... huff, hvilken garanti har man for at det neste forholdet ikke vil ende sånn også...?

[Gjest Mora2]

Huff, det hørtes trist ut. Jeg vet jo ikke hvorfor det ble slutt mellom dere, men én ting er sikkert: Det er en hårfin grense mellom kjærlighet og hat.

Sier ikke at dere hater hverandre altså, men bare for å illustrere hvor hårfin grensa kan være.

[sørnorge22]

Huff, det hørtes trist ut. Jeg vet jo ikke hvorfor det ble slutt mellom dere, men én ting er sikkert: Det er en hårfin grense mellom kjærlighet og hat.

Sier ikke at dere hater hverandre altså, men bare for å illustrere hvor hårfin grensa kan være.

Jeg vet, og alt tilsier vel at jeg burde hate han pga det han gjorde mot meg, men jeg klarer bare å huske hvorfor jeg elska han..og en del av meg kommer alltid til å elske han og sørge over at det ikke ble oss to. Hate han har jeg prøvd på, men det fungerte dårlig:)

[Gjest jeg vet hvordan du har det..=)]

Jeg vet, og alt tilsier vel at jeg burde hate han pga det han gjorde mot meg, men jeg klarer bare å huske hvorfor jeg elska han..og en del av meg kommer alltid til å elske han og sørge over at det ikke ble oss to. Hate han har jeg prøvd på, men det fungerte dårlig:)

heisann...jeg føler med deg her..jeg kjenner meg slik igjen i det du skriver..det er snart 3 år siden eksen dumpet meg(ennå vet jeg ikke hvorfor), ...jeg var helt ødelagt, og kom meg vel videre i fjor en gang skikkelig,..., jeg trodde for alvor det skulle bli oss to..men neida... men nå er jeg videre, ny type..nye håp=)men det er jammen ikke lett asså..jeg føler ikke jeg kan stole skikkelig på ham..men jeg vet også at han er utrolig glad i meg og ikke vil meg vondt..eksen hans gjennom 3 år var utro ..så han vet hvordan det føles....

men jeg tenker åsså mye på eksen..jeg prater med ham av og til på msn, men vet at hvis jeg møter på han en dag så kommer jeg til å få hjertet i halsen..off... det er skremmende...men jeg tror det er fordi jeg var så innmari glad i ham den gang.... og det sitter vel igjen...=)

men jeg skjønner hva du mener med at han som kjendte deg best er som en fremmed...det er veldig rart ....men du har det vel bra med din nåværende kjæreste??

HÅPER DET=)

klem fra meg;)

[Gjest Mora2]

Jeg vet, og alt tilsier vel at jeg burde hate han pga det han gjorde mot meg, men jeg klarer bare å huske hvorfor jeg elska han..og en del av meg kommer alltid til å elske han og sørge over at det ikke ble oss to. Hate han har jeg prøvd på, men det fungerte dårlig:)

Det er bra du klarer å tenke på det som er/var bra mellom dere og ikke hate ham. Da har du en stor styrke!

Dessuten tror jeg ikke det er sunt å ha for mye av hat-følelse i seg, da bryter man seg selv ned og man har det ikke godt med seg selv.

[sheba]

heisann...jeg føler med deg her..jeg kjenner meg slik igjen i det du skriver..det er snart 3 år siden eksen dumpet meg(ennå vet jeg ikke hvorfor), ...jeg var helt ødelagt, og kom meg vel videre i fjor en gang skikkelig,..., jeg trodde for alvor det skulle bli oss to..men neida... men nå er jeg videre, ny type..nye håp=)men det er jammen ikke lett asså..jeg føler ikke jeg kan stole skikkelig på ham..men jeg vet også at han er utrolig glad i meg og ikke vil meg vondt..eksen hans gjennom 3 år var utro ..så han vet hvordan det føles....

men jeg tenker åsså mye på eksen..jeg prater med ham av og til på msn, men vet at hvis jeg møter på han en dag så kommer jeg til å få hjertet i halsen..off... det er skremmende...men jeg tror det er fordi jeg var så innmari glad i ham den gang.... og det sitter vel igjen...=)

men jeg skjønner hva du mener med at han som kjendte deg best er som en fremmed...det er veldig rart ....men du har det vel bra med din nåværende kjæreste??

HÅPER DET=)

klem fra meg;)

Hei:-) Kjenner meg igjen her etter at mitt samboerforhold tok slutt til ham som også var far til våre to barn. Jeg fikk et godt råd fra en god venn og det var å sette seg ned å skrive et "brev" til denne eksen:-) du burde aldri sende det til vedkommende, men det vil, om du er åpen nok få frem ting som er mer negative enn positive, selv om du selv mener han er den eneste rette:-) SKRIV NED ALT!!! positivt og negativt, jeg er sikker på at om du klarer å holde deg til realiteter så vil du se at det som skjedde var til det beste for deg... høres kanskje rart ut siden du har disse følelsene fortsatt, men prøv å tenk på hvordan det virkelig var og ikke hvordan du ønsket det var..

Ønsker deg all mulig lykke til, du vil komme igjennom det:-)

Klem...

[Gjest kan aldri glemme han]

Nå er det 1 år siden jeg ble dumpa, vi hadde vært sammen i årevis og han var min første store kjærlighet. Jeg savner han fremdeles veldig mye, tenker på han hver eneste dag. Skjønner ikke at jeg noen gang kan elske noen så høyt igjen. Det er vanskelig å tro på kjærlighet når det er sånn, som du sier, hvordan vet man at det ikke går sånn neste gang og?

Jeg er fremdeles singel, og vet ikke om jeg tør å være så glad i noen igjen, det kan jo gå på samme måte, og så vondt som dette bruddet har vært, vil jeg aldri ha igjen.

Samtidig har jeg så lyst å være glad i noen og ha noen som er glad i meg.

Det er så trist å tenke på alle de gode minnene fra det forholdet, jeg vet at vi hadde tunge perioder, men det negative er helt glemt.

Han var og er vel fortsatt bestevennen min, men på mange måter er han blitt en fremmed som ikke kjenner meg lenger. Vi har ganske mye kontakt, men ser hverandre sjelden, hver gang jeg ser han er jeg helt ødelagt lenge etterpå.

Det er så utrolig trist. Men håper alt skal bli lettere snart.

[Gjest ex-bridget]

Jeg var sammen med mannen i mitt liv (trodde jeg...) for mange år siden. Da han bestemte seg for å flytte fra meg, raste hele min verden sammen. Jeg var sønderknust. Vi hadde det jo bare fint sammen, så jeg klarte ikke å fatte hvorfor dette skjedde.

Jeg gikk rett ned i kjelleren og der var jeg lenge. Jeg snakket knapt med noen av det motsatte kjønn på over et år (venner selvfølgelig, men ikke noen andre som forøskte å komme i kontakt). Jeg buret meg inne, og trodde at verdens ende var nær...

Men etterhvert så begynte jo livet å bli tilnærmet normalt igjen, og jeg begynte å treffe menn. Men "skadeskutt" som jeg var, så trakk jeg meg alltid unna før det gikk noe lenger enn tli date nivå. Jeg turte rett og slett ikke. Var livredd for å bli såret igjen.

Men så en dag var han der - prinsen min!!! Og han er den rette, for etter at jeg traff han, så har disse gamle vonde følelsene bare blitt borte.

Jeg har fortsatt kontakt med min gamle eks, på mail av og til. Han er fortsatt singel, men jeg vet med meg selv nå at jeg aldri vil ha ham tilbake. Det har gått for mange år, og vi har utviklet oss i hver vår retning. Han vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt, men han vil aldri kunne matche mannen jeg nå snart skal gifte meg med. For han er min prins, og vi er ment for hverandre, så jeg skal gjøre alt som står i min makt for at det skal fungere "til døden skiller oss ad".

Det er jo naivt å tro på at dette også skal fungere, men jeg må i allefall leve i håpet og troen på det, for gjør jeg ikke det - gjør jeg en halvhjertet innsats, og da kommer det hvertfall til å skjere seg en dag !

[kvakker]

Jeg var sammen med mannen i mitt liv (trodde jeg...) for mange år siden. Da han bestemte seg for å flytte fra meg, raste hele min verden sammen. Jeg var sønderknust. Vi hadde det jo bare fint sammen, så jeg klarte ikke å fatte hvorfor dette skjedde.

Jeg gikk rett ned i kjelleren og der var jeg lenge. Jeg snakket knapt med noen av det motsatte kjønn på over et år (venner selvfølgelig, men ikke noen andre som forøskte å komme i kontakt). Jeg buret meg inne, og trodde at verdens ende var nær...

Men etterhvert så begynte jo livet å bli tilnærmet normalt igjen, og jeg begynte å treffe menn. Men "skadeskutt" som jeg var, så trakk jeg meg alltid unna før det gikk noe lenger enn tli date nivå. Jeg turte rett og slett ikke. Var livredd for å bli såret igjen.

Men så en dag var han der - prinsen min!!! Og han er den rette, for etter at jeg traff han, så har disse gamle vonde følelsene bare blitt borte.

Jeg har fortsatt kontakt med min gamle eks, på mail av og til. Han er fortsatt singel, men jeg vet med meg selv nå at jeg aldri vil ha ham tilbake. Det har gått for mange år, og vi har utviklet oss i hver vår retning. Han vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt, men han vil aldri kunne matche mannen jeg nå snart skal gifte meg med. For han er min prins, og vi er ment for hverandre, så jeg skal gjøre alt som står i min makt for at det skal fungere "til døden skiller oss ad".

Det er jo naivt å tro på at dette også skal fungere, men jeg må i allefall leve i håpet og troen på det, for gjør jeg ikke det - gjør jeg en halvhjertet innsats, og da kommer det hvertfall til å skjere seg en dag !

Hei Ex-bridget.

Jeg synes det er så oppløftende å lese slikt som du skrev.

Det er så utrolig vondt slik som sørnorge har det.

Jeg har det på samme måte.

Og da er det godt å høre slike historie som du kom med.

Det er mulighet for oss alle som er i den situasjonen vi nå sitter i.

Jeg føler med deg sørnorge,vet hvor vondt det er.

Håper det ordner seg for deg.

[Mamta]

Det er bra du klarer å tenke på det som er/var bra mellom dere og ikke hate ham. Da har du en stor styrke!

Dessuten tror jeg ikke det er sunt å ha for mye av hat-følelse i seg, da bryter man seg selv ned og man har det ikke godt med seg selv.

Bare et apropos til det du sier her, Mora2:"Dessuten tror jeg ikke det er sunt å ha for mye av hat-følelse i seg, da bryter man seg selv ned og man har det ikke godt med seg selv."

Hatfølelser er ikke sunt å bære på, men det er sunt å få dem frem i lyset ved å sette ord på dem. Først da kan du bli kvitt dem!

[Gjest Mora2]

Bare et apropos til det du sier her, Mora2:"Dessuten tror jeg ikke det er sunt å ha for mye av hat-følelse i seg, da bryter man seg selv ned og man har det ikke godt med seg selv."

Hatfølelser er ikke sunt å bære på, men det er sunt å få dem frem i lyset ved å sette ord på dem. Først da kan du bli kvitt dem!

Ja, det er jeg helt enig i. Man kan ikke fortrenge følelsene, det blir bare enda verre og man blir gående rundt som en bitter surpomp "resten av livet." Det jeg vel mente, var at man ikke kan gå og hate noen resten av livet, man må få fram følelsene og gjøre noe med dem.

[sørnorge22]

heisann...jeg føler med deg her..jeg kjenner meg slik igjen i det du skriver..det er snart 3 år siden eksen dumpet meg(ennå vet jeg ikke hvorfor), ...jeg var helt ødelagt, og kom meg vel videre i fjor en gang skikkelig,..., jeg trodde for alvor det skulle bli oss to..men neida... men nå er jeg videre, ny type..nye håp=)men det er jammen ikke lett asså..jeg føler ikke jeg kan stole skikkelig på ham..men jeg vet også at han er utrolig glad i meg og ikke vil meg vondt..eksen hans gjennom 3 år var utro ..så han vet hvordan det føles....

men jeg tenker åsså mye på eksen..jeg prater med ham av og til på msn, men vet at hvis jeg møter på han en dag så kommer jeg til å få hjertet i halsen..off... det er skremmende...men jeg tror det er fordi jeg var så innmari glad i ham den gang.... og det sitter vel igjen...=)

men jeg skjønner hva du mener med at han som kjendte deg best er som en fremmed...det er veldig rart ....men du har det vel bra med din nåværende kjæreste??

HÅPER DET=)

klem fra meg;)

Jeg har det bra med min nåværende kjæreste ja, men det er likevel ikke det samme...jeg er kommet over eksen min, og fornuften sier at jeg måtte være gal om jeg gikk tilbake til han..men likevel så står han og de 4 årene våre for meg som mitt livs lykkeligste tid, og jeg tror ikke noe kan komme opp mot det, ikke engang min nye kjæreste. Jeg er blitt glad i han, men jeg hindrer meg selv i å bli for glad i han, fordi jeg vet at om jeg blir såret en gang til så vet jeg ikke om jeg kan overleve. Jeg må hele tiden si til meg selv "hvis han gjør det slutt, så gjør ikke det noe, for jeg klarer meg greit alene". Det er vel ikke noen sunn holdning, men det er nå bare engang sånn..man beskytter seg selv:) Takk for at du delte dine opplevelser med meg...